Elises advent

- Ja, sa Elise. – Men det synes jeg egentlig er helt greit.

De sa ikke så mye mer. Snart skulle det ringe inn igjen, og de måtte gjennom nok en kjedelig skoletime, før nok en kjedelig skoledag i morgen, og enda en, og enda en... Elise sukket. Camilla slo armene rundt seg selv.

- Jeg fryser, sa hun.

Marie sukket tungt. - Hvis ikke Marius legger merke til meg snart, dør jeg. Seriøst, sukket hun, og speidet etter ham ved fotballbanen.

- Jeg skulle ønske det ville skje noe skikkelig spennende snart, sa Elise, mest til seg selv. De tre venninnene satt alle i dype tanker da klokka ringte inn igjen, og beveget seg så sakte som mulig mot inngangen – selv om de frøs.

- Friminuttene går alltid ALT for fort, sa Marie.

- Og nå er det matte, sa Camilla. – Jeg hater matte, jeg skjønner ikke bæret av det!

Da det endelig ringte ut for aller siste gang den dagen, var Elise sistemann ut av klasserommet, fordi mattelæreren Mathias holdt henne igjen.

- Vi må snart begynne å tenke på juleavslutningen her på skolen, sa han. – Jeg skal ha ansvaret for musikken, og lurte på om du har noen tanker om det?

Elise svelget fort, og ble helt varm på ørene. Hun ristet på hodet.

- Ikke? Jeg tenkte kanskje at... Hmm, sa Mathias.

- Hvorfor skulle jeg ha det? Jeg kan nok ikke hjelpe deg, sa Elise, og gikk fort ut av klasserommet. Ørene hennes var fremdeles helt varme, som de alltid ble når hun måtte gjøre ting som gjorde henne helt rar og flau og redd – som å holde foredrag foran klassen, eller ta imot en dum gave i den dumme pakkekalenderen. Eller svare på ting hun ikke visste svaret på, som nå. Hvorfor spurte Mathias henne om det med musikken?

Elise løftet jakka si ned fra knaggen den hang på utenfor klasserommet, tok den på, og dro glidelåsen helt opp til haka. Da den kalde vinden traff ansiktet hennes vel ute, trakk hun pusten dypt og gjemte fjeset nedi skjerfet. Siden hun som vanlig hadde glemt igjen vantene hjemme, puttet hun hendene dypt ned i lommene på dunjakka.

Men ...? Hva var nå dette? I lomma til Elise lå det en lapp.

Elise!

Du er kjempesøt, den søteste på HELE skolen.

Jeg ser deg ofte i friminuttene når du sitter sammen med Marie og Camilla på steinbenken.

Vil du vite hvem jeg er?

Legg svaret under trappa nede ved svømmehallen!

PS: Jeg vet om hemmeligheten din...

X

Elise stivnet. Hemmeligheten? Med ett ble hun helt varm på ørene igjen, og så seg fort rundt. Det var ingen i nærheten. Hun snudde lappen, det stod ingenting på baksida, og den eneste signaturen var en stor X. Tusen spørsmål svirret rundt i hodet på Elise. Hvem var X? Syntes noen virkelig at hun var den søteste på skolen, eller var det bare tull? Og – var det virkelig mulig at noen kunne vite om den hemmeligheten?

Tre muligheter
Etter ha lest lappen sikkert førti ganger før hun gikk til skolen, og sikkert hundre ganger kvelden før, bestemte Elise seg til slutt for å la den ligge igjen hjemme. Ingen vits i å fortelle noe til Marie og Camilla ennå – De kom sikkert til å bli kjempenysgjerrige og prøve å presse henne til å finne ut hvem X er med en eneste gang. Elise var ikke helt klar for det ennå, først måtte hun tenke grundig gjennom hva hun trodde selv.

Hvem kunne den mystiske X være? Slik Elise så det, hadde hun tre muligheter.

1. Marie og Camilla. Den mest logiske forklaringen på lappen, var at Marie og Camilla hadde funnet på at de skulle lure henne, og skrevet en falsk lapp. Hun hadde jo tross alt klaget over at det skjedde alt for lite spennende her på skolen, senest igår. At de ville finne på noe sånt, var rett og slett ikke så veldig overraskende. Iallfall ikke når det gjaldt Camilla...

2. Kristin. Elise hadde gått i samme klasse som Kristin helt siden barneskolen, men de var ikke akkurat så veldig gode venner. Av en eller annen grunn var Kristin alltid ute etter å gjøre Elise flau eller utilpass, og vise frem hvor flink hun selv var hele tiden. Venninnene hevdet at Kristin bare var misunnelig, men på hva da? Elise ønsket av og til at hun var like tøff som Kristin, som bestandig snakket høyest, forlangte oppmerksomhet, og fikk det akkurat som hun ville. Det var liksom ingen som torde å snakke imot henne når hun først hadde bestemt seg for noe. Kristin ville simpelthen elsket det dersom Elise viste frem lappen til alle, så kunne hun komme og si at det var ikke noe å bli så innbilsk over, siden den var falsk! Elise ble helt varm bare av å tenke på det. Herregud så flaut, og akkurat så typisk Kristin...

3. Den siste, og kanskje verste, muligheten, var hvis det faktisk var noen på skolen som kalte seg for X, og hadde lagt lappen i lomma hennes for at hun skulle svare. En som faktisk mente at hun var den søteste på skolen. Og som visste om hemmeligheten hennes. Hvem kunne det være? Var det i så fall en gutt? Siden han skrev det med steinbenken og svømmehallen, måtte det jo nesten være en på skolen? Men hvordan kunne han vite om hemmeligheten?

- Elise? Eliiiise? ELISE!

Elise skvatt til, så mye at hun mistet skjea hun holdt i hånda ned i frokostblandingen hun satt og spiste, så melka skvatt ut av bollen og over på genseren hennes.

- Åååh! Hvorfor gjorde du det? Herregud så teit du er! Ropte Elise til moren, som var den som hadde ropt navnet hennes.

Elise stormet inn på rommet sitt, og slengte døra igjen bak seg. Var det mulig å være så teit? Noen ganger gikk foreldrene hennes henne fullstendig på nervene. Hun vrengte av seg genseren og slang den i skittentøyskurven. Hva søren skulle hun ha på seg nå, da?

Men den dårlige samvittigheten kom fort snikende. Det var jo ikke morens feil at hun stadig forsvant helt i sin egen verden, hun hadde jo bare seg selv å takke for at hun skvatt så fælt hver gang noen snakket til henne. Først i timen igår, og nå ved frokosten. Det var bare det at det av og til føltes mye bedre å være inne i sitt eget hode, i stedet for å måtte forholde seg til hva alle andre sa og drev med hele tiden. Spesielt nå som hun hadde fått den hemmelige lappen å tenke på.

Elise fant en ny genser i skapet, en rosa en med hette, og gikk ut igjen på kjøkkenet.

- Unnskyld, mumlet hun til moren, som hadde tørket opp Elises melkesøl fra kjøkkenbordet, og stod og ryddet inn de siste tingene fra frokosten.

- Jeg skjønner bare ikke hva det er med deg om dagen? Er du ikke fornøyd? Er det skolen? Eller har det skjedd noe på mus-

- Neida, skyndte Elise seg å avbryte. Både fordi hun ikke orket å høre på alle bekymringene til moren, og fordi hun oppdaget hvor mye klokka var blitt. Skulle hun rekke skolen, måtte hun gå NÅ!

Idet døra smalt igjen bak henne, fikk hun tid til å tenke på lappen igjen. Hun hadde ikke lyst til å tro på at den var ekte. Det var mye lettere hvis den var falsk. Hvis det for eksempel var Marie og Camilla som hadde skrevet den, ville det være mye enklere å bare konfrontere dem, le litt av den dumme spøken, og bare fortsette som om ingenting hadde skjedd. Men hun kjente ikke igjen håndskriften til noen av dem. Kanskje de hadde fått noen til å skrive den for seg? Var de så smarte? Det var ikke Kristins skrift heller, den ville Elise kjent igjen etter alle årene i samme klasserom. Det liknet nesten mer på en gutteskrift. Litt skjev og kantete, som om den var skrevet i full fart, og på en typisk slurvete gutte-måte. Tenk om det faktisk var en gutt? Som syntes hun var den søteste på skolen? Oi oi oi. Det kunne ikke være sånn. Nei, det var på tide å snakke med Marie og Camilla. Det kunne rett og slett ikke være noen andre som stod bak. Camilla hadde helt sikkert kommet på ideen, og Marie hadde pønsket ut en måte å skrive og levere lappen på, som ikke avslørte at det var dem. Men Elise hadde gjennomskuet dem. Spørsmålet var bare om hun skulle late som ingenting, eller avsløre at hun visste at de stod bak?

Konfrontasjon og Kristin
De hadde håndverk i de tre første timene. Akkurat nå hadde de et pågående kunstprosjekt, som skulle ende i en utstilling på skolebiblioteket en gang etter jul. Det betydde at klassen var spredt litt rundt omkring, alt etter hva slags kunst de holdt på å lage. Marie og Camilla satt allerede inne på rommet som ble brukt til maling da Elise kom. Marie satt foran et stort lerret, mens Camilla hadde stilt opp rene glass i en rekke foran seg, hun skulle male stjernetegn-motiver på dem, hadde hun fortalt forrige gang. Typisk Camilla, hun trodde på alt som hadde med astrologi, ånder og skjebnen å gjøre. Mens når det kom til skolefag som norsk eller matte, var hun helt på bærtur. Flere ganger hadde hun forsøkt å innbille lærerne at hun ikke hadde gjort leksene sine fordi ”Venus og Saturn går i en bane som ikke legger forholdene til rette for at jeg kan jobbe med norsk akkurat nå”, men det hadde merkelig nok aldri fungert. Heldgivis for Camilla var hun flink til å snakke og sjarmere seg ut av nesten hva det måtte være, så hun slapp som regel billig unna med straffelekser eller høytlesning i timen.

Elise sa ingenting da hun kom inn, bare la fra seg sekken ved døra, og fant frem maletingene sine. Hun malte på noe som skulle bli et navneskilt de kunne ha på døra hjemme. Eller kanskje det bare skulle stå ”velkommen”. Hun så ikke på seg selv som spesielt kunstnerisk, så hun kunne like gjerne male noe som noen fikk bruk for.
- Hei! Sa Marie da Elise satte seg ned.
Elise svarte ikke. Camilla skravlet i vei som hun alltid gjorde, om at hornene hun prøvde å male på stjernetegnet ”Tyren” liknet mest på syvende far i huset.
- Jeg sa hei, sa Marie, og snudde seg mot Elise.
Elise møtte blikket hennes, men sa ingenting.
- Hva er det med deg, a? Marie hadde lagt fra seg penselen, og til og med Camilla var stille.
- Ville bare si at dere kan slutte med spøken nå, sa Elise. – Jeg har skjønt at det var dere. Bra lapp! Hvordan fikk dere til den skrifta, egentlig?

Det ble helt stille i rommet. Camilla rynket panna, som hun alltid gjorde når hun måtte tenke.
- Hva slags lapp? Sa Marie.
- Lappen! Svarte Elise.
Det ble stille igjen.
- Elise, vi veit ikke hva du snakker om, sa Marie. – Hva slags lapp?
Elise måtte tenke seg om. Snakket de sant? Sånn som hun kjente dem, var de ikke så overbevisende som skuespillere. Camilla greide aldri å holde på en hemmelighet mer enn et halvt minutt! Og Marie hadde alltid vært helt elendig til å juge, hun var mer av typen som buste rett ut med ting. Hun pustet ut.
- Da er det bare to muligheter igjen.. mumlet Elise for seg selv.
Marie og Camilla så fremdeles ut som to store spørsmålstegn. Camilla holdt penselen i lufta over malingen, og det var i ferd med å dryppe ned på bordet foran henne.

Det var ikke dem. Det hadde aldri vært dem. Det var på tide å fortelle om den mystiske X.
- Okei, hør da. Igår fikk jeg en lapp, som lå i jakkelomma mi da jeg skulle gå hjem fra skolen, sa Elise, og fortalte videre om lappen.
- Har du den med deg? Avbrøt Camilla da Elise var midt i å fortelle nøyaktig hva som stod på lappen. Hun ristet på hodet.
- Hysj! Sa Marie til Camilla, og nikket til Elise, som et tegn på at hun skulle fortsette.

Etter at Elise hadde fortalt ferdig, var Marie helt rød i kinnene av opphisselse.

- Det er noen på skolen som liker deg! Hvinte hun.
- Men jeg veit jo ikke om lappen er ekte! Sa Elise.
- Hvorfor skulle den ikke være det? sa Camilla, som hadde lagt fra seg penselen igjen.
- Nei.. Elise nølte. – Det er bare at... Hvem skulle like meg, liksom?
- Elise, nå må du gi deg, sa Marie liksom-strengt, og la armene i kors.
- Jeg tror jeg vet hvem som har skrevet den, sa Elise fort.
- Hvem da? Spurte Marie spent.
- Kristin, sa Elise.
- Kristin? Tror du Kristin er forelska i deg? Sa Camilla.
- Dust, sa Marie og smilte ertende til Camilla. – Hun mener selvfølgelig at det er Kristin som har skrevet en falsk lapp, for å gjøre narr av Elise. Ville vært typisk henne, egentlig... Marie var oppgitt i stemmen.
- Ja, Kristin er faktisk skikkelig bitch, sa Camilla.

- Bitch kan du være sjæl, sa plutselig en stemme fra døren. De tre jentene rundt bordet skvatt på stolene sine, og Elise kjente hjertet slå hardt under genseren. Hun trengte ikke å snu seg for å vite hvem den stemmen tilhørte. Det var Kristin som stod i døråpningen. Hadde hun nettopp hørt alt sammen? Shit!

Både Elise, Camilla og Marie satt helt stumme rundt bordet inne på malingsrommet. Det var nesten så de kunne høre hverandres raske hjerteslag, iallfall forestilte Elise seg at de andre jentene var like skrekkslagne som hun selv var.
I døråpningen plasserte Kristin hendene på hoftene, og så på dem med smale øyne.

- Ikke tro at jeg ikke hørte hva dere sa, sa hun snurt.

- Men jeg driter i om dere kaller meg for bitch. Heller bitch enn dritkjedelig – som Elise! Kristin lo hånlig, og de andre jentene så på hverandre.

Hjertet til Elise dunket hardt i brystet. Det gjorde ikke noe om Kristin kalte henne kjedelig. Det som betydde noe, var om det var Kristin som hadde skrevet lappen. Svaret kom nesten med en gang:

- Jeg er forresten ikke forelska i deg, hvis du skulle tro det! Lo Kristin med den ekle latteren sin.

- Og hva står det på lappen dere snakket om? Er det den du har der? Kristin nappet et ark ut av hendene på Camilla, men det var bare skisser av stjernetegnene hun skulle male.

Det var fremdeles ingen av de tre venninnene som sa noe.

- Herregud, kan dere ikke snakke, eller? sa Kristin, og krøllet sammen arket til Camilla. Hun siktet på søppelkassen på andre siden av rommet, kastet det sammenkrøllede arket, men bomma.

- Jeg skal nok finne ut hva det er dere driver og hvisker om, sa Kristin. – Bare vent!

Med det snudde hun på hælen, og forsvant ut av rommet igjen.

De tre jentene så på hverandre.

- Dere vet hva dette betyr... sa Marie.

Elise svelget. Det var ikke Camilla og Marie som hadde skrevet lappen. Og det var heller ikke Kristin. Da gjenstod det bare én mulighet.

- Lappen er ekte! Hvinte Marie, etterfulgt av et stort smil.

Camilla plukket opp det krøllete skissearket fra der Kristin hadde kastet det, og glattet det ut igjen.

- Og det betyr... sa hun og fant frem pennalet. – At vi må skrive et svar!

Marie nikket entusiastisk, og snudde seg mot Elise.

- Herregud så spennende, jeg skulle ønske jeg var deg! Sa hun, og klappet i hendene, som hun ofte gjorde når hun ble begeistret.

”Vi kan godt bytte”, tenkte Elise, og det føltes nesten som om hun ikke fikk puste idet sannheten gikk opp for henne. Lappen var ekte. Noen hadde skrevet at hun var den søteste på skolen, noen kjente til hemmeligheten hennes, og nå måtte hun svare. Lappen. Var. Ekte. Herregudherregudherregud!

Svaret
- Hva slags hemmelighet tror du han mener? Spurte Camilla, da de satte seg ned i storefri for å skrive en svar-lapp.

- Vet ikke, sa Elise fort.

- Du har vel ikke noen hemmelighet som vi ikke veit om? Sa Marie.

- Nei, løy Elise.

- Da skjønner jeg ikke hva han mener, sa Camilla, og rynket pannen.

De var enige om at det måtte være en ”han”. Som syntes Elise var skolens søteste, og som visste hvor de pleide å henge i friminuttene. De tre jentene satt tett sammen på steinbenken, som vanlig, og Elise kunne ikke hjelpe for å speide utover resten av skolegården, for å se om noen stod og holdt øye med dem. Men hun kunne ikke se noen som stakk seg ut. Det var bare små klynger av jenter som snakket sammen og lo, noen gutter som spilte fotball, noen som jaget etter hverandre over den store asfalt-plassen.

- Det er sikkert noe han skrev bare for å virke interessant, sa Marie etter en stund.

- Mmm, svarte Elise. – Men hva skal jeg svare?

- ”Kjære X, jeg vil gifte meg med deg og få mange, mange barn”, fniste Camilla med tullestemme, og laget kysselyder.

Elise og Marie lo, og Camilla kom opp med flere tulleforslag.

- ”Kjære X, skal vi møtes bak svømmehallen for å kysse imorgen? Hjertelig hilsen Elise”.

Jentene lo enda en stund, før Marie ble alvorlig.

- Vi må iallfall prøve å finne ut hvem det er, sa hun.

- Og hva slags hemmelighet han mener, sa Camilla.

- Kanskje det er bedre at han legger svaret et annet sted enn i jakka mi? Sa Elise, for sånne ting tenkte hun på. Hva om han la svarlappen i feil jakke? Eller om hun glemte seg bort, og putta jakka i sekken?

- Og så må vi få med at du er glad for at han synes du er den søteste på skolen, sa Marie, for sånne ting tenkte hun på.

- Jeg mener, det er jo ikke hver dag man får høre at man er den søteste på skolen, eller hva? La hun til.

Camilla nikket.

- Okei, skriv dette, sa Camilla, og dikterte Elise som satt klar med brevpapiret hun hadde fått i adventskalenderen.

”Kjære X!

Takk for at du synes jeg er den søteste på skolen. Men hvem er du egentlig? Hvordan kan jeg finne ut hvem du er?

PS: Hvilken hemmelighet?

Legg svaret her, ikke i jakka mi.

Hilsen Elise

Det var Camilla som insisterte på at hun skulle signere med et hjerte.

- Så skjønner han i hvert fall at du ikke hater ham eller noe sånt, sa hun.

- Men hvorfor skulle jeg hatet ham? Han har jo ikke gjort meg noe? Protesterte Elise, som syntes det var teit å tegne hjerter.

- Åh, bare gjør det! Stol på meg, sa Camilla, og Elise hadde gjort som hun sa. Det var tross alt Camilla som hadde mest erfaring med gutter.

De la lappen under trappa ved svømmehallen etter siste time. De sa ingenting da de gikk ut derfra etterpå, stemningen var nesten litt høytidelig i den kalde desemberlufta.

- Lov at vi får se hva han svarer? Sa Marie.

- Lover, sa Elise, og la til:

- Lov at dere ikke sier det til noen!

- Lover, sa Marie.

- Lover, sa Camilla.

Nå var det bare å vente.

Lang lørdag
Nå var lappen levert. Nå var det bare å vente. Elise kjente en sitrende uro i hele kroppen, det føltes litt som å være rastløs, som man ofte blir når man venter på at noe stort skal skje. Men det var jo ikke sikkert at noe stort kom til å skje. Kanskje skjedde det ikke noe i det hele tatt – kanskje X var blitt lei av å vente, og ikke gadd å sjekke under trappa ved svømmehallen noe mer. Æsj, Elise orket ikke tenke mer på det. Det var lørdag morgen og hun lå fremdeles i senga og ventet på at huset skulle våkne til liv. Det var alltid hun som våkna først.

- Du ble født med maur i buksa, pleide alltid faren hennes å si til henne da hun var mindre. Før skjønte hun ikke spøken, og pleide å svare:

- Men det er vel ingen som har bukser på seg når de blir født!

Hun hadde iallfall slutta med å vekke foreldrene sine med en gang hun slo opp øynene, og heller skjønt at de gjerne ville sove litt lenge når de hadde fri. Idag hadde hele familien helt fri. Elise lurte på hva hun skulle finne på for at helga ville gå litt fortere, så det ikke ville virke så innmari lenge til det var på tide å sjekke om det var kommet noe svar på lappen.

Lappen. Elise hadde den under hodeputa. Fant den fram, og leste den en gang til, for sikkert hundreogsyttiandre gang. Tenk hvis det virkelig var en gutt? Som Marie sa? Elise hadde egentlig aldri vært forelska før, men tenkte at det kanskje føltes litt som sånn hun hadde det akkurat nå: Et lite sug i magen av forventning, og vanskeligheter med å greie å tenke på noe annet.

Camilla var bestandig forelska. Det skifta ganske fort, og hun hadde hatt mange kjærester. Alle ville være sammen med Camilla. Hun var egentlig ikke den som var penest av alle jentene på skolen, men hun var likevel den som alle hadde lyst til å være både venner og kjæreste med. Elise kunne godt skjønne hvorfor. Den Camilla som alle syntes de kjente, var sprudlende, åpen og morsom så å si hele tida, og var nesten ikke redd for noen ting.

Men det var bare når hun var sammen med dem, Elise og Marie, at hun kunne fortelle hemmeligheter og betro seg på ordentlig. Elise hadde mistet oversikten over hvem Camilla var forelska i akkurat nå. Men visste med sikkerhet at det kom til å være en annen allerede neste uke, og en ny uka etter der igjen.

Da var det annerledes med Marie. Hun hadde bare vært forelska én gang, og var det fremdeles. I Marius, det dummeste valget av alle gutter å bli forelska i! Han var aldri særlig snill mot noen, selv om han var blant de aller mest populære gutta på hele skolen. Det gikk rykter om at Marius og gjengen hans pleide å røyke bak ballveggen på kveldene, for noen hadde sett dem henge rundt ved skolen etter skoletid, og funnet sigarettsneiper. I timene var han alltid den som måtte gjøre narr av noe noen andre sa eller skulke unna og havne i slåsskamp i friminuttene. Elise skjønte ikke hvorfor han var så populær, men det sa hun selvfølgelig ikke til Marie, som var så håpløst forelska at hun nesten ikke snakket om noe annet.

- Han er så kjekk! Synes ikke du også at han likner litt på han derre som spiller i Twilight? Spurte hun i et friminutt på steinbenken.

- Kanskje litt, måtte Elise innrømme. For Marius var ganske kjekk, på en ganske voksen måte. Men det hjalp liksom ikke, for hver gang Elise så på ham, tenkte hun bare at han var slem og teit. Ikke kjekk!

- Han er den kjekkeste i verden, sa Marie.

- Men har du egentlig snakket med ham? Spurte Camilla, som torde å si sånne ting.

- Neeei... Marie dro litt på det, og rødmet.

- Men han kommer til å legge merke til meg snart. Han gjør det. Han må det, sa hun drømmende mens hun speidet mot Marius og vennene hans på andre siden av skolegården.

Elise lå fremdeles i senga og grublet. Hvorfor var det sånn at Marie, som var stille og sjenert, flink på skolen og verdens snilleste, ble forelska i en som Marius? Hvorfor i all verden hadde hun lyst til å bli sammen med Marius? Når de ikke var noe like i det hele tatt?

Og hvorfor var det sånn at Camilla ble forelska hver eneste uke, mens Elise aldri ble forelska i det hele tatt? Hadde hun ikke evnen til å bli forelska? Eller enda verre: Tenk hvis hun ikke var en sånn som man blir forelska i?

Tankerekken hennes ble avbrutt av at faren hennes banket kort på døra og ikke ventet på svar før han kom inn.

- Opp og hopp! Syvsover!

Det var tydelig at han akkurat hadde våkna, for håret hans stod rett til værs, og han hadde putemønster på det ene kinnet.

- Sier du! Du har ikke akkurat vært oppe og hoppet så lenge selv, fniste Elise.

- Hæ, skjønner ikke hva du mener, sa faren og smilte.

Elise geipet tilbake og dro dyna over hodet. Faren lukket døra bak seg og lot henne være i fred.

Under dyna kom tankene hennes tilbake, og smilet hun hadde hatt rundt munnen, forsvant ganske raskt. For Elise kunne levende forestille seg at Camilla, og til og med Marie, fikk seg ordentlige kjærester. Ikke bare sånne man liksom bare skriver navnet til på msn-nicket sitt, men på ordentlig. Men hun selv? En som ville holde henne i hånda på vei hjem fra skolen, skrive god natt-melding til henne hver eneste kveld, eller til og med møte foreldrene hennes. Nei. Hun kunne ikke se det for seg, og det var nesten litt trist å tenke på. Var hun rett og slett ikke kjærestemateriale i det hele tatt? Var hun helt u-forelskbar?

Første løgn
- Jeg har nesten lyst til å løpe ned til svømmehallen og sjekke om det har kommet en ny lapp der NÅ! Utbrøt Marie.

- Skjerp deg ’a, sa Camilla. – Svømmehallen er jo ikke åpen, vi kommer oss jo ikke inn for å sjekke det nå!

Det var søndag. Elise, Marie og Camilla satt på gulvet på det knøttlille rommet til Camilla. Det var knapt nok plass til alle tre, og rommet hadde ikke engang noe skrivebord.

- Jeg skjønner ikke åssen du får gjort lekser, sa Marie.

- Æsj, sa Camilla. – Det ordner seg alltid.

Men det var ikke bestandig sånn at Camilla leverte inn leksene sine, iallfall ikke i tide. Hun hadde alltid en morsom unnskyldning å servere når lærerne spurte – det var nesten så guttene i klassen håpet at hun ikke hadde gjort leksene, for da kom det et eller annet sprøtt påfunn. Som den med planetene som ikke var i hennes bane akkurat nå. Eller den lange historien om romvesenene som hadde kidnappa hunden til Camilla i forrige uke, så hun måtte bli med dem til planeten deres for å få ham tilbake. Dermed hadde hun jo ikke tid til å gjøre lekser! Elise så for seg hvordan Camilla brukte hele kroppen til å fortelle, av og til reiste hun seg til og med opp, som om det var en forestilling hun hadde øvd på lenge. Men det var ikke bestandig at smilet nådde helt til øynene.

- Hva gjorde dere igår a? spurte Camilla, ivrig etter å snakke om noe annet.

- Tenkte på lappen, sa Elise.

- Tenkte på lappen til Elise, sa Marie.

- ... Og ikke noe på Marius i det hele tatt? Ertet Camilla.

Marie smilte.

- Neeei, tenk ... Okei, da – egentlig tenkte jeg bare på ham!

Alle lo, mens Marie fortalte videre. Hennes neste steg i hvordan Marius skulle legge merke til henne, var å holde øye med familien hans. Blant annet hadde hun funnet ut hvor de pleide å handle mat.

- De pleier å dra på Kiwi, sa Marie. – Men noen ganger drar de på Ica, selv om det ligger lenger vekk! Det skjønner jeg ikke, det er skikkelig forvirrende... sa Marie undrende, og de to andre sprutet ut i latter.

Elise og Camilla lo så mye at de måtte holde seg på magen. Camilla veltet over på siden, og lå krokete på gulvet.

- Jeg døøør! Du er så morsom, Marie!

- Noen ganger er han ikke med engang, sier Marie. – Men jeg har funnet ut at favorittsjokoladen hans er Snickers. Han spør alltid om han kan få en når de handler på lørdager!

Elise og Camilla ble akutt rammet av en ny latterbølge, og snart lo Marie med dem. Etterpå lå alle i en klynge på gulvet, helt utslitte.

- Hvem skulle trodd at det var så slitsomt å le, sa Elise. – Det kjennes som om jeg akkurat har løpt maraton.

- Eller hatt en skikkelig slitsom gymtime, sa Camilla.

Elise så på klokka.

- Oi, sa hun. – Jeg må stikke.

- Nå? Sa Marie.

- Hva skal du? Sa Camilla.

- Jeg skal.. Eh, vi skal i bursdag til farmor idag, sa hun.

- Åh, sa Marie. – Hvor gammel blir hun?

Elise reiste seg.

- Aner ikke, men jeg må nesten være med i selskapet uansett. På gamlehjemmet. Dritkult, sa hun, og himlet med øynene.

- Sees imorgen, da, sa Camilla.

- Hadet! Sa Marie.

- Hadet, svarte Elise.

Da hun lukket døra bak seg, kjente hun et stikk i magen, og det var ikke bare ettervirkninger fra latterkrampa. Det føltes ikke riktig å lyve til bestevenninnene sine. Hun skulle jo ikke i bursdag til farmor. Hvorfor sa hun det? Farmoren var død for mange år siden, Elise hadde aldri kjent henne. Men det var bare for tidlig ennå. For tidlig å fortelle Marie og Camilla om Hemmeligheten...

Hemmeligheten
På vei til skolen dagen etter, mye tidligere enn vanlig fordi de hadde avtalt å møtes før det ringte inn for å se om det hadde kommet en ny lapp, kjente Elise fremdeles et stikk av dårlig samvittighet for gårsdagens løgn ovenfor venninnene. Hun hadde jo ikke noen farmor. Hun skulle jo ikke i familieselskap. Hun skulle noe helt annet, og for hvem som helst andre ville det sikkert vært helt naturlig å fortelle alle og enhver om en sånn type hemmelighet som hennes. For egentlig var det jo bare gøy. Elise gledet seg hver gang hun gikk til Hemmeligheten, og skulle egentlig ønske at hun hadde noen å dele den med. To ganger i uka gikk hun dit, var der i nesten to timer, før hun gikk hjem igjen. Sånn hadde det vært i noen måneder nå, helt siden hun fikk Hemmeligheten i bursdagsgave av foreldrene sine i september.

- Vi vet hvor flink du er, hadde moren sagt, da de vekket henne med frokost på senga og Hemmeligheten i en konvolutt.

- Nå er det på tide å gjøre noe med det.

Men Elise visste ikke om hun torde å gjøre noe med det. Hver gang hun gikk inn de store dørene på musikkskolen, tenkte hun at hun skulle fortelle de andre, iallfall Marie og Camilla, at hun hadde fått sangtimer av moren og faren sin i bursdagsgave.

Men hva skulle hun si? ”Hør her, jeg er ganske flink til å synge, skjønner dere”. Herregud, det var bare innbilske idioter som sa sånt. Gjett om hun hadde fått høre det av Kristin da!

Dessuten hadde de sikkert bare forlangt å få høre henne. Og det – Det var i hvert fall helt umulig! Inne hos sanglæreren gikk det helt fint, selv om det hadde vært kjempeflaut den første gangen. Hun hadde nesten ikke fått frem en tone, men svettet på ryggen og kjent hvordan stemmen skalv. Nå gikk det mye bedre, selv om Elise nektet å synge foran noen andre enn læreren.

- Men vil du ikke bruke dette talentet ditt til noe, da? Vil du ikke at andre skal høre hvor flink du er? Hadde hun sagt for noen uker siden.

- Jeg er ikke flink nok, hadde Elise svart.

For selvfølgelig skulle hun ønske at hun kunne stå på scenen, og synge så fint at alle fikk tårer i øynene. Så bra at noen ville si at hun burde melde seg på X-Factor eller noe sånt, synge så pent at alle ville si at hun sikkert kom til å gi ut plate en dag. Men hun var ikke flink nok. Iallfall ikke enda. Var det ikke derfor hun tok timer, da? For å bli flinkere? Sånn at når hun først gikk opp på en scene, ville det bli perfekt?

Elise grøsset ved tanken på alt det fæle som kunne skje hvis hun gikk med på å synge foran noen andre. Tenk om stemmen brast fullstendig? Tenk om hun bare sang falske toner? Tenk om hun svetta så fælt at hun mista mikrofonen? Tenk om alle bare ville ledd av henne?

Men tenk om hun hadde fått det til..?

Da Elise kom frem til skolen, stod allerede Marie og Camilla ved svømmehallen og ventet på henne.

- Herregud så treig du er! Sa Marie

- Herregud så kaldt det er! sa Camilla, og slo armene rundt seg selv.

- Kom da, sa Elise, og gikk foran inn dørene til svømmehallen.

Lukten av klor slo mot dem, det luktet svømmetimer og vått badetøy og vann i nesa, syntes Elise. De nikket kort til vakta som satt i glassburet ved inngangen, og skyndte seg videre mot trappa.

- Han har sikkert ikke rukket å svare enda, sa Elise mens de gikk.

- Vi la jo svaret der på fredag, og svømmehallen var bare åpen på lørdag, det er jo ikke sikkert han har vært her når han ikke-... Hun ble avbrutt midt i setningen av en triumferende Marie, som hadde løpt foran, og stukket hånda si innunder trappa.

- En lapp! hylte hun, og la den i hånda til Elise.

- Les! Sa Camilla, øynene hennes var oppspilte.

Elise brettet opp lappen, og leste.

”Elise

Jeg vet hvor flink du er. Kanskje du burde snakke litt mer med Mathias?

Du vet allerede hvem jeg er. Kan du ikke gjette? Snu arket, så får du et hint!

X”

Elise snudde arket. Lappen var skrevet på et ark fullt av notelinjer, hvor det var tegnet inn noter med en blå tusj.

- Kan du noter? Sa Marie, hun og Camilla hadde lest sammen med henne over skulderen hennes.

- Nei,sa Elise.

- Det står jo ikke hvilken sang det er! Camilla var oppgitt. – Hvordan tenker han at du skal finne ut hvem han er via en sang, og så står det ikke hvilken sang det er engang!?

- Og hva er det med Mathias? Mattelæreren? Sa Marie.

- Jeg aner ikke, sa Elise ærlig. Hva mente X med at hun burde snakke mer med Mathias?

- Det er jo jeg som trenger hjelp i matte, ikke du! Sa Camilla, og så spørrende på henne.

Først var Elise like forvirret som venninnene. Nesten svimmel av å tenke så mye, og litt skuffa over at lappen ikke hadde gitt henne noen flere svar. Hvem var X? Hvorfor skulle et ark med noter gi henne et hint om hvem han var? Hvorfor kunne han ikke bare si det rett ut?

Men så. ”Jeg vet hvor flink du er”. Det var noe med den setningen. Som plutselig ga mening når det gikk opp for henne i hvilken sammenheng hun hadde hørt nøyaktig de samme ordene før. Men det kunne hun ikke si noe om til Marie og Camilla. Iallfall ikke ennå!

- For en teit lapp, sa hun til de to venninnene. – Hvis han tror at jeg liksom skjønner noe av det der, så tar han feil! Elise krøllet lappen sammen, og kastet den i søppelkassa ved inngangen til svømmehallen.

- Skal vi ikke prøve å finne ut hvem han er? Sa Marie, og hørtes litt skuffa ut.

- Æsj, det er sikkert noen som prøver å gjøre seg interessant, sa Elise, og Camilla nikket.

- Skikkelig barnslig da, å skrive lapper, sa hun. – Hvis det er noen som er interessert i deg, kan han vel bare sende en melding!

De gikk tankefulle fra svømmehallen, alle tre. Marie så fremdeles litt skuffa ut, og kikket av og til håpefullt bort på Elise, akkurat som om hun ventet på at hun skulle ombestemme seg. Camilla var den eneste som så glad ut, sannsynligvis hadde hun glemt alle tankene på lappen allerede. Selv tenkte Elise på at skoledagen måtte gå fort unna, så hun skulle få gjort det hun måtte gjøre.

Og det var nesten så hun skalv litt på hendene, da hun gikk tilbake til svømmehallen etter siste time, og plukket lappen opp igjen fra søpla. Den lå der fremdeles, og hun visste hvor hun skulle gå for å få flere hint.

”Marius, Marius, Marius”Heldigvis nevnte ikke venninnene noe mer om lappen de neste dagene, og Elise rakk ikke å gjøre så mye med saken selv, heller. Mest fordi det begynte å hope seg opp med ting å gjøre på skolen, og de hadde mer enn nok av andre ting å tenke på, alle tre. Marie tenkte – ikke overraskende – mest på Marius.

- Hvordan ble du egentlig forelska i ham? Spurte Elise en dag, de hadde tatt følge hjem fra skolen, og hørt på Marie legge ut detaljer om hva Marius og familien hans pleide å spise til middag, til nå hadde de fått høre at de hadde hatt pannekaker to ganger allerede denne uka.

Marie sukket.

- Det var så fint, sa hun.

- Husker dere at vi hadde det juleprosjektet ifjor, med alle klassene på skolen?

Elise og Camilla nikket.

- Da havnet jeg bak Marius i klasserommet deres når lærerne delte ut oppgavene, før de skulle dele oss opp i grupper. Jeg visste jo nesten ikke hvem han var, ikke sant, og han satt og var i veien, han er jo så høy, så jeg nesten ikke så noen ting...

Marie så helt drømmende ut, og fortsatte:

- Men uansett, så snudde han seg plutselig og spurte om å få låne blyantspisseren min. Bare sånn uten videre! Og så meg rett inn i øynene, han har virkelig verdens blåeste øyne! Og da var det som om han liksom kunne se rett inn i sjelen min, skjønner dere? Og da var det gjort.

Camilla himlet med øynene.

- Så du har liksom gått rundt og vært forelska i en som du nesten ikke har snakket med i det hele tatt – i et helt ÅR? Sa hun.

Marie så fornærmet ut.

- Det er ikke SÅ lett, da, forsvarte hun seg.

- Joho, sa Camilla. – Det er faktisk veldig lett. Det er så lett at du bare snakker til ham, spør om han veit at du eksisterer, eller bare si det rett ut: ”Hei Marius, jeg elsker deg!”

- Er du helt DUM eller? Jeg kan jo ikke gjøre det! Det er ingen som gjør sånt!

- Jo, sa Camilla.

- Nei, protesterte Marie.

De hadde kommet frem til der hvor Elise bodde, og stoppet nede i veien foran huset. Camilla og Marie hadde fremdeles et stykke igjen av skoleveien.

- Sees imorgen, da! Avbrøt Elise dem.

- Hva skal du ikveld, da? Spurte Marie, og virket glad for å snakke om noe annet.

- Øh.. Jeg skal til farmor igjen. Besøke henne på gamlehjemmet, sa Elise fort.

- Igjen? Sa Marie og hevet øyenbrynene, men heldigvis avbrøt Camilla henne før hun fikk sagt noe mer.

- Det verste, sa Camilla, - Er jo at Marius er en skikkelig dust! Han er ikke verdt å være forelska i, engang!

- Ikke si sånt da! Vi sier ikke sånt om alle de du er forelska i! Sa Marie, og så på Elise. Elise bare nikket. Det var jo faktisk sant.

- Neivel, men jeg går iallfall ikke rundt og gnåler om dem uten å gjøre noe, sa Camilla.

– Nå må du også gjøre noe!

- Jada, jada, sa Marie. – Men det er bare det at-...

- Bare at hva da? Det er jo ikke noe å lure på! Det er bare å ringe ham. Skal jeg ringe ham for deg, kanskje? Camilla fisket opp telefonen sin fra jakkelommen, og Marie begynte å se helt desperat ut.

- Du! Det gjør du ikke!

- Jo, sa Camilla, og begynte å bla nedover telefonlisten sin.

Marie slo etter hånden til Camilla, men hun var rask og trakk seg unna.

- Lasse... Lina.. Lotte... Marie.. Marius! Her er nummeret hans! Skal jeg ringe? Jeg ringer!

Marie kastet seg over Camilla, som begynte å løpe nedover gata. Marie la på sprang etter henne.

Elise bare lo. Hun visste at Camilla aldri ville finne på å ringe til Marius uten Maries samtykke, men Marie var fryktelig lett å erte.. Hun kunne se de to venninnene forsvinne rundt hjørnet i enden av gata, og gikk inn i huset. Selv hadde hun også litt å tenke på. Det var nemlig på tide å komme til bunns i hintene X hadde gitt henne.

Pianogutten
På vei til sangtimen på musikkskolen, fikk Elise tid til å tenke på det som hadde skjedd de siste dagene. Hun hadde hentet den andre lappen uten å si noe til Marie og Camilla, og nå var hun fast bestemt til å finne ut mer om X. Uten dem. Var det dumt?

Det var bare det at når hun la sammen to og to, skjønte hun at hemmeligheten hennes stod i fare for å bli avslørt hvis hun sa noe mer til venninne sine. Elise visste at hun burde fortelle dem om syngingen. Det burde jo ikke være så himla vanskelig! Men det var det likevel. Men hun skulle i hvert fall ikke juge mer om at hun besøkte farmoren sin hele tida. Den dårlige samvittigheten var ikke noe gøy å ha hengende over seg. Huff, Elise følte seg som tidenes verste venninne. Men likevel var det X hun tenkte aller mest på.

Han hadde skrevet lappen på et ark med notelinjer. Det hadde jo med musikk å gjøre. Og det at hun skulle snakke med Mathias. Elise skjønte ikke hvilken rolle han hadde oppi det hele, men han hadde jo tross alt spurt henne om musikken på juleavslutningen den dagen – den samme dagen som hun hadde funnet lappen! Det kunne vel ikke være Mathias som stod bak? Han var jo lærer! Neineinei, det ble jo helt feil. Men X og Mathias måtte ha noe med hverandre å gjøre... Det siste som hadde fått henne til å tenke på musikkskolen, var setningen ”Jeg vet hvor flink du er” – akkurat det samme som moren og faren hadde sagt til henne på bursdagen! Men det kunne da umulig være DEM som stod bak? Hva ville de oppnå med det, liksom?

Elise forstod ikke sammenhengen. Noen der ute, som gikk på skolen hennes, kjente læreren hennes og holdt øye med henne i friminuttene – visste også at hun kunne synge. Eller? Det kilte i magen. Samtidig som Elise syntes det var både litt ekkelt og litt skummelt med denne X, var det også veldig, veldig spennende, og nysgjerrigheten tok snart knekken på henne.

Hun var tidlig ute, og kunne høre lyd fra alle rommene inne på musikkskolen. Det var mange på skolen som gikk her, men ingen i klassen, og ingen hun kjente så veldig godt. Døra inn til et rom med pianomusikk stod åpen. Elise stilte seg i døråpningen og hørte på. Hun kjente igjen gutten bak pianoet, han gikk to klasser over henne på skolen, og hadde spilt på skoleavslutningen før sommeren. Han var flink – fingrene bare fløt av sted over tangentene, han fikk det til å se kjempelett ut, og Elise stirret fascinert på ham. Plutselig løftet han blikket, og møtte øynene hennes. Elise kjente blodet stige oppover kinnene, og ble sikkert kjemperød i fjeset. Men gutten bare smilte.

- Hei! Sa han blidt, mens han fortsatte å spille. Elise ble helt satt ut, og rygget ut av døråpningen. I samme øyeblikk åpnet døra seg på motsatt side av gangen, så det var like før hun fikk den i ansiktet. Hun hoppet bakover i ren forskrekkelse, og landet på rumpa på gulvet med et brak.

- Oi! Sorry, gikk det bra? En høy gutt med halvlangt, brunt hår stod over henne. Elise dro kjensel på ham, han gikk i en klasse over henne, og spilte i et av bandene som hadde blitt startet på skolen før sommeren ifjor. Han rakte ut hånden sin for å hjelpe henne. Elise tok den, og snart var hun på beina igjen. Gutten med de grønne øynene så på henne og smilte. Så kom resten av bandet ut bak ham, Elise kjente dem igjen som gjengen Marius pleide å henge med, og de dro med seg gutten videre.

- Sorry igjen... Elise! Sa han, smilte, og snudde seg og gikk sammen med de andre. Elise ble stående igjen i gangen, helt stiv og rar i kroppen. Pianogutten stakk hodet ut av døråpningen, og så på henne.

- Datt du? Gikk det bra? Elise? Spurte han.

Elise greide å presse frem et smil, men sa ikke et ord. Bare gikk fort videre nedover gangen, og kjente pianoguttens blikk i ryggen.

Elise følte seg helt ør i hodet, og det hadde ingenting med fallet hennes i stad å gjøre. Hvordan i all verden visste disse guttene hva hun het?

En byttehandel
Det var fredag, og i storefri satt Camilla, Marie og Elise som vanlig sammen på den kalde steinbenken. For en gangs skyld var det Elise som speidet utover skolegården med det samme søkende blikket som Marie pleide å ha. Det var som om Marie alltid måtte vite hvor Marius befant seg – bare sånn for å være sikker. Nå hadde Elise det litt på samme måte. Bortsett fra at det ikke var Marius hun så etter. Men verken pianogutten eller gutten med det brune håret var å se noe sted.

- Hvem er det du speider etter? Spurte Camilla ertende.

- Ingen, sa Elise, men rødmet. Hun forsøkte å gjemme ansiktet langt ned i skjerfet så det ikke skulle synes.

- Hvordan går det med matten? Spurte Elise for å snakke om noe annet. Camilla satt med boka i fanget, og så ikke spesielt fornøyd ut.

- Det går ikke bra i det hele tatt, sukket Camilla. – Jeg kommer til å gjøre det skikkelig dårlig på denne matteprøva også. Pappa kommer til å DREPE meg!

- Hva er det du synes er så vanskelig, da? Sa Marie.

- Alt! Svarte Camilla. – Jeg skjønner ikke bæret, det er bare masse tall og streker og plusser og minuser og likninger og ÅÅÅH!

- Jeg kan jo hjelpe deg, sa Marie.

- Kan du det?

- Javisst! På én betingelse! Marie smilte.

- Hva som helst! Svarte Camilla håpefullt.

- At vi tar det hjemme hos meg, sa Marie.

- Selvfølgelig! Svarte Camilla kjapt.

- Oooog... begynte Marie. Både Elise og Camilla så på henne.

- At du hjelper meg med Marius, fortsatte hun, og ble rød i kinnene.

- Vil du det? Sa Camilla.

- Ja. Jeg har tenkt over alle tingene dere har sagt til meg... Dere har jo rett. Han kommer aldri til å legge merke til meg hvis jeg ikke gjør noe for å bli lagt merke til. Så.. Vil du hjelpe meg?

– Selvfølgelig vil jeg det! Sa Camilla. – Jeg ville hjulpet deg uansett, altså. Ikke bare på grunn av matten. Men åh! Alt kommer til å ordne seg! Camilla klappet entusiastisk i hendene.

Elise smilte til venninnene sine. Kom alt til å ordne seg? Hun hadde så mange tanker oppi hodet for tiden, at det ikke akkurat føltes som om alt kom til å ordne seg. Ikke akkurat nå, iallfall. Og med ett fikk hun øye på ham. Gutten med det brune håret.

- Hvem er han med den blå jakka som står sammen med Marius? Spurte hun Marie.

- Christian? Sa Marie, og så overrasket på henne. – Kjenner du han?

- Neida, sa Elise fort. – Jeg bare så ham.. Igår.

- Han er bare SÅ kjekk! Sa Camilla. – Bare synd at han er så dust.

- Er han dust? Spurte Elise, liksom tilfeldig, men med oppriktig nysgjerrighet i stemmen.

- Ja, han er liksom bare slem. Hele den gjengen der, de bare lager bråk og slenger dritt, og oppfører seg helt... Camilla avbrøt seg selv idet hun så blikket Marie sendte henne.

- Ja, bortsett fra Marius, da, skyndte hun seg å legge til.

- Hm, sa Elise.

Det ringte inn. Midt i timen unnskyldte Elise seg for å gå på do, men småløp ned til svømmehallen i stedet. Hun hadde en lapp å legge der.

”Kjære X!
Betyr det at du har hørt meg synge? Hva er det egentlig du vil?

PS: Traff jeg deg på musikkskolen på torsdag?

Elise

En utfordring
Selv om sangtimene på musikkskolen var i ferd med å bli en godt innarbeidet vane, var Elise alltid like ivrig når hun skulle dit. Det var aldri kjedelig, siden hun lærte noe nytt hver gang, og ikke minst var det utrolig gøy! Nå hadde hun dessuten et annet mål med å gå dit også, nemlig å spørre læreren om notearket, og forsøke å få øye på Christian eller pianogutten igjen. Men da Elise gikk gjennom de store dørene, var det ingen å se denne gangen. Faktisk var det overraskende stille – så stille at Elise et øyeblikk trodde at hun hadde tatt feil av tiden, og at det egentlig var stengt. Men da burde jo døra vært låst?

Heldigvis var sanglæreren på plass. Hun smilte lurt da Elise kom inn, og hadde et uttrykk i ansiktet som Elise ikke helt greide å tolke.

- Hei! Jeg må spørre deg om noe, sa Elise.

- Jeg må spørre deg om noe også, sa sanglæreren, og fortsatte:

- Lov at du ikke blir sint på meg, ok?

Elise så spørrende på henne, og torde ikke love noe som helst.

- Det er huskonsert i dag, sa sanglærerinnen. – Den begynner nå om et kvarter, mange av de andre er samlet inne i auditoriet, sa hun.

Det var som om Elise visste hva hun kom til å si, allerede før hun rakk å si noe mer. Hun kjente at hun fikk et akutt sting i magen, rett under ribbeina, og ble med ett knusktørr i munnen.

- Og denne gangen har jeg meldt deg på! Sa sanglæreren, som forresten het Bente, entusiastisk.

Bente må ha sett det likbleke ansiktet til Elise, for hun snakket videre uten å vente på svar.

- Elise, du er helt klar for å opptre nå, sa hun. – Disse sangene har vi øvd på i flere måneder nå, du kan dem jo ut og inn! Forlengs og baklengs, det er ikke sjans i havet for at du kommer til å synge feil.

Elise forsøkte å svelge, mens ordene til Bente surret rundt i hodet hennes. Det var ikke det at hun var redd for å synge feil, eller glemme teksten, eller falle ned fra scenen, eller bomme på tonen, eller BESVIME, eller drite seg ut på noen annen måte. Det var alle de tingene PÅ EN GANG.

- Men alle kommer til å se på meg, sa Elise. – Og høre på meg!

- Ja, det er jo litt av poenget, smilte Bente.

- Men det er jo bare de andre her på musikkskolen, la hun fort til da hun så Elises likbleke ansikt.

– De skal opptre selv også, de tenker helt sikkert mer på sin egen opptreden enn på noen andres, forsøkte hun å berolige.

- Dessuten er det alltid god stemning på huskonsert. Det vet jo du også, du har jo vært på flere av dem !

Ja, det var sant. Men bare som publikummer. Og hver gang, mens hun hadde sittet i salen og hørt på de andre, hadde hun tenkt inni seg at hun skulle ønske det var henne. Som stod på scenen og smilte selvsikkert til alle i salen, og som sang så bra at alle andre skulle ønske de var like flinke som henne. En liten stemme inni Elise ropte ”Gjør det!”, mens kanskje femten andre stemmer ropte ”Du tør ikke!”, ”Det kommer aldri til å gå bra!”, ”Du kommer til å drite deg ut!”, ”Du er ikke flink nok!” og liknende ting. Spørsmålet var bare: Hvilken av stemmene skulle hun velge å høre på?

Én del av Elise hadde bare lyst til å snu på hælen og løpe ut fra musikkskolen, men noe inni henne strittet imot, og før hun egentlig visste ordet av det var hun på vei inn i auditoriet sammen med Bente. Det var et under at beina hennes ville bære henne, sånn som hun skalv. Hun var både varm og kald på en gang, og svettet i hendene selv om de var iskalde. Herregud, hva var det egentlig hun hadde sagt ja til? Nå var det ingen vei tilbake. Hun skulle opptre. Et kjapt blikk over salen, det var ikke så mange som satt der. Men var det ikke nesten verre at det ikke var kjempemange publikummere? Det var flere kjente fjes – Det ville nesten vært bedre om det satt flere hundre ukjente og så på. Men da ville det jo vært enda flere som ville ledd når hun dummet seg ut.

Neineinei. Hun måtte ikke tenke sånn. Hun måtte tenke at det kom til å gå bra, alt kom til å gå bra, alt ville ordne seg. Elise pustet dypt inn. Hun skulle gå opp på den scenen, hun skulle vente på at Bente slo de første tonene på pianoet, før hun skulle synge en av sangene hun hadde øvd på i flere måneder, som hun kunne inn og ut. Forlengs og baklengs. Etterpå ville det være over. Etterpå ville hun kunne puste lettet ut. Snart.

Elise rakk ikke tenke lenger, før hun var bak scenen, og det plutselig var hennes tur. Noen puttet en mikrofon i hånda hennes.

- En gang må være den første, hvisket Bente. – Det kommer til å gå dritbra. Bare lukk øynene og forestill deg at vi sitter inne på rommet, bare du og jeg. Det er ikke noe annerledes enn det pleier å være. Bare du og jeg. Ok?

Elise nikket, men kjente svetteperler på overleppa – et ganske tydelig tegn på at hun var nervøs. Men hun fikk ikke tid til å tenke mer på det faktum at hun holdt på å tisse i buksa, for nå var hun allerede på vei opp trappa til scenen.

Det begynte veldig bra. Elise traff den første tonen, og den andre, og før hun visste ordet av det, hadde hun sunget nesten et helt vers. Stemmen føltes ikke like trygg her som inne på rommet sammen med Bente, men det føltes ikke så verst, og Elise følte at hun hadde mer å gi. Hun stod med øynene igjen nesten hele tiden, det gjorde ikke noe siden det var en rolig sang, og hun var i ferd med å slappe mer av, og senke skuldrene litt. Så åpnet hun øynene. Og med ett ble hun veldig usikker. Scenen føltes plutselig fryktelig liten, og salen innmari stor. Det var ikke mørkere i rommet enn at hun kunne se publikum ganske tydelig, iallfall fjesene deres. Noen satt helt stille og bare hørte, med uttrykksløse ansikter. Noen smilte litt, og hadde lukket øynene, akkurat som Elise. Plutselig fikk hun øye på Marius. Som satt nesten bakerst, sammen med resten av gjengen han alltid hadde med seg. Han så rett på henne, før han lente seg over til de andre guttene for å si noe. De lo, alle sammen. En av dem pekte rett på henne. Marius satte opp et hånlig flir, pekte på henne og liksom hermet etter hvordan hun holdt mikrofonen, før han gjorde noen stygge bevegelser med hånda.

Elise kjente hvordan varmen steg opp fra halsen og helt opp til hårrøttene, og tårene presset på bak øyelokkene så det sved. Stemmen brast. Bente så spørrende opp på henne, men Elise bare kastet fra seg mikrofonen, og løp av scenen.

Hun skulle aldri synge foran noen igjen! Aldri!

Planlegging
Dagen etter var hun helt rød og tørr rundt øynene, fordi hun hadde brukt så mye av natta til å gråte. Hun hadde ikke sagt noe til foreldrene sine, bare holdt maska og lagt seg etter at hun kom hjem. De visste jo ikke om huskonserten, så de spurte heller ikke noenting.

- Har du blitt forkjøla, eller? spurte Camilla da de møttes ved steinbenken før det ringte inn.

- Du ser litt ut som jeg gjør når jeg besøker noen som har katt, sa Marie og fniste.

- Neida, jeg er bare litt trøtt, unnskyldte Elise seg. Ingen vits i å si noe mer, selv om hun mest av alt hadde lyst til å la det briste og fortelle alt sammen. Alt! I stedet for å bygge opp den demningen inni seg som hun gjorde nå, som sikkert kom til å briste før eller senere. Men hun sa ingenting. Det var best sånn. Hun skulle ikke synge mer uansett. Kanskje hun skulle slutte å snakke også. Så alle ville slutte å henvende seg til henne. Så kunne hun bli helt usynlig til slutt. En sånn som ingen egentlig la merke til. Som nesten gikk i ett med veggen, og aldri ble spurt om noe. En sånn som ingen forventet noen ting av.

- Elise... Hører du etter, eller? Det var Maries stemme, utålmodig.

- Jo.. Jada, svarte Elise.

- Så hva synes du, da? Spurte Camilla.

- Ehh... Om hva? Elise så spørrende på dem begge to.

- Om fremgangsmåten, vel! Camilla rullet med øynene.

- Eh.. Kan du fortelle den en gang til?

- Kort fortalt går det ut på at Marie går til Marius, og spør om telefonnummeret hans.

- Bare sånn rett uten videre? Elise så tvilende på Camilla.

- Å gå rett på er alltid best, sa Camilla selvsikkert, og Marie nikket.

- Hvis han spør hva hun skal med det, svarer hun bare at det kan være kjekt å ha hvis hun for eksempel vil be han ut på kino en dag! Sa Camilla.

- Selv om jeg allerede har nummeret hans, da, sa Marie.

- Men vet han at du har det? Sa Camilla.

- Nei...

- Nei, nettopp! På denne måten lar du ham få vite at du er litt interessert, og så gir det oss en mulighet til å komponere en skikkelig bra tekstmelding senere, for å få ham til å treffe deg, sa Camilla.

- Men hva om han ikke reagerer sånn som dere sier? Spurte Elise, fortsatt tvilende.

- Hvorfor skulle han ikke det? Camilla så overrasket ut. – Jeg prøvde ut akkurat det her på Simen ifjor, altså, jeg lover deg at det funker! Camilla snudde seg mot Marie, som så halvveis overbevist ut.

- Jeg tror bare ikke at Marius er akkurat som Simen. Jeg tror kanskje at det er stor sannsynlighet for at det ikke vil funke, sa Elise og beit seg i leppa.

- Hvorfor sier du sånt? Sa Camilla.

- VIL du ikke at jeg skal få Marius, eller? Sa Marie.

- Jeg tror bare at Marius ikke er noe ålreit. Jeg tror han kommer til å finne på et eller annet som vil såre deg, sa Elise.

- Herregud Elise, sa Marie. – Hvorfor kan du ikke støtte meg med det her? Hvorfor tror du at du kjenner Marius bedre enn meg?

”Fordi jeg så hvordan han oppførte seg igår kveld”, tenkte Elise, men sa det ikke høyt. Skulle hun si hva Marius hadde gjort mot henne i auditoriet dagen før? Eller var det mest riktig å støtte Marie? Det kunne jo hende det ville gå bra? Tenk om hun tok feil angående Marius? Hva skulle hun gjøre? Fortelle Marie sannheten, eller oppmuntre henne til å oppsøke Marius?

Elise svelget. De to andre så på henne, og Elise kjente at hun ble varm på ørene, selv om det kom frostrøyk ut av munnen hennes og hun ikke hadde på seg lue.

- Selvfølgelig tror jeg ikke at jeg kjenner Marius bedre enn deg, Marie. Elise svelget igjen, og så hvordan venninnen fremdeles stirret anklagende på henne.

- Men jeg var på musikkskolen igår, og da –

- Hva gjorde du der? Avbrøt Camilla. Elise visste ikke hva hun skulle svare, heldigvis brøt Marie inn igjen:

- Det er jo ikke poenget! Poenget er hva det har med Marius å gjøre!

- Jeg var iallfall på musikkskolen. Og når ... ei jente... Elise trakk pusten før hun fortsatte.

– Når ei jente stod på scenen, og egentlig sang ganske bra, det var første gang hun sang foran noen av de andre på musikkskolen, faktisk. Så satt Marius bakerst i salen sammen med resten av de som spiller i det der bandet-

- ”The Players”, sa Camilla med et drømmende uttrykk i ansiktet, som om hun helt hadde glemt alt det negative hun pleide å si om gjengen til Marius. Marie så irritert på henne.

- Fortsett, sa hun til Elise.

- Ja, Marius satt iallfall sammen med dem, og drev og gjorde narr av hun jenta på scenen. Og hun hadde ikke gjort ham eller dem noe! De lo, og han lo høyest, sa Elise, og kjente klumpen i halsen.

- Oi, sa Camilla.

- Hva gjorde hun da? Jenta på scenen? Så hun dem? Sa Marie.

- Ja, hun så dem, for det var ikke så mørkt i salen. Hun bare kasta fra seg mikrofonen og løp av scenen.

- Gråt hun? Spurte Marie.

- Ja, sa Elise stille, og nå var det like før hun gråt igjen selv også. Bare å snakke om den forferdelige sangopplevelsen igår, gjorde vondt. Det tok mye energi å skyve alle tankene på musikkskolen langt bakover i hodet, der de ikke gjorde så vondt, men det var den eneste løsningen. Hun skulle aldri tilbake dit igjen!

- Hmm, sa Camilla. – Det var jo ikke særlig ålreit gjort.

Marie sukket.

- Kanskje hun HADDE gjort ham noe? Sa hun håpefullt.

Elise ristet på hodet.

- Men det kan jo ikke du vite! Kanskje hun hadde sittet og gjort narr av ”The Players” først, og så ville Marius bare ta hevn! Da kan hun jo bare ha det så godt!

- Det var ikke sånn det var, sa Elise stille. Nå var hun i ferd med å bli irritert på Marie. Skjønte hun ikke alvoret? Skjønte hun virkelig ikke at Marius ikke var noe å samle på? Hva var det egentlig som skulle til før Marie ville forstå at Marius ikke var interessert i henne, og ikke var verdt å kaste bort tida si på?

- Jeg er sikker på at det har en logisk forklaring, sa Marie, etter å ha tenkt seg om. Hun speidet over skolegården igjen, lette etter Marius med øynene. Hun fant ham ved de nedtaggede benkene ved ballveggen, han hang sammen den vanlige gjengen. Elise kunne se at Christian stod der også, det mørke håret hans stakk såvidt frem under ei mørkegrønn lue.

- Men takk for at du fortalte det, altså. Marie så på Elise med snille øyne. – Men jeg tror bare ikke at han er sånn. Ikke Marius. Det er bare ikke sånn han er, sa hun med sikkerhet i stemmen.

- Nei vel, sa Elise, og kjente at irritasjonen over Marie bare vokste. Hvor lang tid ville det ta før Marie ville innse sannheten? Og ville hun kunne få opp øynene før det var for sent, og hun ville bli såret?

Drama
Dagen etter var Elise på vei ut alene i storefri. Marie og Camilla satt sammen på biblioteket, det var bare et par dager igjen før de skulle ha juleprøva i matte, den som Camilla gruet seg sånn for. Marie hjalp henne så godt hun kunne, og Elise følte seg litt til overs der inne. Ikke trengte hun noe særlig hjelp til matten, og ikke var hun så veldig flink til å lære bort, heller. Det fikk Marie ta seg av! Elise skulle bare en liten tur ut for å få litt frisk luft, før planen var å spise matpakka sammen med Marie og Camilla om en stund.

I trappa ned fra biblioteket møtte hun plutselig pianogutten. Pianogutten! Han løftet såvidt blikket og møtte hennes i det de passerte hverandre. Han smilte stort, og Elise forsøkte å smile igjen.

- Hei! Sa han, men han var allerede forbi henne da Elise kom på at hun sikkert burde sagt hei tilbake. Hun var helt forfjamset, og så kom hun på det. Lappen! Det var jo X sin tur til å svare!

Hun snudde på hælen, og løp ut bakdøra, og ned snarveien til svømmehallen. Hun hastet forbi vakta, som løftet hånda til hilsen, og strenet rett bort til trappa. Hun kjente med hånda, og dro ut en firkant av papir fra hulrommet.

”Elise

Jeg hørte deg på Huskonserten på musikkskolen. Du skulle ikke ha løpt av scenen, du er jo utrolig flink! Marius er en idiot!! Det vet jo alle.. Please ikke la han ødelegge! Jeg vil at du skal synge sammen med meg på juleavslutningen. Vil du det? Har du funnet ut hvilken sang som er bakpå den forrige lappen ennå? Det er den vi skal spille...

PS: Du var så sinnsykt fin på Huskonserten. Jeg tror jeg begynner å bli forelska i deg!

XXX”

X fornektet seg ikke. Nok en gang fikk Elise hundre ting å tenke på! Hun hadde fremdeles ikke peiling på hvem X var, selv om han altså røpet at han var på musikkskolen, han også.

Notene på den forrige lappen hadde hun helt glemt, etter den fatale kvelden med Huskonserten. Og nå hadde hun jo sverget at hun aldri skulle tilbake dit igjen!

Elise satt med albuene på knærne, og gjemte hodet i hendene. Hjertet hennes hamret under dunjakke. Herregud. Hva var det egentlig som foregikk her? Hvordan skulle hun komme til bunns i det? Og hvorfor kilte det i magen hver gang hun tenkte på X? Gikk det an å bli litt forelska i noen hun ikke engang visste hvem var?

Hun skriblet ned et svar på brevsettet hun hadde gjort det til en vane å ha med seg i sekken.

”Kjære X,

Jeg har ikke tenkt til å synge noe mer. Dessuten, hvordan kan jeg vite om jeg vil synge sammen med deg, når jeg ikke vet hvem du er? Hvis jeg finner ut hvilken sang det er, sier du det da? Du MÅ si det!

Elise

Hun kunne ikke noe for det, men hun smilte når hun reiste seg opp igjen. På vei ut av svømmehallen møtte hun Kristin.

- Hva gjør du her a? Ikke tro at jeg ikke veit at dere holder på med noe hemmelig, sa hun.

- Okei, sa Elise, og gikk bare videre. Det var som om de små ordene på lappen ga henne all selvtillit i hele verden, og gjorde at hun bare måtte smile til alt og alle.

- Jeg skal nok finne ut hva det er! Ropte Kristin etter henne.
- Vær så god! ropte Elise tilbake, og satset på at Kristin som vanlig ikke hadde peiling på hva hun snakket om.

I friminuttet etter var det for en gangs skyld Camilla som var usikker og nervøs – til forskjell fra hennes vanligvis så selvsikre oppførsel.

- Herregud, herregud, herregud – matteprøva er IMORGEN! Du er klar over hva dette betyr? Sa hun, henvendt til Marie.

- Jada jada, sa Marie, like rolig. – Du kommer til meg ikveld, ikke noe stress. Jeg skal lære deg det aller viktigste, som vi helt sikkert kommer til å få på prøva. Hun smilte. – Ikke noe å bekymre seg for! Men Camilla bet på neglene sine, og så ikke så veldig beroliget ut.

- Men nå må vi først få unna det viktigste, smilte Marie selvsikkert. – Det er på tide at jeg snakker med Marius, sa hun.

- Er du sikker? Sa Elise. – Jeg mener, det gjør jo ingenting om du venter, han er jo sikkert imorgen også, eller dagen etter det? ”Eller etter jul, etter sommerferien, eller aldri...” tenkte Elise for seg selv, og håpet Marie kunne komme på bedre tanker.

- Okei, da er det nå det gjelder, sa Camilla, og var plutselig seg selv igjen.

- Du husker hva du skal gjøre? Du skal gå bort til ham, være helt kul, og spørre etter telefonnummeret hans. Så skal du si at du trenger det i tilfelle du vil ringe ham for å finne på noe en dag. Du skal gi ham lyst til å ringe DEG, ikke sant? Du må gi ham lyst til å vite mer om deg, og ikke si mer enn det som er absolutt nødvendig, messet Camilla. Marie var helt hvit i ansiktet, men nikket.

Camilla ventet ikke, men bare dyttet Marie i riktig retning – der Marius stod sammen med resten av ”The Players”. Elise lukket øynene, trakk bena oppunder seg på steinbenken og gjemte hodet i hendene.

- Herregud, Camilla, sa hun. – Jeg orker ikke se på. Hvordan ga du henne denne ideen, egentlig? Er det sant at du prøvde det på Simen?

- Nei, men jeg hadde veldig lyst, sa Camilla. – For det høres veldig kult ut, ikke sant?

- HÆ? Sender du Marie avgårde og lar henne tro at dette kommer til å funke, når det mest sannsynlig ikke gjør det?

- Slapp av da, det kan jo hende! Sa Camilla.

- Nei, sa Elise. – Men du har fått henne til å tro det, og da kommer det til å bli enda verre for henne, skjønner du ikke det? Marius er en dritt, og han kommer til å behandle henne som dritt! Elise kjente en uvanlig følelse av sinne bølge gjennom kroppen. Stakkars Marie! Hun orket fremdeles ikke se bort på henne, og det var helt stille mellom henne og Camilla.

- Oi da... Sa plutselig Camilla, og Elise så opp igjen.

- Hva er det? Spurte hun, Camilla hadde reist seg opp, og dro i armen til Elise.

- Marie. Der, sa hun, og pekte.

Hun pekte mot Marius og resten av gjengen, som Marie var i ferd med å løpe vekk fra. Gråtende, så det ut til. Elise så på Marius, som lo høyt. Med sint blikk så hun på kameratene hans, som lo akkurat på samme måte. Hånlig og slemt. Bortsett fra Christian, som så på henne med noe som kunne likne på et unnskyldende blikk.

- IDIOTER!! Skrek Camilla, og Elise kunne ikke vært mer enig.

Marie løp fremdeles vekk fra dem, på tvers over skolegården, i retning toalettene. Elise og Camilla løp etterr. Marie smatt inn på det ene handicap-toalettet, og Elise og Camilla hørte låsen bli vridd om akkurat i det de var i ferd med å ta henne igjen.

- Marie. Marie! Si noe, da! Sa Camilla, og banket hardt på toalettdøra. Det hadde akkurat ringt inn, men å gå inn til timen var det siste noen av dem tenkte på akkurat nå.

- Gå vekk! Ropte Marie med tykk stemme, det var tydelig at hun gråt.

- Kan du ikke slippe oss inn? Sa Elise forsiktig. – Vi vil bare hjelpe deg.

Det ble stille en liten stund på den andre siden av døra.

- Camilla, du kan i hvert fall pelle deg vekk! Sa Marie.

- Hvordan KUNNE du? Var det bare for å gjøre narr av meg, eller? Du er så jævlig dum! Stikk! Jeg vil ikke se deg mer!

Camilla så såret ut, men sa ingenting. Hun og Elise så på hverandre.

Inne fra toalettet kunne de høre at Marie hikstet. Det var tydelig at hun gråt masse, og Elise hadde så lyst til å trøste henne.

- Hva trodde jeg egentlig? At han skulle kaste seg over meg og si at han elsker meg også? Sa Marie fra den andre siden. Hun ropte ikke lenger, men Elise og Camilla kunne høre hva hun sa likevel.

- Og hva trodde DERE? Hæ? Elise, hvorfor oppmuntret du meg alikevel, du som liksom visste så godt hvordan han var?

Elise visste ikke helt hva hun skulle svare.

- Jeg prøvde... Begynte hun.

- Det gjorde du vel ikke! Du sa bare at jeg skulle gjøre det! Herregud så dum du er, du også!! Gå vekk!

- Marie... sa Camilla, og banket på døra igjen.

- STIKK!! Skrek Marie, og Elise ble helt skremt over hvor sint og såret stemmen hennes hørtes ut.

- Jeg vet ikke hva vi skal gjøre... Sa Camilla, og bet seg usikkert i leppa.

- Jeg tror kanskje hun vil være i fred, sa Elise.

- Kanskje det er best at vi går? Vi kommer jo tilbake, sa Camilla.

Elise nikket, og banket lett på døra igjen.

- Marie, vi går inn til timen igjen. Men vi kommer tilbake i neste friminutt, ok? Og så kan du tenke på om du vil prate med oss da. Vil du det, tror du? Vi ville jo bare ditt beste. Det kunne jo hende at Marius... Elise nølte litt, før hun fortsatte. – Det var jo aldri meninga å såre deg!

Det kom ikke noe svar inne fra toalettet, og Elise og Camilla gikk sakte inn til timen, hver av dem fordypet i tanker. I neste friminutt løp de begge ut til handicaptoalettet, men der var det ingen. Marie hadde tydeligvis dratt hjem, og svarte ikke på telefonen hverken når Elise eller Camilla ringte henne.

- Shit, sa Camilla. – Hva har jeg gjort? Hun var helt blank i øynene, som om hun var i ferd med å begynne å gråte, hun også.

- Du ville jo bare hjelpe, forsøkte Elise å trøste.

- Men hvorfor sa jeg at Marie bare skulle oppsøke Marius? Hun er jo ikke sånn! Det er jo ikke sånn Marie er i det hele tatt! Hvor DUM går det an å bli? Camilla var fortvilet nå.

Elise visste ikke helt hva hun skulle svare.

- Vi må fortsette å ringe til henne, sa hun bare. – Så hun skjønner at vi ikke har tenkt til å gi oss. Før eller senere må hun jo svare!

- Men du... Camilla hadde plutselig fått et annet uttrykk i ansiktet.

- Ja?

- Du kan vel ikke hjelpe meg med de mattegreiene ikveld du, da? Camilla så bedende på Elise. – Liksom siden Marie...

- Åh. Det, ja. Elise bet seg i leppa.

- Det er bare det at jeg ikke er noe flink til å lære bort, Camilla. Det vet du jo! Marie er mye flinkere enn meg, jeg veit ikke hvordan jeg skal gjøre det.. Og så har dere jo gått gjennom mye allerede, har dere ikke? Tror du ikke du klarer deg fint på egenhånd, da? Elise visste at det ikke var så snilt å si disse tingene, men akkurat i kveld hadde hun mer enn nok å tenke på selv...

- Åh. Camilla hørtes såret ut. – Men du skal jo uansett ikke noe annet ikveld..?

- Jo, faktisk. Jeg skal... Jeg må besøke farmor igjen. Hun har blitt syk, så mamma og pappa ville helst at jeg ble med. Sånn i tilfelle det er siste gang jeg ser henne. Elise forsøkte å se trist ut, selv om hun egentlig kunne bitt av seg tunga. Hvorfor i all verden sa hun alle disse tingene som ikke var sant?

- Åja, da så, sa Camilla. – Jeg får vel bare skulke imorra, da, sa hun trist.

Det føltes som om Elise hadde en klump på størrelse med en håndball i magen når hun sa ha det til Camilla etter skolen. Hadde hun mistet begge venninnene sine, nå?

All I want for X-mas
Elise hadde ikke noen god følelse inni seg da hun gikk til musikkskolen den kvelden. Nå hadde det bare skjedd altfor mye dumt på kort tid. Når skulle ting begynne å ordne seg igjen? Hun hadde ringt til Marie sikkert hundre ganger etter skolen, men ikke fått noe svar. Var hun helt knust? Antakelig. Og var det Elise og Camilla sin skyld? Jepp.

Men midt oppi alt det kjipe, var det én ting som skjøv alt annet bakerst i hodet: X.

Hodet hennes boblet over av tanker om X og synging og avslutningen og forelskelse. Var det sånn det føltes å være forelska? Var det sånn som dette? At hver gang hun åpnet munnen, hadde hun lyst til å rope ut navnet på den hun var forelska i? Men hun kunne jo ikke det, for hun visste jo ikke hvem han var! Eller hva han het...

Elise ristet på hodet. Herregud. Så flaut! Det her gikk det ikke an å si til noen. Var det sånn det skulle bli, at hver gang noen sa noe fint til henne, så skulle hun bli forelska? Herregud! Men det var noe med X. Som gjorde at hun var på vei til musikkskolen igjen, som om ingenting hadde skjedd – som om hele opptredenen i forrige uke ikke hadde funnet sted. Det var på tide at hun fant ut mer om ham nå.

Bente åpnet døra for henne da hun banket på, og skulle til å si noe.

- Vent, sa Elise.

- Jeg vil ikke snakke om det som skjedde forrige uke. Kan vi ikke bare glemme det helt? Starte på nytt, liksom?

Bente nikket.

- Helt i orden, sa hun og smilte. Elise smilte tilbake. Tenk om alle voksne hadde vært som Bente! Som skjønte når man hadde behov for å skyve det flaue og kjipe helt bakerst i hjernen, i stedet for å snakke om det hele tida.

- Jeg trenger hjelp, sa Elise, og dro fram arket med de tusjtegnede notene på. Den andre lappen X hadde sendt henne.

- Du kan noter, ikke sant? Ser du hvilken sang dette er?

Bente tok lappen, heldigvis uten å snu den, og satte seg ved pianoet som stod inntil den ene langveggen i rommet.

- Det er ikke sikkert jeg får så mye ut av disse hvis de er skrevet for et helt annet instrument, unnskyldte hun seg, og slo noen prøvende toner. Men fingrene hennes fant fort ut hvilken melodi det var, og Elise nikket med hodet og smilte. Denne kunne hun jo!

Før hun visste ordet av det, sang hun med. Hun hadde kanskje ikke sangstemmen til Mariah Carey, men ”All I want for Christmas” passet ganske bra til stemmen hennes likevel.

- Jeg digger den sangen! Sa Bente da de var ferdige.

- Jeg også, smilte Elise.

De øvde på sangen resten av timen, og Bente ga lappen tilbake til Elise da de var ferdige.

- Det passet jo bra, sa hun. – Det var pianonoter.

- Piano? Sa Elise.

- Ja, eller keyboard.

- Hmm. Sa Elise, og ble fordypet i andre tanker.

Piano? Betydde dette at...?

Det var vanskelig å få sove den kvelden. Elise hadde forsøkt å øve litt på matteprøva de tross alt skulle ha dagen etter, men tenkte bare at det fikk gå som det ville. Hadde hun ikke lært nok i mattetimene de hadde hatt hittil i år, ville hun uansett ikke greie å lære det på et par timer! Da hun sjekka mobilen etter musikktimen så hun at Camilla hadde ringt, men hun svarte ikke da Elise prøvde å ringe henne opp igjen. Hun hadde forsøkt å ringe til Marie enda en gang også, men hun hadde heller ikke tatt den. Jaja. De fikk vel snakket sammen før eller senere, og samme hvor mye Elise hadde lyst til å løse opp i problemene med venninnene sine, så kunne hun ikke hjelpe for at det var X som tok opp mesteparten av tankene hennes.

Han hadde skrevet pianonoter til henne. Og skulle spille ”All I want for Christmas” på juleavslutningen. Og han ville at hun skulle synge sammen med henne. Var det virkelig pianogutten? Som virkelig likte henne? Som var ... forelska, i henne? Som drømte om at hun skulle være den som ble forelska i ham også, som ville være den å holde i hånda og kysse med? Det kunne ikke være mulig. Elise kunne bare ikke få seg selv til å tro at det var helt sant. Hun kunne ikke være sikker på at hun var forelska i pianogutten før hun var helt sikker på at det var han som hadde skrevet lappene.

For det var fremdeles den mystiske X som fikk hjertet til å banke litt fortere, og gjorde huden litt varmere, hver gang hun tenkte på ham. Hvordan kunne hun være mer forelska i en hun ikke visste hvem var, enn i en hun kanskje visste hvem var?

Herregud, dette ble visst bare sprøere og sprøere. Elise forsøkte å lage en huskeliste i hodet over alt hun skulle gjøre de neste dagene:

1. Sjekke om X har svart på lappen

2. Finne ut helt sikkert hvem X er

3. Spørre Mathias hvem som skal opptre på juleavslutningen

4. Ordne opp med Marie og Camilla

5. Synge på juleavslutningen??

Det hjalp litt, å strukturere tankene. Elise smilte for seg selv, og lurte på hvor lenge denne følelsen kom til å vare. Følelsen av å aldri være ordentlig trøtt, bare oppspilt. Og glad! Selv om det skjedde teite og triste ting, var det liksom så lett å fokusere på de positive tingene i stedet. Elise var i strålende humør – til og med foreldrene hennes hadde kommentert det – og det aller meste føltes bare ... riktig. Hvorfor kunne det ikke alltid være sånn? At hun hadde lyst til å smile til seg selv i speilet, og aldri var trøtt om morgenen, bare spent på en ny dag?

Elise begynte å bli sikker. Det var SÅNN det føltes, å være forelska. Skikkelig forelska, og helt oppslukt i en virkelighet som mest av alt liknet på en drøm. Så fikk det heller være at hun ikke var helt sikker på hvem hun var forelska i, ennå. For hun skulle finne det ut! Imorgen! Elise sovnet omsider, etter hundre tanker om X, med et smil om munnen.

Matteprøven
Marie kom ikke på skolen neste dag. Camilla kom hastende inn i klasserommet en stund etter at det hadde ringt inn, hun så både trøtt og lei seg ut på en gang. Elise hadde ikke rukket å sjekke under trappa i svømmehallen ennå, hun hadde vært ganske sent ute selv. Og matteprøva skulle vare i tre timer. Hun trommet blyanten utålmodig på pulten, og forsøkte å få øyekontakt med Camilla, for å mime et spørsmål om hvordan det gikk med Marie. Men hun så ikke på henne i det hele tatt – Det virket nesten som om hun unngikk henne med vilje, hun var tilsynelatende kjempeopptatt av noe hun gjemte i fanget.

Jaja. Om tre timer var det allerede storefri, de kunne snakke sammen da. Om hva de skulle gjøre med Marie, og så skyldte hun vel Camilla en unnskyldning, kanskje.

Prøva var ganske vanskelig, men Elise skjønte det aller meste. Problemet var bare at tida gikk så altfor fort – Det var mange spørsmål, og Elise kikket stadig på klokka for å se hvor lang tid hun hadde igjen. Det hadde gått nesten to og en halv time da hun hørt et smell fra andre siden av klasserommet. Tjue hoder snudde seg samtidig for å se på Camilla, som satt med hodet i hendene. Mathias reiste seg fra kateteret, og gikk bort til henne med raske skritt. Elise strakte hals, og idet Mathias tok Camilla i armen og tok henne med seg ut av klasserommet, kunne hun se hva som hadde forårsaket smellet: Matteboka til Camilla, som hadde falt i gulvet under pulten.

Hadde Camilla juksa?

Med ett gikk klasseromsdøra opp, og Mathias kom inn igjen. Uten Camilla.

- På tide å gjøre ferdig prøva! Sa han strengt.

Elise dukket hodet ned i mattestykkene igjen, men greide ikke helt å konsentrere seg. Først og fremst følte hun seg forferdelig skyldig. Hvorfor hadde hun ikke hjulpet Camilla med matten igår? Og hvorfor hadde hun ikke vært tydeligere mot Marie, så hun ikke hadde oppsøkt Marius på den måten? Da kunne hun hjulpet Camilla, og alt kunne vært unngått. Bare fordi hun hadde løyet til dem hele tida, om en farmor som ikke fantes mer, engang. Hvorfor hadde hun egentlig jugd til dem fra starten av? Hvorfor hadde det vært så vanskelig å fortelle dem alt om synginga? Så kunne hun fortalt dem alt om X også. Som hun hadde hatt lyst til, mange ganger. Men bare fordi han visste at hun var på musikkskolen, så kunne hun liksom ikke si noe.

Herregud så dum hun var! Elise hadde mest lyst til å skrike ”UNNSKYLD!! JEG MENTE DET IKKE!!” og skru tida tilbake. Men hun hadde ei matteprøve å gjøre ferdig først.

Ikke flere løgner nå. Det var på tide å fortelle Marie og Camilla sannheten. Hele sannheten.

Men Elise fikk ikke gjort så mye med saken da prøva endelig kunne leveres inn og det var storefri. Camilla var ikke å se noen steder. Var hun hos rektor? Eller blitt sendt hjem? Ikke godt å si. Og Marie hadde jo aldri dukket opp, av forståelige årsaker... Elise var på egenhånd, og satte kursen mot svømmehallen. Idet hun gikk inn døra, kjente hun hvordan forventningene kriblet i kroppen. På denne lappen fikk hun forhåpentligvis vite helt sikkert hvem X var! Elise holdt en knapp på pianogutten, men hun trengte bevis før hun tillot seg å være helt sikker. Idet hun rundet hjørnet og løftet blikket, kunne hun allerede se lappen.

I hånda til Kristin. Kristin? Ånei!

- Er det mulig å være så teit, eller? sa Kristin med den fæle, hånlige stemmen sin.

- Du tror vel virkelig ikke at du har sjans på han, vel? Hun ristet på lappen hun holdt i hånda.

- Ehh.. Hvem da? Spurte Elise, og bestemte seg for å late som ingenting.

- Kutt ut’a. ”X” vel, sa Kristin og laget hermetegn med fingrene.

- Han har skrevet her hvem han er, sa Kristin, og lente seg nærmere Elise.

- Og TRO meg, du har ikke sjans! Han er jo eldre enn deg, til og med!

- Gi meg lappen, sa Elise rolig.

- Nei, sa Kristin.

- Og hvorfor har du ikke med deg de to andre taperne idag? Hørte Marie prøvde seg på Marius igår? Kristin lo litt, det var ikke en ekte latter.

- Hun er visst like dum som deg, sa hun.

Elise sa ingenting. Hvis hun viste Kristin at hun var sint, ville hun i hvert fall ikke få tilbake lappen.

- Jeg skjønte at dere holdt på med noe den gangen på malerommet, fortsatte Kristin. – Så jeg har holdt litt øye med dere. Men de veit ikke at du fortsatt har kontakt med Mr. ”X”, gjør de vel? Jeg har lest alle lappene, sa Kristin.

Elise ble svett på ryggen.

- Alle? Spurte hun.

- I hvert fall de to siste, svarte Kristin. – Jeg vet iallfall at du liksom innbiller deg at du er så flink til å synge, og at du tror at noen vil at du skal synge på juleavslutningen.

Elise sa fremdeles ingenting.

- Men det er ingen som vil høre deg synge! Sa Kristin så. – Og jeg har sagt det til både Camilla og Marie, bare så du vet det! Og det er ingen av dem som vil ha noe mer med deg å gjøre, sa Kristin.

Elise stod som forstenet. Var dette sant? Eller var det Kristin sa bare jug?

- Hva står det på lappen? Sa Elise, og bestemte seg for å glemme det Kristin hadde sagt inntil videre.

- Som om du får vite det! Sa Kristin, og rev den lille lappen i små biter.

- Disse skal jeg brenne opp, og så kan du ha det så godt! Sa Kristin, og puttet de små bitene i lomma, før hun gikk med raske skritt ut av svømmehallen.

En liten, avrevet del av lappen falt ut av lomma hennes i det hun gikk, men Elise torde ikke å plukke den opp før Kristin var helt ute av syne.

På den lille biten stod det ”ak scenen, en halvtime før det begyn”. Elise regnet med at det manglet noen bokstaver, men beskjeden var klar nok. Eller? Det måtte da bety at hun skulle møte X? Bak scenen, en halvtime før juleavslutningen begynte?

Elise ble med ett fryktelig varm på ørene, og sank sammen i trappa ved tanken. Juleavslutningen var allerede imorgen. Ville hun greie å overvinne sceneskrekken denne gangen? Og ville Camilla og Marie være der? Hatet de henne nå? Og hvem i alle dager var X? Elise var ikke det spor klokere idag enn hun hadde vært igår – da hun hadde sett for seg at alt skulle ordne seg. Nå var hun litt mer i tvil. Hvordan skulle dette ende?

Den store dagen
De hadde ikke vanlig skole på dagen for juleavslutningen. Alle var fordelt på forskjellige grupper for å hjelpe til med forberedelsene, før selve forestillingen skulle finne sted på kvelden. Det betydde at Elise ikke så noe til verken Camilla eller Marie, og faktisk ikke ante om de var på skolen i det hele tatt. Hun bekymret seg for dem, men hadde egentlig ikke så mye tid til å tenke på det. Det var nok av andre ting å tenke på. X, for eksempel.

Elise stod utenfor kontoret til Mathias, mattelæreren som hadde ansvaret for avslutningen, og banket på døra.

- Kom inn, lød det innenfra, og Elise åpnet døra og gikk inn.

- Elise! Hva kan jeg hjelpe deg med, sa Mathias.

- Jeg... Eh, jeg bare lurte på hvem som egentlig skal opptre ikveld. På avslutningen, sa Elise.

- Å, skal vi se...

Mathias rotet i papirene sine, og fant fram en liste.

- ”The Players” skal iallfall spille, sa han. – Og så skal Silje og Susanne opptre med dans. Det kan jo bli spennende... Marianne Horgen skal lese et dikt, og Nina og Jonas skal lese fra juleevangeliet. Og Martin Nyland skal spille piano, sa Mathias.

Martin. Pianogutten het Martin!

- Takk for hjelpa, sa Elise.

- Bare hyggelig! Sa Mathias. – Du skal ikke være med du også, da? Jeg har hørt at du er veldig flink!

Hvordan i all verden hadde Mathias hørt det? Hvem hadde fortalt ham det?

- Jo, jeg tror faktisk jeg skal være med, sa Elise. – På ”All I want for Christmas”.

- Ah, sa Mathias. – Jeg hørte noe om at du skulle bli spurt om å være med der. Kult! Da sees vi ikveld!

Elise ble så forvirret av at Mathias tydeligvis allerede visste at hun skulle opptre, at det bare var så vidt hun fant veien ut igjen fra kontoret. Det var ikke før hun var på vei ned igjen at hun kom på at hun fremdeles ikke visste hvem X var. Men ut ifra navnene Mathias hadde lest opp... Det kunne jo ikke være noen andre enn pianogutten. Martin! Hjertet begynte å banke litt ekstra fort bare ved tanken, og Elise gledet seg allerede til å møte ham backstage!

Konfrontasjon og opptreden
Elise var på vei til juleavslutningen en halvtime før – akkurat som X hadde bedt henne om. Eller pianogutten. Eller Martin, som han het, han hadde jo endelig fått et navn. Hvordan ville det bli å treffe ham? På ordentlig? Elise forsøkte å ikke tenke så mye på det, bare ta det som det kom, og heller fokusere på sangen. Hun hadde tross alt bare én annen opptreden bak seg, en opptreden som ikke akkurat gikk spesielt bra. Hvordan kom det til å gå denne gangen? Hva om Marius satt i salen og gjorde narr av henne igjen, akkurat som sist?

Idet hun kom inn på skolen og svingte mot gymsalen, ble hun møtt av Marie og Camilla, begge med alvorlige ansikter. De ventet på henne på en av benkene langs veggen, og Camilla gjorde tegn til at hun skulle sette seg ned. Hva nå? Elise torde ikke annet enn å adlyde, og satte seg ned. Hadde Kristin fortalt dem alt? Var de sure på henne?

- Vi veit alt, sa Camilla.

- Jeg veit det, sa Elise.

- Gjør du? Marie så overrasket på henne.

- Ja. Har dere ikke snakket med Kristin?

- Kristin? Nei, det har vi ikke, sa Camilla.

- Hmm.. Sa Elise.
Hva var det de visste da, da?

- Jeg ringte hjem til deg da du ikke svarte på mobilen i over-igår, sa Camilla alvorlig.

- Da du liksom skulle vært hos farmora di, la Marie til.

Elise ble varm på ørene. Dette var ikke bra. Hun bestemte seg for å ikke si noe før hun var helt nødt.

- Du har jo bare jugd! Sa Camilla, anklagende.

- Farmora di er jo død for lengst, sa Marie, og så såret ut.

- Moren din sa at du var på musikkskolen, akkurat som du pleide å være, sa Camilla.

- Hva er det egentlig som skjer, Elise? Sa Marie. – Hva er du driver og skjuler for oss?

-Ingenting, sa Elise, men angret seg med det samme.

Hun måtte snart fortelle dem alt sammen, men nå begynte hun å få dårlig tid til avslutningen.

- Jeg skal fortelle dere alt, jeg lover! Sa Elise.

- Men jeg kan bare ikke akkurat nå. Jeg må ned bak scenen, jeg ... Bare kom og se på, okei?

Elise reiste seg og så på klokka. Shit! Nå var hun allerede for sein.

- Du kan ikke gå nå! Sa Marie.

- Forestillinga begynner jo ikke ennå, sa Camilla.

- Jo, jeg må være der nå, sa Elise.

- Men hvorfor det? Forlangte Marie å få vite.

- Jeg har ikke tid til å forklare akkurat nå, sa Elise. – Men bare kom på forestillingen. Hun så på det hun håpet var venninnene hennes fremdeles, og håpet de kunne se at hun mente det hun sa.

- Ikke gå før vi har snakket ferdig! Sa Camilla.

- Sorry... Men jeg må!

- Hvis du går nå, er det ikke sikkert vi kan være venner mer, sa Marie, og Camilla reiste seg også.

- I hvert fall hvis du ikke kan fortelle oss hva som er viktigere enn oss, sa hun.

Tårene brant bak øynene til Elise, men nå MÅTTE hun gå, hvis hun skulle rekke å møte X backstage.

-Sorry, sa hun bare, og gikk videre forbi dem, mot gymsalen.

Bak scenen var det fullstendig kaos. Siden Elise ikke hadde vært med på noen av øvingene, skjønte hun heller ikke så mye av forberedelsene. Men hun kunne se Kristin i øyenkroken, hun stod borte ved ”The Players” og klenget på Marius og Christian.

- Elise! En mørk stemme sa navnet hennes rett bak henne, så hun skvatt. Det var Mathias, mattelæreren.

- Det var ”All I want for Christmas”, ikke sant?
Elise nikket stumt, og forsøkte å ikke vise hvor redd hun følte seg innvendig når hun tenkte på at hele resten av skolen skulle høre henne synge en sang som alle kjente så godt fra før.

- Dere skal på først! Sa han. – Liksom åpne ballet, sa Mathias og blunket lurt.

Elise svelget. Først? Nå var det bare noen få minutter igjen før showet skulle starte. Men hvor var pianogutten? Elise kunne ikke se ham noe sted. ”The Players” var også forsvunnet, og flere av de andre hadde begynt å stille seg opp i rekkefølgen de skulle opptre i. Lydene fra den andre siden av sceneteppet vitnet om at publikum hadde begynt å sette seg, og Mathias gikk opp på scenen for å ønske alle velkommen.

Plutselig gikk det opp for Elise at pianogutten sikkert allerede satt på scenen. Siden de var først ut, han ville jo garantert være helt klar.

- Kveldens første opptreden kommer fra noen vi hørte også på sommeravslutningen i fjor, sa Mathias i mikrofonen på scenen. Elise stod klar bak sceneteppet, og forsøkte forgjeves å tørke håndflatene på skjørtet sitt.

- Men ikveld har vi æren av å få oppleve en gjestesolist for første gang, fortsatte Mathias.

- Jeg gir dere ... Elise Bergstad! Og ”The Players”!

Elise oppfattet bare navnet sitt, og gikk inn på scenen idet hun hørte det. Hun var klar nå. Til å synge som hun aldri hadde gjort før. Imponere hele skolen med noe de aldri hadde trodd om henne, sammen med pianogutten. Det var ikke før hun hadde kommet helt bort til mikrofonen, at det gikk opp for henne hva Mathias hadde sagt. For på scenen ventet ikke pianogutten. Men ”The Players”.

Hæ? ”The Players”? Men da...? HÆ?

Elise stod som frosset fast i bakken. Hva var dette? Bak henne satt Marius bak trommesettet, og to gutter hun ikke visste hva het, stod med hver sin gitar ved siden av ham. Til høyre for henne stod Christian bak et keyboard og smilte stort.

Hva VAR det her?

Mer rakk hun ikke å tenke, før Marius slo an den første takten på trommene. Det var bare å gripe mikrofonen, og stenge alt annet ute. Det var nå eller aldri.

Merry X-mas!
- Elise!

Marie og Camilla kom løpende bak scenen etter at juleavslutningen var ferdig.

- Herregud! Du er jo dritflink! Hvorfor har du ikke SAGT at du kan synge?

- Alle kan jo synge, da, sa Elise, og kjente at hun rødmet.

- IKKE så bra som deg, sa Marie, og ristet på hodet.

- Sinnsykt bra var du, sa Camilla.

- Takk, sa Elise.

Ingen av dem visste helt hva de skulle si etter at det første begeistrede utbruddet hadde lagt seg. Elise var den første som snakket.

- Sorry, sa hun.

- Unnskyld begge to, jeg har visst oppført meg helt dust.

Marie ristet på hodet.

- Jo, jeg har det! Sannheten er at jeg har gått på musikkskolen i snart tre måneder nå, jeg fikk sangtimer av mamma og pappa til bursdagen. Farmor døde når jeg var liten, det var bare en teit unnskyldning jeg kom på, fordi jeg ikke torde å fortelle dere om synginga.

- Men hvorfor torde du ikke det? Sa Marie. – Du er jo kjempeflink!

- Og vi ville heiet på deg selv om du IKKE var flink også, sa Camilla.

- Ja, sa Elise, og visste ikke hva mer hun kunne si.

For innerst inne visste hun jo at det var sånn. Marie og Camilla ville støttet henne, oppmuntret henne, og trøstet henne. Akkurat som venninner SKAL gjøre.

- Unnskyld, sa hun igjen. – Jeg skal aldri juge til dere igjen. Lover!

De tre jentene så på hverandre.

- Jeg må også si unnskyld, sa Marie. – Unnskyld for at jeg ikke hjalp deg med matten, Camilla. Og unnskyld for at jeg kjefta på dere begge to utenfor handicapdoen!

- Det går bra, sa Elise. Camilla nikket bekreftende.

- Men hva var det egentlig som skjedde med Marius? Hva gikk galt? Sa Camilla.

- Jeg ødela alt, sa Marie. – Når jeg kom bort til ham, ble jeg skikkelig nervøs, og greide liksom ikke å holde meg kul i det hele tatt. I stedet så bare plumpa jeg ut med at jeg elska ham, og ville ha telefonnummeret hans.

- Oida, sa Elise.

- Kameratene hans begynte å le, og så ble han helt rød i ansiktet og begynte å kjefte på meg. Kalte meg ganske stygge ting, og ba meg dra til helvete.

- Nei? Camilla så sjokkert ut.

- Jo. Marie så ned i gulvet. – Men egentlig var det bare bra. For vet dere hva? Når jeg hadde ligget hjemme i senga og grått i en og en halv dag, så gikk det plutselig over. Poff! Så var jeg ikke forelska i ham mer.

- Hm, sa Elise.

- Ikke rart at han frika ut, egentlig, sa Marie. – Han må jo ha trodd at jeg var DEN gærningen, som var helt desperat. Herregud. Jeg tror jeg bare var så oppslukt av å være forelska, og så ville jeg liksom ikke tenke på hvordan han egentlig var, sa hun.

- Wow, smart sagt, sa Camilla. Elise nikket.

- Hva med deg? Får du straff for det mattegreiene? Sa Elise prøvende, i tilfelle Camilla ikke ville snakke om det.

- Herregud, jeg har så dårlig samvittighet! Sorry! Sa Marie.

- Neida, det var faktisk ikke noe stress, sa Camilla.

- Jeg mener, jeg får ekstra oppgaver jeg må gjøre, og ta ei ny prøve, men Mathias og jeg snakka lenge om hvordan jeg kan bli bedre. Han ga meg masse tips, og vil til og med tilpasse leksene mine! Han er jo kjempekul, sa Camilla.

– Så det var nesten verdt det, enda SÅ flaut det var!

- Huff, sa Elise, men kunne ikke hjelpe for at hun fniste litt. De andre begynte også å le, og med ett føltes det veldig som før. Som om alt var normalt, og ingenting hadde skjedd.

- Men hvordan ble det egentlig avtalt at du skulle synge her ikveld? Spurte Marie etter at de hadde ledd sammen en stund.

- Jeg regner ikke med at du meldte deg frivillig, smilte Camilla.

- Åh, sa Elise, og kom på at hun ikke hadde fortalt at hun hadde fortsatt å holde kontakten med X.

- Det er en lang historie, sa hun. – Men det var X. Det var X hele tida, som visste at jeg sang, og som oppmuntret meg til å synge her, sa Elise. – Selv etter at jeg dreit meg ut skikkelig på musikkskolen da jeg skulle synge for de andre.

- Det var du som var den jenta Marius var ekkel mot? Sa Marie.

- Ja, sa Elise.

Alle tre snudde seg mot hjørnet hvor ”The Players” hadde samlet seg for å sette fra seg instrumentene sine. Kristin stod også der, midt i mellom Marius og Christian, det så ut som hun prøvde å holde dem begge i hånda.

- Æsj, Kristin, sa Marie med forakt i stemmen.

- Hun kan bare få Marius hvis hun vil. De fortjener hverandre!

Kristin snudde seg mot dem, og himlet med øynene.

- Men hvem var egentlig X? sa Camilla.

- Dere ser visst nesten rett på ham nå, sa Elise, og smilte i det han trakk seg unna Kristin, og kom mot dem.

Marie og Camilla var taktfulle nok til å trekke seg litt unna da Christian kom gående mot henne. Det var fremdeles litt rart å tenke på ham som noe annet enn X, men ganske deilig å ha et ansikt å knytte til den mystiske personen som hadde sendt henne lapper i hele desember.

- Så det var deg, sa Elise, og var ikke så sjenert som hun trodde at hun ville bli. Det var ikke noe problem å snakke naturlig til ham, for hun kjente ham jo! Eller. Egentlig ikke, men det føltes iallfall sånn.

- Ja, sa Christian. – Hvor lenge har du visst at det var meg?

- Ikke så lenge, sa Elise. – Kristin leste de siste lappene, og stjal den aller siste, så jeg fant aldri ut hva det stod på den. Jeg skjønte egentlig ingenting før jeg kom opp på scenen, sa hun – flau over tanken på at hun en stund hadde trodd det var pianogutten, som faktisk ikke hadde vist seg på avslutningen i det hele tatt!

Christian smilte.

- Du så ganske forvirra ut når du kom opp på scenen, ja! sa han. – Men det gikk jo dritbra! Jeg visste at det kom til å bli helt konge å få deg med, sa han med selvtillit i stemmen.

- Men... Hvordan visste du egentlig...? Elise rakk ikke å spørre ferdig, Christian skjønte hvor hun ville.

- Du har alltid sangtime når vi er ferdig med øvinga vår nede på musikkskolen, sa Christian.

– Og siden jeg er den eneste i bandet som gidder å rydde... Han smilte stort, for å vise at han delvis tulla.

– Jeg hørte deg synge mange ganger, og ble bare sittende utenfor og høre på, nesten hver gang, sa han. - Så jeg tipsa Mathias om at du burde synge på juleavslutningen, og han snakka vel med deg om det også?

Elise nikket, og husket hvordan hun hadde avvist Mathias tvert når han ville snakke med henne om det i begynnelsen av desember.

- Jeg skjønte etterhvert at du holdt det hemmelig for alle, og at det ikke ville være noen vits i å mase på deg, sa Christian. – Men jeg tenkte at hvis du ble nysgjerrig nok... Så fikk jeg ideen om lappen i lomma di...

Han lot setningen henge i lufta. Elise smilte.

- Og resten er historie, sa hun.

- En ganske bra historie, synes jeg! Svarte Christian.

Elise tenkte på hvordan desember hadde utviklet seg. Husket hvordan hun hadde lengtet etter at noe skulle skje. Hun hadde jammen fått mer dramatikk enn hun hadde drømt om!

- Jeg hadde egentlig tenkt til å si hvem jeg var mye før, sa Christian. – Men når jeg så hvordan du og venninnene dine så på Marius og resten av oss i bandet, så tenkte jeg kanskje at det ville vært dumt.

- Marius har ikke akkurat ... Vært særlig snill mot verken meg eller Marie, sa Elise.

- Nei, jeg veit det, sa Christian. – Sorry, han er skikkelig dust noen ganger.

- Men det er jo ikke din feil, sa Elise. Og mente det. Hun hadde kanskje hatt noen fordommer mot guttene i ”The Players”, men det var stort sett Marius hun hadde mest imot. De andre kjente hun jo knapt – hadde hun iallfall trodd.

- Jeg tenkte iallfall at det var smartere å ikke si hvem jeg var, så kunne jeg holde på deg litt lengre, ved at du var nysgjerrig, sa Christian.

- Jeg var dritnysgjerrig! Sa Elise.

Christian lo, og Elise lo litt med ham. Han var overraskende lett å snakke med, og de mørkegrønne øynene hans smilte vennlig når han snakket. Hjertet var i ferd med å begynne å dunke ganske heftig igjen, og Elise kjente igjen denne følelsen. Var det mulig? At forelskelsen i X gikk over til å bli forelskelse i Christian? Bare sånn uten videre?

Klart det var mulig. Hun burde vite såpass etter denne uvanlige desembermåneden, at alt var mulig. Hun hadde stått på scenen. Hun hadde driti seg ut, men hevet hodet igjen. Blitt uvenner med de beste venninnene sine, men gjort det godt igjen. Blitt forelska i X. Og nå, blitt forelska i Christian. Som egentlig bare var to sider av samme sak.

- Men jeg var ikke spent på lappene bare fordi jeg var nysgjerrig, sa Elise.

- Neivel? Christian så spørrende på henne.

- Mente du alt du skrev?

- Ja. Alt, sa Christian.

Elise skalv litt i beina. Men det var ikke sjenerte og usikre november-Elise som stod her nå. Dette var desember-Elise, som hadde gjort en hel masse som november-Elise aldri ville turt. November-Elise ville aldri gjort det Elise hadde lyst til å gjøre akkurat nå. Men hun fantes ikke mer.

- Takk, sa Elise, og smilte til Christian, som stod midt imot henne og var pen og litt sjenert og ålreit på en gang.

Så tok hun et skritt frem, og kysset ham.

SLUTT

Denne saken ble første gang publisert 01/12 2011, og sist oppdatert 01/05 2017.