Den ultimate motoropplevelsen

Jeg var innom for å kjøpe brød, dagens VG og en sixpack, da jeg traff på Per Ivar. I motsetning til meg var han ikke på sommerferie. Han bor nemlig på denne trivelige lille plassen. Per Ivar er gammel bussjåfør, ivrig medlem i Rutebilhistorisk Forening - og overløper! Han sa nemlig opp sjåførjobben til fordel for en jobb som lokfører for en del år tilbake. Makan! Gå over til fienden på den måten. Ja, ja, jeg har jo skjønt etter hvert at gutta på jernhjul får mer i "påsan" enn gutta på gummihjul. Per Ivar hadde jobbet noen år i NSB, men hadde nå byttet jobb til en privat togaktør - Ofotbanen, og det var nå entusiasmen for tog ble vekket hos undertegnede.



Tømmer



- Du som er så opptatt av motorer og motorlyd, skal du bli med meg på jobb og få den ultimate motoropplevelsen?, spurte Per Ivar med et smil. - Ultimate motoropplevelsen, hva mener du med det, du kjører vel elektriske tog?, svarte jeg kjapt, mens sommer-ølene begynte å svette i Joker-posen. - Jeg har bytta jobb, nå kjører jeg dieselelektrisk for Ofotbanen, svarte Per Ivar. Mer enn ett år etter denne samtalen sitter jeg sammen med Per Ivar på et NSB-tog i retning Oslo. En svært uvant situasjon for meg, uttalt toghater som jeg er. Klarte ikke engang å løse billett uten Per Ivars hjelp. Flaut, spør du meg. Målet er Grorud-stasjon der jeg skal entre en Di3 fra 1968. Det gamle lokomotivet skal hale tømmer ned til Peterson-fabrikken i Moss - og jeg skal få være med!!På perrongen på Grorud stasjon blir vi stående å vente på toget til Ofotbanen. Det er på vei mot Grorud fra Braskereidfoss der det har lastet tømmer. Sammen med oss på stasjonen kommer vi i snakk med en "trainspotter" som venter på Ofotbanens tømmertog. Deyt blir ikke den siste toginteresserte vi treffer på denne kvelden.



Big block

Etter litt venting høres tung brumming i det fjerne. Etter hvert dukker en sliten og grønn Di3, med et kobbel på 8 tømmervogner hengende bak, opp på stasjonen. Lyden vekker minner, minner fra barndommens campingferie i en av Norges dalfører og en flere tiår yngre Magelssen som sprang ut av campingvogna hver gang et tog dundret forbi med to sammenkoplede Di3 foran. Lydopplevelsen har jeg nemlig aldri glemt. - Det er jo ikke all verdens komfort her, men det er et utrolig driftssikkert lokomotiv, forteller Per Ivar, når vi vel er om bord i gode gamle Di3. Det første som fanger min oppmerksomhet er den store kokeplata på passasjersiden. Der kunne personalet koke seg en kjele med kruttsterk kaffe, slik at nattskiftet på sporet ble litt hyggeligere. Ellers er førerhuset, hvis vi kan kalle det for det, spartansk og gammeldags. Langt unna det man finner i dagens moderne lastebiler, eller lokomotiv for den saks skyld. Bak ryggen vår befinner maskinrommet seg og godlyden sprer seg fram til oss der vi sitter. Per Ivar tar meg med inn i det aller helligste og jeg vet ikke om jeg er helt komfortabel med den trange passasjen rundt den enorme V-16 maskinen fra GM som slufser og går på tomgang. - Hver sylinder har et slagvolum på 9,3 liter og hele motoren har en effekt på 1775 hk. Dette er skikkelig big block, gliser Per Ivar. Så er det også litt vekt som skal flyttes på. Totalvekta denne kveldne ligger på 766 tonn, av dette er ca. 302 tonn stål i form av et lokomotiv på 102 tonn, samt 8 tommervogner som hver veier 25 tonn. Det gir en nyttelast på 464 tonn. Hele togsettet er ca. 180 meter langt. - Vi snakker egentlig om 30-talls teknologi, men jeg er imponert over hvor moderne motoren tross alt er. Disse motorene produseres fortsatt, men nå med mye mer elektronikk. Artig i grunnene, disse V-motorene fra GM baserer seg på modulprinsippet. De kan koples sammene og danne V8ere, V12ere , V16 og så videre. Innsprøytningen er for øvrig i form av enhetsinjektorer som vi finner på moderne dieselmotorer, forteller Per Ivar ivrig.



Miljø?

Per Ivar er ivrig i å snakke om jernbanen, og er rystet over politikernes snakk om å satse på jernbane. Han føler på kroppen hvordan etterslepet på vedlikehold og oppgraderinger av spor og lignende slår ut. - Man kan ikke si at det skal satses på jernbane uten å følge opp med midler. Slik det er i dag er det helt håpløst. Vi kjører mange steder på skinneganger som er lagt på slutten av 1800-tallet, sier Per Ivar oppgitt. Selv tenker jeg litt på miljøaspektet oppi det hele. Et Di3 drar ca. 416 liter diesel i timen på full belastning (betyr maksimal stigning med maksimal vekt, mye av strekningene kan man rulle en hel del på tomgang), og her er det ingen som snakker om utslippskrav. Minus Euro5 er vel heller et stalltips. Men jeg skal ikke bli altfor snusfornuftig. Jeg ble tross alt ikke med på togturen for å kaste meg på miljødebatten som raser. Det overlater jeg heller til selvutnevnte ekspertblondiner fra SV til å ta seg av. Jeg er med for å oppleve lyd og styrke, og det får jeg i godt monn. Når vi ruller inn på Moss stasjon skal de fulle tømmervognene koples fra, mens et sett med tomme skal koples til. En ansatt fra Peterson i Moss møter oss langs sporet. Han og Per Ivar kommuniserer med togledelsen, og kryptiske (og obskøne?) ord og utrykk utveksles. "Kan jeg få en firer i dvergen av deg?" og lignende spesialutrykk utveksles, mens en stakkars lastebilskribent lytter forvirret til samtalen. Ja ja, de får holde på, jeg har uansett opplevde bigblock ala tog i dag. Et artig veterantogoppdrag for meg, arbeidsplassen til Per Ivar Berntsen.

Denne saken ble første gang publisert 02/06 2008, og sist oppdatert 02/05 2017.