27 Dresses
Å herregud jeg må finne meg en mann!
Les mer om kultur på Kulturo.no!
Etter å ha vært forlover i 27 bryllup finner Jane Nichols ut at hun heller kanskje burde satse på å finne en mann til seg selv. Problemet er bare at hun er vilt forelsket i sjefen sin, og når han plutselig blir sammen med Janes søster blir det intriger og forviklinger når Jane igjen må stille opp som forlover. Men - ja det er jo en romantisk komedie, så det er selvsagt et men i form av en mann - så dukker bryllupsspaltisten Malcolm opp. Selv om de ikke kan fordra hverandre til å begynne med, så finner de fort tonen, ender opp i sengehalmen, og han lærer henne å si nei til sine venner og finne ut at hun egentlig ikke elsker sjefen sin likevel.
Formelen
Det viktigste med en romantisk komedie er ikke selve historien, men hvordan vi beveger oss gjennom den. Det er formulaisk gitt at hovedpersonene kommer til å finne hverandre, møte motgang, for så å finne sammen igjen til slutt. Motstanderne vil få sin straff, medhjelperne sin gevinst, og alle vil lære en liten lekse eller to før filmen er ferdig. For at en romantisk komedie skal fungere er det i så måte tre hovedpunkter som må stemme for at filmen skal fungere som en selvstendig enhet.
"27 Dresses" er faktisk en av de mer velspilte filmene av denne typen de siste årene. Katherine Heigl ("Grey's Anatomy") er naturlig og søt som den pliktoppfyllende masseforloveren Jane, mens James Marsden ("X-Men: The Last Stand", "Enchanted") ikke er like naturlig, men troner også høyt på søthetsskalaen i sin rolle som hennes motstykke. I tillegg er kjemien mellom dem glimrende, og det er nesten som om en begynner å tro at de også har noe på gang i virkeligheten.
I form av selvstendige underholdningsscener sliter filmen mer enn på skuespillerfronten, for mange av replikkutvekslingene klarer ikke å frambringe den latteren som det tydelig er meningen at de skal. Også blant musikksekvensene skurrer det litt, men det er et par som er verdt å få med seg, som når de to hovedpersonene overstadig beruset synger Elton John-klassikeren "Benny and the Jets".
I tillegg får vi også se en fin montasje av at Jane prøver på de ulike kjolene hun har fått som forlover opp igjennom årene.
Det siste elementet som må sitte er klippingen, og om denne er dårlig forsvinner det drivet en film som dette absolutt behøver. I "27 Dresses" blir det tidvis litt trege overganger mellom ulike scener, men stort sett flyter det hele brukbart hele veien i gjennom.
Replikker linkes effektivt med bilder, som når Jane sier at hun bare vil ta én drink, og vi i neste bilde får se et tomt whiskyglass som smeller i bardisken. Slike elementer hjelper til å med å holde tempo oppe, og vi føler at vi er på vei mot noe. Konklusjon
"27 Dresses" kan anbefales alle som liker såkalte "chick flicks", og vil passe fint for et koselig stevnemøte, eller en stereotypisk jentekveld hjemme. For oss som ikke er så veldig begeistret for denne typen filmer er det bare å la den passere, for en går ikke glipp av noe nyskapende ved å droppe den.
Skrevet av Stian Hafstad/kulturo.no
Etter å ha vært forlover i 27 bryllup finner Jane Nichols ut at hun heller kanskje burde satse på å finne en mann til seg selv. Problemet er bare at hun er vilt forelsket i sjefen sin, og når han plutselig blir sammen med Janes søster blir det intriger og forviklinger når Jane igjen må stille opp som forlover. Men - ja det er jo en romantisk komedie, så det er selvsagt et men i form av en mann - så dukker bryllupsspaltisten Malcolm opp. Selv om de ikke kan fordra hverandre til å begynne med, så finner de fort tonen, ender opp i sengehalmen, og han lærer henne å si nei til sine venner og finne ut at hun egentlig ikke elsker sjefen sin likevel.
Formelen
Det viktigste med en romantisk komedie er ikke selve historien, men hvordan vi beveger oss gjennom den. Det er formulaisk gitt at hovedpersonene kommer til å finne hverandre, møte motgang, for så å finne sammen igjen til slutt. Motstanderne vil få sin straff, medhjelperne sin gevinst, og alle vil lære en liten lekse eller to før filmen er ferdig. For at en romantisk komedie skal fungere er det i så måte tre hovedpunkter som må stemme for at filmen skal fungere som en selvstendig enhet.
1. Skuespill
"27 Dresses" er faktisk en av de mer velspilte filmene av denne typen de siste årene. Katherine Heigl ("Grey's Anatomy") er naturlig og søt som den pliktoppfyllende masseforloveren Jane, mens James Marsden ("X-Men: The Last Stand", "Enchanted") ikke er like naturlig, men troner også høyt på søthetsskalaen i sin rolle som hennes motstykke. I tillegg er kjemien mellom dem glimrende, og det er nesten som om en begynner å tro at de også har noe på gang i virkeligheten.
2. Underholdningselementer
I form av selvstendige underholdningsscener sliter filmen mer enn på skuespillerfronten, for mange av replikkutvekslingene klarer ikke å frambringe den latteren som det tydelig er meningen at de skal. Også blant musikksekvensene skurrer det litt, men det er et par som er verdt å få med seg, som når de to hovedpersonene overstadig beruset synger Elton John-klassikeren "Benny and the Jets".
I tillegg får vi også se en fin montasje av at Jane prøver på de ulike kjolene hun har fått som forlover opp igjennom årene.
3. Klipping
Det siste elementet som må sitte er klippingen, og om denne er dårlig forsvinner det drivet en film som dette absolutt behøver. I "27 Dresses" blir det tidvis litt trege overganger mellom ulike scener, men stort sett flyter det hele brukbart hele veien i gjennom.
Replikker linkes effektivt med bilder, som når Jane sier at hun bare vil ta én drink, og vi i neste bilde får se et tomt whiskyglass som smeller i bardisken. Slike elementer hjelper til å med å holde tempo oppe, og vi føler at vi er på vei mot noe. Konklusjon
"27 Dresses" kan anbefales alle som liker såkalte "chick flicks", og vil passe fint for et koselig stevnemøte, eller en stereotypisk jentekveld hjemme. For oss som ikke er så veldig begeistret for denne typen filmer er det bare å la den passere, for en går ikke glipp av noe nyskapende ved å droppe den.
Skrevet av Stian Hafstad/kulturo.no
Denne saken ble første gang publisert 10/04 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.