Finalist i skrivekonkurransen «Matro
Sukkerspinn til frokost!
«En kjapp runde med ei bunke våtservietter for å skjule alle blå spor. Tannpuss blir det ikke tid til.»
Randi Tobiassen
- Gift med Rune
- Tre barn: Mathea 7, Marius 5 og Malin 3
- Oppvokst i Konsmo. Bosted: Kristiansand
- Yrke: Lærer
- Interesser: Spise sjokolade og jogge. I den rekkefølgen. En uslåelig kombinasjon ifølge både tannleger og treningseksperter.
KOMMENTAR:
Sommer og sol, eller la oss være ærlige: Sommer og skiftende vær.
Sønnen min, Marius på fem, var invitert med på hyttetur til bestekameraten. Tidlig på morgenen, etter én overnatting, måtte jeg hente ham for å dra på helsestasjonen. Førskolekontroll. Første mulige time. Ikke mulig å få byttet timen til et bedre tidspunkt. Det føles meningsløst å sette på vekkerklokka for å stå opp klokka 07.00, midt i ferien. Men hva gjør man ikke for barna? Den halve timen til hytta kjører jeg med nedsatt allmenntilstand.
Jeg kommer inn i et koselig kjøkken i maritim stil og ser at guttene spiser. Makrell i tomat. Helt topp. Gutta spiser frivillig fisk til frokost. Jeg kjenner meg som en supermamma. Melk drikker de også. Her står helsa i høysete!
Jeg klapper meg selv mentalt på skulderen for glimrende oppdragelse. Det faktum at det ikke er jeg som er hjernen bak frokosten, får mindre fokus.
Så skjer det. Marius husker med ett:
«Vi har jo glemt det viktigste!»
Ei bøtte til hver
Han stuper med hodet først ned i den gigantiske bagen som kunne rommet utstyret til en ekspedisjon til nordpolen. Men dyna og puta måtte med, og dinosaurbamsen, og bøtta med sukkerspinn i tre farger fra Sverige. En generøs gave fra ei populær tante.
Ei bøtte til hver av våre tre håpefulle. Trenger jeg å nevne at hun ikke har barn? Denne hadde jeg altså sendt med som godteri til søndagskvelden. Greit å slippe det griset hjemme.
Bøtta er fremdeles uåpnet. Krise! Med ett er makrellskiva, som det er tatt to bit av, svært lite interessant. Guttene og lillesøstera til gutten blir kjapt enige om fargefordelingen. Rosa til jenta, gult til gutten og blått til Marius. De rigger seg foran TV-en og fortærer herligheten i et imponerende tempo.
Min sønn, som opprinnelig så rimelig velstelt ut, har nå signalblå hender, tunge, tenner og en god, seig krans med smeltet sukkerspinn rundt munnen.
Men oj! Hva er klokka?
«Nå må vi gå, ellers kommer vi for seint!» Stemmen min er noe skingrete, men ligger i et akseptabelt toneleie med andre mennesker til stede.
En kjapp runde med ei bunke våtservietter for å skjule alle blå spor. Tannpuss blir det ikke tid til.
Vi hiver oss i bilen.
Stolt mor
«Nei, for en stor gutt du har blitt Marius! 119 cm. Helt perfekt!»
Helsesøster er gyllenbrun etter late dager på Korfu. Første dag på jobb etter ferien. Solbrilleskillet lyser opp i ansiktet hennes. Det ser ut som hun fremdeles har brillene på. Ved siden av henne ligger øreklokkene til hørselstesten klare. De er grå og ser ut som de har overlevd både første og andre verdenskrig.
«Hva liker du å gjøre, da?"»
«Jeg liker å spille fotball, regne og tegne.»
Morshjertet mitt svulmer av stolthet og jeg tilføyer falskt beskjedent at han allerede kan lese og at han virkelig har skjønt dette med titallsystemet. Han er en reser i regning!
Avslørt
«Hva liker du å spise, da?»
Med ett står luften i rommet stille. Jeg får lyst til å rope ut: «Makrell i tomat! Han elsker makrell i tomat!» I stedet blir jeg lutrygget sittende og se med bedende blikk på min sønn, men skjønner hva som vil komme.
Han ser lurt på meg og svarer: «Blått sukkerspinn til frokost!»
Denne saken ble første gang publisert 26/10 2016, og sist oppdatert 29/04 2017.