Bergenserne har en ganske unik historie innen norsk ståltransport, skal vi tro sjåførene fra Åsane Sand & Singel. De har vært med siden begynnelsen på 70-tallet. - Vi har kjørt for Karl S. Johannessen, Aspelin Storm Bull, Aspelin, og nå Norsk Stål, forteller daglig leder Sjur Arvid Toppe. Vi sitter i lokalene i Åsane og mimrer om gamle dager sammen med ham og veteranene Johannes Risch og Dag Hjelmtveit, som begge har kjørt stål for firmaet siden 1973. Særegne løsninger for å frakte 12-meters lengder på vestlandsveier der semi er uaktuelt, er gjennomgangstema. Pensjonerte busser med langt chassis ble fort en akseptert løsning fra tidlig på 70-tallet. Hjemme på verkstedet ble de rensket for alt utenom førermiljø og påsatt relativt enkle førerkabiner, ofte med bussdøren inntakt et stykke bak førersetet. Arvid kom i tillegg i kontakt med direktør Lahn-Johannesen på Rutelaget Askøy Bergen, noe som skulle bety mye i denne fasen. Her fikk han hjelp både med verksted og deler, når behovet var der. - Han var som en far for meg, minnes Arvid, uten at han helt skjønner hvorfor det ble slik. Stålkjøringen regnes som en tøff arbeidsplass. Likevel er det her vi finner de som har holdt ut lengst i bedriften. Johannes drar frem et bilde av et digert flammetårn i stål, med en tungt belastet ombygget buss under. Vi er tilbake på 70-tallet og den første utbyggingen av raffineriet på Mongstad. Som så mange andre steder satte man i gang gigantanlegget, før noen fant på å bygge ordentlig vei ut dit. - Det var Radøy Mekaniske som bygget branntårnet, minnes Johannes. Han tror planen i utgangspunktet var å ta det på båt, men noen i bedriften hadde forregnet seg på oppgaven. Samtidig ble den anvendelige stålbilen fra Bergen som jevnlig kom å leverte varer, lagt merke til. - Vi fikk i hvert fall en forespørsel på å transportere tårnet på 22 meter. Bilen vår var 11 meter, så det burde gå, tenkte Arvid og sa ja. Han satte Johannes på jobben. Tyngre enn bilen Etter litt tankevirksomhet fant karene fort ut at dette ville de aldri få dispensasjon for å kjøre. Den mest kreative løsningen de kom frem til ble å kjøre om natten, mens lensmannen lå og sov. Som tenkt, så gjort. Turen gikk seint. På den smale veien foran spesialtransporten gikk en tropp med motorsag og kappet frukttrær i utsatte hager og rev ned portsøyler som hindret videre fremdrift. Underveis måtte de også forsere en tunnel, noe som førte til at tårnet fikk noen riper i lakken. Tunnelen var på forhånd grøftet, så hjulsporene ble lavest mulig. Men frem kom de, utrolig nok, etter tre-fire mil i intens spenning. - Vi skulle aldri tatt på oss det oppdraget, fastslår en etterpåklok bileier. - Vi ble jo rett og slett lurt. Den gang var vi jo veldig forsiktige når vi skrev regninger på jobbene, så vi gikk kraftig i minus på den jobben når det kom motregning på skaden på tårnet som oppsto i tunnelen. I tillegg kom alle anmeldelsene fra folk som fant nedsagde frukttrær i hagene sine neste morgen. Arvid rister på hodet. Nå kan han le av det, men han skjønner godt at folket langs veien ble forbanna. - I enkelte svinger løftet hjulene seg, så vi måtte til med jekketaljer for å holde bilen på rett kjøl slik at vi fikk styring. Vi hadde sveist planet fast til rammen, slik at det var null fjæring. Vi jekket det opp, sveiste, og slapp det ned igjen. Enda var planet nesten nedi hjulet når lasten kom på. Jeg er sikker på at tårnet var tyngre enn bilen, minnes Johannes og flirer. Bilen var ødelagt etter denne transporten. Historien fortsetter Vi må bare ta med en liten historie til, mens vi er i gang. Den handler også om stål. Om en leveranse i Mauranger i Hardanger. - Vi hadde en fantastisk sjåfør som het Jan Vinje. Han kjørte en høyrerattet Scania og skulle til Mauranger en sur og kald vinterdag. Utpå dagen kom det etterlysning fra kunden. Bilen hadde ikke kommet. Jeg fikk noen fra anlegget til å kjøre for å se etter ham og de fant bilen i et av bratthengene opp mot anlegget. Hytten lå 15 meter bak bilen og ikke et menneske var å se, forteller Arvid. Han ringte fergen og de bekreftet å ha sett en fyr som virket litt pussig. Etterlysning ble sendt ut, men ingen sjåfør ble funnet. - Neste dag, fortsetter Arvid, - sto jeg ute på plassen her. Og hvem andre enn Jan kommer gående over haugen her borte. Da hadde han gått i et døgn, antakeligvis i sjokk. Det viste seg at han hadde vært borti en fjellnabb og fått revet av hytten, mens han selv satt igjen i setet på chassiset. Er det rart han fikk sjokk, ler Arvid. To mann ble sendt innover neste dag med flygerluer og tykke skibriller for å kjøre bilen hjem igjen, med hytten surret fast bakpå planet. De så ut som polfarere da de kom tilbake i snøværet. Tusenkunstneren Vel, det ble mye om gamle dager dette. Og kanskje ikke så mye om dagens ferske stålbil som dere hadde forventet. Men en Volvo FH 8x4 som har vært innom Engebakkens magiske verden bør vel også vies litt oppmerksomhet. Tusenkunstneren fra Stange tok utfordringen på strak arm da han ble forespurt og har bygget opp hele bilen, både planet, kranen og et finurlig underkjøringshinder bak. Den største utfordringen var likevel hytta. Her ble det nybrottsarbeid, med skjæring av frontrute og flytting av interiør. Volvo ble blant annet valgt fordi den var minst komplisert å bygge om, i og med at det ikke befant seg så mye som måtte flyttes helt ute på høyresiden. Inne i hytta er nå varmeapparat og elektronikk puttet inn i et eget skap innenfor døren på høyresiden. For selv om den ikke kan benyttes, valgte Engebakken å montere døren på igjen. Om ikke annet kan vinduet brukes. Den utvendige finishen ellers har fått blandet mottakelse i det bergenske transportmiljøet. Den har unektelig et noe spesielt utseende. Historien fortsetter altså med spesielle løsninger hos Åsane Sand & Singel. Vi lover å bringe dere neste kapittel, når enn det måtte skrives.
Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!