Linda Iren Karlsen Duffy

  • 40 år
  • Bosatt i Rygge kommune, nær Larkollen
  • Gift og har tre barn på 5, 6 og et halvt og 16 år.
  • Jobber som planlegger i Østfold fylkeskommune
  • Studerte for lenge siden statsvitenskap, sosialantropologi og Russland og Øst-Europakunnskap
  • Har tidligere jobbet som politiker, renholder, kjøkkenassistent og miljøarbeider på rusinstitusjon
  • Har bloggen Linda i Larkollen
  • Liker å bade i havet hele året, lese til hun blir svimmel og gå tur i uegnede sko

KOMMENTAR:

Hva er ro? Er det stillhet? Er det stille i skogen en vårdag der fuglene synger om kapp, vinden bruser i trekronene, og hundre smeltevannsbekker klukker nedover åssiden? Er det stille når snekka tøffer bortover sjøen i måkeskrik og bølgeskvulp? 

Sønnen vår på seks og et halvt viser matglede ved å nynne for seg selv når han spiser, jo bedre han liker maten jo høyere blir lyden. Han liker mye forskjellig mat, alt fra rekesmørbrød til brokkoli og koteletter sklir ned til et eller annet mystisk, usynlig sted i den lille tynne kroppen, akkompagnert av nynning og mye, mye søl.

Far forsøker jevnlig å gi gode tips til hvordan han kan få mer mat i munnen og mindre på klærne, på bordet og utover ansiktet, men seksåringens forsøk på bordmanerer er halvhjertede. Han hører ikke det vi sier. Oppmerksomheten hans er på de fantastiske melodiene som stiger opp i ham når ulike typer mat treffer smaksløkene.

Nynningen når et crescendo som nesten får vindusglass til å klirre når desserten, blåbær og is, inntas, og avsluttes med et lykkelig stønn og et stort glis i et ansikt som ser ut som et eneste stort blåbær.

Fantasiverden

Hva er ro? Det motsatte av bevegelse? Når du svømmer med sikre tak ut mot flytebrygga en sommermorgen, eller danser kveldens siste dans med kjæresten din. Når sykkelen triller ned en lang bakke, eller du leker med en hundevalp, beveger det seg ikke da?

Den andre sønnen på 5 forteller med hele kroppen, og han har mye å fortelle. Han lever i en verden full av haier, løver og krokodiller.

En av de ansatte i barnehagen hans er en forkledd dinosaur. En kjøttbolle flyr fra gaffelen og gjennom rommet når han beskriver hvordan hun plutselig en dag bare brettet ut den lange halsen sin slik at taket revnet.

Så må han på do. Så vil han ha noe annet å drikke fra kjøleskapet. Så vil han sitte på den andre siden av bordet. Han tar av seg T-skjorta og gnir seg stolt på den runde, gode magen sin. Det betyr at jeg er sterk, sier han, fordi jeg har spist mye mat. Tallerkenen er mer eller mindre urørt.

Påfyll

«Nå må du spise litt da», sier jeg, og en halv cherrytomat puttes inn i munnen før neste teaterforestilling er i gang. Så vil han prøve den sterke chilisausen, med etterfølgende drama.

På en eller annen måte tømmes sakte tallerkenen, han ber om mer mat, 10 sekunder etter er han mett og vil gå fra bordet, den nye porsjonen rørt akkurat så mye at ingen andre vil spise den.

Fiske etter tenåringsinfo

Hva er ro? Fraværet av forandring? Forandrer ikke ting seg når høstløvet faller i knitrende hauger, når du planter et frø, eller ser bålet gjøre vedkubber om til aske?

Eldstemann på 16 rister på hodet av brødrene sine og smiler med tannreguleringa full av mais.

Vi får mye skryt av ham når han har vært hos andre. «Veloppdragen», sier de. «Hyggelig og høflig med gode manerer.» Vi skjønner ikke helt hvordan det har skjedd.

Han forteller ikke så mye lenger. Selv om han kanskje også mener at noen av lærerne på skolen er dinosaurer, så hører vi lite om dem. Han tygger sakte, reguleringa har akkurat blitt strammet. Jeg spør ham om han har snakket noe mer med jenta han er forelsket i, han ser bare oppgitt på oss gjennom brilleglassene som kunne trengt en vask. Vi vet ikke hvem det er, eller om det i det hele tatt er noen, vi bare fisker, uten hell denne gangen.

Jeg spør ham isteden om hva han tror kommer til å skje videre på Game of Thrones, og får et kvarters foredrag, som av en eller annen grunn ender i en lengre diskusjon om personvern.

Nok mat

Han var så liten som baby, for tidlig født og med en komplisert hjertefeil. Han vokste så sakte. Å få i ham nok mat var en stund et spørsmål om liv og død.

Vi måtte ta den tiden det tok, være takknemlig for alt han fikk i seg; en skje grøt, 50 milliliter morsmelkerstatning med ekstra tilsatt fett, senere ørsmå biter av alt. Han likte det meste av mat, men spiste så lite av hver ting.

Huset var fullt av plasttallerkener med halvspiste brødskiver, eplebiter, kjeks, påleggsskiver, kokt egg med kaviar.

Jeg husker bekymring, men jeg husker også ro. En tid der alt dreide seg om det som var aller viktigst. Barnet mitt, meg, latter, kos, mat og ro.

Vi hadde ikke tid til å mase og kjefte, ikke råd til å presse ham til å spise opp alt eller til å spise noe han ikke likte. Det verste som kunne skje var at mat opplevdes som negativt.

Våre middager

Jeg synes ikke det er så farlig å snakke med mat i munnen, sier jeg høyt, dessverre forårsaker dette at jeg setter en matbit i halsen. Den eldste sønnen må dunke meg hardt i ryggen slik at jeg kan puste igjen. Mannen min synes dette er så morsomt at han begynner å le med munnen full av is og blåbær, og sikler lilla nedover haken. ÆSJ!

Våre middager hadde ikke akkurat passet i noen reklamefilm. Våre middager er ikke slik de var da mannen min vokste opp i England. Eller slik de var da jeg vokste opp i Sarpsborg. Eller for den saks skyld slik de var da vi bare hadde ett, ganske rolig, barn. Men de er våre middager!

Samlingspunkt

Hva er ro? Ro er for meg å være akkurat der jeg er, med akkurat de jeg er sammen med og gjøre akkurat det jeg gjør. Å ikke egentlig skulle være noe annet sted med noen andre eller gjøre noe annet. Det er at følelsene, tankene og kroppen er samlet på samme sted.

Jeg skal ikke påstå at hvert måltid med familien gir meg en intens følelse av glede og indre fred, eller at alt vi spiser er like godt eller sunt. Men det er nå en gang en måte for fem raringer som er glad i hverandre å kunne møtes alle sammen, samtidig, nesten hver dag.

At vi har en anledning til å kunne se hverandre inn i øynene. Det gir meg matro.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!