helsesøster:

Redd for å bli overfalt og å sove alene

Helsesøster svarer på spørsmål om det å være redd for forskjellige ting.

Sist oppdatert

Angst. Spurt mange ganger nå! redd for å sove alene
Hei!
Kjære Grete!
Jeg har angst for romme mitt og klarer ikke å sove der, etter en natt jeg ikke klarte å sove, jeg bare lyttet på lyder. Så våknet jeg kl 4. Dette er mange månder siden nå! Siden vinterferien minst! hjelp, grete!.
Jeg trenger deg, jeg stoler ikke på helsesøster her.
Og søsteren spørr meg ofte om jeg har klart å sove på egent rom! og jeg gråter og har dårlig sannvittighet heletiden, og nå er jeg avhengi av folk! HJELP MEG!!

Ikke helt uvanlig
Du er ikke alene om å være redd for dette. Det er ganske vanlig og særlig i ungdomsårene. Fantasien og tanker rundt alt som er skummelt er særlig aktivt i ungdomsårene og samtidig er det ikke like lett å tusle inn til foreldrene og legge seg når du ikke greier sove alene. Jeg tenker at du til en viss grad kan akseptere at du akkurat nå ikke er glad i å være alene og at både fantasien og nervene spiller deg et puss. Å akseptere at du er redd kan være et skritt på veien til å takle. Så kan du begynne å tenke litt på hva du egentlig er redd for. Er du redd for noe konkret eller er du redd for noe du egentlig ikke vet hva er? Å akseptere at det ukjente ikke nødvendigvis er farlig kan også hjelpe deg. Mange er nok redde for det de ikke vet hva er, ånder og spøkelser f.eks. Prøv å si til deg selv at slike ting ikke kan skade deg og at du faktisk er på det tryggeste stedet du kan være - hjemme. Sett deg ned litt, lytt til litt musikk og kjenn etter at det er godt å være der alene. Skremte tanker og panikk kan roes ned ved at du puster dypt og prøver finne tilbake til den gode roen. Tenk på hvordan den roen kjennes ut og velg den følelsen fremfor det som jager deg opp og gjør deg redd.
Greier du sovne og våkner midt på natten og er redd så avtal med foreldrene dine at du eventuelt kan sove på en madrass på gulvet. Det kan være godt å vite at du har en mulighet til en følt trygghet.

Dersom det ikke blir bedre etter en stund bør du og foreldrene dine kanskje ta det opp med fastlegen deres eller helsesøster på skolen.
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du også et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Redd for hjemmet mitt?
Jeg og venninnen min var skikkelig bestiser og ble med hverandre hjem hele tiden! Men plutselig begynte hun å unngå å komme hjem til meg, men var skikkelig gira på å få meg hjem til hun. Det ble litt rart så jeg spurte om hun var redd for hunden vår (Vi har ganske stor hund), men da svarte hun bare: Nei, hvordan det? Så prøvde jeg å si forsiktig at det virket som hun prøvde å unngå å komme hjem til meg, men da svarte hun bare at alle liker å være hjemme hos seg selv. Til slutt ga jeg opp å prøve å finne det ut, så ble jeg med henne hjem, men nå er vi liksom ikke så bestevenn aktige lenger og vi krangler en del. Jeg vil jo at vi skal bli bedre venner, igjen så hva kan jeg gjøre?

Vi er jo forskjellige
Heisann!
Noen trives bedre hjemme hos seg selv og vil helst at venner kommer dit. Vi er forskjellige der. Du kan jo fortsette å be henne hjem til deg og si at du også synes det er hyggelig med besøk. Kanskje vil hun bli tryggere hjemme hos deg etter hvert? Nå er det jo også slik at vennskap noen ganger endrer seg slik at man ikke er så mye sammen lengre. Det du skriver om kan være en av årsakene. Det behøver ikke bety at dere ikke er venner lengre og det behøver heller ikke bety at hun ikke liker seg hjemme hos deg. Dersom du vil være like god venn med henne så må du enten gjøre som hun vil og komme hjem til henne for en periode. Kanskje vil det endre seg med tiden?
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du også et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Livredd! Hjelp meg. Redd for at noe skal skje meg...
Hei Grethe, jeg har lest VG og sett nyheter. Jeg har lest om Sigrid som forsvant natt til søndag osv. Jeg er så redd for at det skal skje med meg og at jeg blir drept eller noe. Jeg har også lest om en Voldtektsmann som er jaktet siden 2004 og kan ha noe med Sigrid-forsvinningen og gjøre. Jeg er også livredd for å bli voldtatt. Jeg har lest mye om barn som blir voldtatt og det er så skummelt. Jeg bor på i nærheten av Østensjøvannet og det søkes her og selv om det er masse politi her blir jeg redd. Det er så pinlig å bli fulgt av pappa til venner i nabolaget men det er det enste jeg er trygg på. Vær så snill å hjelp meg. Jeg er så redd. Vær så snill.
Hilsen en vettskremt jente.

Skjer heldigvis veldig, veldig sjelden!
Kjære deg!
Jeg forstår at du er engstelig og at det forsterkes når noe så grusomt som det som skjedde med Sigrid skjer i nærheten av der du bor. Man er jo sårbare og det er bra å være forsiktig men det skal ikke gå ut over friheten og hverdagen din. At du ble fulgt i dagene ettere forsvinningen er naturlig. Ingen visste hva som hadde skjedd og i området rundt Østensjø var det nok mange som var redde.
Nå er det jo heldigvis ikke ofte at noe som dette skjer. Sjansen for at det skal skje deg er veldig, veldig liten og det bør ikke være slik at du ikke kan gå alene eller at du hele tiden er redd for voldtekt eller overfall. Grensen mellom frihet og forsiktighet kan være vag, men å ha noen regler og rutiner som sikrer deg er lurt. Gå langs veien, gjerne der det er gatelys, ikke gå bort til biler som stopper og spør deg om noe uansett hvor harmløst det virker, blir det litt sent på kvelden er det lurt å slå følge med andre eller hentes av foreldrene, holde seg unna parker og snarveier når du går alene og å ringe foreldrene når du går fra venninnen din slik at de vet når de kan vente deg hjem er fornuftige forhåndsregler.
At du har tenkt mye på det i denne tiden er naturlig men samtidig må du, jeg og alle andre holde fast på retten til å fritt kunne bevege oss og føle oss trygge. Vi bor i et trygt og godt land hvor du skal slippe å være redd. Det er også noe vi skal bestemme oss for. Frykten skal ikke få ødelegge din frihet.
De fleste kan føle seg litt utrygge noen ganger og det er naturlig å tenke tanken at noe skal skje. Når, eller dersom det blir så ille over tid at det påvirker hverdagen og trivselen din så skal det ikke være slik. Noen utvikler angst for at noe voldsomt skal skje dem og da kan man trenge hjelp til å bli tryggere. Dersom du fortsetter å være så redd som du er nå bør du kanskje snakke med helsesøster på skolen eller fastlegen din om det.
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du også et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Sceneskrekken har tatt over livet mitt
jeg har et stort problem med sceneskrekk. jeg vet det er normalt ha det, og at mange er nervøse av og til, men med meg har det gått alt for langt. jeg har aldri hørt om noen med SÅ stor sceneskrekk!

jeg har alltid vært redd for fremføre og lese høyt, og prøver alltid å finne en måte å slippe på. hver gang jeg hører navnet mitt blir jeg helt varm i hodet og greier ikke tenke klart. men det er ikke bare snakk om fremføring og høytlesing. det er ALT. jeg er redd for å snakke med folk jeg ikke kjenner, til og med når jeg bare skal spør om en liten ting! jeg hater telefonsamtaler, så jeg melder alltid. hver eneste gang jeg må snakke med noen, fremføre noe, lese høyt, eller noe lignende. alltid samme problemet! noen ganger gråter jeg til og med over hvor redd jeg er. andre ganger ligger jeg og føler meg helt forferdelig mens jeg tenker over problemet mitt, og ønsker heller død en å gjennomføre. sceneskrekken min har praktisk talt tatt over hele livet mitt! hva skal jeg liksom gjøre når jeg skal ha jobb? nervøsiteten kommer jo til å drepe meg før første dag på jobb!

plis, jeg er DESPERAT etter svar! jeg har null peiling på hva jeg kan gjøre for å fikse dette, og hvis jeg fortsetter slik ligger jeg tynt an på muntlig eksamen til sommer!

plis, har du noen forslag til hva jeg kan gjøre for å bli kvitt sceneskrekken?

Be om hjelp
Kjære deg!
Det er vondt og ødeleggende å ha det slik over tid og det er viktig at du får hjelp til å mestre dette. Det er ingen skam, du er ikke alene om problemet og du må be om hjelp og forståelse. Du kaller det scene skrekk men jeg synes det kan høres ut som om det handler om noe mer enn dette da det også påvirker deg i andre situasjoner. Muligens grenser det opp mot sosial angst, noe som er den vanligste formen for angst og også vanligere i ungdomsalderen enn senere.
Jeg vil altså på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp der hjelpen er. Snakk med foreldrene dine, helsesøster på skolen og legen din. Be gjerne om en henvisning til bup/psykolog.
Det er mulig å komme seg ut av den vonde sirkelen du er i og det er også mye du selv kan gjøre i tillegg til å eventuelt få hjelp fra helsesøster, lege eller psykolog. Jeg vil gi deg noen tanker og råd rundt dette, bruk det du synes du kan bruke og ta det å lære å mestre angsten som en utfordring - DET ER MULIG!
Det er ingen skam å ha angst eller være sjenert. For å jobbe med det slik at du faktisk kan bli bedre tror jeg det kan være godt å være åpen overfor dine nærmeste om hvordan du har det. Det er ditt liv, slik er du nå, og du vil jobbe med det. Du er langt fra alene om å ha det slik, dette er mye, mye vanligere enn du tror. Jeg vil tro de aller fleste i større eller mindre grad vil kjenne seg igjen i det du forteller.Det er også vanligere i puberteten som er en usikker tid med generelt lav selvfølelse - mange blir bedre når de de blir litt eldre.

Når det gjelder skolesituasjonen så må du snakke med læreren din om hvordan du har det slik at han/hun kan hjelpe deg og finne frem til et opplegg hvor du kan trene deg gradvis til å stå frem, og hjelpe deg dersom han ser at du sliter. Å bare unngå eller grue seg til situasjonene vil bare gjøre deg til en ekspert på å skjule problemet ditt, ikke til å løse det. Å erkjenne problemet og ikke bare unngå det kan være første steg på veien for å løse det. Det er ingen skam! Når du kan snakke om det blir det et konkret problem og du kan lære deg å bli litt mer bevisst på hva det er som er så skremmende. Det er også en del ting du kan gjøre for å takle situasjonene bedre. En ting du kan gjøre er å forberede deg på hvordan det er å stå der fremme eller rekke opp hånden i klassen eller de andre situasjonene som er vanskelige for deg. Hva er det verste som kan skje? Du kan være bevisst på å puste rolig og konsentrere deg om pusten og å roe ned følelsene og å ha oppmerksomheten på det og ikke på at det sitter noen og ser på deg. Skal du se ut over forsamlingen, så ikke ha direkte blikk kontakt, men finn et punkt mellom øynene som du kan se på. Det er skremmende med direkte blikk kontakt når man fra før av er redd.
Angst er en naturlig reaksjon i farlige situasjoner og kroppen reagerer fysisk og forbereder seg på flukt. Når denne reaksjonen kommer i situasjoner hvor vi egentlig ikke trenger å være redd, så er det jo ikke hensiktsmessig. Trener du deg gradvis kan du lære kropp og sinn at dette ikke er farlig, slik at øvelse gjør mester. Prøv å press deg selv litt, men får du det ikke til, så er ikke det noe nederlag - og heller ikke håpløst, både terapi og medisiner kan være aktuelt. Det kan jo også ødelegge en del for deg både i forhold til skole og privat, så det er bare å bestemme seg for at dette skal du komme deg gjennom om ikke på egen hånd, så med litt hjelp.

Fortell deg selv at du er god nok. Du trenger ikke prestere. Pust dypt, lytt til det andre sier og gi kroppen tid til å oppfatte at situasjonen ikke er farlig slik at angstreaksjonen kan dempes.
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du også et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Denne saken ble første gang publisert 23/09 2012, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også