Beredt til å stoppe Putin
NATOs nye grense mot Russland
Skulle mektige Russland finne på å angripe det ferske NATO-landet Finland, er sannsynligvis grensevaktene de første som må slåss. Men frykt finnes ikke blant de bevæpnede vokterne av finsk frihet i skogens dyp. Tvert imot.
Om sommeren er myggen blant de få skapningene som nå får passere grensen uforstyrret. Om vinteren er det bare snøfokk som får krysse grensen i de dype skogene mellom Finland og Russland.
Finland har mer enn mygg, snø og kulde. Finnene har også grensevakter med stor G. Ilkka Tuomikko er en slik. Han er sjef for hundre andre voktere av grensen. Bevæpnede kvinner og menn i skogens dyp. Deres oppgave er å passe på det som blir NATOs nye yttergrense mot et aggressivt Russland.
Den russiske presidenten Vladimir Putin er ikke særlig begeistret for Finlands NATO-søknad. Strømledninger er koblet fra, gassleveranser fra Russland er allerede stoppet. Noen frykter at russerne vil gå lenger. Slik de har gjort i Ukraina. Men skulle så skje, bør kanskje Putin være klar over at også her vil han møte motstand. Sterk motstand.
For frykt er ikke akkurat hva som rir finnene. Snarere tvert imot.
− Frykt er bare noe som sitter mellom ørene, slår Ilkka fast.
men han er samtidig en av de hyggeligste og mest gjestfrie grensevaktene jeg noen gang har møtt. Han begynte i yrket i 1993, og trives svært godt. 300 meter bak Ilkka, ligger Russland. Foto: Haglund, Johnny
Godt rustet
Slik er også finnens offisielle linje:
− Vi er godt forberedt på et russisk angrep, og vil gi dem kraftig motstand hvis så skulle skje, sa den finske forsvarssjefen Timo Kivinen nylig til Reuters. Han la til:
− Den viktigste forsvarslinjen ligger mellom ørene.
Landet med 5,5 millioner innbyggere har en stående kampstyrke på 280 000 mann. I tillegg kan Finland mobilisere ytterligere rundt 900 000 reservister i en skarp situasjon.
Ifølge en meningsmåling fra det finske forsvarsdepartementet i mai, oppga 82 % at de er villige til å delta i det nasjonale forsvaret om Finland blir angrepet.
Allerede da Finland leverte sin søknad om medlemskap i NATO til generalsekretær Jens Stoltenberg, oppfylte Finland kravet mange Nato-land sliter med: Å bruke to prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvaret. Finland har i flere år satt av to prosent til sine væpnede styrker. De står dermed godt rustet til å møte en motstander.
En kriger
Noen mennesker kan lett avsløres som krigere ved å se dem i øynene. Noen har blikket som gjør at du vet at han eller hun vil kjempe til det aller siste om nødvendig. Slik er mange finner. Og slik er i hvert fall Ilkka. Han er verdens hyggeligste kar, og han har ingen behov for å fortelle om hvor tøft eller farlig det er å være finsk grensevakt i de dype skogene øst i landet i 2022.
− Neida, her er hyggelig og fredelig, smiler han.
Som nordmann og ivrig leser av nyheter i både norske og internasjonale medier, dro jeg til den finsk-russiske grensen i den tro at jeg ville møte bekymrede innbyggere. I hvert fall ventet jeg å se litt frykt i øynene hos de første som vil må kjempe hvis russeren eventuelt skulle angripe. Men nei. Ingen frykt. Ingen redsel. I stedet møtte jeg finske grensevakter som kanskje best kan beskrives som litt undrende og kanskje en smule frustrerte.
− Tidligere møtte vi våre russiske kollegaer én gang i måneden for å diskutere jobb, forteller Ilkka.
Vinterkrigen
Han har ikke snakket med sine russiske kolleger siden før pandemien. Brått er de ikke lenger kollegaer og kamerater, men motparter − i manges øyne; fiender.
− Men russerne er ingen fiender. De er våre venner. Det er jo ikke de som er aggressive, det er det de som styrer landet som er, slår Ilkka fast.
Han forteller at lite forandret seg her ved Nuijamaa, den største grenseovergangen i det østlige Finland, siden 24. februar da krigen i Ukraina brøt ut.
− Det eneste var i starten av krigen, da kom det daglig ukrainske flyktninger som søkte asyl i EU, minnes Ilkka. Deretter har det vært stille. Det skyldes hovedsakelig to ting.
For det første har Finland alltid har vært grensen mellom Vesten og øst. Og landet har vel knapt senket skuldrene en eneste gang siden sist de var i krig med naboen. Den gang het nabolandet Sovjet og de kjempet egentlig to kriger – Vinterkrigen (30. november 1939 til 13. mars 1940) og den påfølgende Fortsettelseskrigen (juni 1941 til september 1944).
Frykt er bare noe som sitter mellom ørene.
Finland fikk riktignok støtte av Nazi-Tyskland under den siste konflikten. Men hadde ikke finnene kjempet med nebb og klør mot mektige Sovjet under Vinterkrigen, noe de fikk internasjonal anerkjennelse for, er det fullt mulig finnene hadde snakket russisk i dag.
90 prosent borte
Men den fremste årsaken til at hverdagen for Ilkka og de andre vokterne nærmest er uforandret, er Covid.
− Før pandemien hadde vi rundt tre millioner grensekryssinger i året. Da pandemien tok til, forsvant 90 prosent, forteller Ilkka. Da krigen startet, skjedde det derfor ikke mye her. Og de få som nå krysser grensen, er stort sett finner eller russere med to pass.
− De er både finske og russiske, smiler Ilkka og forteller at de aller fleste som tidligere krysset grensen var shoppingturister.
− Russere dro til Finland for å shoppe, mens finner dro til Russland for å fylle billigere drivstoff.
Men om grensevokterne har opplevd små forandringer frem til nå, kan ting skje.
− Vi er i beredskap og følger nøye med, gjør Ilkka klart.
Med god grunn.
Plagsom nabo
Land med mektige venner, som Sverige og Finland, tør Putin aldri å gå løs på.
Nylig har videoer lagt ut på sosiale medier, avslørt at russerne mest sannsynlig har fraktet raketter til byen Vyborg, kun fire mil fra grenseovergangen ved Nuijamaa.
Dessuten frykter også finske myndigheter at Russland kan legge press Finland på samme måte som EU hevder at Hviterussland gjorde på slutten av fjoråret: Da sendte president Alexander Lukasjenko tusenvis av asylsøkere fra Midtøsten, Afghanistan og Afrika mot grensen til Polen og Litauen som hevn for EU-sanksjoner. Kaos oppsto, vinteren kom. Uskyldige mennesker døde.
Finske myndigheter har derfor ytret ønske om å forandre reglene, slik at asylsøknader kun kan aksepteres ved enkelte grensestasjoner, ikke alle, slik reglene er i EU nå. Finnene har også uttalt at de ønsker å styrke grensesikkerheten, og bygge fysiske barrierer mot Russland.
− Ikke bli tatt
Fra Nuijamaa beveger jeg meg litt nordover langs grensen. Langs den 1340 kilometer lange grensen til Russland finnes ingen naturlige hindringer eller grenselinjer i terrenget, som en elv eller fjellkjede. Flere steder går grensen gjennom tjukk skog og tynt befolkede områder uten hverken overvåkning eller skilt.
Men selv om jeg føler meg fristet til en snarvisitt i Russland, advarte Ilkka om at grensen har flere øyne enn man skulle tro. Og skulle jeg krysse over og bli tatt, har jeg et stort problem.
− Særlig hvis våre russiske kollegaer skulle ta deg, ler Ilkka. Han ler ekstra godt når jeg forteller hva som hendte meg i Armenia nylig (Vi Menn uke 12 – 2022). Det var et minnerikt ubehagelig møte med væpnede russere i tjeneste.
− Vi har kun noen få ulovlige grensekryssinger i året. Folk vet at de løper stor risiko, påpeker han.
Men noen slipper de over grensen – ukrainske flyktninger. Jeg møter én av dem i det kvelden nærmer seg i Nuijamaa. Hun heter Alina og rømte fra sitt hjemland for to måneder siden.
Putin tør ikke
− Jeg bor i Boden, helt nord i Sverige, forteller hun stolt og glad. Og litt trist. For hun savner hjemlandet. Men slik det nå er, har hun ikke noe valg. Bak henne kommer én av årsakene: En ung jente; datteren hennes. Men så smiler Alina igjen. For akkurat nå er hun en turist.
− Jeg har reist gjennom Sverige og Finland, og det er vakkert. Folk er så hyggelige og milde, forteller hun og fortsetter i fine ordelag med å beskrive hvordan det har vært å komme til denne delen av verden, vekk fra krig i sitt hjemland.
Når hun nå oppsøker grensen til Russland er det for å hjelpe en ukrainsk venninne. Aline var litt skeptisk da hun kom hit, for de finske grensevaktene, bevæpnede menn og kvinner med strenge ansikter, kan virke skremmende på et menneske som nylig har opplevd krig. Men hun forsto raskt at finnene ikke er slik.
− De er jo hyggelige, skryter hun og forteller at akkurat nå er hennes venninnes mor i samtale med grensevaktene for å få lov å komme inn i Finland.
− Hun er russisk statsborger, men vil inn i EU, forteller Alina. Som bosatt i Sverige frykter ikke Alina Putins aggressive fremferd, til tross for den siste tids hendelser.
Føler seg trygg
Denne holdningen er utbredt blant samtlige jeg snakker med i grensetraktene. For, som en innbygger i grensebyen Imatra sa;
− Putin trodde han skulle ta Ukraina lett. Men vi ser hvordan det går. Land med mektige venner, som Sverige og Finland, tør Putin aldri å gå løs på.
Slik tenker Alina også.
− Jeg føler meg trygg som aldri før, avslutter den ukrainske flyktningen i det kveld og mygg fyller skog og himmel her i grensetraktene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 40 2022
Kan skylde seg selv
Før krigen i Ukraina var kun rundt 20 % av innbyggerne i Finland positive til NATO-medlemskap.
Nå er holdningene snudd på hodet. 18. mai la Finland inn sin NATO søknad.
Finlands grense mot den store naboen i øst har vært diskutert i alle år. Men den har ikke vært et stort problem – før nå. Det kan Putin skylde seg selv for.
Trusselen fra øst har selvsagt spilt en stor rolle for Finlands nøytralitet og er kanskje hovedgrunnen til at finnene aldri har meldt seg inn i NATO. Strategien om å ikke provosere naboen har på en måte vært Finlands beste kort for å få være i fred. Kritisert av enkelte, men deres balanserende politikk for å bevare freden har fungert.
Men Russlands stadig mer aggressive adferd, som til slutt resulterte i angrepet på Ukraina, utløste Finlands beslutning om å søke NATO medlemskap − med solid oppslutning i folket.
Denne saken ble første gang publisert 17/08 2022, og sist oppdatert 17/08 2022.
