Intervju med vår egen Arild Midthun!

Andebypostens utskremte reporter Tuppen Bak intervjuet nyllig Arild Midthun på bokmessen i Sverige.

Hvordan startet du med tegneserier?
De første stripene jeg lagde var for avisen Bergens Tidene i Norge. Jeg har vokst opp sammen med Tormod Løkling, som nå er redaktør for Pondus og skriver manus for Donald Duck & Co. Vi er 48 år nå, det betyr at vi har laget tegneserier sammen i over 40 år nå! Før lagde vi tegneserier før vi begynte på skolen. Han skrev manus og jeg tegnet en stripe som gikk et halvår i Bergens tidene da vi var sånn 12-13 år.

Hvis jeg ikke fikk sove om kvelden – og dette er noe jeg trodde alle gjorde – lå jeg i sengen og gjenfortalte hele historier for meg selv, bilde for bilde. Det har jeg gjort fra veldig ung alder. Og om jeg er på kino eller noen forteller noe, så sitter det, akkurat som en hel film. Fra jeg begynte å lage tegneserier profesjonelt, fra jeg var 16-17 år, har det alltid vært slik at jeg går inn i en historie og har hele historien som en film. Og jeg kan spole frem og tilbake og være regissør og gå inn og endre på ting. Så jeg blir ekstremt frustrert hvis et univers ikke fungerer, for å si det sånn.

Når begynte du å tegne Donald?
I 2003 spurte Egmont meg: ”Hvem er den beste andemannen i Norge?” Jeg sa at det er Tormod Løkling, men dessverre er han Pondus-redaktør. Men de fikk ham til å bli Donald-redaktør i 2-3 år. I løpet av disse årene funderte man på Egmont: ”Hadde det ikke vært kult å få en norsk Donald-tegner?” Og de spurte om jeg kunne tenke meg det. Og det første jeg tenkte var: ”Jammen, jeg har jo aldri tegnet Donald Duck.”
Så jeg begynte å lage andeserier fordi det ville blir morsomt å gjøre det sammen med Tormod! Tormod kunne sin Carl Barks og jeg var kjempe begeistret for Don Rosa. Men jeg hadde gått glipp av mye av det. Jeg hadde gått glipp av alt fra sent 70-tall til år 2000. Men jeg kan naturligvis min Carl Barks! Det var en del av oppveksten min.

Tormod og jeg utviklet Tordenskjold-serien, der vi lot Fetter Anton være Tordenskjold under den store nordiske krigen. Og det ble en lang, lang fortelling i 3 deler.

Men det var begynnelsen, da var jeg "on the duck track".

Beskriv prosessen ved å lage en Donald-historie!

En av forfatterne skriver et manus som sendes til meg. Og så tolker jeg manuskriptet, det vil si jeg ser det for meg. Det er virkelig det mest spennende som finns.

Det finnes to ting som er helt magiske: Man kan få barn og man kan utvikle en historie. Det er få ting som er som å få barn, for fra ingenting kommer noe som lever! Magisk er et altfor fattig ord. Det er jo helt guddommelig. Og når en tegning har blitt til på mitt tegnebord lever den sitt eget liv. Det er akkurat som med mine 2 barn. Det er en så utrolig bra følelse å vite at de lever sine egne liv. Våre historier lever også sine egne liv. Så lenge de leses, så lever de. Å treffe de som har lest våre historier, ansikt til ansikt, er helt fantastisk.

Når jeg får et manus bearbeider jeg alt. Så når vel hele historien er grovt skisset opp går den frem og tilbake innenfor gruppen. Når vi er fornøyde sender vi den til redaktøren, som kommer med sine synspunkter. Når alle er enige, først da begynner tegnejobben. DA kan jeg forsøke å lage fine tegninger. Da er det virkelig som å sjekke inn på Andeby Plaza! Da er jeg inne i historien og tegner og tegner. Så det er en kreativ trykkoker, men samtidig veldig nært samarbeid med redaktøren.

Nå har jeg en tegneserie som jeg tegner, på tegnebordet, også har vi én på skissestadiet og minst to andre på idéstadiet. Og det her er virkelig det livet jeg har ønsket meg. Jeg trives kjempegodt.