Camillas advent: Den nye gutten

Det var de peneste øynene hun hadde sett noen gang.

3. desember
På vei hjem fra skolen snakket alle om den nye gutten. Camilla, Elise og Marie slo følge med Martin, Stian og Fredrik, som nærmest snakket i munnen på hverandre.

- Så du de øynene? Jeg er sikker på at det er linser, sa Martin.

- Fy søren, ville ikke likt å møte han der alene etter at det har blitt mørkt! Sa Stian.

- Pingle! Sa Fredrik, og alle lo.

- Kjeft’a! Akkurat som om du liksom ikke hadde pissa i buksa hvis han hadde stått foran deg midt på natta, sa Stian.
- Haha, du kommer til å drømme om ham i natt, og tisse i senga! Sa Martin, og de tre gutta hikstet av latter og slo hverandre på ryggen.

Marie himlet med øynene. Camilla sa ingenting, heldigvis skulle gutta svinge av snart, så de kunne snakke sammen bare de tre.

- Lurer på hvor han kommer fra? Sa Marie.

- Han nye gutten? Sa Camilla. Lot som om hun ikke husket hva han het, enda hun visste det godt. Thomas.
Marie nikket.

- Han ser liksom så mye eldre ut. Eller, bare helt … annerledes, sa Elise ettertenksomt.

Camilla beit seg i leppa.

- Jeg synes han var dødskjekk, sa hun.

Både Marie og Elise stoppet opp og så på henne. Marie så ut som om hun hadde falt ned fra månen.

- HÆ? Synes du HAN var KJEKK? Nærmest ropte hun ut.

- Slapp av da, jeg bare kødda, skyndte Camilla seg å si.

Elise så granskende på henne, men det så ut til at de kjøpte ”spøken”.

- Én ting er iallfall sikkert: Han der lønner det seg å holde seg unna, sa Marie og lot som om hun grøsset.

- Mhm, sånne som ham betyr alltid bare bråk, sa Elise.
- Akkurat som Marius, la Marie til. - Er du ikke enig, Camilla?

”Nei”, tenkte Camilla.

- Jo, svarte hun.

Etter å ha sagt hadet til Marie, som var den som bodde lengst unna skolen av de tre, snudde hun seg mot inngangsdøra, og kjente hvordan skuldrene liksom krummet seg, som for å være forberedt på alt. Hva var det som ventet henne innenfor døra i dag? Var de hjemme begge to? Var de i godt humør, eller ville diverse kjøkkenting flagre veggimellom, sånn som forrige helg? Camilla hadde lagt seg da det skjedde, og de trodde sikkert at hun ikke fikk med seg det som skjedde nede på kjøkkenet, men det gjorde hun. Alt sammen.

Hun trakk pusten dypt idet hun trykket ned dørklinka og gikk inn i gangen. Ble stående musestille og lytte, men hørte ikke en lyd. Camilla pustet lettet ut. Men fikk ikke slappe av særlig lenge. Sekundet etterpå hørtes en helt forferdelig lyd – et høyt smell etterfulgt av et skrik som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne. Hva nå?!

4. desember
Camilla styrtet inn på kjøkkenet, hvor skriket hadde kommet fra, med alle vinterklærne og skolesekken på. Heldigvis rakk hun ikke å tenke så mye, bare løp, og bråstoppet i døråpningen inn til kjøkkenet. Det var moren hennes. Hun stod oppe på stolen, nei – oppe på bordet! Hva gjorde hun der? På gulvet lå iallfall den store kjøkkenmaskinen, det så ut til at den var like hel, men alle ekstradelene som vanligvis lå oppi den store bakebollen, lå strødd utover kjøkkengulvet. Antakelig var det lyden av den som gikk i gulvet Camilla hadde hørt. Men hvorfor? Hun så spørrende opp på moren.

- Den er der! Jeg sverger! Jeg så den?
- Så hva da? Sa Camilla, fremdeles litt redd, for hun skjønte ikke hva moren snakket om.

- En mus! Den løp derfra – moren pekte mot kjøleskapet – og bortover under komfyren! Fy så ekkelt!

- Mamma, da. Det er jo bare en mus! Camilla himlet øynene, og tok av sekken. Slang den på gulvet, og bøyde seg ned på alle fire for å kikke under komfyren. Hun var iallfall ikke redd for noen mus! Om det var noen som var redd her, måtte det jo være den stakkars lille musa som kanskje satt under komfyren og skalv akkurat nå.

- Kom da, lokket Camilla. –Komkomkom!

Men til ingen nytte. Enten så gjemte musa seg så godt innunder komfyren at hun ikke kunne se den, ellers var det rett og slett ikke noen mus moren hennes hadde sett. Kanskje hun hadde innbilt seg det, alt sammen?

Camilla reiste seg opp, og forsøkte å dra frem komfyren. Den var altfor stor og tung, og selv om Camilla dro alt hun kunne, greide hun ikke å rikke den en millimeter. Hun så spørrende på moren, som fremdeles stod oppe på bordet.

- Nei! Jeg hjelper deg ikke med den der! Nå kan han bare sitte der og råtne, sa moren hennes, og Camilla fniste. Det var noe veldig latterlig med at moren hennes, den store og voksne moren hennes, var livredd for noe som var kanskje en hundredel av størrelsen hennes!

- Ikke le, da, sa moren, men så måtte hun le litt selv også. Snart satt både Camilla og moren på bordet, Camilla fremdeles med både ytterklærne og skoene på seg, og lo så de hikstet. De enset ikke engang faren, som plutselig stod i døråpningen og så på dem med spørrende øyne.

- Hva skjer? Sa han.

- Mamma så ei usynlig mus, sa Camilla, og moren begynte å le igjen.

- Jaså! Sa faren, og prøvde å holde seg alvorlig. Men det greide han ikke særlig lenge, snart lo han med dem, han også.

- Det er plass til deg her, sa Camilla, og klappet på bordet ved siden av seg.

- Ja, kom inn, sa moren. – Men behold skoene på, for det er mus her!

Og dermed satte hun i gang en ny latterbølge. Faren til Camilla satte seg sammen med dem på kjøkkenbordet, og der satt de og lo sammen, alle tre.

Camilla kunne ikke huske sist hun var så glad. Hvorfor kunne ikke alt være sånn som dette bestandig?

5. desember
Camilla hadde en god følelse i magen da hun gikk ut av døra dagen etter. En sånn følelse hvor hun bare kjente hvordan selvtilliten strømmet gjennom kroppen, som om ingenting kunne stoppe henne. Som om hver sang fra ipoden og inn i ørene hennes passa helt perfekt og ga henne lyst til å synge med, høyt, som om hun kunne gjøre akkurat hva hun ville. Hadde andre det sånn av og til? At hele kroppen liksom kriblet, og følelsen av at ingenting var umulig. Camilla følte seg rett og slett litt mer som seg selv igjen. Sprudle-Camilla. Ikke henge-med-huet-Camilla. Sprudle-Camilla, selvtillit-Camilla, jeg-er-ikke-redd-for-noe-Camilla. Nemlig!

Marie ventet på henne nede ved porten.

- Hei, sa hun, og gjespet stort.

- Trøtt, eller? Sa Camilla.

- Gjett’a. Jeg satt oppe og planla juleavslutningen i mange timer etter at jeg egentlig skulle lagt meg.

- Åh? Pleier det ikke å være Mathias som tar seg av det der?
- Jo, men han spurte om jeg ville hjelpe til. Og det vil jeg jo! Jeg har SÅ mange ideer! Jeg skal lage sykt kule kulisser, pynte et gigantisk juletre, og kanskje snekre en stor slede? Så kan vi putte masse gaver oppi der, også…
- Woah! Sa Camilla. – Skal det være plass til folka som skal opptre på den scenen også, eller?

Marie bare geipet til henne. Camilla lo. Marie hadde virkelig forandra seg etter at hun ble med i elevrådet og fikk være med på de mange prosjektene på skolen. Hun trengte liksom én altoppslukende interesse, og Camilla syntes å arrangere juleavslutning var et mye bedre prosjekt enn å være forelska i Marius, som hun hadde gjort i hele fjor!

Da de nærmet seg Elises hus, stod hun allerede på fortauet og ventet på dem. Hun snakket i telefonen, og hadde et stort smil rundt munnen. Camilla laget høye kysselyder, og lente seg helt inntil henne – sånn at den hun snakket med, som hundre prosent sikkert var Christian, også hørte det.

- Jada, sa Elise i telefonen. – Elsker deg også, la hun til, og Camilla syntes hun rødmet litt, men det kunne like gjerne være kulda som gjorde kinnene hennes litt rødere enn vanlig.
- Og jeg! Jeg elsker deg også! Ropte Camilla inn mot telefonen.
- Ha ha, jeg skulle hilse, sa Elise etter å ha lagt på.

- Dere er så klissete! Sa Marie. – Men det er bare søtt, altså.

Elise smilte, før hun ble alvorlig.

- Men vet dere hva han fortalte? At det går noen skikkelig skumle rykter om den nye gutten!

- Thomas, sa Camilla.

- Ja, Thomas. Ikke sant at han ser mye eldre ut? Det er fordi han er det. Kristoffer hadde sagt til Marius, som fortalte det videre til Amund som sa til Christian at Thomas har sittet i ungdomsfengsel. I to år!! Fordi han hadde … Elise senket stemmen, og både Camilla og Marie lente seg nærmere henne for å høre. Camilla kjente hvordan hjertet dunket hardt innenfor boblejakka, og holdt nesten pusten.

- Han banka opp en gutt, som var mindre enn seg. Slått og sparka ham helt til han lå bevisstløs på bakken. Men Thomas hadde bare fortsatt og fortsatt, selv om den yngre gutten var helt forsvarsløs!

-Åh! Marie slo begge hendene foran munnen.
Camilla prøvde å svelge, men hun var helt tørr i munnen. Tungen liksom klistret seg fast helt bakerst i ganen.
- Hvordan gikk det med ham, da? Gutten? Sa Marie med store øyne.
- Lam, sa Elise. – For alltid, han kan aldri gå igjen.
Camilla fikk plutselig helt vondt i magen. Var dette sant? Hadde de en fått en klin gæren, voldelig gutt i klassen?

6. desember
På skolen hadde ryktene spredd seg i ekspressfart. Selv de største og tøffeste gutta gikk i store omveier utenom Thomas i gangene og i skolegården, og hvisket om ham bak ryggen hans. Da han rundet hjørnet borte ved handicap-toalettene ute i friminuttet, kom han tydeligvis overraskende på en jentegjeng fra klassen under dem. De skrek høyt og løp av gårde, og Camilla kunne se hvordan Thomas ble stående litt hjelpesløs, helt stille og med armene ned langs siden. Han ble rød i ansiktet, knyttet nevene, og puttet dem i lommene på boblejakka. Camilla visste ikke om hun burde bli redd. Var han virkelig farlig? Var han sint, var det derfor han knyttet nevene? Men måten han først hadde reagert på da jentene skrek og løp, var å bli lei seg. Var det ikke? Selv på avstand syntes Camilla at hun hadde sett hvordan øynene hans liksom ble helt triste og matte. De fine øynene…

- Hører du etter, eller? Jeg snakker til deg!
Det var Marie. De satt på steinbenken i hjørnet av skolegården som vanlig. Det var bare de to – ettersom Elise, Christian og resten av bandet brukte storefri på å øve nede på musikkrommet.

- Sorry. Hva sa du? Sa Camilla.

- Jeg sa at jeg har fiksa det! Det blir noen gigantiske kulisser til juleavslutningen, sa Marie fornøyd.

- Åh?
- Ja! Naboen min er snekker, jeg har fått ham til å hjelpe meg. Det blir et gigantisk juletre, en stor og fancy bakgrunn, en slede, kanskje en krybbe…
- Trenger vi virkelig alt det der, altså? Vi har jo ikke hatt det før?
Camilla så for seg hvordan ambisiøse Marie hadde mast på den stakkars snekkernaboen sin, som sikkert kom til å slite seg helt ut for å gjøre henne fornøyd før juleavslutningen.
Marie så fornærmet ut.
- Hallo?! Nei, vi har ikke hatt det før, men så har det jo også vært tidenes stussligste juleavslutninger! sa Marie.
- Kanskje bortsett fra i fjor, sa Camilla, og tenkte på hvordan Elise og ”The Players” hadde overrasket alle sammen.
- Ja. Men i år blir det den beste avslutningen EVER, sa Marie skråsikkert.

Mer rakk de ikke å si før det ringte inn, og alle elevene strømmet mot hoveddørene for å komme seg inn i varmen igjen. Camilla hadde ikke så hastverk. Av én enkel grunn: De hadde matte.

Rett foran døra, smatt Thomas plutselig fort forbi henne. Camilla skvatt. Hvorfor snek han seg opp bak henne på den måten der? Hadde han fulgt etter henne? Men Thomas stoppet innenfor døra. Han stoppet for å holde den opp for henne!? Camilla ble paff.

- Takk, hvisket hun til slutt, etter å omsider ha kommet seg inn, men Thomas hadde allerede forsvunnet igjen. Inne i klasserommet satt han og kikket ned i bøkene, og så ikke opp da hun satte seg ned på pulten foran ham. Camilla turte ikke å snu seg.

Men hva var det han drev med? Det var jo ikke en stor greie han hadde gjort, men det var likevel veldig snilt. Burde hun bli redd? Var han ute etter henne? Skulle han smiske seg inn på henne, for så å gjøre noe helt vilt? Slå henne? Banke henne opp så hun ble lam, hun også? Camilla tygde fraværende på blyanten sin, mens Mathias gikk rundt i rommet og delte ut noen ark til alle sammen.
Camilla var tankefull. Var Thomas ute etter henne, eller kunne det faktisk hende at han ikke var så ille som ryktene om ham tilsa?
Mer rakk hun ikke å tenke, før hun så hva det var som lå foran henne på pulten. Hjertet sank i henne, og hun fikk akutt vondt i magen igjen. Matteprøven! Tallene som lyste mot henne fikk henne til å svette i hendene. Å nei!

7. desember
- CAMILLA!

Ropet kom nedenfra. Camilla krympet seg. Det var faren hennes, hun hørte hvordan de tunge skrittene tok skritt for skritt opp trappa. Camilla sukket. Hun visste hva som kom nå, hun bare visste det! Nå var han like utenfor, og brydde seg ikke med å banke på. I stedet slo han opp døra på vidt gap – eller iallfall så langt den kom inn i det knøttlille rommet hennes.

- Camilla, sa han.

- Ja, sa Camilla.

- Hva er det her? Er det virkelig sant at du bare fikk fire riktige svar på matteprøva?

- Ja, sa Camilla. Hun kjente at hun liksom skammet seg. Kikket ned i gulvet og var veldig lei seg. Ikke fordi faren var sint, men fordi han virka så skuffa over henne. Det hadde nesten vært bedre at han kjeftet og smelte og kastet ting i veggen, i stedet for å gi henne det der blikket. Det der ”hvorfor-greier-du-ikke-bedre-enn-det-her”-blikket.

- Hva skal vi gjøre med det, da? sa han.

- Vet ikke, mumlet Camilla.

- Hva sa du? sa faren strengt.
- Jeg sa at jeg vet ikke, sa Camilla.

- Ikke jeg heller, sa faren og ristet på hodet. Så kastet han matteprøva ned på skrivebordet foran henne, så Mathias’ røde penn lyste mot henne: 4/32. Fire av trettito riktige.

- Men sånn her kan vi ikke ha det, sa han og hevet stemmen. – Du er nødt til å gjøre det bedre enn det her! Forstått?

Camilla svarte ikke, bare kjente hvordan tårene presset på bak øyelokkene.

- FORSTÅTT? Faren klasket håndflaten i bordflata så Camilla skvatt.

- Ja, sa hun.

- Fint, sa faren, litt mykere denne gangen. Han strøk henne over kinnet, litt klønete, før han gikk ut av rommet igjen.

Camilla greide ikke å stoppe tårene, som kom trillende nedover kinnene hennes. Det var så urettferdig! Hva var det han trodde, da? At hun ikke prøvde? At hun ikke gadd å gjøre sitt beste? At hun fikk bare fire riktige med VILJE?

Samtidig skjønte hun at faren bare ville hennes beste, enda så streng han var. Han ville at hun skulle få en ordentlig utdannelse med fine karakterer og en ordentlig jobb, og det kunne man jo ikke akkurat klandre ham for. Men hvorfor kunne han ikke prøve å forstå henne litt også?

Nedenfra hørte hun hvordan foreldrene satte i gang igjen. De kjeftet ikke høyt på hverandre, bare snakket høyt med sammenbitte tenner, liksom for å late som om de ikke krangla. På’n igjen. Den gode stemningen fra i går hadde de tydeligvis glemt allerede. Var det hennes skyld nå, da? Krangla de fordi hun hadde gjort det så dårlig? Camilla var lei. Hun var så lei av det her! Hvordan tenkte faren at hun skulle greie å konsentrere seg i dette huset hvor ingen greide å snakke ordentlig sammen? Det var iallfall helt umulig å konsentrere seg om matteleksene. Camilla slo dem sammen og kastet dem demonstrativt ned i skolesekken. Dette var håpløst. Hva skulle hun gjøre nå da?

8. desember
Etter å ha sittet med ansiktet gjemt i hendene en stund, bestemte hun seg. Hun skulle gjøre en innsats for å skjønne disse mattegreiene, og å gjøre faren sin fornøyd. Men her gikk det jo ikke an å være. Camilla reiste seg. Neste stopp: Biblioteket!

Camilla kunne godt like seg på biblioteket. Det var varmt og godt mens vinden ulte rundt murveggene utenfor, og ikke minst: Det var så å si helt stille. Bibliotekaren, ei eldre dame som knapt var høyere enn Camilla selv, smilte mot henne da hun kom inn. Camilla smilte tilbake, og gikk for å finne seg en plass mellom alle reolene med bøker. Hun slo seg ned ved et bord nesten innerst i lokalet, ved siden av en hylle med store leksikonbøker. Hun fant frem mattebøkene og pennalet, la dem foran seg, og trakk pusten dypt. Hvor skulle hun begynne? Mathias hadde gitt henne ganske mye hjelp i begynnelsen av skoleåret, men så hadde det dabbet litt av nå utover høsten, etter hvert som prøvene kom tettere og han fikk andre ting å gjøre. Hun tenkte at det var smart å begynne så å si helt forfra. For hvor var det hun hadde falt av lasset? Hvor langt tilbake måtte hun for å forstå hva det var snakk om? Camilla bladde bakover i matteboka, og landet på algebraen. Her skjønte hun ikke et pøkk. Hva hadde bokstaver med matematikk å gjøre? Ikke nok med at hun slet med å holde styr på tallene – så kom disse bokstavene og blandet seg inn også?! Dårlig gjort, rett og slett!

Camilla sukket, satte albuene på bordet foran seg, og gjemte hodet i hendene igjen. Det var håpløst. Matteprøva som faren hennes hadde sett var jo bare en forsmak – en liten prøve med få spørsmål – i forhold til juleprøvene som ventet før ferien, om bare et par uker. Camilla husket hvordan det hadde gått i fjor: Hun hadde sittet med boka under pulten og juksa, helt til den falt i gulvet og hun ble oppdaget. Heldigvis hadde Mathias hatt forståelse for hvorfor hun hadde juksa, og latt henne ta prøva om igjen. Men denne gangen..? Hva skulle hun gjøre denne gangen?

Camilla lot blikket vandre over reolene og bokryggene som omga henne. Et stykke bortenfor henne stod det en høy skikkelse med ryggen til henne. Camilla dro ikke kjensel på det som måtte være en gutt, med saggebukser et stykke ned på hoftene og rutete skjorte over. Med ett trakk skikkelsen ut ei bok fra hylla, og putta den i baklomma. Ettersom buksa var så vid, forsvant hele boka ned i den store lomma, og syntes ikke i det hele tatt. Camilla gispet. Stjal han den? Hvorfor gjorde han det? De var jo på biblioteket, alt var jo gratis å låne? I samme øyeblikk slo hun hendene for munnen, for personen hadde tydeligvis hørt at hun gispet, og snudde seg. Et par svarte øyne boret seg inn i hennes. Thomas. Camilla kjente hvordan hjertet hennes banket hardt og faretruende, da Thomas vendte seg helt mot henne, og kom gående mot henne med sinte skritt. Herregud! Kom han til å slå henne? True henne til å ikke tyste på ham? En ting var iallfall sikkert: Hun hadde ikke sjans til å slippe unna!

9. desember
Thomas stanset foran bordet hennes, og Camilla hadde hjertet i halsen. Hva ville han?

- Hei, sa han.
- Hei, sa Camilla, og kom på at hun ikke hadde hørt stemmen til Thomas i det hele tatt, siden den første dagen. Han snakket jo ikke med noen, til og med lærerne så ut til å unngå ham i timene.

- Er det plass her? spurte han. Camilla torde ikke å se opp.

- Ja, sa hun, men håpet at han ville gå sin vei. Men det torde hun jo i hvert fall ikke å si!

Thomas dro ut stolen rett overfor henne, og satte seg ned.

Det ble stille. Camilla visste ikke helt hva hun skulle si, så hun bøyde seg over mattebøkene sine igjen. Hun skulle ønske at hun kunne få en åpenbaring, at alle stykkene plutselig ble dritlette, men sånn var det jo ikke. Hun sukket.
- Trenger du hjelp? Sa Thomas, og før Camilla rakk å se opp, satt han på stolen ved siden av henne.

- Ah, algebra, sa han.
- Ja, sa Camilla, og sukket igjen. – Det er liksom som om alle tallene og bokstavene bare svømmer i hverandre – jeg veit at Mathias har lært meg det her en gang, men det har liksom bare forsvunnet ut fra hodet mitt. Jeg skjønner ikke en dritt, bablet hun.

- Algebra er vanskelig, sa Thomas. – Jeg hadde det i fjor.
- Hadde du? Spurte Camilla.

- Ja, sa Thomas bare.
Betydde det at han VAR eldre enn dem? At det om ungdomsfengselet var sant? Camilla visste at hun burde være litt redd, men akkurat nå virket han jo ikke spesielt farlig. Thomas lente seg litt nærmere, og plukket opp blyanten hennes.
- Jeg skal vise deg, sa han, og Camilla nikket, mens hun kjente hvordan hånda hans streifet hennes, og lukten av ham: Svakt av skyllemiddel eller noe fra skjorta hans, og noe som lukta veldig gutt, kanskje parfyme? Eller hårgelé? Camilla myste mot håret til Thomas, det var like rotete som det alltid pleide å være.
- Følger du med eller?
Camilla rødmet. Han hadde tatt henne på fersken i å stirre på ham! Men Thomas så ikke ut til å bry seg, bare fortsatte å forklare.

- Du må alltid regne ut det som er inni parentesen først, da blir det mye enklere…

To timer senere hadde Camilla løst flere algebra-stykker enn hun hadde fått til iløpet av hele skoleåret. Thomas var flink til å forklare, og veldig tålmodig med henne.
- Nå er jeg helt tom i hodet, sa Camilla til slutt, og la ned blyanten.
- Skjønner jeg godt. Men du har vært veldig flink nå da! Sa Thomas, og smilte stort. Camilla smilte tilbake. Hvorfor hadde hun ikke lagt merke til hvor fint smilet hans var? Hvor rette og fine tenner han hadde, og hvordan smilet liksom kruset seg i den ene munnviken, som om han smilte litt ironisk. Hun visste svaret. Thomas hadde ikke smilt så mye siden han hadde begynt i klassen deres, hadde han vel?

- Trives du egentlig i klassen vår? Glapp det ut av Camilla.

Thomas bare trakk på skuldrene, smilet forsvant.

- Det er vel greit nok, sa han bare.
Camilla visste ikke hva mer hun skulle si. Hvordan kunne hun få ham til å si mer om seg selv? Vanligvis var det jo hun som var den flinke til å snakke med gutter! Men vanligvis var ikke guttene sånn som Thomas. Vanligvis var de kjempeenkle, det var bare å finne ut hva de var interessert i, kanskje biler eller fotball, og så si at hun hadde hørt at de var så flinke med nettopp det. Så kunne de sitte der å snakke i evigheter om offside og leggbeskyttere og langpasninger og hva det nå var de tenkte på hele tida.

- Spiller du fotball? spurte hun Thomas.
- Fotball? Eh, nei.
- Ånei.

Det ble stille en liten stund.
- Men jeg har spilt trommer. Iallfall litt, sa han.

- Åja.

- Men nå tror jeg at jeg skal stikke. Skal ikke du hjem?

- Jo, sa Camilla, og ble lei seg ved tanken på hva som ventet henne hjemme. Men hun kunne jo ikke sitte på biblioteket hele natta, heller.

De reiste seg, og Thomas gikk fra henne mens hun pakka sekken. Hun holdt øye med ham – Han stoppet opp foran den lille bibliotekaren, og dro boka opp fra baklomma. Camilla smilte. Hun kunne ikke hjelpe for at hun ble glad. Glad for at han ikke skulle stjele den likevel, glad for at han antakelig aldri hadde tenkt til det!

Han ventet på henne ved utgangen, og de slo følge ut av skolegården.

- Jeg bor denne veien, sa Thomas og pekte til venstre.
- Åja. Hadet, da! Og tusen takk for hjelpa, sa Camilla. Hun bodde (dessverre, tenkte hun for seg selv) til høyre.

- Ikke noe problem, sa Thomas. Og så stod han helt stille foran henne en liten stund, før han bøyde seg ned og klemte henne. Kinnet hans var varmt mot hennes, og Camilla ble nok en gang så paff at hun glemte seg helt bort, og ikke kom ordentlig til seg selv igjen før Thomas hadde reist seg opp igjen og begynt å gå.

- Sees i morgen! Ropte han, og snudde seg mens han gikk.
- Ha det! Sa Camilla, og begynte å gå. Det var sikkert mer enn ti minusgrader ute, men hun var helt varm. Glovarm i kinnene, faktisk. Og hele veien hjem kunne hun kjenne den, lukten av skyllemiddel og noe annet. Noe parfyme- eller hårgelé-aktig.

10. desember
Camilla savnet noen å snakke med. Om alt som skjedde hjemme, om at hun hadde møtt Thomas på biblioteket, og alt. Og vanligvis hadde hun jo Elise og Marie, men de var så opptatte med alt mulig annet. Det var som om de levde i en juleavslutnings-boble, og bare tenkte på seg selv. Camilla var ikke sur på dem, hun skjønte jo godt at de hadde nok med sitt, men hun følte seg litt ensom. Hun hadde til og med tilbudt seg å hjelpe Marie med å planlegge sceneshowet, men Marie hadde gitt henne et skeptisk blikk.

- Du? Som ikke greier å slå i en spiker, engang? Hadde hun sagt, og hevet øyenbrynene.
Camilla hadde bare ledd. For Marie hadde jo rett! Hun kunne ikke slå inn en spiker, sage eller høvle.

- Du får si ifra når det skal males, sa Camilla, og Marie nikket hastig før hun forsvant av gårde igjen.

Det var sånne ting Camilla var flink til. Å tegne og male, dikte opp historier eller tekster – hun hadde til og med skrevet et par av tekstene til The Players! Men de hadde heller ikke bruk for henne, for nå var det bare julesangene de skulle spille på avslutningen de var opptatt av. De øvde i nesten hvert eneste friminutt, og hadde til og med fått lov til å henge nede på musikkrommet i noen av de andre timene også. Camilla hadde vært og sett på noen av øvelsene, men der hadde også Kristin, kjæresten til Marius og ikke akkurat personen Camilla likte best i hele verden, vært. Stemningen var mildt sagt ikke helt god, så det var ikke noe gøy å henge der heller.

Camilla satt alene på steinbenken i storefri, og så etter Thomas. Hvor var han? Følte han seg like ensom som henne? Og hun hadde jo faktisk venner, men han hadde ingen. Eller, jo. Han hadde henne. Hvis han ville.

Hun hadde ikke fått øye på ham hele friminuttet. Men hun hadde ikke hatt så mye tid til det heller, for steinbenken hadde blitt fylt opp ganske fort, av andre som ville snakke med henne. Gikk det an å være ensom selv om man var populær? Camilla visste jo at hun hadde flere venner enn bare Elise og Marie, mange flere, og hun var kanskje den som hadde hatt flest kjærester på hele klassetrinnet. Men det var liksom ikke nok. Det var ikke noen av de her som skulle sittet ved siden av henne på steinbenken. Men han hun så etter, var ikke å se noe sted.

De skulle se film i timene etter storefri. Camilla holdt av plassene til Elise og Marie, de faste plassene deres helt bakerst i filmrommet. Ikke at det var nødvendig. Av en eller annen grunn foretrakk nemlig resten av klassen å sitte nesten helt foran, med nesa helt oppi den store skjermen. Rommet var formet som en bitteliten kinosal, med myke og deilige seter, som var helt perfekte å lene seg bakover i og nyte filmen. Med mindre det var en skikkelig kjedelig film, da. Da risikerte man nesten å sovne, ettersom det ble skikkelig mørkt når man slo av lysene.

- Er alle her? Så slukker jeg! Sa Bente, klasseforstanderen.
- Marie og Elise er ikke her ennå, sa Camilla.
- De har fått lov til å jobbe med juleavslutningen, svarte Bente.

Camilla sukket. Selvfølgelig. I samme øyeblikk slo Bente av lyset, og det ble stummende mørkt, før den første scenen i filmen, en julefilm fra 50-tallet eller noe sånt, kom opp på skjermen.

Etter en stund merket Camilla at noen hadde satt seg ned ved siden av henne, på et av setene hun hadde holdt av. Hun kunne ikke se hvem, ettersom det var helt mørkt. Selv på skjermen var det stort sett mørkt hele tiden – ingen scener som lyste opp rommet nok til at hun kunne kaste et stjålent blikk bort på sidemannen. Kanskje det bare var Bente som hadde slått seg ned bakerst for å kunne holde øye med klassen. Men Camilla kjente hvordan hjertet banket hardere, fortere. Kunne det være…?

11.desember
Camilla fikk ikke med seg noe av filmen. Det hadde gått sikkert ti minutter, og hun ventet bare på at det skulle dukke opp et lyst bilde på skjermen, så hun kunne finne ut hvem hun hadde ved siden av seg. Hvorfor måtte det være så himla mørkt? Litt uten at hun egentlig la merke til det, trommet hun fingrene utålmodig mot armlenet på stolen. En uvane hun hadde, å alltid tromme på noe hver gang hun ble utålmodig eller kjedet seg. Hun kjedet seg ikke nå, akkurat. Men hun greide ikke å sitte stille, ventet bare på at det kunne komme lys fra et eller annet sted, eller noe annet som kunne gi henne et hint.

Plutselig la en hånd seg over hennes, helt rolig på armlenet. Camilla skvatt, og ble skråsikker på at det var Bente, som skulle kjefte på henne for å sitte så urolig igjen. Men hånda bare lå der, og holdt hennes. Camilla myste. Og der! Der lyste det endelig opp, et fullskjermbilde av en masse snø, og Camilla snudde seg lynraskt til høyre. Der møtte hun Thomas sitt blikk. Han smilte, på den skjeve måten sin, og hevet øyenbrynene – liksom for å spørre om det var greit. Om det var greit? Klart det var greit! Camilla forsøkte å smile til ham, men var ikke sikker på om hun greide det helt. Det ble mørkt igjen, og hun lente seg tilbake i setet. Prøvde å virke så avslappa og kul hun bare greide, som om det var en helt vanlig sak å sitte i mørket og holde hender med en ungdomsforbryter.

Tenk om hånda hennes ble skikkelig svett og ekkel å holde i? Tenk om han forventet at hun skulle gjøre et eller annet? Skulle hun ta sjansen, og stryke ham liksom tilfeldig langs armen? Hun hadde lyst. Men hun kunne jo ikke bare gjøre det. Herregud, dette var Thomas, ikke en eller annen av de andre gutta hun hadde vært sammen med. Ville Thomas bli sammen med henne? Tenk om han IKKE ville bli sammen med henne? Men ville hun egentlig bli sammen med ham? Hun kjente ham jo faktisk ikke, og det meste pekte jo mot at han faktisk var sinnsykt slem.

Herregud. ”Ta deg sammen, Camilla”, tenkte Camilla for seg selv, og hørte av en eller annen grunn stemmen til Elise i hodet. Hun måtte smile. Det var kanskje litt typisk Elise å fortelle henne at hun måtte ta seg sammen.

Hva var det som var i ferd med å skje her? Dette var ikke typisk Camilla. Typisk Camilla var å være den som tok noen andre i hånda, den som flørta og strøk og kyssa på kinnet og sendte slengkyss tvers over klasserommet så den hun var forelska i akkurat da ble helt rød som en tomat. Det var jo akkurat sånne ting hun var flink til! Så hvorfor var alt så rart med Thomas? Hvorfor var han så vanskelig å forstå seg på? Hvorfor virket alle tingene som var helt normalt å gjøre mot alle andre gutter, så innmari barnslig og teit overfor Thomas? Og hvorfor sa han ingenting? Likte han henne? Eller var dette her bare en vennskapelig greie, sånn siden hun var nesten den eneste han hadde snakket med på skolen i det hele tatt?

Camilla ble helt svimmel. Hun hadde aldri følt seg sånn som dette før. Hun hadde jo liksom vært forelska, mange ganger, men nå var hun bare mest forvirra. Bare hun tenkte på Thomas, ble hun helt forvirra, og følte seg både glad og trist og nysgjerrig og litt redd og betatt på én gang.

Plutselig beveget Thomas på hånda si. Flettet fingrene sine inn i hennes, og strøk henne der over tommelen og håndbaken med tommelen sin.

Camilla skalv. Selv om det ikke var kaldt, selv om hun ikke var redd eller hadde feber eller noe som helst. Men hun skalv likevel, og det var som om hun fikk problemer med å puste. Thomas burde virkelig ikke være så fæl som alle sa. For hun begynte å mistenke

hva alle disse følelsene betydde: Hun var i ferd med å bli forelska i ham.

12.desember
Thomas forsvant ut fra filmrommet omtrent like raskt som han hadde kommet, og Camilla satt alene igjen med alle spørsmålene sine. Verken Elise eller Marie var å se etter at det ringte ut, så hun gikk alene hjem. Hva skulle hun gjøre nå? Var hun forelska i Thomas? Hun var ikke helt sikker, men det var iallfall et eller annet der. Hun var fascinert av ham. Det var noe spennende der, noe som var annerledes enn alle de andre guttene hun hadde vært sammen med. Men hun visste fremdeles ikke noe som helst om ham. Nesten. Og visste i hvert fall ikke om det var sånn at han var interessert eller noe. For alt hun visste, ville han bare være hyggelig. Kanskje han så at hun følte seg litt ensom.

Camilla gikk inn døra hjemme, og glemte nesten å stoppe opp for å lytte. Bråkte de i dag? Men det var ikke en lyd. Det lå en lapp på kjøkkenbordet om at moren jobbet sent, og at det bare var å forsyne seg av det hun fant i kjøleskapet. Men Camilla var ikke sulten. Hun gikk opp på det bittelille rommet sitt, og ringte til Elise.

- Hallo?
- Hei, det er Camilla! Har du kommet hjem?

- Ja, men jeg skal bare spise, og så skal jeg ned på musikkskolen. Var det noe spesielt, eller?

- Nei… Jeg bare… Det skjedde noe i de siste timene i dag. Da dere ikke var der, inne i kinosalen, sa Camilla.

- Åh? Hva da?

- Det er litt vanskelig å forklare. Men du, jeg må spørre deg om en ting.

- Ja?

- Når du ble forelska i Christian.. Liksom, åssen visste du at du var ORDENTLIG forelska? At det ikke bare var at du var litt betatt, liksom?

- Hmm… Jeg vet ikke. Jeg bare kjente det. I magen. Og i hjertet, sa Elise i den andre enden.

- Hm, sa Camilla. Og visste ikke helt hvor mye mer hun skulle fortelle. Det var tross alt Elise som hadde fortalt henne om ryktene om Thomas.

- Er du forelska, eller? Hvem er det denne gangen? Sa Elise, og lo.

- Hm, sa Camilla igjen. Elise tok det ikke helt seriøst. Kanskje ikke så rart, ettersom Camilla tross alt hadde vært forelska ganske mange ganger denne høsten.

- Men du, jeg må stikke, sa Elise. – Vi snakkes, eller? På skolen i morgen?
- Ja, sa Camilla, og rakk så vidt å si hadet før Elise la på.

Med en gang Elise hadde lagt på, ringte Camilla til Marie.

- Hei Camilla! Sa Marie, etter bare ett ringesignal.

- Hei! sa Camilla, glad for at Marie var så gledesstrålende.
- Vet du hva! Nå er jeg nede på skolen, og…

- Fremdeles? Sa Camilla.

- Hør da! Han naboen min er her for å sette opp alle kulissene, og det blir SÅ kult! Bare vent til du får se det! Jeg gleder meg til du får se det! Jeg gleder meg til ALLE får se det! sa Marie entusiastisk, og fortsatte å fortelle om de fantastiske trekulissene som naboen hennes hadde saget og spikret opp, og som nå stod klar nede i salen. Camilla hadde ikke hjerte til å avbryte henne, og rakk aldri å si det hun hadde lyst til før Marie måtte løpe for å fikse på en grein eller noe sånt, og la på.

Camilla ble sittende med mobilen i hånda en stund. Hva nå? Hvem kunne hun egentlig snakke med? Det kjentes ikke som om hun bare var alene i huset – akkurat nå kjentes det som om hun var alene i hele verden!

13.desember
De hadde ikke avtalt å møtes eller noe sånt, men Camilla hadde en forventningsfull følelse i magen likevel, da hun satte kursen mot biblioteket igjen på kvelden. Hjemme var det blitt helt stille selv om alle var hjemme, og det var til å bli gal av. Det var som om faren og moren hadde inngått en slags stillhets-pakt. Riktignok kranglet de jo ikke, men det var ikke noen god stemning selv om de var helt stille, heller. Camilla ble bare sittende på rommet sitt og vente på at det skulle smelle: At en av dem skulle begynne å kjefte og rope som vanlig. At ingenting skjedde, var nesten like ekkelt. Hva var det de drev med, egentlig? Camilla trakk skjerfet godt oppover langs haka, og fnøs mens hun gikk mot skolen og biblioteket i snøværet. Ble alle like dumme i huet når de ble voksne? Hun hadde i hvert fall ikke tenkt til å bli sånn. Når hun ble voksen, skulle hun forstå barna sine. Snakke ordentlig med dem, og ikke bare TIL dem.

Camilla kjente at hun var sint. Hun hadde liksom en hard klump midt i brystet, som bare lå der og verket, og ble verre hver gang hun irriterte og bekymret seg over foreldrene sine. Men det hjalp å gå, Camilla gikk kjempefort med sinte skritt, og for hver gang hun satte foten ned i snøen som knirket under vinterskoene, ble det litt lettere. Klumpen ble mindre og mindre, og Camilla greide å tenke på andre ting. Hun tenkte på Elise og Marie, og hvor de var hen i kveld. Hun tenkte på matteleksene hun måtte gjøre til i morgen. Og hun tenkte på Thomas. Tenkte han på henne også? Av og til?

Klumpen i brystet satt der fremdeles, men den gjorde ikke like vondt, da Camilla rundet hjørnet ved skolen, og så biblioteket nederst i bakken. Hun stoppet opp idet hun så en skikkelse gå fort ut fra skolebygget, ut fra hoveddørene helt nede der hvor filmrommet lå. Hvem var det? Og hva gjorde noen her på denne tiden, lenge etter skoletid? Camilla gjemte seg rundt hjørnet helt uten å tenke seg om, som om hun instinktivt ikke hadde lyst til å bli sett. Som en slags detektiv kikket hun så vidt rundt hjørnet, bare for å se at den ene skikkelsen nå hadde blitt til to, de var på vei mot hverandre. Camilla myste. Kunne hun se hvem det var, selv om de var et stykke unna?

Camilla holdt nesten pusten, uten helt å vite hvorfor. Det var bare et eller annet som sa henne at det var i ferd med å skje noe spennende. Hvorfor skulle ellers to mystiske skikkelser bevege seg rundt inne på skolen på kvelden, etter at det var blitt mørkt?

Eller kanskje det bare var fantasien hennes som var i ferd med å løpe løpsk igjen. Det ville i så fall ikke være første gang – Camilla hadde en gang vært helt overbevist om at en helt vanlig hest var en magisk enhjørning. Men dette var jo noe annet! Hun var liten da. Nå var hun ikke liten lenger.

Hun myste igjen. Skikkelsene hadde stoppet opp så vidt ved hverandre, og snakket sammen. Camilla kjente igjen den høyeste av de to, og hjertet hennes gjorde et lite hopp da hun skjønte at det var Thomas! Men den andre var nesten like høy, og hjertet sank igjen når Camilla skjønte at det var Marius. Dumme Marius. Hva gjorde han her? Hva snakket de om? Thomas og Marius hadde tydeligvis ikke så mye å si til hverandre, for nå gikk de hver sin vei: Thomas mot biblioteket, og Marius kom gående opp mot der Camilla stod.

Hun skyndte seg å gå helt tilfeldig rundt hjørnet, og møtte Marius halvveis nede ved biblioteket.
- Hei! sa hun, men Marius svarte ikke, bare kastet på håret. ”Dust”, tenkte Camilla, og gikk videre, mens hun lurte på hva han hadde gjort inne på skolen. Hva hadde Marius der å gjøre, så sent?

Det var ikke før hun tok i døra til biblioteket, at det slo henne: Hun hadde ikke sett hvem av guttene som hadde kommet ut fra skolen, for de var nesten helt like på avstand. Det kunne like gjerne ha vært Thomas! Men, hva skulle han der? Hva hadde han og Marius snakket om der ute på plassen? Hva slags hemmeligheter var det egentlig Thomas gikk rundt og bar på?

14. desember
Camilla gikk inn på biblioteket. Den lille, gamle dama bak skranken smilte vennlig til henne, og nikket innover i lokalet – som om hun visste hva Camilla så etter. Og der satt han. Ved det samme bordet som sist, blant leksikon og biografier og andre tunge bøker, satt han med fullt av snøkrystaller som ikke hadde rukket å smelte enda i håret. Camilla måtte motstå trangen til å gå helt bort til ham, børste vekk snøen og rufse ham i håret. Hun hadde lyst, men de kjente jo nesten ikke hverandre i det hele tatt. Selv om noe ved Thomas var så trygt og fint, som om de hadde kjent hverandre lenge og han var til å stole på, hadde han denne andre siden – hvor han ikke fortalte noe om seg selv, og kanskje ikke var helt til å stole på likevel.

- Hva snakket du og Marius om? Sa Camilla. Hun hadde ikke planlagt å buse ut med det, og hun kunne jo sikkert ha sagt hei først, men gjort var gjort.

- Hei på deg også! Sa Thomas blidt, og dro ut stolen ved siden av seg.

Camilla satte seg ned uten å ta av seg ytterklærne.

- Jeg så dere, sa hun bare.

- Nå, i stad? Hvorfor sa du ikke hei?
Camilla knep leppene sammen. Skulle hun si at hun hadde spionert på dem? Nå virka det jo passe teit, å ha stått der bak hjørnet og gjemt seg.

- Var for langt unna, mumlet hun bare.

Thomas trakk på skuldrene, før han snudde seg og så på henne. Virkelig SÅ på henne. Camilla ble varm i kinnene, og glemte at hun hadde tenkt til å spørre mer om Marius og hva de hadde drevet med der ute.

- Du har snø i håret, sa han, og strøk fingrene over det lille håret hennes som stakk ut fra under lua. Akkurat som hun hadde hatt lyst til å gjøre! Camilla ble sjenert. Det var uvant, hun pleide ikke å være redd for noe, hun pleide heller å være den som lo av andre som ble røde og rare og ikke visste hva de skulle si. Nå var hun sånn selv.

- Jeg visste ikke om du kom til å være her i kveld også, sa hun omsider.
- Ikke jeg heller, sa Thomas. – Men jeg håpet at du skulle komme.

Camilla jublet inni seg. ”Jeg håpet at du skulle komme”. Han hadde tenkt på henne også! Hun tok av seg alle ytterklærne, og trakk mattebøkene opp fra sekken.

Thomas var virkelig flink. Og han lo ikke av henne selv om hun blandet sammen tall, eller glemte noe de nettopp hadde gått gjennom.

- Det er så mye bedre å sitte her, sa Camilla, og så på klokka. Hvor var tida blitt av? De hadde sittet her i nesten to timer allerede. Løst mattestykker og ledd, Thomas hadde fortalt teite vitser som fikk henne til å fnise hver eneste gang.

- Det er iallfall varmt, sa Thomas.

- Ja. Og hjemme hos meg … Det er ikke så gøy å være der om dagen, sa Camilla.

- Åh? Thomas så på henne.

- Det er mamma og pappa … De er ikke helt venner, og det er så slitsomt å gå rundt og bare vente på at det skal eksplodere, fortsatte Camilla. Thomas sa ingenting, bare så på henne med de mørke øynene sine, og før hun visste ordet av det, hadde Camilla fortalt alt sammen. At faren kjeftet så på henne for matten, at moren bare snakket mellom sammenbitte tenner, og at de tydeligvis hadde glemt henne helt bort oppi alt sammen. Camilla måtte tørke bort et par tårer fra øyekroken, men kjente at noe føltes lettere i brystet. Det hjalp å få ut all dritten, dele den med noen, så hun slapp å bære på det alene. For hvem hadde hun egentlig snakket med om alt som foregikk? Ingen. Ikke Marie og Elise, engang. Ikke så rart, så opptatte de var.

Camilla snufset litt, og trakk pusten helt ned i magen. Møtte blikket til Thomas, prøvde å gjette på hva han tenkte på. Syntes han at hun var helt teit, som satt det og betrodde seg, liksom vrengte ut hele sjelen sin? Men Thomas sa ingenting. I stedet bare lente han seg mot henne, og hjertet til Camilla satte av sted i et voldsomt tempo igjen. Thomas kom enda nærmere, og hun kjente så godt lukten av ham igjen. Skulle han kysse henne nå? Skulle han endelig kysse henne?

15.desember
Thomas bøyde seg nærmere henne, helt til han var så nære at Camilla kunne se at øynene hans ikke var svarte, som det så ut som på avstand, men veldig mørke brune, ispedd et skjær av grønt. Gikk det virkelig an? Camilla svelget. Det var jo ikke akkurat sånn at hun var helt ukyssa. Tvert imot, hun hadde sikkert kyssa over tjue stykker, helt siden barnehagen. Og det var alltid litt spennende, kilte alltid litt i magen, men nå? Hun hadde ikke sommerfugler i magen. Hun hadde en hel dyrehage.

Da han var kommet så nære at Camilla var på nippet til å lukke øynene, løftet han hånda si i stedet, og strøk henne over kinnet, strøk vekk tårene hennes.

- Ikke gråt, da, sa han bare.

Camilla kjente hvordan skuffelsen liksom laget et hull i magen. Han skulle ikke kysse henne. Han hadde ikke tenkt til det i det hele tatt. Hun svelget igjen, og kjente tårene presse på bak øyelokkene igjen. Men hun skulle ikke grine mer nå! Iallfall ikke så han så det.

Men nå var det ikke noen tvil. Hun var forelska i ham. Camilla var forelska i Thomas, så mye at det gjorde vondt i magen. Det stakk et sted under ribbeina hver gang han så på henne, og det ble vanskelig å konsentrere seg videre om mattestykkene på bordet foran henne.

Hva ville han egentlig med henne? Hvorfor hjalp han henne? Hvor brydde han seg ikke mer om alle ryktene om ham, at alle snakket om ham bak ryggen hans?

- Veit du at det går masse rykter om deg? Sa Camilla plutselig. Hun burde sikkert ikke sagt det, men hun hadde jo ikke noe å tape. Han likte henne jo ikke allikevel, tydeligvis.

- Gjør det? Sa Thomas ironisk, uten å se på henne.

Camilla beit seg i leppa, usikker på om hun burde si noe mer.

- Nei, okei, sa Camilla. – Men kan jeg spørre deg om noe?

- Klart du kan, sa Thomas, og smilte det skjeve smilet sitt.

Camilla måtte tenke seg om. Skulle hun..?

- Jeg må bare vite… Om det er sant? Det med han gutten som ble lam?

Smilet forsvant fra leppene til Thomas, og øynene hans fikk et enda mørkere skjær, nå så de helt svarte ut igjen.

- Hva vet du om det?
Camilla svarte ikke, men ble plutselig litt redd for ham igjen, som den første gangen hun så ham, i klasserommet.

Thomas bøyde seg over bøkene igjen. Hadde han tenkt til å late som ingenting? Når alt var forandret? Camilla fikk tårer i øynene igjen, og brydde seg ikke med å tørke dem vekk.

- Er det sant? Sa hun igjen.

Thomas så på henne. Når han bet tennene sammen, sånn som nå, så han direkte farlig ut.

Men det hjalp ikke, Camilla var fremdeles like forelska i ham. Samme hva, uansett.

- Ja, sa han. – Ja, det er sant.

Camilla hadde ikke tenkt over hvordan hun ville reagere. Tårene vellet opp i øynene hennes, og hun skyndte seg å samle alle sakene sine, og løpe ut av dørene på biblioteket, mens den lille bibliotekar-damen så forbauset etter henne.

Det var sant. Thomas hadde banket opp en gutt så han ble lam. Camilla visste ikke hva som var verst: At han faktisk hadde gjort det, eller at hun var like håpløst forelska i ham fremdeles.

16. desember
Alt var helt tåkete. Hele veien hjem fra biblioteket hadde vært tåkete – Camilla hadde gått kjempefort, og hatt tårer i øynene nesten hele veien, som stivnet og frøs til is på de kalde kinnene hennes. Vel hjemme var alt fremdeles tåkete, og Camilla følte seg som en eneste stor geléklump, som kunne gå i stykker når som helst. Hun var både skuffa og lei seg, sint og forelska på én gang. Det kokte i hodet, som om det prøvde å si ifra om at det skjedde litt for mye oppi der akkurat nå. Camilla sparket av seg skoene, og brydde seg ikke om å henge opp yttertøyet sitt. Hun ville bare én ting: Legge seg langt under dyna og bare glemme hele denne dagen.

Men så lett var det selvfølgelig ikke. Inne i stua hørte hun hvordan moren og faren ”snakket” med hverandre igjen. Camilla lot seg ikke lure. Samme hvor normalt de forsøkte å få det til å høres ut, var det søren ikke normalt. Men hun orket ikke å bry seg om det nå, det føltes som om hun gikk rundt med feber, hun så ikke klart, var både varm og kald og helt utslitt. Hun gikk fort forbi stua, og håpet at de ikke ville legge merke til henne.

- Camilla, er det deg? Sa moren. Camilla stoppet opp, men svarte ikke.
- Camilla, svar når vi snakker til deg! Sa faren, og det var da det klikka. Camilla slo opp stuedøra, og skrek:

- DETTE ER IKKE NORMALT! Dere er faen meg ikke normale. Tror dere ikke jeg skjønner hva dere driver med? Når dere liksom står her og snakker helt vanlig, og så kan jeg høre helt opp på rommet mitt at det ikke er noe som er vanlig i dette huset!

- Men.. Begynte moren

- HVORDAN TROR DERE DET ER FOR MEG, DA? Ropte Camilla.
- Det er aldri noen som hører på meg, det er ikke en dritt som bryr seg, dere bryr dere bare om dere selv. Jeg stryker sikkert i matte, og det er DERES FEIL!! Hører dere? ALT ER DERES FEIL!

- Tror dere jeg bryr meg om dere skilles? Jeg gjør ikke det, JEG DRITER I DERE!

Camilla smalt igjen døra til stua så hardt hun kunne bak seg, og trampet demonstrativt opp trappa, mens adrenalinet suste gjennom hele kroppen. Hun hadde aldri snakket sånn til foreldrene sine før, aldri. Hun mente jo ikke alt hun sa, heller. Eller, jo. Hun mente dem akkurat nå! Nå kunne de stå der nede i stua og ha det så godt.

Hun kastet seg på senga inne på det knøttlille rommet sitt. Hadde lyst til å gråte, men gråten satt liksom helt fast nede i halsen. Bare knøt seg sammen så det ble vanskelig å puste. Hva skulle hun gjøre nå? Hvem kunne hun snakke med? Camilla plukket opp mobiltelefonen. Ringte først til Elise, men hun tok ikke telefonen. Så til Marie, som ikke hadde på telefonen sin i det hele tatt.

Ok. Hvis de ga blaffen i henne, kunne hun gi blaffen i dem. Camilla skrudde av telefonen sin, og la seg under dyna med alle klærne på. Noen banket på døra, men Camilla hadde ikke tenkt til å åpne. De fikk bare stå der ute, hun hadde låst den for godt. Iallfall til i morgen. Hun dro dyna over hodet. Denne dagen som hadde begynt så bra! Nå gikk alt skeis, og det var tydeligvis ikke noe hun kunne gjøre med det.

17. desember
Morgenen etter hadde Camilla vondt i hodet. Formen og humøret hennes gjenspeilet egentlig været utenfor døra: Mørkt, grått, trist og kaldt. Hun gikk ekstra tidlig hjemmefra med vilje – både for å unngå foreldrene ved frokostbordet, og for å unngå å slå følge med Marie og Elise. Mon tro hva slags dumme unnskyldninger de hadde for å ikke ta telefonen, for å ikke ha snakket med henne nesten i det hele tatt på mange dager?

Camilla undret seg over hvor fort ting kunne snu. For bare et par uker siden hadde de vært verdens beste venner, som fortalte hverandre nesten alt. Og nå snakket de så å si ikke sammen i det hele tatt? Hun hadde ikke engang fortalt om det viktigste som hadde skjedd henne den siste tida: Thomas. Mon tro hva de ville sagt om de visste? At alt var annerledes nå, i forhold til bare for et par uker siden. At hun var så forelska i Thomas at hjertet nesten sprengtes, men ikke hadde noen å fortelle det til. At selv om han ikke var forelska i henne, så var det ingen vei tilbake nå. Dette var alvor.

Hun somlet med vilje på toalettet før det ringte inn, og kom nesten sist inn i klasserommet. Hjertet hennes gjorde et ekstra hopp da hun så Thomas, som satt på pulten bak hennes og så på henne, men hun møtte ikke blikket hans. Bare satte seg ned og skjøv både pulten og stolen så langt fram hun kunne uten å sitte helt oppi ryggen til han foran.

En lapp landet foran henne. Fra Marie: ”Hvor var du i dag tidlig? Venta på deg i en evighet!”. Camilla krøllet den først helt sammen, og putta den i pennalet. Så angret hun, tok den ut igjen og skulle til å skrive at hun hadde forsovet seg. Men i samme øyeblikk banket det på døra, og rektor stakk hodet inn. Han pekte på Marie.

- Meg? Hvisket Marie, og rektor nikket. Camilla rynket pannen. Hva nå? Marie var ikke akkurat av typen som gjorde så veldig mye galt.

Marie reiste seg, og ble med rektor. Ikke lenge etterpå hørte de alle et hyl. Hva nå? Alle i klassen så på hverandre, men ingen så ut til å vite helt hva de skulle gjøre. Camilla hørte Marie, det var hun som skrek. Hva var det som foregikk?

Hun fikk sikkert ikke lov, men akkurat nå brydde hun seg ikke. Hun reiste seg brått fra pulten, og løp ut av klasseromsdøra. Utenfor var det ingen, hvor hadde de tatt veien?

- NEEEEEIII!!! Skriket kom nede fra dramasalen, og Camilla spurtet nedover gangen, med flere fra klassen i hælene. I døråpningen bråstoppet hun, og fikk se det forferdelige synet som hadde fått Marie til å skrike sånn.

Alt var ødelagt. Alle kulissene til juleavslutningen som Marie hadde strevd med i ukesvis. Det store juletreet, bakgrunnen, sleden… Alt var smadret, og lå i større og mindre deler over hele scenen. Det var fullstendig kaos. Sceneteppet var revet ned, stolene i salen lå strødd, og ingenting så ut til å kunne repareres. Elise løp opp på scenen for å holde rundt Marie, som gråt sårt med ansiktet i hendene.

Camilla visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg, så hun trakk seg litt tilbake. Ut fra døråpningen og bakover i gangen, bak alle de skuelystne fra klassen, og andre klasser som lurte på hva som foregikk. Hun var ikke like sint på Marie og Elise lenger, men det føltes likevel ikke helt riktig å gå opp der på scenen og late som at alt var greit. Hun lente seg tungt mot veggen, og så seg rundt. Og der, lengre ned i gangen på motsatt side av henne, stod han lent mot veggen og så på henne. Camilla svelget, og husket hvem hun hadde sett i skolegården dagen før. Hvem av de to var det som hadde vært inne på skolen? Visste en av dem hvem som stod bak? Var det en av dem som stod bak? Var det … Thomas, som hadde gjort det? Camilla ble helt tørr i munnen, og litt redd. Thomas holdt blikket hennes fast i sitt. Øynene hans var så svarte som de aldri hadde vært før.

18. desember
Etter at alle de nysgjerrige skuelystne var blitt jaget inn i klasserommene sine igjen, våget Camilla seg inn til Elise og Marie inne i dramasalen. De satt midt på scenen, omgitt av ødelagte kulisser og rot. Marie stirret liksom helt tomt ut i lufta, og Elise strøk og strøk henne over skuldrene og på armen, hun visste kanskje ikke helt hva hun skulle si, hun heller.

- Hei, sa Camilla stille, og gikk opp den lille trappa til scenen.

- Hei, sa Elise.

- Herregud, mumlet Camilla. – Jeg er lei for det, Marie!
- Hvorfor det? Det er jo ikke du som har gjort det, sa Marie mutt.
Camilla visste ikke helt hva hun skulle svare. Hun ville jo bare si at hun hadde medfølelse. Marie så på henne.

- Sorry, sa Marie, og reiste seg. – Jeg blir bare så SYKT forbanna på han derre Thomas!! Hvorfor måtte han gjøre det her? Hva har jeg gjort ham, hæ??
Pulsen til Camilla satte opp farten.

- Hvorfor sier du at det er Thomas? Sa hun.
- Marius hadde sett ham her i går, sa Elise.
- Når begynte dere å tro på det Marius sier, da? Det kan jo like gjerne være ham! Sa Camilla, og kjente at hun begynte å bli sint. De kunne da ikke bare sitte der og anklage noen bare fordi de ikke kjente ham.

- Herregud Camilla, alle veit at han er en drittsekk, sa Marie.

- Nei, det er han faktisk ikke, sa Camilla.

Det ble helt stille. Både Marie og Elise så på henne, uten å si et ord. Camilla stirret tilbake. Ordene hennes var sanne. Ok, så hadde han gjort han gutten lam, og gitt ganske tydelig uttrykk for at han ikke likte henne eller hadde lyst til å kysse henne, men hvorfor skulle han gå inn her, helt uten mål og mening, og ødelegge kulissene på den nye skolen sin? Camilla hadde aldri hørt ham si et vondt ord om noen som helst, han hadde aldri nevnt Marie med et ord. Og han hadde hjulpet henne med leksene, vært supersnill, og holdt henne i hånda i mørket på filmrommet… Camilla nektet å tro at det kunne være samme gutt – selv om hun hadde en bitteliten klump av tvil, helt nederst i magen.

- Hvorfor forsvarer du ham? Sa Elise, nå hadde hun også reist seg opp. Hun stod sammen med Marie på den ene siden, Camilla stod tvers overfor dem. To mot én.

- Fordi han faktisk ikke har gjort noe annet enn å være snill mot meg, svarte Camilla.

- Det er så typisk deg! Alltid skal du være på lag med guttene! Gjør du det for at de skal like deg, eller? Sa Marie, nesten hånlig.

Camilla kjente hvordan ordene til Marie sved i magen. Dette hadde hun ikke regnet med. Var det dette de mente, begge to? At hun var mer opptatt av gutter enn venninner? At hun liksom var villig til å gjøre alt for at noen skulle like henne? Var det sånn ALLE så på henne?

- Han har i hvert fall brydd seg mer om meg enn det dere har de siste ukene, sa Camilla til slutt, etter at det hadde vært stille en lang stund.

- Du kan ikke være forelska i HAM? Sa Elise, og gjorde store øyne. Camilla himlet med øynene.

- Drit i hvem jeg er forelska i! Det hadde dere forresten visst mer om hvis dere ikke hadde vært så innmari opptatt av dere selv, og av skoleavslutninger og kulisser og musikkøvinger og Christian og jeg veit ikke hva, sa Camilla fort og sint.

Elise og Marie så på hverandre.
- Sorry, Camilla, jeg hører at du sier at Thomas ikke er sånn, men det hjelper jo ikke noenting, sa Marie.

- Hva mener du med det?
- Til og med lærerne tror jo at det er ham! Mathias tok ham jo med seg opp på lærerværelset, sa Elise.

Camilla kjente hvordan pulsen raste av sted igjen, og bråsnudde seg og løp ut av dramasalen. Var det for sent? Eller hadde hun muligens ett vennskap hun fremdeles kunne redde?

19. desember
Camilla buste inn på kontoret til Mathias, uten å banke på. Mathias satt bak pulten sin, bakoverlent med det ene beinet over det andre, og Thomas satt i en stol på andre siden av pulten. Han hang med hodet, så håret hans falt foran ansiktet og skjulte de fine øynene hans.

- Han har ikke gjort det! sa Camilla, og gikk helt bort til pulten til Mathias. Thomas så opp.

- Det er ingen som sier at det er Thomas som har gjort noe som helst, sa Mathias rolig.

- Men hvorfor sitter han her da? Alle tror at han er skyldig, og da hjelper det jo ikke akkurat at du drar ham med opp hit så alle ser det! Camilla slo ut med armene, helt oppgitt. I et glimt så hun at Elise og Marie stod i døråpningen, de måtte ha fulgt etter henne.

- Nei, det er kanskje sant, men nå har det seg sånn at Thomas ble sett her på skolen etter stengetid i går kveld, sa Mathias, og så rett på Thomas.
- Du skjønner at det er en ganske alvorlig anklage, ikke sant? la han til. Thomas sa ikke et ord.

- Men herregud! Marius var jo også her! Da kan det jo like gjerne være ham, eller hva?

Mathias svarte ikke. Camilla så på Thomas. Han så så trist ut at hun bare fikk lyst til å gå bort og legge armene rundt ham. Store, kjekke Thomas! Nå så han ut som den mest ensomme i hele verden. Tvilen i Camillas mage var forsvunnet. Selv ikke verdens beste skuespiller kunne sittet sånn som Thomas hvis han hadde vært skyldig.

- Det er dessverre ord mot ord, sa Mathias, og strøk fingrene gjennom håret. Det var noe med den bevegelsen som minnet Camilla på noe.

- Nei. Det er to mot én, sa hun, og så rett på Elise og Marie i døråpningen.
- Jaså? Sa Mathias.

- Mathias, jeg vet at Thomas ikke har gjort noe galt. Jeg så dem i skolegården i går, både Marius og Thomas. En av dem kom innenfra skolebygningen, og det kan umulig ha vært Thomas, sa Camilla, og visste det var sant.
- Det blir fremdeles bare ord mot ord, sa Mathias og sukket.

- Nei, sa Camilla. – For jeg var sammen med Thomas like etterpå, jeg fulgte etter ham inn på biblioteket, og vi var sammen der i mange timer.

Camilla så hvordan Marie hevet øyenbrynene og Elise løftet en hånd til munnen.

- Og Thomas hadde masse snø i håret, fortsatte hun, og rødmet litt ved tanken. – Jeg husker det fordi jeg hadde så lyst til å børste det vekk, men så torde jeg ikke, sa hun, og så på Thomas. Smilte han litt, der han satt? Han hadde iallfall løftet hodet, men så fremdeles ned i bakken.

- Og da kan han vel ikke ha kommet rett fra dramasalen, kan han vel? Du er iallfall nødt til å spørre ut Marius skikkelig også, før du dømmer noen, sa Camilla.

- Hmm, sa Mathias bare, før han nikket til de to i døråpningen. – Kan en av dere stikke ned og hente Marius? Sa han, og Elise nikket før hun la på sprang.

- Jeg setter pris på at du sier fra, Camilla, sa Mathias. – Men nå må jeg nesten få snakke litt med Thomas og Marius alene. Camilla nikket, og i det hun gikk forbi Thomas mot døra, grep han hånda hennes. Hun snudde seg mot ham, bare for å se sitt favorittsmil i hele verden: Det skjeve, lure smilet til Thomas. Det gjorde ikke noe at han ikke var forelska i henne. Hun kunne leve med at hjertet nesten hoppet over et slag hver gang han så på henne, å være venner var iallfall bedre enn ingenting. Camilla smilte tilbake til ham, og strøk ham fort over håret, som hun hadde hatt så lyst til, før hun gikk tilbake til klasserommet.

Det ringte ut for dagen før Camilla rakk å gjøre noe særlig mer. De hadde kort dag, og Marie og Elise forsvant for å drive med sitt igjen – men de spurte iallfall om hun hadde lyst til å bli med. Camilla ristet på hodet. Alt var ikke bra mellom dem, men det var ikke derfor hun ikke hadde lyst. Hun ville vente på at Thomas kom tilbake. Men det gjorde han ikke. Sekken stod fremdeles ved pulten hans en time senere, men det tok tydeligvis lengre tid enn hun hadde trodd der oppe på kontoret. Hvis det fremdeles var der han var?

Camilla gikk til slutt hjem, med tungt hjerte. Nok en gang hadde hun hundre tanker i hodet og hundre følelser i magen på én gang. Hun var glad for at hun hadde forsvart Thomas. Lei seg for det som hadde skjedd med Elise og Marie. Sint på Marius. Lei seg fordi Thomas ikke var forelska i henne. Forelska i Thomas. Og… ja. Camilla sukket i det hun åpnet døra hjemme. Hun hadde ikke forventet at noen skulle være hjemme, og fikk seg dermed en overraskelse da hun kikka inn i stua. Begge foreldrene satt i sofaen, og ventet på henne.

- Camilla, sa moren. – Vil du komme hit litt?

Camilla svelget. Hva nå??

20. desember
Camilla somlet med å ta av seg alle ytterklærne før hun måtte inn i stua. Hadde lyst til å drøye tida, ikke tenke på at foreldrene helt sikkert kom til å fortelle at de skulle skilles. Mon tro hvem av dem som skulle flytte ut? Ble det moren eller faren? Måtte hun velge hvem hun skulle bo sammen med allerede nå? Camilla hadde en klump i halsen. Selv om foreldrene hadde kranglet mye i det siste, hadde hun ikke helt forestilt seg at det skulle ende sånn.

- Kommer du, Camilla? Det var faren hennes.

- Jada, sa Camilla med tungt hjerte, og gikk inn i stua. Hun satte seg ned ved stuebordet, tvers overfor foreldrene i sofaen.

- Camilla… begynte moren.

- Vi skal flytte, sa faren.

- Skal jeg bo sammen med deg? Sa Camilla. Hun hadde nok håpet mest på at hun kunne bo sammen med moren. Det var ikke det at faren hennes var så ille, iallfall ikke bestandig, men hun klarte ikke helt å se for seg å bo uten moren.

- Det gjør du jo nå også? sa faren, han så litt forbauset ut.

- Jeg trodde kanskje jeg skulle flytte sammen med mamma, sa Camilla lavt, litt redd for hvordan faren hennes ville reagere. Det ble helt stille.

Så begynte faren hennes å le. Høyt – han lo så det brummet i brystet hans. Camilla så på moren. Hva var dette?

- Vi skal naturligvis flytte alle sammen, sa moren og smilte.

Camilla skjønte ikke bæret. Moren hennes forstod nok at hun var forvirret, og begynte å forklare.

- Vi beklager at vi har kranglet litt mye i det siste, men vi skal altså ikke skilles, sa hun.

- Langt ifra, sa faren.

- Saken er den, at vi har kranglet om hvilket hus vi skal bygge.

- Bygge? Camilla var sjokkert. Skulle de bygge nytt hus?

- Det er jo litt teit å krangle om, men det er over nå. Vi har blitt enige, sa moren.

- Og vi er veldig glade i hverandre. Og i deg, sa faren hennes, og så på henne med snille øyne.

Camilla så ned i gulvet. Det var ikke akkurat hverdagskost at de fortalte henne at de var glade i hverandre, eller i henne. Hun visste det jo, innerst inne, men det var liksom ikke noe de pleide å nevne i annenhver setning her hjemme.

- Men vi kan jo ikke flytte herfra! Sa Camilla, og tenkte på alle hun ikke ville reise fra. Thomas, Elise og Marie, for eksempel.

- Det er nok på tide, sa faren. – Dette er et gammelt hus, og vi har alltid tenkt at vi skal bygge oss et nytt når vi får råd. Og det har vi nå, sånn omtrent akkurat.

- Og ærlig talt: Ser jeg én mus til, kommer jeg til å stryke med! sa moren og lo.

Faren smilte.

- Det er altså på grunn av det nye huset vi har vært litt…ganske uenige, sa faren. – Det har litt med penger å gjøre, litt at vi så gjerne vil bygge stort og flott så du får et kjempestort rom, for eksempel. Men så har vi måttet se veldig nøye på hva vi har råd til, og det har tatt ganske lang tid, sa han.

- Okei, sa Camilla. – Men jeg vil heller ha et knøttlite rom enn å flytte til Bergen eller Oslo, liksom.

- Bergen? sa moren, og ristet på hodet. Faren lo igjen.

- Ånei du, så langt skal vi ikke. Vi skal bare ned på Bjørnefeltet, på nedsiden av skolen hvor de begynte å sette opp masse nye hus i fjor.

Camille pustet lettet ut. Bjørnefeltet! Det var jo maks en halvtime å gå fra der de bodde nå. Kort vei til skolen, og et helt nytt hus, med større rom og god plass og ingen kranglende foreldre. Hun ble så lettet og glad at hun fikk helt tårer i øynene.

- Å, Milla min, sa moren, og kom rundt bordet og slo armene rundt henne. Camilla greide ikke å holde tårene tilbake, men det var gledestårer. De skulle ikke skilles. Og hun slapp å flytte langt av sted.

- Vi synes det er så dumt at du måtte høre på all kranglingen, det var aldri meningen at det skulle gå utover deg, sa moren.
Camilla bare nikket. Og håpet av hele sitt hjerte at det var sant. Man visste jo aldri med foreldre. Var virkelig alt bra igjen nå?

21.desember
Senere på ettermiddagen ringte Marie til Camilla.

- Hei, har du lyst til å komme ned på skolen en tur? Vi jobber med å reparere kulissene. Du kan være med hvis du vil! Sa hun.

Camilla ble glad. Det var på tide å ordne opp, og det var bra at det ikke bare var hun som tok kontakt med dem hele tida.

Både Marie og Elise satt på gulvet nede i salen da Camilla kom. På scenen hadde nye kulisser blitt satt opp – eller var det de gamle som var blitt reparert?

- Det ser dritbra ut, sa Camilla.

- Takk! Sa Marie gledesstrålende, og klappet på gulvet ved siden av seg. Camilla satte seg ned.

- Det er jo ikke akkurat jeg som har gjort alt det her, da, fortsatte Marie. – Jeg har hatt skikkelig god hjelp av Eivind.

- Naboen din?

- Mhm.

- Hørte jeg navnet mitt? Sa en stemme bak det gigantiske juletreet, og frem kom en ung gutt Camilla aldri hadde sett før.

- Neinei, bare fortsett jobbinga, sa Marie og lo, mens hun liksom viftet ham tilbake til arbeidet. Eivind smilte stort, og snudde capsen sin bak frem før han dukket ned bak juletreet og banket videre.

- Er DET naboen din? Hvisket Camilla. Marie nikket.

- Men… Han er jo ikke gammel!

- Nei, hvorfor skulle han være det? hvisket Marie tilbake, hun så forbauset ut.

Camilla svarte ikke. Hun hadde sett for seg at snekker-naboen til Marie var en litt eldre fyr, kanskje sikkert femti år eller noe sånt.

- Han er jo ikke egentlig helt snekker, men han går på skole for å bli det, og er dritflink, hvisket Marie. – Han er bare et par år eldre enn oss.

- Hvorfor hvisker vi? hvisket Elise.

- For at han ikke skal høre oss, vel! hvisket Camilla.

- Han er ganske god hvis han greier å høre noe over det bråket der, hvisket Elise tilbake. Camilla fniste. Det var sant. Eivind var i gang med å sage på et eller annet, og det bråkte noe voldsomt.

- Kom, sa Marie og reiste seg. Camilla og Elise fulgte etter, de gikk rett utenfor dramasalen og satte seg ned rett rundt hjørnet, inntil veggen. Ingen av dem sa noe på en stund.

- Camilla, vi er lei for det, sa Elise.

- Vi skylder deg visst en unnskyldning, sa Marie. – Jeg har visst bare vært opptatt av avslutningen i det siste.

- Og jeg har vært opptatt av bandet, og av Christian, sa Elise.

- Sorry, sa Marie.

Camilla smilte. Hun hadde vært skikkelig irritert på dem, begge to, men det hadde gått over.

- Det er greit, sa hun. – Jeg følte meg bare så innmari alene en stund, følte at alle bare dreit i meg, og så skjedde det så mye som jeg ikke hadde noen jeg kunne fortelle det til.

- Var det det med … Thomas? Hvisket Elise, som om hun ikke torde å si navnet hans høyt.

- Blant annet.

- Er du forelska? Spurte Marie, og så alvorlig på henne.
Camilla nikket, og kjente at det sved bak øynene når hun tenkte på Thomas. Hva hjalp det vel å være forelska, når han ikke likte henne tilbake? Men det var ikke så mye å få gjort noe med.

- Også i HAN da, Camilla, sa Elise.

- Jeg tror bare at… Man blir forelska i den man blir forelska i, sa Camilla.
Det var iallfall sant. Elise kunne ikke si noe på det. Da hun hadde blitt forelska i Christian ifjor, hadde hun jo ikke engang kjent ham!

- Ja. Men jeg kan ikke noe for det, hver gang han ser på meg så blir jeg litt redd, sa Marie og liksom-grøsset.

Camilla sukket. Om bare ryktene om Thomas ikke hadde vært sanne. Hun var overbevist om at det ikke var ham som stod bak hærverket i dramasalen, men hvordan skulle hun få overbevist de andre om det? Hun hadde sett hva som bodde i Thomas, hvordan han egentlig var. Men hvordan kunne resten av skolen også oppdage det?

- Nei, jeg må stikke, sa Elise og reiste seg. – Krisemøte hjemme hos Christian, sa hun.

- Åh? Sa Camilla. Hun og Marie reiste seg også, og så på at Elise tok på seg jakka.

- Ja, har du ikke hørt det? Marius kommer til å bli utvist! Så nå spørs det om det blir noen opptreden av The Players, sa hun og trakk på skuldrene. Hun ga både Marie og Camilla en klem, før hun forsvant ut av døra.

Marie snudde seg mot Camilla og sa et eller annet. Camilla hørte henne ikke. Var Marius virkelig utvist? En plan var allerede i ferd med å ta form oppe i hodet hennes.

22.desember
Det var sant at Marius var utvist. I tre dager, det vil si at han ikke kom tilbake i det hele tatt før ferien. Mathias var helt alvorlig da han fortalte det dagen etter, at han hadde innrømt å ha gjort hærverket nede i dramasalen. Alle i klassen stirret på Thomas, som på sin side stirret ned i bordplata. Camilla ble irritert, det var da ikke noe å glane på nå, Marius hadde jo innrømmet alt! Trodde de fremdeles at det var Thomas? Herregud. Hun kunne ikke forstå hvorfor Marius hadde gjort det heller – Hva ville han oppnå med det? Det var ingen som hadde gjort ham noe, var det kanskje bare for å prøve å få alle til å hate Thomas enda mer? Marius var en dust. En patetisk drittsekk og en idiot! Camilla smilte for seg selv, det var deilig å tenke tanken – nesten like deilig som det ville vært å rope det til ham.

Hun snudde seg og så på Thomas. Han kikket fremdeles ned i pulten. De hadde ikke snakket med hverandre siden inne på kontoret til Mathias, og de hadde jo knapt snakket noe der heller. Ting var så … rart. Camilla var ikke vant til å gå rundt og tenke så mye. Hun var en sånn som ordnet opp. Som tok tak i ting, som fikk ting til å skje. En sånn som fikk ting til å bli akkurat sånn som hun ville ha dem.

Det ringte ut, og alle stormet ut.

- Elise! ropte Camilla, idet hun så hestehalen hennes forsvinne ut døra.

- Ha’kke tid! Bandøvelse, sa Elise og hastet videre.

Klasserommet var tømt på kanskje fem sekunder. Merkelig hvordan alle alltid var superkjappe til å komme seg ut, men alltid supertrege med å komme seg inn igjen? Det hadde kanskje noe med det som foregikk der inne, tenkte Camilla, og gikk ut etter de andre.

Hun så Thomas et stykke unna, for seg selv på en av benkene langs skoleveggen. Med bestemte, men litt skjelvne, skritt gikk hun rett mot ham.

- Hei, sa hun. Thomas så opp.

- Hei, sa han.

- Bli med meg, sa Camilla, og dro ham i armen. Hun hadde ikke sjans til å dra ham med seg hvis han protesterte, men Thomas fulgte etter henne, tvers over skolegården og inn på skolen igjen.

- Hvor skal vi? Spurte Thomas, men Camilla svarte ikke. Hun hadde hjertet bankende langt oppi brystet et sted. Det var så mye som kunne gå galt!

Hun stoppet utenfor bandrommet.

- Vent her, sa hun, og Thomas stoppet lydig opp ved siden av døra.

- Sitt! Ligg! Rull rundt! Sa hun, greide ikke å la være, og Thomas geipet til henne.

- Voff! Sa han, og smilte stort. Camilla smilte tilbake, og kjente selvtilliten komme tilbake, idet hun gikk inn til Elise og de andre.

- Jeg har funnet en ny trommis til dere, sa hun.

Alle snudde seg og så på henne.

- Hvem da? Vi har seriøst spurt ALLE vi kjenner, sa Christian.

- Det er en jeg kjenner. Jeg veit ikke om han er veldig flink…

- Det gjør ikke noe, så lenge vi har en som bare greier å holde takta sånn noenlunde! Christian dro fingrene gjennom håret. – Det begynner liksom å bli litt krise.

Camilla nikket alvorlig.

- Så dere sier ja? Til å iallfall gi ham en sjanse?

Elise rynket øyenbrynene, og forsøkte å få øyenkontakt med Camilla. Hun lot som om hun ikke så henne.

- Ja, er du gal, sa Christian. – Vi gjør hva som helst.

- Ok, sa Camilla, og gikk bort til døra. Åpnet den opp, og vinket Thomas inn.

Idet han kom inn, ble det helt stille. Noen hadde sittet og klunket litt på den ene gitaren, men sluttet tvert. Elise gispet. Camilla himlet med øynene. Skulle tro det var Hitler hun hadde dratt med seg inn i rommet, og ikke en helt vanlig gutt.

- Ålreit, sa Christian til slutt. Han gikk tvers over rommet og rakte ut hånda.

- Jeg tror ikke vi har hilst ordentlig på hverandre. Jeg heter Christian, sa han.

- Thomas, sa Thomas, og så litt forvirret ut. Han så på Camilla, som møtte blikket hans. De mørke øynene hans så spørrende ut, og Camilla forsøkte å kommunisere at alt var okei, at han kunne slappe av. Men det var jo litt vanskelig uten å åpne munnen.

Christian viste Thomas til plassen bak trommesettet, og de andre i bandet fant plassene sine. Elise sendte Camilla et merkelig blikk fra plassen sin bak mikrofonen. Hun prøvde tydeligvis også å kommunisere et eller annet.

Camilla rygget ut av musikkrommet, og lukket døra bak seg da hun var kommet ut i gangen. Uten å tenke over det, hadde hun holdt pusten helt siden den trykkende stillheten der inne. Hun slapp den rolig ut, forsøkte å puste mot magen mens hun lente seg mot veggen. Hva hadde hun egentlig gjort nå? Det var ganske tydelig at bandet ikke var helt begeistret for hvem hun hadde tatt med inn til dem. Og hva syntes Thomas? Tenk hvis alt gikk til helvete? Tenk hvis alle de andre egentlig hadde rett, og Camilla bare var altfor blind av forelskelse til å se Thomas som han egentlig var? Eller var det omvendt? Camilla holdt pusten igjen. Nå var det være eller ikke være – vinn eller forsvinn.

23.desember
Camilla satt blant publikum i dramasalen, og var sikker på at hun var ti ganger mer nervøs enn alle de som skulle opptre til sammen. Og hun skulle ikke engang opp på scenen! Sommerfuglene, en hel hær av dem, flakset rundt inne i magen hennes, så heftig at hun nesten kunne lettet fra stolen hun satt på. Hvordan hadde det gått med Thomas og The Players? Hun hadde ikke sett noen av dem, ikke Elise engang, siden hun hadde troppet opp på bandrommet med Thomas. Hun hadde prøvd å ringe til Elise, men hun hadde vært andpusten og sagt at de øvde, og at de fikk snakke sammen på juleavslutningen i stedet.

Og nå satt hun her. Og prøvde å la være å tisse i buksa. Det var ikke lenge igjen nå, salen var nesten helt full, og det surret i stemmer overalt. Foreldrene til Camilla var også der, et eller annet sted – Camilla hadde servert en liten hvit løgn om at alle elevene hadde fått beskjed om å sitte helt fremst. Det var ikke sant. Men hun orket ikke å sitte ved siden av noen akkurat nå, iallfall ikke noen som ville snakke med henne underveis. Hun hadde andre ting å tenke på. Foreldrene hadde svelget løgnen hennes glatt. De var i grunnen veldig fornøyde begge to om dagen, på veien hit hadde faren til og med tatt hånda til moren, og leiet henne bortover fortauet. Som om de var nyforelska ungdommer! Camilla ble så flau at hun måtte gå i forveien. Men faren hadde heldigvis ikke blitt sur, han hadde bare ledd. Han hadde ledd da hun kom hjem med den siste matteprøva de hadde hatt også – og denne gangen var det ikke en sånn oppgitt latter som fortalte at hun ikke dugde til noe som helst. Det var en lettet latter – for undervisningen til Thomas på biblioteket hadde gitt resultater. Camilla hadde ikke alt riktig, og det kom hun sikkert aldri til å få, heller. Men nå hadde hun iallfall skjønt noe, og hadde over halvparten riktig. Mer enn det også, og det var en ganske stor forskjell fra hvordan det hadde vært for bare et par uker siden. Camilla hadde følt seg så stolt, så himla stolt og glad, da faren hadde gitt henne et klapp på skulderen, som for å si at han var stolt, han også.

Nå begynte det. I motsetning til i fjor, da The Players og Elise åpnet hele showet, skulle de avslutte det denne gangen. Det betydde at Camilla måtte lide seg gjennom en hel masse annet først – som de to kusinene i klassen under henne, som alltid skulle danse til Britney Spears. Camilla syntes ikke dansingen deres hadde blitt noe særlig bedre fra i fjor. Men etter to danseinnslag, et kort skuespill, et dikt og en eller annen som spilte klarinett, kom endelig Mathias inn for å presentere kveldens siste opptreden.

- Vi har hatt en ganske spesiell situasjon her de siste dagene, sa han der oppe i mikrofonen.

- Men jeg tør å påstå at vanskelige utfordringer av og til gir bedre resultater enn man hadde tort å håpe på!

Camilla forstod ikke helt hva han mente, men hun hørte ikke helt etter, heller. For nå var de kommet inn på scenen. Elise så selvsikker ut, hun hadde på seg en kjole med mørke paljetter, som skinte nesten som en glorie rundt hele henne når hun fikk lyskasteren på seg. Og bak spotlighten, bak trommesettet, satt Thomas og så litt nervøs ut. Han var annerledes, hadde han … Han hadde klippet håret! Det halvlange kråkereiret var nesten helt borte – han hadde fremdeles mye hår, men dandert det i en annen, kortere frisyre. Camilla holdt nesten pusten. Så. Himla. Kjekk!

Mer rakk hun ikke å tenke før de satte i gang. De begynte med en rolig sang Camilla ikke kunne, men den hørtes kjent ut. Etter bare et vers og et refreng, dro de over i en kul julesang, ”Rocking around the christmas tree”, før de skiftet etter to vers igjen, og sang ord som Camilla kjente veldig godt. Det var nemlig hun som hadde skrevet dem, en gang før sommeren som de hadde spurt om hun hadde noen tekster liggende. Og det hadde hun jo – men det var rart å høre dem nå, akkurat som om de betydde noe mer enn de hadde gjort før. Elise sang, og Camilla hadde gåsehud på ryggen.

Trodde du ville forstå

At alt er annerledes nå

Jeg kan ikke gå videre

Hvis du ikke vil være med

Camilla kjente den sangen, hun hadde hørt den mange ganger før, men hun var ikke forberedt på avslutningen. Der den vanligvis gikk helt ned på slutten, dro Elise den opp i stedet – og sang en høy tone som bare varte og varte, før sangen ekspoderte helt! Eller, Thomas eksploderte. Trommestikkene gikk så fort at de nesten ikke syntes, han var overalt, og leverte et helt show alene. Etter hvert tok Christian opp en kubjelle han begynte å slå på, og noen bak i salen begynte å klappe takten. Etter hvert som Thomas tok mer og mer av, på alle trommene på trommesettet og både med begge armene og begge beina, begynte noen å plystre og juble, det tok av! Omsider, helt svett i panna, la han fra seg trommestikkene, mens Christian fremdeles holdt takta med kubjella, og alle klappet. Thomas reiste seg. Hva nå? Camilla fulgte ham med øynene. Han gikk bort til et stativ, med et instrument hun ikke visste hva het. Klokkespill? Xylofon? Der grep han et par trommestikker med noe som så ut som hårballer på enden, og fortsatte å spille. Så flink han var! Camilla hadde aldri hørt melodien, men likte den umiddelbart. Det gjorde tydeligvis resten av salen også. Camilla hadde vært så oppslukt av Thomas at hun glemte alle rundt seg. Nå så hun at alle stod oppreist og klappet. De klappet for Thomas. Som for bare noen dager siden var en som alle unngikk. Camilla smilte for seg selv, akkurat idet klokkespill-melodien gikk over i en annen melodi hun kjente godt. ”All I want for Christmas”, akkurat den de hadde spilt akkurat her i fjor, da Elise stod på scenen for første gang. Som om alt hang sammen. Som om alt bare var bra, og som om hele resten av desembermåneden allerede var glemt.

Før det siste verset, før hele salen trampeklappet til The Players, snek Camilla seg ut av dramasalen og inn bak scenen. Det var noe hun måtte si, og det kunne ikke vente.

24.desember
Da Camilla var kommet seg inn bak scenen, ble hun plutselig sjenert igjen. Hun så Marie stå rett ved trappa der man gikk opp til scenen, hun stod garantert og fulgte med på at alt gikk som det skulle der oppe på scenen – med kulissene og alt hun hadde jobbet med så lenge. Snekker-naboen hennes, Eivind, stod ved siden av henne. Camilla smilte. Merket Marie at han hadde lagt armen rundt henne? Noe sa Camilla at Eivind ikke hadde hjulpet til så mye BARE for å være snill…

Da The Players, med Elise i spissen, endelig kom av scenen, ble det fremdeles klappet ute i salen. Mathias gikk opp trappa for å ønske alle vel hjem, og da han passerte Thomas, klappet han ham på skulderen. Det var litt kaotisk, for alle som hadde opptrådt føk rundt for å finne klær, instrumenter og andre ting, og Camilla følte seg litt malplassert der hun stod og bet negler. Hva skulle hun gjøre? Hun kunne ikke akkurat bare buse frem til Thomas heller. Hun visste hva hun ville si. Hun ville si det som det var, at selv om han hadde banket noen så han ble lam, selv om ingen andre hadde likt ham, så var hun forelska i ham. Selv om han ikke likte henne tilbake, selv om han kanskje syntes hun var helteit og dum som hadde dratt han inn på bandøvelsen, så var hun så forelska i ham at hun ikke greide å tenke på annet. Hun skulle si det. Måtte få sagt det, før hun ble helt sprø.

Men da Thomas fikk øye på henne, over hodet på alle de andre på andre siden av rommet, og endelig kom mot henne, var det som om tiden stod stille. Det eneste Camilla hørte, var sine egne hjerteslag, det banket i hele kroppen. Dunk-dunk. Dunk-dunk.

- Hei, sa Thomas da han stod foran henne, og dro hånda gjennom det korte håret sitt.

- Uvant, la han til.

Camilla nikket.

- Du var så utrolig flink, sa hun.

De mørke øynene til Thomas så smilende på henne.

- Det gikk dritbra, sa han. – Jeg fatter ikke at du huska det jeg sa om trommene!

- Jeg husker alt du har sagt, sa Camilla, selv om det kanskje ikke egentlig var noe hun hadde tenkt til å si. Thomas bare smilte, ventet på at hun fortsette.

- Jeg må si noe, sa Camilla, og beit seg i leppa.

- Ja? Thomas så spørrende på henne.

- Jeg vil bare si … At jeg liker deg. Det gjør ikke noe at du har banka opp han gutten, engang. Jeg liker deg likevel. Hun svelget. Thomas rynket øyenbrynene.

- Banka opp?

Camilla rødmet. Hvordan kunne han ikke vite hva hun mente? Han hadde jo til og med innrømmet det, alt sammen.

- Ja, han som ble lam, sa Camilla, nesten hviskende. Øynene til Thomas ble mørke igjen, men han smilte, og kom nærmere. Bøyde seg ned mot henne. Og før Camilla rakk å tenke noe som helst mer, kysset han henne. Store, sterke Thomas kysset henne helt mykt og forsiktig, som om han var redd for hvordan hun ville reagere. Det kilte i magen, av tusen sommerfugler som begynte å bevege på seg samtidig. Minst!

Camilla myste opp mot ham når han trakk seg litt unna igjen, smilte mot ham.

- Du er helt sinnsykt bra, vet du det? sa han, og smilte der lure smilet sitt.

Camilla sa ingenting, det var akkurat som om hjernen hennes var fylt med bomull. Eller sukkerspinn, kanskje. Noe mykt og rosa og klissete som gjorde at alle tankene hennes gikk litt saktere enn vanlig.

Thomas la armene rundt livet hennes, og trakk henne nærmere til seg. Han var så høy, at Camilla måtte legge hele hodet bakover for å se opp på ham.

- Jeg har ikke banka noen, sa han lavt. – Men husker du det jeg sa om at jeg ikke spilte fotball?

Camilla nikket.

- Jeg spilte fotball… før. Helt til en kamp hvor det gikk skikkelig gærent. Det var en høy ball, som jeg hoppa opp for å nikke videre, og så var det en fra det andre laget som hoppa samtidig. Vi skalla i hverandre, og så landa han helt feil da han traff bakken. Han…

Thomas trakk pusten.

- Du trenger ikke å si noe mer, sa Camilla, og følte seg dum som hadde trodd på at Thomas hadde banket noen, i stedet for å følge magefølelsen som sa noe annet.

- Han ble heldigvis ikke helt lam, og han kan forhåpentligvis gå igjen, selv om det kan bli lenge til, sa Thomas. – Det var jo ikke min skyld, egentlig. Men jeg har ikke spilt fotball i det hele tatt etter det, for det føltes jo som om det var min skyld. Skjønner du?

Camilla nikket. Hun skjønte alt, bortsett fra hvem som hadde spredd ryktene allerede fra den første dagen Thomas hadde kommet. Men hun hadde sine mistanker.

- Marius…? Sa hun.

Thomas nikket.

- Jeg veit ikke åssen han hadde fått vite det, men det var det han sa til meg ute i skolegården den dagen, da du så oss. At jeg skulle få igjen, og angre på at jeg noen gang hadde kommet hit.

Camilla grøsset. Var det virkelig mulig å være en sånn drittsekk?

- Det var derfor jeg ikke torde å kysse deg, inne på biblioteket, selv om jeg holdt på å gjøre det, og hadde veldig lyst. Men jeg bare tenkte på det Marius hadde sagt, og så tenkte jeg at det ikke var noen vits, hvis jeg uansett måtte slutte her igjen.

- Jeg trodde ikke du likte meg, sa Camilla ærlig, og det begynte å brenne i kinnene hennes igjen.

Thomas så på henne med hevede øyenbryn, og dro henne tett inntil seg igjen, før han bøyde seg ned og hvisket ned mot håret hennes.

- Men det gjorde jeg jo. Veldig.

Mer rakk han ikke å si, før en hel haug med mennesker plutselig kom bort til ham, for å slå ham på ryggen, gratulere ham og si hvor kult show han hadde levert der oppe på scenen. Camilla betraktet det på avstand, mens hun fremdeles kunne kjenne følelsen av leppene hans mot sine. Tenk at han endelig hadde kysset henne! Og tenk at alle de andre nå fikk se den Thomas som hun hadde blitt kjent med: Som smilte og lo, tullet og var kul. Han var ikke den som alle var redd for lenger. Iallfall var de ikke redde på samme måte. Nå var de sikkert bare redde for at han ikke ville være venn med dem. Med god grunn, de hadde jo ikke akkurat vært noe særlig snille mot ham. Thomas var den samme, men likevel en helt annen.

Til slutt rev han seg løs fra alle sammen, og kom bort til henne igjen. Lente seg fremover og kysset henne igjen, litt mer intenst denne gangen, men likevel mykt. Det føltes som om alt spant rundt, og når hun følte det som om bena hennes lettet fra gulvet, så var det ikke noe hun innbilte seg. Thomas løftet henne opp, og Camilla la hodet sitt på skulderen hans, armene rundt nakken hans. Alle så på dem, men det gjorde ikke noe. Elise ropte ”Waaooow”, og Christian puttet fingrene i munnen og plystret høyt, mens alle de andre lo og klappet i hendene. Camilla brydde seg ikke. For endelig var Thomas hennes, og hun begravde ansiktet ned i genseren hans. Kjente den velkjente lukten av ham, mens han hadde armene godt festet rundt livet hennes, kinnet sitt mot hennes, og snurret henne rundt, rundt, rundt.

SLUTT

Denne saken ble første gang publisert 01/12 2011, og sist oppdatert 01/05 2017.