KOMMERTAR:

”Jeg er veldig glad i blåbær”, sier Line, datteren til en god venninne. Hun har syltetøy på nesa og en sammenrullet pannekake i hånda. Vi sitter på et blått kjøkken, skålene vi har samlet på midten av bordet har rester av tomatsuppe med makaroni og hver eneste bit av pannekake fylt med knasende sukker bringer meg rett tilbake til barndommen.

Line er seks år og vet ikke at enkelte ville stemplet maten moren serverer oss som ”gift for kroppen”. Hun vet ikke at sukkeret gjør henne utsatt for diabetes type to eller at hun på sikt kan utvikle problemer med hjertet fordi pannekakene er stekt i ekstra mye smør. Noe vi alle vet er direkte usunt. Med mindre, så klart, du kutter ut alle andre næringsgrupper. Da kan fett faktisk kurere livsstilssykdommer.

Dreper matglede

Selv vokste jeg opp uten å vite at potetene jeg fikk servert til middag hadde høy glykemisk indeks, at fiskebollene inneholdt mer mel enn fisk og at mammas rosinboller var stappfulle av gluten. Noe av dette kan, for voksne, være nyttig informasjon. Mye er bare støy som forstyrrer matro, dreper matglede, skaper usikkerhet og fyller altfor mange hoder med kompliserte kilokaloriregnskap og dårlig samvittighet og stjeler fokus fra langt viktigere ting. Jeg var såpass heldig at jeg først ble introdusert for disse konseptene sent i tenårene. Line vil eksponeres langt tidligere – og langt mer overveldende.

FAKTA OM SKRIBENTEN

Navn: Kristine Getz

Alder:  33

Bor: Denver, Colorado.

I 2012 utga hun en bok om tilfriskningsprosessen fra anoreksi: Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? på Aschehoug forlag. Oppfølgeren, med fokus på identitet, utgis i januar 2017.

Kristine jobber som freelance-skribent og samarbeider med Villa Sult om utviklingen av en App.

Hun blogger også på kristinegetzit.com.

 

Utfordret meg selv

For noen år siden, da jeg gikk i behandling for anoreksi, men fremdeles var ganske syk, utfordret jeg meg selv ved å takke ja til en middagsinvitasjon. Omgitt av gode venninner sto jeg på dette blå kjøkkenet med et glass urørt hvitvin i hånda og kjente pulsen hamre mens bordet ble fylt av reker og alt obligatorisk tilbehør. Line, som da var veldig liten, ble plassert i en barnestol ved enden og tygget fornøyd på en loffskive.

Da kurven nådde meg takket jeg nei og fant frem hjemmebakte knekkebrød med brennende kinn. Ingen var dumme nok til å tilby meg majones, men, liksom for å gjøre opp, forsynte jeg meg grådig av dillen. Da jeg hadde skrelt rekene reiste jeg meg fra bordet og tok med meg tallerkenen inn på kjøkkenet. Der vasket jeg hver enkelt veldig nøye under rennende vann mens jeg vurderte å lete frem en kjøkkenvekt. Jeg nøyet meg med å gjette på hvor mye de veide til sammen og kalkulerte hvor mange kilokalorier jeg fikk i meg dersom jeg spiste alle.

En vanskelig tid

Det er ikke mer enn fire-fem, kanskje seks år siden jeg skapte så mye uro ved dette bordet. Akkurat nå føles det som et annet liv. Heldigvis var Line da for liten til å forstå hvorfor en av gjestene stadig ristet på hodet og sendte fat videre og takket nei til mer hvitvin og kløp seg hardt i lårene under bordet. Men resten av selskapet, venninnene mine som jeg er så glad i og som hadde sett frem til denne kvelden, plukket selvfølgelig opp på stresset mitt.

Kanskje analyserte de innholdet på egne tallerkener? Loff? Er ikke det bare tomme kcal? Skal jeg heller prøve et sånt glutenfritt knekkebrød Kristine har med? Og majones? Veldig mye fett, er det ikke? Alkohol? På tide med en hvit måned? Men kanskje skapte jeg også en helt annen reaksjon. Kanskje syntes enkelte forferdelig synd på meg som så tydelig hadde det vanskelig. Og kanskje ble de bare irriterte fordi jeg ødela stemningen. For det gjorde jeg.

Finalist i Matro-konkurransen

Denne teksten er en av finalistene i skrivekonkurransen arrangert av Kvinneguiden og sponset av Mills.

Mills startet Matro-initiativet våren 2015, for å sette kostholdshysteriet på dagsorden, og hjelpe folk ta tilbake et sunnere og mindre komplisert forhold til mat. Flere lever så sunt at det blir usunt, og for mange er måltidet mer preget av stress, usikkerhet og dårlig samvittighet enn selve maten og trivselen rundt bordet.

Matro handler om å senke skuldrene. All mat trenger ikke være lagd fra bunnen for å være både sunn og god.

Mat- og merkevarehuset Mills er et familieselskap på Grünerløkka i Oslo med røtter tilbake til 1885. Mills produserer matvarer under merkevarene Melange, Mills, Delikat, Soft Flora, Vita hjertego’ og Stryhns.

Les mer på www.mills.no/matro

Det ingen nok visste var at jeg lengtet intenst etter å kunne takke ja til alt jeg ble tilbudt, alt jeg i teorien hadde fri tilgang til, men ikke tillot meg. Ikke bare et rekesmørbrød komponert nøyaktig som da jeg var barn (den eneste riktige måten: loff, smør, ett salatblad, majones, reker lagt symmetrisk, ett skvis sitron, masse pepper og dill) – men også følelsen av å fortjene. Av å høre til rundt et bord. Blant venner. Ikke observere fra sidelinjen, men være med.

Ta gleden tilbake

Ingen velger å utvikle en spiseforstyrrelse. De som har en historie som ligner min vet også at det ikke ”bare” er å skjerpe seg for en kveld, ”bare” smelle i seg et rekesmørbrød i gode venners lag. Men jeg mener likevel at vi, så langt vi har mulighet, bærer et visst ansvar for ikke å forstyrre andres matro. Som fadder, venninne og tante, ja, som medmenneske, kan jeg i dag være en av veldig mange motvekter. For selv etter mange år med spiseforstyrrelser er det mulig å finne tilbake til barndommens matglede.

Kan stort sett nyte

Det har vært en lang vei hit. Det har tatt meg år. Det har vært vondt og frustrerende og vanskelig. Og det hender fremdeles jeg får høy puls dersom jeg i utgangspunktet er stressa og noen overrasker meg med noe samtlige nettaviser ville stemplet som farlig. Men de episodene forekommer stadig mer sjelden. Alt jeg tidligere måtte svelge med panikken susende i ørene og gråten i halsen kan jeg nå stort sett nyte, mens jeg fokuserer på samtaler som dreier seg om langt viktigere ting enn innholdet i en stakkars reke. Eller pannekake.

Du trenger ikke å ha eller ha hatt en spiseforstyrrelse for å kjenne et snev av uro eller stikk av dårlig samvittighet rundt et middagsbord. Jeg lurer på hvor mye tid som går med på å veie og måle og holde regnskap? Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Liv. Hva skal det egentlig lede til? Helse? Og hva kunne all denne tiden, denne hjernekapasiteten ellers vært brukt på? Hva vi putter i munnen er viktig. Men heldigvis trenger det ikke kreve enorme mengder tid og hjernekapasitet. Eller mattekunnskap.

Ta ansvar

Jeg mener vi har et ansvar for at dette fokuset ikke går i arv. Vi må skape en motpol til dette overdrevne og snevre fokuset på helse. Ikke i form av daglige dessertlignende middager. Men innimellom gulrøtter og poteter og fisk må det også være plass til det som ikke kategoriseres som like sunt. Kroppene våre er ikke avhengige av sukker som knaser i tennene for å overleve. Men mitt velvære og min livsglede trenger alle de gode barndomsminnene som vekkes når jeg konsekvent spiser annenhver pannekake med blåbærsyltetøy og annenhver med sukker. Den eneste riktige måten.

Og Line? Hun trenger alle de minnene som akkurat nå skapes her, på det blå kjøkkenet.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!