adoptert

Rannveig vokser opp med foreldre som ønsker henne alt godt, men hun føler likevel at det er noe som ikke stemmer

Gradvis faller brikkene på plass.

MYE UVISSHET: Ingen papirer kan fortelle Rannveig om dne dagen hun ble født. Hun vet ikke hvor lang hun var, hvor mye hun veide eller hva adoptivforeldrene tenkte da de møtte henne for første gang. FOTO: Privat.

MYE UVISSHET: Ingen papirer kan fortelle Rannveig om dne dagen hun ble født. Hun vet ikke hvor lang hun var, hvor mye hun veide eller hva adoptivforeldrene tenkte da de møtte henne for første gang. FOTO: Privat.

Publisert Oppdatert

Mysen 1955: En gravid kvinne fra Røros reiser til Østfold for å jobbe på en bondegård i Eidsberg. Den unge kvinnen er blitt satt bort av familien sin slik at hun kan føde sitt barn i skjul.

Kvinnen er blitt gravid utenfor ekteskapet, og i Norge på denne tiden forbindes det «å havne i uløkka» med stor skam. Barnet anses som «uekte». Å ta abort er forbudt.

I flere måneder jobber Røros-kvinnen på gården i Eidsberg, uten å ha noe særlig kontakt med familien sin. Hun skal klare dette – føde barnet, som hun kjenner sparke i magen, og la jordmor Magnhild Lunder ta det fra henne så fort det er ute av mors liv. I visshet om at jordmoren har funnet en familie som skal ta vare på barnet.

Ingen vet om moren får vite navnene til paret, som skal oppdra og ha omsorg for den lille jenta hennes.

Ingen godkjente adoptivforeldre

Rannveig kommer til verden en dag i oktober 1955 i et vanlig bolighus på Mysen.

Det som er uvanlig med dette, er at i den samme sengen er det 443 barn som møter verden for første gang. De blir alle spredt rundt omkring i landet, jordmoren Magnhild har en liste med navn hun følger. Ingen av adoptivforeldrene er godkjent av det offentlige, og jordmoren blir kompensert for hvert barn hun gir bort.

Ingen papirer kan fortelle Rannveig om den dagen hun ble født.

Hun vet ikke hvor lang hun var, eller hvor mye hun veide, om det var komplikasjoner under fødselen eller hvilken tid på døgnet hun ble født. Hun vet heller ikke hvordan hennes første dager forløp.

Når og hvordan ble hun fraktet til sine adoptivforeldre i Fredrikstad? Hva tenkte adoptivforeldrene da de møtte henne for første gang?

Rannveig har mange ubesvarte spørsmål.

Hører ikke til

Hun husker lite fra sine første leveår. Hun husker glimtvis at hun sykler på en trehjulssykkel, og at hun leker ute med andre barn.

Det er først på barneskolen at hun blir bevisst på foreldrene sine – hvor gamle de er i forhold til de andre barnas foreldre. Moren var 48 år og faren var 46 år da de fikk henne.

Rannveig får med seg hvisking og tisking fra både barn og voksne, og hun legger to og to sammen: Foreldrene hennes er ikke hennes biologiske foreldre.

Denne vissheten kommer gradvis, og oppleves ikke som et sjokk eller traumatisk – det er mer forklarende for henne.

Hun forstår mer av hvorfor hun ikke fullt ut føler at hun hører til i hjemmet sitt. En følelse av at hun står utenfor og kikker inn til mannen og kvinnen, som oppdrar henne. De er omsorgsfulle og ønsker henne alt godt, men familielivet preges av deres høye alder og manglende evne til å forstå et barn innenfra.

Les også: Linn (3) ble funnet forlatt på gaten i Kina

Noe ble holdt skjult

Rannveig opplever at hun er ulik sin adoptivmor – de har ikke de samme interessene, og har også veldig ulik smak. Men hun konfronterer aldri noen av dem med denne vissheten om at de ikke er hennes biologiske foreldrene, og de sier heller aldri et ord om dette.

Det er dette usagte som ligger mellom dem i alle årene de er en familie.

Som tenåring er Rannveig nysgjerrig på livet, og hun møter motstand hos moren sin når hun vil være ute om kveldene sammen med venner. Da hun er 15 år, spør venninnen hennes om hun vil være med bort på en nabogård for å treffe venninnens kjæreste og en kamerat av ham.

Rannveig er motvillig – hvorfor skal hun bli med dit?

Likevel lar hun seg overtale. Dette er første gangen hun møter Tore, det er hans foreldres gård de besøker. Med en gang hun ser ham, legger hun merke til de ravnsvarte krøllene hans, den mørke huden og smilet hans. For en kjekkas!

Heldigvis faller Tore for Rannveig også. Han ser på den fremmede jenta, med det lange, brune håret og det pene ansiktet. Hvem er hun?

Rannveig og Tore møtes igjen og blir kjærester. De gifter seg da Rannveig er 22 år. Det er i forbindelse med bryllupet at hun får bekreftet at noe er blitt holdt skjult for henne.

Løgnen avsløres

I alle år har foreldrene sagt at hun ble født på sykehuset i Sarpsborg. Derfor oppgir Rannveig dette i papirene da hun og Tore skal søke om giftermål. Rannveig tror nesten ikke sine egne øyne da hun får tilsendt dokumenter som viser at hun ble født på Mysen.

Rannveig og Tore undersøker, men det har aldri fantes noe sykehus på Mysen hvor hun kan ha blitt født. Rannveig får et behov for å vite mer.

MINNER: Ranveig Solberg (61) husker kun glimtvis fra barndommen sin. Hun vet ikke hvorfor det er slik. Hukommelsen starter først ved barneskolealder. FOTO: Anne Elisabeth Næss.

MINNER: Ranveig Solberg (61) husker kun glimtvis fra barndommen sin. Hun vet ikke hvorfor det er slik. Hukommelsen starter først ved barneskolealder. FOTO: Anne Elisabeth Næss.

Hvor kommer hun egentlig fra, og hvorfor har foreldrene hennes løyet? Men livet blir fylt opp av så mye annet.

Kort tid etter bryllupet føder Rannveig parets første sønn – Fredrik. Fra første stund føler hun en enorm kjærlighet til den nydelige, lille gutten. Han har arvet sin fars mørke krøller og gode smil.

Fem år etter kommer lillesøster Ida Charlotte. Adoptivmoren dør i 1986, og Rannveig og Tore tar vare på faren, som da er gammel og syk.

Les også: Sju ting du ikke bør spørre adoptivbarn om

Hvem er jeg?

Rannveig begynner å undersøke sin fortid, men hun får seg ikke til å snakke med den skrøpelige mannen om alle spørsmålene hun går og bærer på.

Det er først i 1993, året da adoptivfaren dør, at Rannveig for alvor setter i gang granskingen.

Og nå er hun endelig klar for å informere barna. Det er på tide at de får vite sannheten.

Hun samler familien rundt bordet, og forteller tenåringene sine at hun har noe hun må fortelle. Barna merker alvoret, og har kanskje lagt merke til at det er noe som foregår mellom mamma og pappa.

Fredrik brister i gråt. «Skal dere skilles?»

Han er dypt fortvilet, og Rannveig kan trøste dem med at «Vi skal ikke skilles, langt ifra! Jeg er adoptert, og jeg er i ferd med å finne ut hvor jeg kommer fra».

Alt skal opp i lyset

Det blir nesten som en besettelse. Hun nøster i tråder, og finner ut detaljer rundt jordmoren på Mysen, men det er ikke lett.

Ingen i området med kjennskap til jordmoren vil snakke om det som har skjedd, det er som å møte en vegg av taushet. Dette er et stort tabu.

Hun får likevel vite at biologisk slekt og familie kommer fra Røros.

Nå som adoptivforeldrene er døde, har hun bestemt seg for å være åpen om alt sammen – ingen flere hemmeligheter. Alle som lurer på noe, skal få svar.

Dette er en del av henne, en del av hvem hun er blitt: Hun er adoptert, og hun nekter å skamme seg.

Tore er hennes klippe hele veien, han hjelper henne og støtter sine kone i alle bølgedaler som følger i denne prosessen. Samtidig har de en hverdag å ta vare på. Sammen holder de kyr og hester på gården, og de leier beite til kyrne på Eidsberg.

En dag er sønnen til Eidsbergbonden på besøk for å ta seg en kaffetår, og mens de slår av en prat får han plutselig øye på et bilde av Røros kirke, som Rannveig har hengt opp på kjøkkenet.

«Jøss, har du bilde fra Røros», utbryter han.

«Ja, mor mi kommer derfra», svarer Rannveig og ser ham rett inn i øynene mens hun sier hva moren heter.

Rannveig ser hvordan ansiktet hans blir rødflammede, og han får et merkelig uttrykk i ansiktet. Rannveig kjenner at hjertet banker hardt.

«Kjenner du henne?»

«Hun bodde hos moren min da hun ventet barn», forteller han.

Han husker henne. Det svimler nesten for Rannveig – tenk at moren hennes jobbet på de samme engene hvor kyrne hennes beiter på nå – med henne i magen. Der hvor hun har tilbrakt så mye tid. Følelsene tar henne.

Les også: «Mor døde uten å fortelle meg hvem min tyske far var»

Et vendepunkt

Etter å ha jobbet så hardt for å finne informasjon, lå den rett foran henne hele tiden – uten at hun visste det. Dette blir på mange måter et vendepunkt i etterforskningen hennes, og hun velger å sende brev til moren sin for å høre om hun vil møte henne.

Det er et stort skritt å ta, og hun er forberedt på å bli avvist. Det blir hun også.

Dette er et lukket og låst kapittel for moren, og hun ønsker ikke å ha kontakt. Rannveig er skuffet, men forstår samtidig at dette må ha vært en traumatisk hendelse i livet hennes.

Men hun blir desto mer glad for å få kontakt med onkelen sin, en bror hun ikke var klar over at moren hadde.

Han inviterer Tore og Rannveig til Røros. De takker ja, og drar opp dit uten å ane at de kommer til å møte Rannveigs biologiske mor – ansikt til ansikt – ved en tilfeldighet.

Rannveig føler seg rolig mens det står på, og klarer å holde hodet kaldt. Men nok en gang blir hun avvist, og på et vis får Rannveig ro i sjelen. Nå har hun sett henne, og hun har prøvd å oppnå kontakt, uten å lykkes.

Det er ikke mer hun kan gjøre.

Møter «søsteren» sin

I 2007 kommer boken om Mysen-barna, "Mødre uten barn", og i den forbindelse blir Unni Nordberg (65) intervjuet av Norsk Ukeblad, og dette leser Rannveig.

Rannveig ringer til Unni, presenterte seg og forteller at de ble født i den samme sengen. Det er den første av veldig mange telefonsamtaler. Og så ble det besøk.

– Det var akkurat som om det sa klikk første gangen vi møtte hverandre. Jeg skjønte at Unni hadde den samme måten å se ting på som meg, og vi har den samme humoren, sier Rannveig og smiler og ser bort på Unni som er blitt hennes aller beste venninne.

Så ofte de kan, besøker de hverandre.

Unni bor i Hemsedal, men nå sitter de to kvinnene på kjøkkenet til Rannveig i Fredrikstad og forteller at intervjuet i Norsk Ukeblad ble et vendepunkt i livet deres.

– Vi skjønte begge to at vi måtte bli bedre kjent med hverandre – selv om det egentlig føltes som om vi hadde kjent hverandre hele livet, så vi ringte hverandre og hadde lange samtaler. Og så har vi bare fortsatt med det, forteller Unni.

DET GODE LIV: Unni (t.v.) og Rannveig ble begge født på Mysen og videre adoptert bort. I voksen alder har de funnet hverandre.

DET GODE LIV: Unni (t.v.) og Rannveig ble begge født på Mysen og videre adoptert bort. I voksen alder har de funnet hverandre.

Fått en ny familie

Unni er også blitt godt kjent med Rannveigs familie.

– Jeg har jo fått en svoger med på lasset, sier Unni, og kjøkkenet til Rannveig fylles av latter når Tore tar en tur innom.

Men det er kort vei mellom spøk og alvor hos damene. For det er ingen andre som står dem nær som forstår dette med å være adoptert, og det å leve i uvissheten om hvor du kommer fra, slik de har gjort. Det gir dem et helt spesielt fellesskap.

– Det vanskeligste har vært å leve med det å ikke vite hvor jeg kommer fra. Hva som kunne ha vært, sier Rannveig ettertenksomt.

Men damene har valgt å legge oppveksten bak seg.

Nå vil de heller nyte livet slik det er her og nå. Man kan ikke gjøre noe med alle valgene som er blitt tatt av andre mennesker.

– Men vi kan velge å ta vare på hverandre. Jeg føler at Unni forstår meg på en måte som ingen andre gjør.

– Hun er søsteren jeg aldri fikk, sier Rannveig.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning