KOMMENTAR:

Det begynte tidlig, som når jeg endelig våget meg ut på et ærend i butikken og kom hjem igjen til en fortvilet pappa og en skrikende baby som hadde funnet ut at i dag skulle det kun være to timer mellom hver pupp, og ikke tre.

Nå om dagen, når babyen har blitt til en liten gutt som snart fyller 2 år, handler den dårlige samvittigheten mer om de vanlige, dagligdagse tingene; at han tilbringer for mye tid i barnehagen, at jeg glemmer å gi han tran sånn cirka hver kveld og at vi ikke sysselsetter han nok på regnfylte søndager.

Den konstante skyldfølelsen

I tillegg gnager det litt ekstra ved tanken på at han ikke spiser nok grønnsaker, eller har et variert nok kosthold. Jeg river meg stille i håret av at han noen dager lever på en neve blåbær, en banan, et par druer og et glass melk. De dagene sitter den dårlige samvittigheten for at han ikke spiser mer sitter som en klo i brystet mitt.

Hadde det ikke vært for pastaskruer og makaroni så vet jeg ærlig talt ikke hvor den ungen hadde vært nå. Og jeg kjenner at jeg stresser over det, kjenner at det gnager, akkurat slik det gnager når jeg løper inn barnehageporten klokken kvart på fem og finner han som siste gjenværende unge.

FAKTA OM SKRIBENTEN

Navn: Sandra Vågstøl

Alder: 33

Ellers: Er frilans skribent, med utdanning som journalist.

Hun er snart tobarnsmor, og jobber innen kommunikasjon, markedsføring og PR.

 

Hvor kommer presset fra?

Jeg vet ikke helt hvor alt dette presset kommer fra, og mener å huske mine egne foreldre som ganske avslappet. Slik jeg husker det, formante jeg hvitt brød med sjokade som både lunsj og kveldsmat de fleste dager, og disse kravene ble innfridd av de forsvarsløse foreldrene mine, dag etter dag. Det ble da menneske av meg og? Så på tv gjorde jeg også, og lekte alene på rommet mitt. Jeg ble ikke sysselsatt av foreldrene mine 24 timer i døgnet.

En stresset mor

Hva er det da som gjør at jeg likevel føler dette stresset rundt det å være mor? At ting ikke er riktige, ikke som de skal, dersom ungen bare spiser makaroni til middag? Det kan jo ikke bare meg og min unge som holder på slik, det må da finnes uendelig mange av oss? Vi som tror at alle andre barn spiser gulrøtter og brokkoli, mens våre egne barn lever på luft og grønne druer.

Jeg scroller nedover facebook-feeden min, og blir vitne til følgende overskrift hos en av landets største aviser: «Derfor bør du la barna spise den usunne brunosten og yoghurten». Hva er det som skjer? Har noe så dagligdags som brunost og yoghurt blitt en matsynd? Nå må den ordinære maten forsvares av en ernæringsekspert som kan si at joda, slapp av folkens, det kommer til å gå helt fint dersom barnet ditt spiser både yoghurt og brunost, de får tross alt i seg både jod og kalsium fra disse matvarene!

Hva blir det neste?

Som om ikke det var nok, forsikrer artikkelen meg også at fiskepinner går greit, selv om «kritikerne» har advart mot denne matvaren tidligere. Kritikerne? Advart? Fiskepinner? Skal disse kritikerne fortelle meg at det eneste ungen min bør spise er grønnkål og spinat? Er det rart det klikker for oss?

I tillegg til det eksterne stresset samfunnet, har vi også oss selv å skylde på. Kanskje er vi så indoktrinert i arbeidslivet og ønsket om suksess, at vi automatisk setter de samme målene når vi stifter familie?

Finalist i Matro-konkurransen

Denne teksten er en av finalistene i skrivekonkurransen arrangert av Kvinneguiden og sponset av Mills.

Mills startet Matro-initiativet våren 2015, for å sette kostholdshysteriet på dagsorden, og hjelpe folk ta tilbake et sunnere og mindre komplisert forhold til mat. Flere lever så sunt at det blir usunt, og for mange er måltidet mer preget av stress, usikkerhet og dårlig samvittighet enn selve maten og trivselen rundt bordet.

Matro handler om å senke skuldrene. All mat trenger ikke være lagd fra bunnen for å være både sunn og god.

Mat- og merkevarehuset Mills er et familieselskap på Grünerløkka i Oslo med røtter tilbake til 1885. Mills produserer matvarer under merkevarene Melange, Mills, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego’ og Stryhns.

Les mer på www.mills.no/matro

Vi behandler barna våre som et prosjekt vi enten høster suksess på, eller som vi feiler. Det barna velger å spise blir da en direkte refleksjon tilbake på oss selv. Vi måler oss med hverandre, akkurat slik som i arbeidslivet, og ser hvilken mamma som har «suksess» og hvem som ikke har det. Akkurat slik som vi skal ha rene hjem og det nyeste innen interiør på display.

Men hvem er villige til å hoppe av karusellen?

Jeg har begynt så smått å akseptere at gutten min bare skal ha makaroni, og kanskje et par biter fiskepinner om jeg er heldig, til middag. At han ikke alltid vil ha kveldsmat, selv om det føles riktig for meg. At det er ok med en yoghurt til frokost, og at han ikke kommer til å stryke med dersom han ikke spiser brødskiver til lunsj.

For dypt inni meg vet jeg at jo mer jeg styrer og stresser, jo mindre sannsynlig er det han spiser det jeg vil han skal spise. Så han får spise når han er sulten, og da får han spise det vi voksne skal ha til middag, take it or leave it.

Jeg har stor tro på at jo mindre jeg stresser og styrer, jo mer naturlig vil det være for han å sette seg ved bordet og spise sammen med oss. At han vil lære å spise slik som mamma og pappa gjør, at han vil absorbere våre normale matvaner, og at vi på denne måten, uten så mange ord eller forklaringer, vil finne matro rundt middagsbordet.

Og viktigst av alt; at han vil finne matro i livet sitt.

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!