Levde som helt – døde som vrak
Da hotelldirektøren hørte om den mystiske gjesten, gikk han og banket på døren. Synet fikk ham til å gråte
For en sykkelinteressert verden var Marco Pantani en sann helt. En slik alle barn ser opp til. Sykkelstjernen forførte det sykkelgale Italia, han ble kalt den skandalerammede sportens redning. Men så skapte han en av de største skandalene selv.
Den skallede mannen med de store ørene sjekket inn på Le Rose hotell i den vinterstille italienske feriebyen Rimini. Det var mandag den 9. februar 2004, og han låste seg inn på rom 5-D i toppetasjen på hotellet. Rommet var et av hotellets beste – det gikk over to plan med utsikt over Adriaterhavet.
Den skallede mannen med de store ørene skulle bare være der ett døgn. Han tok noen telefoner, ruslet en tur ut i vinterkvelden før han var tilbake.
– Han virket svært trist, det var tydelig at han ville være alene, fortalte Silvia Deluigi, datter av hotelleieren.
Piraten
Hver morgen de neste dagene gikk Deluigi opp til gjesten med kaffe og en brioche. Hver morgen spurte han om han kunne få beholde rommet en dag til.
Hver kveld gikk en servitør opp med en pizza.
Om kvelden fredag den 13. februar ville gjesten ha en omelett.
Nå fortalte resepsjonisten sin sjef Oliver Laghi hvem den mystiske gjesten var.
Hotelldirektøren laget selv omeletten. Så gikk han opp til rommet og banket på døren.
Mannen som lukket opp, var Italias største sykkelstjerne, «Piraten» Marco Pantani. Mannen som få år tidligere hadde vunnet både Giro d´Italia og Tour det France. En nasjonalhelt.
Nå var «Piraten» ustelt, oppblåst og grå i ansiktet. Han hadde ikke dusjet på flere dager. Øynene var skremte, fortvilte, han var forvirret – og virket totalt utmattet.
Siste møte
Hotelldirektør Laghi begynte å snakke til gjesten, han mer eller mindre bablet i vei: «Jeg har fulgt karrieren din. Touren. Giro d'Italia! Hotelldirektøren begynte å gråte.
Men Pantani smilte tilbake. De avtalte å snakke sammen neste dag. Men Laghi fikk aldri se Marco Pantani igjen i live.
Ingen andre heller.
Lørdag morgen – på Valentinsdagen – kom noen av de andre gjestene i toppetasjen ned i resepsjonen og lurte på hvem den skallede mannen der oppe var. De syntes han oppførte seg merkelig. Noen gjester klaget; Den skallede mannen skrek og ropte, han dundret i veggene eller i møblementet.
Født: 13. januar 1970 i Cesena.
Død: 14. februar 2004 i Rimini.
Lag: Carrera (1992-1996), Mercatone Uno (1997-2003).
Type syklist: Klatrer, sammenlagtrytter.
Kallenavn: Piraten (Il Pirata).
Høyde/vekt: 172 cm/57 kg.
Største meritter:
Tour de France, sammenlagt i 1998.
Giro d´Italia, sammenlagt 1998
Tour de France, ungdomstrøya 1994 og 1995.
Åtte etappeseirer i Tour de France.
Klatretrøya i Giro d´Italia i 1998.
Åtte etappeseirer i Giro d´Italia.
Da Larissa Boyko, værelsespiken på Le Rose, banket på døren, brølte Pantani til henne inntil hun forsvant.
Resepsjonisten Pietro Buccatello gikk opp for å undersøke.
– Jeg hørte møblene bli flyttet rundt, jeg snakket med hotellsjefen, han foreslo vi skulle bruke som unnskyldning at vi måtte skifte håndklær. Jeg ringte opp, men telefonen var alltid opptatt.
Klokken 20 om kvelden gikk resepsjonist Buccatello opp til rom 5-D og banket på, men fikk ikke svar. Klokken 21.30 banket han igjen, nå låste han seg inn med hovednøkkelen.
Synet som møtte ham, var rystende.
Hvitt pulver, rødt blod
Rommet var fullstendig rasert. Døren var forsøkt barrikadert. Til og med mikrobølgeovnen var revet løs fra veggen for å blokkere inngangen. Varmeanlegget sto på fullt. Et laken var surret sammen og knyttet fast i trappen mellom de to etasjene.
« Han virket svært trist, det var tydelig at han ville være alene
Ved siden av sengen på det øverste planet lå Marco Pantani med ansiktet ned – i en stor blodpøl. Han hadde synlige skader i hodet. På gulvet fant man rester av et hvitt pulver. Kokain.
Marco Pantani ble bare 34 år gammel.
Han hadde vært død i seks timer. Obduksjonen viste at sykkelhelten døde av en overdose kokain.
Etterforskningen slo fast at ingen andre hadde vært involvert i dødsfallet. Men veldig mange har aldri akseptert denne konklusjonen.
Levde med sykkelen
Som guttunge var lille Marco klønete – alltid i aktivitet, men lite elegant. Han var en ensom liten gutt med store, stirrende øyne og store ører. Og urolig. – ADHD, ville man kanskje sagt idag.
I 1976, da gutten var seks år fikk han en rød liten sykkel. Da Marco var 12 var den lille, røde tohjulingen byttet ut med en racer. Retningen var staket ut.
Han elsket å sykle – lange turer hver eneste dag opp i åsene i Emilia-Romagna. Når han kom hjem, dro han sykkelen med seg inn for å vaske den i badekaret før den fikk stå og tørke i gangen. Om natten trillet han den inn på soverommet.
Marco Pantani var som skapt for å sykle verdens hardeste fjelletapper. Han veide bare 57 kilo, fordelt på 172 centimeter, han var som en edderkopp oppover de smale og svingete fjellveiene.
var ødelagt. Foto: NTB/Armando Trovati/ AP photo
Hatet smerte
«Piraten» var et klengenavn han ga seg selv, han hadde begynt å miste håret like etter puberteten, i 20-årene barberte han skallen blank og knyttet et tørkle – en bandana – rundt hodet.
Marco Pantani var noe helt for seg selv – også innenfor superklatrernes lille gruppe. Fansen flokket seg rundt ham overalt hvor han dukket opp. Oppmerksomheten som fulgte med, berømmelsen, heltedyrkingen … Pantani hatet det. Han ville helst være i fred.
« Han kunne møtt problemene som en voksen, som en mann.
– Han var en mester som bar på en forbannelse, sier Mario Pugliese, journalist og en venn av Pantani siden de begge var 11 år gamle.
«Jeg hater smerten når jeg klatrer, derfor forsøker jeg å bli ferdig med det så raskt som mulig» sa Pantani selv i et intervju.
Det dype fallet
I sine syv år på toppnivå rakk Piraten å forføre det sykkelgale Italia. Han skrev seg inn i syklingens historiebøker med enorme bokstaver. I 1994 klatret han opp Mont Ventoux raskere enn noen annen gjennom alle tider. Rekorden står fortsatt. Tre år senere gjorde han det samme på ikoniske Alpe d´Huez. Den rekorden står også.
Året etter det, i 1998, gikk han til topps sammenlagt – ikke bare i hjemlandets Giro d´Italia, men også i Tour de France. Bare syv syklister har klart det gjennom historien. Pantani er den siste.
– Sykkelsportens redningsmann, ble han kalt – i en periode der skandalene sto i kø i idretten på to hjul.
Men det varte ikke lenge før Pantani selv ble sentrum for en av de største skandalene. Én hendelse skulle rive beina under ham og ødelegge resten av livet hans.
Klokken var så vidt halv åtte om morgenen 5. juni 1999 da en gruppe dopingjegere dukket opp på Piratens hotell i OL-byen Madonna di Campiglio. Det var under Giro d´Italia – Marco Pantani ledet med nesten seks minutter da bare én klatreetappe gjensto. Han var på vei mot en overlegen seier – for andre året på rad.
Kastet ut av rittet
Selvsagt hadde det vært snakket om doping, mange tester hadde vært gjennomført. Pantani hadde sluppet gjennom. Men mistankene florerte, det blodfortykkende midlet EPO var tema i alle leire. Men metoder for å avsløre EPO-bruk, fantes ikke.
Løsningen ble å sette en grense for hvor høyt hematokrittnivå utøverne kunne ha i blodet. Nivået stiger ved bruk av EPO, og ekspertene kom frem til at hvis en syklist lå over 50, ville vedkommende få startnekt i 15 dager. Alle visste at så høye verdier var et sterkt indisium på doping.
Denne junimorgenen i Madonna ble Marco Pantani målt til et hematokrittnivå på 52.
Italias gigantiske sykkelstjerne ble kastet ut av rittet.
Helvete brøt løs. Pantani blånektet.
Jakt etter syndebukker
Etter å ha blitt kastet ut av Giroen, gikk mye i svart for Piraten. Han kunne syklet Tour de France senere på sommeren, men orket ikke. I stedet søkte en sluknet stjerne trøst i det narkotiske stoffet kokain. Piraten hadde lekt med stoffet tidligere også. Og nå gikk den farlige leken over styr.
– På slutten, like før han døde, skal han ha brukt opp mot 100 gram i uken. En del leger hevder at et slikt misbruk ikke skal være mulig for et menneske, skriver Matt Rendell i boken «The Death of Marco Pantani.»
Pantanis foreldre anklager kjæresten på den tiden for ikke å ha gjort nok for å redde sønnen. Og de anklager sykkelsportens organer for å ha gjort ham til en syndebukk.
Andre mener de burde sett nærmere på sin egen rolle.
Narkolangere
Vennen Mario Pugliese, er én av dem. Han mener moren og manageren var mer interessert i pengene som fulgte med sykkelkarrieren enn i å beskytte stjernens liv.
Andre skylder på betjeningen på hotellet der Pantani bodde de siste dagene av livet.
Noen kritiserer italiensk politi for at de aldri arresterte ham etter en serie bilulykker.
Atter andre skylder på narkolangerne som forsynte stjernen med store mengder kokain.
Men nesten ingen skylder på Marco Pantani.
Ville åpne graven
Forklaringene på dødsfallet har vært uendelig mange og fantasifulle. Det er ikke mange årene sidene det i fullt alvor ble foreslått å åpne Pantanis grav – for å finne beviser for en forbrytelse.
Forfatter Matt Rendell fnyser av det hele. Det var hverken snakk om selvmord eller et drap, mener han.
– Det er tåpelig å snakke om drap. Vi har å gjøre med foreldre som nekter å innse at sønnen deres var avhengig av narkotika, mener Matt Rendell.
«Kommer til å dø»
Etter skandalen i juni 1999 prøvde Pantani å komme tilbake på sykkelsetet flere ganger, uten suksess. Under en razzia i 2001 ble det funnet en sprøyte med rester av insulin på Pantanis rom. Seks måneders utestengelse fulgte. Piraten gjorde et bemerkelsesverdig comeback i 2003, men det kunne ikke vare. Pantani prøvde å bli ren, men forlot to klinikker etter få dager, på en av dem fikk han til og med smuglet inn kokain.
Mario Pugliese har fortalt at han gikk til sine redaktører, han ville skrive saken «Marco Pantani kommer til å dø.» Målet var å hjelpe den store helten.
Redaktørene sa nei. I begynnelsen av februar, en uke før Pantani døde, satte han seg ned og skrev kameratens nekrolog.
– Jeg kunne skrevet den seks måneder tidligere, sier han.
Etter utestengelsen sommeren 1999 hevdet Pantani at han var offer for et komplott, at prøvene av ham var jukset med og at resultatene var fabrikkert. Pantani nektet for å ha gjort noe galt, det gjorde han for øvrig gjennom hele karrieren i likhet med en lang rekke andre syklister.
I 2014 offentliggjorde franske myndigheter en omfattende rapport. Da dopingprøvene til flere av rytterne fra sommeren 1998 ble testet på nytt – etter at det var blitt mulig å avsløre EPO – viste Pantanis prøver klare spor av det forbudte stoffet.
– Han kunne møtt problemene som en voksen, som en mann. Eller han kunne møte dem som et barn, prøvd å gjemme seg vekk. Og det var det han valgte, sier vennen Mario Pugliese.
Kilder: bicycling.com,
The Guardian, VG, Wikipedia
Møtte Pantani i sin siste Tour
Da Dag Otto Lauritzen i 1994 syklet sitt aller siste Tour de France, var den unge Marco Pantani på vei mot stjernene, og hadde sin debut i rittet.
Det var dette året italieneren raste opp de 15.9 kilometerne til toppen av Mont Ventoux på 46 minutter blank.
Rekorden er aldri senere slått.
– Jeg husker ham som en utrolig dyktig klatrer. Han var uberegnelig, han kunne rykke når som helst og hvor som helst, gjerne når du minst ventet det, sier Lauritzen til Vi Menn.
Men noe nært forhold til legenden ble det aldri tid til.
– Jeg visste jo at det var mitt siste ritt, og tenkte mest på det, sier sørlendingen.
Som journalist og TV-ekspert fulgte han Pantanis karriere i årene etterpå, og beklager måten den endte på.
– Han hadde nok sitt å slite med, og tok nok også noen gale valg. Men han var en fenomenal syklist og klatrer, det er det ingen tvil om, sier Lauritzen.
Kurt Asle Arvesen flyttet til Italia som førsteårsproff i 1998.
– Pantanis store år. Han husker kultstatusen til Piraten.
– Pantani var ikonet over alle ikoner. Han var mannen som fikk applaus uansett hva han gjorde. Vi satt i samme gruppe langt bak vinnerne i et løp. Da vi kom i mål, løp folk vekk fra området hvor vinnerne skulle hylles, og mot Pantanis bil, fortalte den nåværende sportsdirektøren til VG.
Og da Arvesen selv hadde vunnet sin første Giro-etappe i 2003, kom sjefen til Pantani bort til ham. Arvesen syklet på helt nye dekk som var veldig lette, og vanskelig å få tak i. Pantani ønsket å kjøpe dem før fjelletappene, men noen handel ble det ikke.
– På det tidspunktet var ikke Pantani noen favoritt lenger. I feltet var han bare som hvilken som helst annen rytter, minnes Kurt Asle Arvesen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 35 2022
Denne saken ble første gang publisert 13/07 2022, og sist oppdatert 14/02 2024.
