Helsesøster:
«Læreren min får meg til å gråte i timen»
Helsesøster Grethe svarer på spørsmål om skoleproblemer og å være sjenert.
Hjelp! Høytlesning!
Hei. Jeg har ett problem, jeg liker ikke å lese høyt i klassen. Hver gang jeg gjør det begynner jeg å stamme og skjelve. Det er litt rart fordi før så var jeg ikke redd for å lese høyt foran klassen, men nå er jeg redd for det. Det begynte med at jeg en dag skulle stå ved tavla og lese ca.3 sider høyt foran klassen. Det gikk greit helt til jeg plutselig stoppet opp og fikk panikk. Jeg begynte å skjelve, stamme og fikk tårer i øyene. Og siden den gang har jeg vert redd for å lese noe høyt foran klassen igjen. Jeg grur meg hver dag når jeg skal på skolen. Jeg har ikke lyst å si det til noen. Hva skal jeg gjøre?? Please svar!
Ikke bli en mester i å unngå!
Hei!
Dette er VELDIG vanlig. Tror nesten alle har det omtrent som du beskriver i større eller mindre grad. MEN, det finnes råd, det finnes metoder for å bli sikrere og det er mulig å trene seg opp til ikke å bli så nervøs.
I og med at dette dreier seg om skolen så kan du gjerne snakke med læreren din om hvordan du har det slik at han/hun kan hjelpe deg og finne frem til et opplegg hvor du kan trene deg gradvis til å stå frem, og hjelpe deg dersom han ser at du sliter. Læreren kan også ha flere gode råd å komme med. Å bare unngå eller grue seg til situasjonene vil bare gjøre deg til en ekspert på å skjule problemet ditt, ikke til å løse det. Jeg bare sier det fordi mange unngår det som føles behagelig og det vil ikke hjelpe i denne situasjonen. Å være åpen om problemet kan være første steg på veien for å løse det. Det er ingen skam! Når du kan snakke om det blir det et konkret problem og du kan lære deg å bli litt mer bevisst på hva det er som er så skremmende. Det er også en del ting du kan gjøre for å takle situasjonene bedre. En ting du kan gjøre er å forberede deg på hvordan det er å stå der fremme. Hva er det verste som kan skje? Du kan være bevisst på å puste rolig og konsentrere deg om pusten og å roe ned følelsene og å ha oppmerksomheten på det og ikke på at det sitter noen og ser på deg. Ta en liten pause for å prøve gjenvinne kontrollen. Skal du se ut over forsamlingen, så ikke ha direkte blikk kontakt, men finn et punkt mellom øynene som du kan se på. Det er skremmende med direkte blikk kontakt når man fra før av er redd. Selv om jeg ikke vil kalle dette angst hos deg, kan det ha en viss likhet med det. Dette er nesten som en angst reaksjon. Angst er en naturlig reaksjon i farlige situasjoner og kroppen reagerer fysisk og forbereder seg på flukt. Når denne reaksjonen kommer i situasjoner hvor vi egentlig ikke trenger å være redd, så er det jo ikke hensiktsmessig. Trener du deg gradvis kan du lære kropp og sinn at dette ikke er farlig, slik at øvelse gjør mester.
Hilsen Helsesøster Grethe
Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!
Veldig pinlig situasjon
Hei Helsesøster Jeg er forelsket i en gutt i samme klasse som meg.
Vi bruker ikke å snakke mye sammen. Han hadde bursdag i dag så ved en uhell sa jeg gratulere med dagen tre ganger. Etter siste timen sa han at han har hørt det selvom han reagert ikke de to gangene. etter det synest jeg at det var pinlig selvom han ikke sa det som det var irriterende.
Slett ikke så ille!
Hei!
Dette var da ikke pinlig :) Han svarte ikke og da kunne jo ikke du vite om han hadde hørt det. Dessuten var det en god mening bak dette og det skal du ikke være flau over. Alle gjør MYE flauere ting enn dette i løpet av uken, måneden og året - klapp deg selv på skulderen og si at det slett ikke var så ille!
Hilsen Helsesøster Grethe
Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!
Læreren min får meg til å gråte
Hei! Jeg er en jente på 13 som har et problem. Jeg vet ikke hva det kommer av men i mattetimen får læreren meg til å begynne å gråte. Hvis jeg for eksempel sitter med en oppgave som jeg grubler på og stirrer i boka, spesielt hvis jeg ikke får det til. For ikke så lenge siden var det en dritvansklig oppgave (jeg er ikke god i matte) og jeg satt i ca 10 min og prøvde og prøvde. Så kom læreren bort til meg og sa herregud når har du sittet i nesten ti minutter og ikke gjort noe. Skjerp deg! Sa han. Han sa også, hvis du lurer på noe så MÅ du spørre meg, hvis du ikke klarer det sånn som nå. Jeg bare nikket og kjempet for å holde tårene tilbake. Når han hadde gått fra pulten min begynte jeg å gråte stille. Han la ikke merke til det. Jeg synes at det er urettferdig også fordi det er noen i klassen som går på ekstragruppe og får lære mer, og de slipper unna som bare det uten at de er syke eller noe. Han sier bare, gjør det du klarer du, så trenger du ikke mer. Det er urettferdig! Jeg vet at han ikke vil at jeg skal gråte men, jeg vet ikke hvorfor jeg gråter. Jeg har bare litt dårlig selvbilde.
Håper du svarer! På forhånd takk!
Bestem deg for å gjøre som læreren sier.
Hei!
Først og fremst så synes jeg du skal snakke med foreldrene dine om matten og hvor vanskelig du synes det er. Dersom du trenger ekstraundervisning, eller litt ekstra hjelp med matten, så kan det kanskje være mulig å få det til?
Når det gjelder læreren, så er nok hans mening at du skal spørre om hjelp når du ikke forstår. Jeg skjønner at du blir lei deg, for det er ikke morsomt å ikke få til det du gjerne vil og det andre forventer av deg. Ofte prøver man skjule det og vente i det lengste med å spørre om hjelp eller si at man ikke forstår. Men, du er ikke den første som sliter med matte og heller ikke den første som er litt nærtagende for kritikk. Kanskje vil både matten og tårene bli lettere å håndtere dersom du lærer deg godta at du gjør ditt beste, at det ikke alltid må være perfekt og at du tør å be om hjelp? Kanskje forstår du til og med mer matte dersom du bygger opp litt mer tro på deg selv gjennom det at du er som du er, forstår det du forstår og at du kan bruke ressursene rundt deg for å forstå mer?
Bruk lærer og foreldre for å bli bedre, de er der for å hjelpe deg!
Hilsen Helsesøster Grethe
Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!
Venninnen min er for sjenert!
Hei jeg er en jente på 11 år og går på turn. Venninnen min som begynte på det for et halvt år siden fordi hun har alltid drømt om det, hun er super sjenert på trening og tørr ikke å snakke med de andre og begynner nesten å gråte hvis hun får kjeft fordi hun gjør feil hele tiden. Men på skolen er hun absolutt ikke sjenert og snakker med alle, på bildene på instagram skriver hun fine ting til jentene på turn, mange av jentene på turn synes det er rart å tenker at hvis hun skriver det må hun jo tørre å snakke til dem! Jentene vil bli kjent med henne, men hun trekker seg alltid tilbake! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg vil jo bare det beste for henne! Hva skal jeg gjøre?
Snakk med henne om dette
Hei!
Det må være vondt for venninnen din å ha det slik. Jeg synes du skal snakke med henne om dette og si at de andre liker henne godt og gjerne vil være venner med henne. Spør hva som blir feil for henne og hvorfor hun blir så sjenert. Jeg tenker det kan være godt for henne å snakke om dette og også vite at du står sammen med henne og støtter henne til hun blir litt tryggere i miljøet.
Hilsen Helsesøster Grethe
Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!
Bli kjent? Veldig sjenert.
Hei Grete!
Det er altså slik at jeg er veldig sjenert, og har det litt vanskelig med å bli kjent med nye folk... Men så er det det at jeg har så innmari lyst til å bli kjent med nye, gutt og jente! Mer gutt kanskje for jeg har lagt merke til at jeg ikke har så mange gutte-venner ...
Har du noen gode tips for å snakke med noen man ikke kjenner?
Setter pris på svar :)
Snu fokus utover
Hei!
Når man er litt sjenert er det veldig vanlig å bli ennå mer sjenert overfor det motsatte kjønn. Dette er det nok mange som kjenner seg igjen i og det er vel mer normalt enn unormalt... Men, å ha både gutte og jente venner kan være fint og det gjør jo livet lettere når du greier slappe av sammen med begge kjønn. Nå skal det jo sies at dette vanligvis blir lettere med alderen for de fleste, helt av seg selv, men det hjelper jo ikke deg nå.
Mennesker som er avslappet og naturlige(seg selv) er vanligvis lettere å bli kjent med og prate med enn en som låser seg og snur fokus innover. Dette er en vanlig mekanisme når man er sjenert. Det kan derfor være til stor hjelp å snu fokus bort fra deg selv og over på den du snakker med. For å gjøre det trenger du godta deg selv som du er og ikke tenke på at du skal prestere noe i en samtale. Det eneste du egentlig trenger gjøre er å være tilstede i situasjonen uten å tenke på at du skal være på en spesiell måte eller måtte si noe klokt eller interessant. Fortell deg selv hver dag at du er helt ok og interessant nok som du er. Du er akkurat like morsom, smart, interessant og sosial som hvem som helst andre, du er du og du er god nok! Jobb med å ha de tankene i bunnen. Sier du noe du synes er dumt, så le av deg selv og fortell deg selv at du kunne vel alltids sagt verre ting! En annen ting er at du slett ikke trenger si noe - du trenger ikke underholde andre, bare være tilstede. Prøv å konsentrere deg om å puste rolig og ha kontakt med pusten og deg selv, samtidig kan du konsentrere deg om den/de andre og hva de sier. Igjen - du trenger ikke si noe om du ikke har noe på hjertet! Lytt og konsentrer deg om hva de andre sier og gjør, vis interesse. Snu oppmerksomheten utover fremfor innover og se om ikke det vil gjøre at du gradvis blir mer avslappet. Når du slapper av vil praten og innlevelsen komme. Du trenger også tid sammen med andre for å bli trygg og tørre utlevere deg selv, slik har vi det alle - vi bare ikke tror at andre også har det slik fordi de virker så trygge.
Du har så mye å by på som venn, både for gutter og jenter. Ikke alle er skapt for å være sentrum eller å ha titalls med venner, kjenn etter hvem du egentlig er. Foretrekker du mange, overfladiske venner eller noen få gode, nære og heller flere bekjente?
Hilsen Helsesøster Grethe
Har du spørsmål til helsesøster Grethe? Send inn her!
Denne saken ble første gang publisert 30/03 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.