Hjelp! Jeg er redd for å være alene hjemme!

Sceneskrekken har tatt over livet mitt
Jeg har et stort problem med sceneskrekk. jeg vet det er normalt ha det, og at mange er nervøse av og til, men med meg har det gått alt for langt. jeg har aldri hørt om noen med SÅ stor sceneskrekk!
Jeg har alltid vært redd for fremføre og lese høyt, og prøver alltid å finne en måte å slippe på. hver gang jeg hører navnet mitt blir jeg helt varm i hodet og greier ikke tenke klart. men det er ikke bare snakk om fremføring og høytlesing. det er ALT. jeg er redd for å snakke med folk jeg ikke kjenner, til og med når jeg bare skal spør om en liten ting! jeg hater telefonsamtaler, så jeg melder alltid. hver eneste gang jeg må snakke med noen, fremføre noe, lese høyt, eller noe lignende. alltid samme problemet! noen ganger gråter jeg til og med over hvor redd jeg er. andre ganger ligger jeg og føler meg helt forferdelig mens jeg tenker over problemet mitt, og ønsker heller død en å gjennomføre. sceneskrekken min har praktisk talt tatt over hele livet mitt! hva skal jeg liksom gjøre når jeg skal ha jobb? nervøsiteten kommer jo til å drepe meg før første dag på jobb!
Plis, jeg er DESPERAT etter svar! jeg har null peiling på hva jeg kan gjøre for å fikse dette, og hvis jeg fortsetter slik ligger jeg tynt an på muntlig eksamen til sommer!
Plis, har du noen forslag til hva jeg kan gjøre for å bli kvitt sceneskrekken?

Be om hjelp
Kjære deg! Det er vondt og ødeleggende å ha det slik over tid og det er viktig at du får hjelp til å mestre dette. Det er ingen skam, du er ikke alene om problemet og du må be om hjelp og forståelse. Du kaller det scene skrekk men jeg synes det kan høres ut som om det handler om noe mer enn dette da det også påvirker deg i andre situasjoner. Muligens grenser det opp mot sosial angst, noe som er den vanligste formen for angst og også vanligere i ungdomsalderen enn senere.
Jeg vil altså på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp der hjelpen er. Snakk med foreldrene dine, helsesøster på skolen og legen din. Be gjerne om en henvisning til bup/psykolog.
Det er mulig å komme seg ut av den vonde sirkelen du er i og det er også mye du selv kan gjøre i tillegg til å eventuelt få hjelp fra helsesøster, lege eller psykolog. Jeg vil gi deg noen tanker og råd rundt dette, bruk det du synes du kan bruke og ta det å lære å mestre angsten som en utfordring - DET ER MULIG!
Det er ingen skam å ha angst eller være sjenert. For å jobbe med det slik at du faktisk kan bli bedre tror jeg det kan være godt å være åpen overfor dine nærmeste om hvordan du har det. Det er ditt liv, slik er du nå, og du vil jobbe med det. Du er langt fra alene om å ha det slik, dette er mye, mye vanligere enn du tror. Jeg vil tro de aller fleste i større eller mindre grad vil kjenne seg igjen i det du forteller.Det er også vanligere i puberteten som er en usikker tid med generelt lav selvfølelse - mange blir bedre når de de blir litt eldre.

Når det gjelder skolesituasjonen så må du snakke med læreren din om hvordan du har det slik at han/hun kan hjelpe deg og finne frem til et opplegg hvor du kan trene deg gradvis til å stå frem, og hjelpe deg dersom han ser at du sliter. Å bare unngå eller grue seg til situasjonene vil bare gjøre deg til en ekspert på å skjule problemet ditt, ikke til å løse det. Å erkjenne problemet og ikke bare unngå det kan være første steg på veien for å løse det. Det er ingen skam! Når du kan snakke om det blir det et konkret problem og du kan lære deg å bli litt mer bevisst på hva det er som er så skremmende. Det er også en del ting du kan gjøre for å takle situasjonene bedre. En ting du kan gjøre er å forberede deg på hvordan det er å stå der fremme eller rekke opp hånden i klassen eller de andre situasjonene som er vanskelige for deg. Hva er det verste som kan skje? Du kan være bevisst på å puste rolig og konsentrere deg om pusten og å roe ned følelsene og å ha oppmerksomheten på det og ikke på at det sitter noen og ser på deg. Skal du se ut over forsamlingen, så ikke ha direkte blikk kontakt, men finn et punkt mellom øynene som du kan se på. Det er skremmende med direkte blikk kontakt når man fra før av er redd.
Angst er en naturlig reaksjon i farlige situasjoner og kroppen reagerer fysisk og forbereder seg på flukt. Når denne reaksjonen kommer i situasjoner hvor vi egentlig ikke trenger å være redd, så er det jo ikke hensiktsmessig. Trener du deg gradvis kan du lære kropp og sinn at dette ikke er farlig, slik at øvelse gjør mester. Prøv å press deg selv litt, men får du det ikke til, så er ikke det noe nederlag - og heller ikke håpløst, både terapi og medisiner kan være aktuelt. Det kan jo også ødelegge en del for deg både i forhold til skole og privat, så det er bare å bestemme seg for at dette skal du komme deg gjennom om ikke på egen hånd, så med litt hjelp.

Fortell deg selv at du er god nok. Du trenger ikke prestere. Pust dypt, lytt til det andre sier og gi kroppen tid til å oppfatte at situasjonen ikke er farlig slik at angstreaksjonen kan dempes.

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du også spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Kreft
I går fikk jeg vite at jeg fikk lymfekreft og jeg er redd jeg gråt MYE. Hva vil vennene min si? Kommer jeg til å dø? Hjelp meg!

Mange myter om kreft, i dag overlever de fleste!
Kjære deg!
Det er en tung og vanskelig beskjed å få at du har en alvorlig sykdom. Det er helt normalt at du gråt og ble redd! Vennene dine kommer nok til å bli triste og redde de også - og sjokkert. Det er alltid et sjokk å få vite at noen er syke. Det er jo mange skumle tanker forbundet med ordet kreft. Tidligere var det jo en langt mer alvorlig sykdom enn det er nå. Du vil nok kanskje møte noen gamle tanker og myter om kreft og da kan det være lurt å snakke med noen voksne om de reaksjonene du får. I dag overlever de fleste en kreft diagnose slik at sjansen for at du dør av dette er ganske liten! Selv om de fleste overlever er behandlingen tøff og du vil nok være både syk og sliten en stund fremover.
Snakk med foreldrene dine om alt det du tenker på rundt dette og spør leger, sykepleiere og andre du kommer i kontakt med når du lurer på noe. Du er ikke den første som opplever dette og de som jobber med det vet mye om kreftformen og kan være fine å snakke med - om alt du tenker på rundt dette, venner, døden, det å være syk, og alt det andre.

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du også spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Redd for mamma
Hei jeg er veldig redd for mammaen min hun har hadt migrene veldig lenge og jeg spør hele tiden om det går bra og jeg er så bekymret og hun er veldig glemsk... Hva kan jeg gjøre får og få hene bedre pluss hun er ofte sliten og jeg er veldig glad i min familie;)

Ikke ditt ansvar selv om det er fint at du bryr deg:)
Hei! Det er fint at du er glad i familien din og vil at de skal ha det bra. Nå er det slik at migrene er en sykdom som ikke er farlig. Det er plagsomt og vondt, men ikke farlig. Det er ikke noe du kan gjøre for at moren din skal holde seg frisk. Du skal være akkurat den du er og som du er. Migrenen er moren din sitt ansvar. Hun kan gjøre en del for å ha så få anfall som mulig og hun må snakke med legen sin om dette.

Hilsen  Helsesøster Grethe

Har du også spørsmål til helsesøster Grethe? Send det inn her!

Alene hjemme-redd
Hei! Jeg er kjempe redd for å være alene hjemme og alle i familien min vet det. Det er ganske ille når begge foreldre jobber å søsken er på trening eller noe. Jeg er redd for tyver, folk som er fra utlandet, spøkelser og lyder :( Hvordan kan jeg forandre dette? Please hjelp meg :)