2 Days in Paris

Florlett romantisk komedie med gode enkeltprestasjoner og utpreget underlivshumor.

Sist oppdatert
Franske Marion og amerikanske Jack har vært på Venezia-tur for å redde forholdet, men før de reiser hjem til New York følger vi dem to dager i Paris.

Her blir Jack tatt med til et seksuelt frigjort Frankrike der de besøker Marions vovede kunstnerforeldre og en by fylt opp til randen av hennes gamle elskere. Engstelige Jack får dermed nok å bekymre seg over.

Les mer på Kulturo.no!

Selvbiografisk

Historien blir tidvis fortalt med voice-over der hovedpersonen ytrer tanker om ferieturen til Venezia, hennes barndom og forholdet til Jack.

Marions foreldre blir spilt av Julies egne, begge bidrar med et herlig samspill seg i mellom.

Far Jeannot som burlesk, overvektig og intellektuell livsnyter, og mor Anna med sin følelseladde og hjertelige, men også ertende, personlighet.

Muligens spiller de seg selv, men den troverdige tolkning av mellomeuropeisk temperament og kunstnersinn er muligens av de mest minneverdige karakterstudiene i filmen.

Spesielt scenen med den franske familiemiddagen der Jack til sin store forskrekkelse blir servert kanin, hvorpå en pikant spøk blir avslørt for ham siden, er blant filmens beste.

Disse faktorene gjør at filmen virker svært selvbiografisk, og vitner om en regissør som deler egne erfaringer om livet som fraflyttet fransk kvinne i hjemlandet og hennes tanker om det moderne parforholdets stadige utfordringer.

De gamle elskerne

Etter hvert som paret støter på Marions gamle elskere og kjærester går det mer og mer trill rundt for Jack. Hans naive tanke om å være unik og den eneste i kjærestens liv får seg en kraftig smell, mens Marions nonchalanse heller ikke hjelper på situasjonen.

Det bygger seg opp til et klimaks der Jack ser sitt snitt til å grave opp noen ubehagelige SMS'er og dermed er huskestuen i gang.

Dessverre brister den spenstige oppbygningen herfra, noe av det gode skuespillet faller i gjennom, og det lille ekstra som kunne gitt filmen intellektuelt brød viskes beklageligvis ut i fadesen.

Ellers skal det nevnes at inspirasjonen fra Woody Allen er tydelig.

Filmen ruller kvikt avgårde, kommentarer blir skutt inn skjødesløst fra alle kanter, dialogen er ustoppelig, humoren underfundig og lettfattelig.

Ikke at filmen byr til videre undersøkning, men ekstramateriale er så godt som ikkeeksisterende. Et par biografier og en trailer er det eneste DVD-en har å by på.

Konklusjon

Storyen er ikke ny, den minner litt om en filmatisert utgave av samlivsspalten i et dynamisk og trendy kvinneblad.

Alle som har vært i et kjærlighetsforhold vil kjenne seg igjen - og markedsverdien til dette temaet er som kjent alltid høy.

Altså ingen innertier av en film, men en søt og lettfattelig kjærlighetskomedie som i beste tilfelle kan fungere som katalysator for alle par som vil le litt, snakke litt og vedkjenne seg de evige strabaser mellom mann og kvinne.

Denne saken ble første gang publisert 29/11 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også