Helsesøster:

Bestevenninna mi har aldri møtt faren sin...

Helsesøster svarer på spørsmål om pappaer og familie.

Publisert Oppdatert

Bestevennina mi har aldri møtt faren sin.
Hei jeg har en bestevennine som betyr alt for meg rett og slett, vi snakker sammen om alt og vi er åpen og ærlig med hverandre om det er noe.
For noen år siden fortalte bestevennina mi at hun aldri hadde møtt faren hennes, fordi han stakk av da hun ble født. Hun har det bra hjemme, hun har en morsom kul mamma syns jeg, og en lillebror og en stefar.
Men jeg tenker sånn på henne for tiden. Jeg tørr ikke og spørre henne om hun savner han eller noe. Men jeg vil liksom samtidig spørre henne
om hun gjør det, er det dumt? Skal jeg bare ligge unna? Foreldrene mine sier så lenge hun har det bra er alt greit.
Men jeg hadde aldri klart og ikke ha en pappa, så tenker veldig på dette for tiden at jeg får vondt i magen på en måte.


Skader ikke å spørre
Hei! Du kan gjerne snakke med henne om det og spørre om hun tenker på ham og hvordan det føles å ikke kjenne faren sin. Det gjør ingenting verre om du spør.
Nå trenger du ikke være lei deg på hennes vegne. Noen ganger er det som skjer til det beste. Hun har en flott familie og en mamma som virkelig er der for henne. Hun er trygg og elsket og har en litt annen familie enn du, men hun greier seg og har det bra.
Du har en pappa du er glad i og som du ikke kunne tenke deg å leve uten. Du er heldig som har det slik, men det betyr ikke at hun ville ønsket det samme.
Men som sagt, dette kan dere snakke om. Det kan jo være at hun også tenker på den biologiske faren sin og har tanker hun vil dele med deg. Åpenhet skader ingen og du sårer henne ikke ved å spørre.
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!


Ste-far....?
Hei. Mamma har netopp fått seg kjæreste, er det min stefar da?
På skolen før sommerferien var jeg 3 ganger hos en lærer eller en sånn som du kan snakke med, fordi jeg var så lei meg da. Jeg fikk plutselig sånne tanker om at mamma og pappa er skjilt og alt sånn. En natt fikk jeg ikke sove så jeg kom ikke på skolen... :( Og akkurat nå når det begynner å bli bedre så får mamma seg kjæreste.. Har litt forskjellige tanker om det. Jeg er litt spent på å møte han, og gruer meg litt. for jeg kjenner han ikke. Jeg vet bare hva han heter, hvor han jobber osv.

Hilsen meg

Ikke stefar - ennå!
Hei! Han er ikke stefaren din, ikke ennå i alle fall. Det skal noe til før en kjæreste blir noe mer enn en kjæreste og en voksen som du kanskje vil bli bedre kjent med etter hvert. Det er ikke sikkert han blir noe mer enn det, det vil tiden vise. Jeg forstår godt at du er nysgjerrig på ham og at du både er spent og gruer deg.
Du trenger ikke være noe annet enn den du er og det er helt naturlig at du reagerer, er engstelig, spent og at følelsene kan skifte fort og være forvirrende.
Det har vært en tid med mye omstilling for deg. At foreldrene skilles er jo en stor og vond hendelse i livet ditt. Det er fint at du har hatt noen å snakke med og at akkurat den tingen ble litt lettere for deg. Når moren din får seg ny kjæreste er det også naturlig at det går inn på deg. Ikke bare er det en ny person du etter hvert må forholde deg til på godt og vondt, men det bekrefter jo også at forholdet mellom foreldrene dine er over. Dersom du har håpet at foreldrene dine skulle finne sammen igjen er ikke dette godt nytt. På den andre siden viser det at moren din går videre, hun har kommet seg gjennom sin sorg etter skilllsmissen og vil nok bli gladere og mer fornøyd.

For din egen del kan det være lurt å snakke med moren din om tankene du har rundt dette. Du kan også skrive dem ned, det er godt å sette ord på tingene. Når skolen begynner igjen synes jeg du skal fortsette å snakke med den læreren du snakket med tidligere. Sett ord på de tankene du har.
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!


Foreldrene mine hater musikksmaken min...
Hei, jeg vet dette høres ut som et veldig bagatelmessig problem, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... I det siste har jeg begynt å høre mye på screamo og death metal og den slags musikk...
og i går var jeg på en konsert der det var veldig mange sånne band, jeg har ikke turt å fortelle foreldrene mine om musikken min...
og når jeg kommer hjem forteller jeg pappa om noen av de folka som var kjempe flinke...
også begynner han å snakke om at det er stygt og sier det til mamma som samtykker og jeg sitter der og sier ingenting... Det virker vel bagatelmessig for deg og andre som forhåpentligvis kommer til å lese dette, men musikken betyr alt for meg.
Ettersom jeg bare har venner som dropper meg på skolen er musikken alt jeg har. det er vel også stilen min de ikke liker, jeg har en slags emo/goth punker stil... og de "erter" meg for det... og spør ertende spørsmål som "har du tenkt å bli pønker, du'a?" det er ikke farlig liksom, men det er ubehagelig og bare sitte der...

Hva skal jeg si til foreldrene mine?

jeg håper virkelig på svar
takk på forhånd.

Hilsen emo-jenta

Musikksmaken er kanskje ikke det viktige?
Hei! Musikken blir vel egentlig en bagatell når den egentlig forteller om hvordan du har det inni deg for tiden? Jeg tenker at musikk smaken til ungdom og voksne pleier være veldig forskjellig - og du kan nesten si at voksne ikke en gang SKAL like det samme som du. Ungdom skal provosere litt og jo mer vi voksne bifaller, jo lengre må dere gå... Men, at det blir sårt når musikken kanskje er en beskivelse av følelsene dine, en trøst og ditt faste holdepunkt så føles det kanskje mer personlig? Kanskje skal du våge å vise deg sårbar for foreldrene dine? De forstår ikke dette og de forstår ikke deg. Få voksne liker emo/goth/punker stil så det må kanskje du bare godta, som de bør godta deg og dine valg. Samtidig kan du forklare dem hva det betyr for deg slik at de kan støtte deg litt bedre og om ikke like, så forstå og godta din smak. Akkurat nå trenger du ikke å kritikk men støtte og aksept.
Stå for den du er og det du liker og ikke bry deg så veldig mye om hva andre synes om valgene dine - det er jo DEG det gjelder.
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Skilte foreldre
Hei! Foreldrene mine er skilt pappa bor i Bergen og har fått seg kjæreste og 2 barn mens jeg bor til mamma. Når jeg var til bestemor og bestefar så jeg at de 2 halv søskenene mine hadde vært til fotograf og hadde gitt bildene til besta og beste i julegave. Hjem til pappa har ingen bilder av meg på veggene. For ikke så lenge siden malte vi på skolen og jeg lagde et fint bilde og jeg gidde det til han men han har ikke hengt det opp. Jeg vet at han er glad i meg men det føles ikke sånn hele tiden.

Ubetenksomt
Hei du! Jeg forstår at det sårer at de tar familiebilder uten å involvere deg. Du er jo også en del av familien! Nå tenker jeg at det nesten sikkert kommer av 2 ting:
1. Mange menn planlegger ikke slike ting, de tar det på sparket og bruker ikke så mye tid på detaljer - selv om dette var en viktig ting!
2. Jeg antar at det er din fars nye kjæreste som har planlagt og arrangert dette. Også hun burde inkludert deg, men har vært ubetenksom.

Dette er helt sikkert ikke vondt ment, men de voksne burde tenkt litt lengre likevel. Jeg synes egentlig du kan si at du er såret over at du ikke ble tatt med.

Det er fint at du vet at faren din er glad i deg selv om han ikke gjør alt riktig. Hold fast på den tanken. Det er mange som opplever å blir såret over slike ting - neste alle, i større eller mindre grad. Selv om bildet ikke henger oppe, så er jeg sikker på at det varmer i hjertet hans hver gang han ser det - og deg!
Hilsen Helsesøster Grethe

Har du et spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag