KOMMENTAR:

Jeg så mekanisk på den brune skinnmenyen mens jeg veide de ulike alternativene opp mot hverandre. Tanken på varm lunsj gjorde meg kvalm. Heten var så slående at jeg mistet matlysten. Unnskyldningene var i det hele tatt mange; i mine øyne spiste vi hele tiden og det var altfor tidlig med lunsj siden jeg allerede hadde allerede spist en is og fordi jeg hadde ligget som en strandet hvalross på solsengen siden frokost.

”Jeg er ekstremt sulten, jeg,” sa pappa entusiastisk før han tok en stor slurk av ølen som stod på bordet.

Kan jeg gå for salat?

Jeg rettet blikket ned igjen på menyen uten å si noe. Selvfølgelig er du sulten, tenkte jeg. Du har syklet i tre timer.

”Det blir godt med mat,” sa mamma og smilte.

Dersom jeg mot formodning skulle spise i denne heten, var salat mitt eneste alternativ. Damen på bordet ved siden av oss satt og tygget på noen grønne salatblader. I den hvite skålen hennes lå det kylling og krutonger. Jeg slo fast at det var nummer 24 på menyen - Cæsar salat. Det stod at man fikk brød ved siden av salaten. Brød og krutonger. Betydde det at jeg kunne velge salat?

FAKTA OM SKRIBENTEN

Navn: Vilde Bratland Hansen

Alders: 22

Blogger på www.vildebhansen.blogg.no

Ellers: Tidligere eliteseriespiller i håndball og nå student og samfunnsdebattant.

Be om bråk

Å velge salat var det samme som å be om bråk. Jeg så for meg hvilket drama som ville utspille seg. Mamma som himlet med øynene fordi det var så åpenbart at jeg skulle unngå kaninfor. Pappa som høylytt ville påpeke hvor få kalorier det var i en salat.

Jeg gransket menyen igjen. Hva med en omelett? En spansk omelett. Det stod at den ble servert med pommes frites og jeg innså at omelett neppe var et alternativ likevel. Friesene måtte i så fall byttes ut med salat. Ba jeg om det var det i mamma og pappas øyne et sykdomstegn.

Du ser på smårettene

”Hva skal du ha?” spurte Thea. Var det mulig for meg å spise salat uten å ødelegge den idylliske stemningen? Synes de det var greit siden jeg kun manglet tre kilo før jeg i deres øyne var meg selv igjen?

Før jeg rakk å si noe irettesatte mamma meg.

”Vilde, du ser på feil side. Du ser på småretter. Det er sånne fille-måltider man ikke blir mett av.”

Valgets kval

Hvorfor poengterte hun det? Det bygget seg opp en flodbølge inni meg. Det var som at vannet samlet seg til en kolossal bølge. Bølgen var i så måte et raserianfall som startet med at jeg reiste meg og gikk fra bordet i ren protest. Jeg kunne kaste menyen på bordet og påpeke hvordan jeg i en alder av atten år burde få velge om jeg ville spise en fillerett til lunsj dersom det var det jeg ønsket. Jeg var ikke sulten! Var det så vanskelig å forstå?

”Åja,” sa jeg og bladde om til neste side.

”Hva skal du ha da, Thea?”

Jeg unngikk den minste form for øyekontakt med mamma ved å holde blikket rettet på menyen.

Finalist i Matro-konkurransen

Denne teksten er en av finalistene i skrivekonkurransen arrangert av Kvinneguiden og sponset av Mills.

Mills startet Matro-initiativet våren 2015, for å sette kostholdshysteriet på dagsorden, og hjelpe folk ta tilbake et sunnere og mindre komplisert forhold til mat. Flere lever så sunt at det blir usunt, og for mange er måltidet mer preget av stress, usikkerhet og dårlig samvittighet enn selve maten og trivselen rundt bordet.

Matro handler om å senke skuldrene. All mat trenger ikke være lagd fra bunnen for å være både sunn og god.

Mat- og merkevarehuset Mills er et familieselskap på Grünerløkka i Oslo med røtter tilbake til 1885. Mills produserer matvarer under merkevarene Melange, Mills, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego’ og Stryhns.

Les mer på www.mills.no/matro

”Jeg tar en spaghetti bolognese,” sa Thea og klappet igjen menyen.

”Jeg tar det samme,” sa jeg.

Det Thea kunne spise, kunne jeg spise. Kanskje desto viktigere – mamma og pappa aksepterte at jeg spiste spaghetti bolognese. 

Megaposjon

Da kelneren kom gående mot oss og jeg innså at det var min lunsj han holdt i hendene fikk jeg lyst til å rømme - synet av den gigantiske porsjonen ga meg et stikk i magen. Den djupe, hvite skålen var overfylt med pasta og fettrik kjøttsaus. Jeg hadde allerede spist et hvitløksbrød til forrett. Forventet mamma og pappa at jeg skulle spise opp?

Jeg pirket i maten. Skar små biter ut av porsjonen som jeg tygget helt til pastaen og kjøttet ble som en grøt inni munnen. Parmesanosten som i utgangspunktet ga retten den siste prikken over i-en droppet jeg fordi kaloriene måtte spares.

Jeg så at Thea la fra seg bestikket og tok en rask titt på hennes skål. Etter en kjapp sammenligning konkluderte jeg med at jeg hadde spist mer enn henne. Jeg tok tak rundt magen min under den løse ferskenfargede singleten. Magen var oppblåst og jeg anså meg selv som ferdig med måltidet. 

Spis opp maten

”Dere må spise opp maten deres, jenter,” sa pappa.

”Jeg orker ikke mer,” sa Thea. ”Jeg er stappmett.” Hun tørket seg rundt munnen med en hvit serviett.

”Jeg er mett og vel så det,” sa jeg og smilte bredt.

”Vi spiser maten vi har betalt for.” Pappa hevet stemmen.

Mamma gikk i forsvarsposisjon.

”Porsjonen til jentene var ganske stor, Odd Werner.”

Endelig litt støtte

Hun så strengt på han og en mild gledesrus meldte seg i hele kroppen. Støtte! Muligheter! Han himlet med øynene og hevet pannebrasken slik at de velkjente bekymringsrynkene hans kom til syne.

”Jeg trodde vi var sammen om dette?” Han stirret på mamma.

Deretter la han hendene på bordet før han reiste seg så brått at gjestene på bordene ved siden av oss stirret da den tunge stolen hans skrapte mot steingulvet. Pappa gikk fra restauranten med bestemte skritt.

Jeg hadde ødelagt igjen.

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!