Å miste barn

«Destiny lå ved brystet mitt og ville suge. Hun virket så frisk og sterk»

Linda mistet to barn på et knapt år.

MORSKJÆRLIGHET: Linda og Laura Destiny på Rikshospitalet. Den lille jenta ble bare seks uker og seks dager gammel.

MORSKJÆRLIGHET: Linda og Laura Destiny på Rikshospitalet. Den lille jenta ble bare seks uker og seks dager gammel. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

- Julian gir meg enormt mange gleder i hverdagen. Det er stort å følge med på utviklingen hans, få delta på foreldremøter i barnehagen, lage tradisjoner, ha helgekos og våkne opp til små armer som holder rundt meg, sier Linda Brendstuen (37) og ser med ømhet i blikket bort på en glad gutt som nærmer seg fire år.

Linda tar ikke disse øyeblikkene som en selvfølge. Hun har opplevd den bunnløse sorgen det er å miste barn. På et knapt år tok hun to ganger farvel med et ulevd liv, først en liten gutt, så ei lita jente.

Halvveis i svangerskapet kom lille Ollin så altfor stille til verden på et sykehus i Cancún i Mexico, der Linda bodde og jobbet på den tiden. Det tok ikke lang tid før hun på nytt ble gravid – både hun og den daværende samboeren var overlykkelige.

- Jeg hadde dårlig erfaring med helsevesenet i Mexico, og jeg våget ikke å gå gravid der en gang til. Jobben min innen reiseliv ga meg mulighet til å bli overflyttet til Gran Canaria for noen måneder, hvor jeg ville bli tett fulgt opp av norske leger.

Uregelmessig hjertelyd

Linda bestemte seg for å føde i Norge. Det føltes trygt å ha familien rundt seg, og få måneder før termin flyttet hun hjem til Askim. Svangerskapet hadde forløpt fint, hun var i god form. Hun ønsket seg film og 3D-bilder av babyen, og bestilte privat ultralyd. Linda husker hun spurte legen om hjertet så fint ut, og fikk bekreftende svar.

I ettertid skal hun lure på hvorfor hun stilte akkurat det spørsmålet.

Det går enda noen uker. Linda er i uke 36 og skal på rutinekontroll.

- Jordmor fortalte at hun hørte en uregelmessig hjertelyd, og at jeg for sikkerhets skyld skulle dra på sykehuset for nærmere kontroll. Få timer etterpå lå jeg på operasjonsbordet for haste-keisersnitt.

Det gikk så raskt at Linda ikke rakk å kjenne på redselen. Den dag i dag kan hun føle nærheten og roen til den mannlige anestesisykepleieren som under hele inngrepet var ved hennes side og forklarte alt som skjedde.

Et kyss på kinnet

På kvelden kommer ei mørk, lita tulle til verden. Linda føler en enorm lettelse da hun hører et sterkt skrik. Hun bestemmer seg for at jenta skal få navnet Laura Destiny.

- Jeg fikk holde henne, kjenne den deilige duften fra henne og gi henne et kyss på kinnet før hun skulle gjennom alle de vanlige kontrollene. I løpet av natta fikk jeg komme opp på nyfødtintensiv en stund. Destiny lå ved brystet mitt og ville suge. Hun virket så frisk og sterk, minnes Linda.

KLAGER IKKE OVER BAGATALLER: All sorgen har lært Linda hva som er viktig her i livet. Julian er definitivt øverst på den lista.

KLAGER IKKE OVER BAGATALLER: All sorgen har lært Linda hva som er viktig her i livet. Julian er definitivt øverst på den lista. Foto: FOTO: Privat

Den natta ble det lite søvn. Alene på et rom prøvde hun å slå seg til ro med legens ord om at alt så fint ut, men at de endelige svarene ville komme morgenen etter.

- Da jeg våknet, fikk jeg holde jenta mi en stund før legene kom for å undersøke henne. Jeg ble sendt tilbake til rommet og bedt om å vente.

Etter dette stopper tiden opp for Linda.

Brutale ord

- Det tok ikke lang tid før en sykepleier og en lege kom inn til meg og sa at Destiny i all hast var sent fra A-hus til Rikshospitalet. Hun hadde en alvorlig hjertefeil og var svært syk. Det var ingen tid å miste.

Linda kaster seg i en taxi, husker at hun blir satt av utenfor inngangen og selv må finne veien opp til nyfødtintensiven.

- Legen som etter hvert møtte meg, la ikke skjul på at situasjonen var veldig alvorlig. Jeg fikk vite at barnet mitt hadde fem hjertefeil og bare 20 prosent kapasitet på den ene lungen.

Etter dette følger en rekke møter og masse informasjon. Ordene er brutale. Legene sier rett ut at det ikke er stort håp om at hun skal overleve.

FORNØYD KAR: Julian (3) har alltid et smil på lur. Og Linda vet å sette pris på det.

FORNØYD KAR: Julian (3) har alltid et smil på lur. Og Linda vet å sette pris på det. Foto: FOTO: Privat.

- De ville ikke ta valget for oss om hvorvidt behandlingen skulle fortsette. Jeg og barnefar måtte selv ta avgjørelsen. Vi ønsket at ingenting skulle være uprøvd.

Måtte gi slipp

For Linda går sorgen og gleden hånd i hånd de neste ukene. En ubeskrivelig sorg over det lille livet som kanskje snart må gi tapt. En enorm glede og stolthet når hun ligger tett, tett inntil datteren og ser inn i de vakreste brune øyne.

- Jeg var hos Destiny dag og natt. Jeg skiftet på henne og ga henne mat. I lange perioder lå hun på fanget mitt. Jeg hentet eget sengetøy og la bamser ved senga hennes. Alt skulle være så personlig som mulig, sier Linda.

En tid ser det ut til at den lille kanskje skal bli bedre, og at en operasjon i utlandet kan redde livet hennes. Hun blir sterkere og stadig mer våken. Hun er viljesterk og gir tydelig uttrykk for hva hun ønsker. Linda får ta henne med på trilletur i sykehusområdet, og nyter disse øyeblikkene med datteren.

Sovnet inn

Gleden er kortvarig. Destiny blir likevel dårligere. Linda ser det helt tydelig hun også, og forstår at datterens liv går mot slutten.

MAMMAGLEDE: Linda nyter mammarollen, og setter pris på de nære ting i hverdagen.

MAMMAGLEDE: Linda nyter mammarollen, og setter pris på de nære ting i hverdagen. Foto: FOTO: Privat.

- Jeg vet ikke hvor jeg hentet styrken fra, men jeg ba om å få snakke med legen. Jeg sa at det var nok nå. Jeg så at datteren min hadde det vondt og ba om at hun skulle få slippe.

De neste timene får Destiny kun smertelindrende behandling. På rommet utenfor nyfødtintensiv ligger Linda og holder tett rundt datteren mens hun stryker henne og hvisker beroligende ord i det lille øret.

- Jeg fortalte henne at det var greit nå. At hun hadde kjempet og kjempet, og skulle få hvile. Jeg lovet henne at jeg skulle leve livet for henne.

Med disse ordene sovner den lille, tapre jenta inn. Seks uker og seks dager gammel. Linda drar den tunge veien hjem med en så altfor liten kiste.

Å leve med sorgen

- Jeg unner ingen den smerten jeg har følt og fortsatt føler, sier Linda. Hun forteller at det i lang tid var smertefullt å se andre gravide. Sårheten over at menneskene rundt så ut til å glemme sorgen hennes så raskt og forventet at hun skulle klare å gå videre.

- Litt etter litt klarte jeg å ta livet og hverdagen tilbake, sier Linda.

Hun forteller at hun fant mye styrke i å snakke med andre som har opplevd det samme. Og hun forteller også om en sterk, sammensveiset familie, og om nevøer som tvang henne til å holde seg oppe da alt føltes som mørkest.

- Jeg har vært mye sint. Merkedager som bursdag, jul og dødsdag er tunge. Jeg blir innesluttet, vanskelig å være sammen med og fysisk dårlig. Samtidig har jeg fått en helt ny styrke. Bagateller og materielle ting er ikke viktig for meg lenger, sier Linda.

I dag beskriver hun sorgen som en venn hun har lært seg å leve sammen med.

Vil alltid være der

- Det er mulig å ha et godt liv selv om man har opplevd den mest bunnløse sorg. Jeg har lært så mye av denne livserfaringen. Ollin og Destiny har satt uutslettelige spor. De vil for alltid være en del av meg og jeg ville aldri ha vært dem foruten. Jeg er mamma til tre; to som flyr blant englene og én her på jorda. Sorgen vil alltid følge meg. Vi bråker av og til, men jeg har klart å bli venn med den nå, sier Linda.

At hun skulle få oppleve lykken ved å ha en frisk gutt løpende rundt, hadde hun for noen år siden ikke våget å håpe på.

- Med Julian i livet mitt føles det som om all den hjemløse kjærligheten jeg gikk og bar på i mange år endelig har fått et hjem.

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag