Finalist i skrivekonkurransen «Matro

"Når jeg kommer inn på butikken blir jeg glad. Glad for at den nesten er tom, slik at jeg kan ha hyllene for meg selv"

Ingvild har bestemt seg. Hun vil hoppe av matkarusellen.

DØMMER: - Angsten tar meg, og jeg føler at alle ser på meg med dømmende blikk.

DØMMER: - Angsten tar meg, og jeg føler at alle ser på meg med dømmende blikk. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Ingunn Nevland

  • 32 år
  • Fra Oslo.
  • Utdannet sykepleier.
  • Singel, ingen barn.
  • Har slitt med emosjonell spising i mange år, og har nå bestemt meg for at nok er nok.
  • Elsker å skrive

KOMMENTAR:

Det er en solrik lørdag. I parkene grilles det, på Aker Brygge spiser folk is, og på uterestaurantene drikker de sprudlende vin. Jeg ligger inne. Med gardinene igjen. Og venter på at det skal bli mandag.

Klokken er 14.28. Jeg tenker at om 32 minutter skal jeg komme meg i butikken.

Jeg tenker alltid i fem minutters-bolker, jeg hadde ikke klart å komme meg i butikken klokken 14.57. Hvorfor vet jeg ikke.

Klokken blir 14.53. Butikken stenger ikke før klokken 22 i kveld, og jeg er ikke så sulten ennå. Jeg bestemmer meg for å gå i butikken 16.30.

Tid for å gå

Klokken blir 16.30. Jeg kikker ut av vinduet og forbanner at solen skinner enda. Det er så mye bedre å gå når det er mørkt, for da kan du gjemme deg litt. Men jeg begynner å bli sulten, så jeg bestemmer meg for at jeg går 16.45.

Klokken 16.45 står jeg på gangen. Stikker beina ned i joggeskoene, de joggeskoene jeg aldri gidder å knytte på meg, slik at hælen er tråkket ned. Jeg tar på meg solbriller og øretelefoner med musikk.

Ut av bakgården, og ut på gata. Jeg er varm allerede. Det er kanskje ikke så rart der jeg går i mørke klær, lang genser og jakke.

Jeg vil ikke synes, men vet at jeg ruver i terrenget. Kjenner at angsten tar meg, utryggheten og usikkerheten. Planlegger ruta mi i butikken, slik at jeg kan være der innen kortest mulig tid.

Karusellen

Når jeg kommer inn på butikken blir jeg glad. Glad for at den nesten er tom, slik at jeg kan ha hyllene for meg selv. Dårlig business for butikken, bra business for meg.

Jeg putter sjokolade, brus, potetgull, agurk, en middag, og noe pålegg, samt brød, ned i handlekurven.

Det meste av handlekurven består av ting som ikke er bra for meg. Men det er mat som gir meg ro i sjela, i alle fall til det er spist opp.

Så starter hele karusellen: Søt mat og fet mat – velbehag – sinnsro – kvalme – flauhet – trist – usikker – skam – stress – angst – søt mat og fet mat – velbehag – sinnsro – kvalme.

Jeg vil ikke ha det slik som dette. Men jeg er den passasjeren som aldri kommer meg av.

Hull i gulvet

Jeg kommer til kassa. Og blir like flau igjen. Det er den samme ansatte som ser meg legge de samme varene på båndet som sist. Jeg lurer på hva han tenker.

«Har du kundekort? Du burde ha det du som handler så mye».

Jeg leter etter hullet i gulvet, men finner det ikke.

«Nei», mumler jeg, før jeg hiver varene i posen og går raskt ut. Bestemmer meg fort for at jeg må finne meg en annen butikk og handle i, for dette ble for nært.

Med en full handlepose i hånden går jeg hjem. Angsten tar meg, og jeg føler at alle ser på meg med dømmende blikk.

Endelig kommer jeg opp i leiligheten, vekk fra alle, og bak lukkede gardiner. Det er på tide med en ny tur i karusellen.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning