Når barna lever farlig

Slik takler du usunne bekymringer

Uroer du deg stadig over dine voksne barn?

TAKKNEMLIG: - Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått tilbake Samuel, men jeg har grått grådig mye, sier Anne Marie Ulvolden, mor til Samuel Massi som var med Berserk til Antarktis da den forliste.

TAKKNEMLIG: - Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått tilbake Samuel, men jeg har grått grådig mye, sier Anne Marie Ulvolden, mor til Samuel Massi som var med Berserk til Antarktis da den forliste. Foto: FOTO: Egil Nordlien, HM Foto

Publisert Oppdatert
FORSVANT: Seilbåten Berserk er savnet i Sørishavet og redningssentralen på New Zealand har ikke hørt noe siden en av nødpeilerne på båten ble utløst.

FORSVANT: Seilbåten Berserk er savnet i Sørishavet og redningssentralen på New Zealand har ikke hørt noe siden en av nødpeilerne på båten ble utløst. Foto: Foto: Jarle Andhøy / Scanpix

OVERFORSIKTIGE: Anne Marie Ulvolden er skeptisk til dagens forsiktighetskultur, der alt er farlig og forbudt.

OVERFORSIKTIGE: Anne Marie Ulvolden er skeptisk til dagens forsiktighetskultur, der alt er farlig og forbudt. Foto: FOTO: Egil Nordlien, HM Foto

Dette styrer bekymringene dine

Det finnes ubegrenset med ting å bekymre seg for når man er foreldre. Disse faktorene avgjør graden av hvor engstelig du er:

Din egen personlighet og hvor lett du blir oppskaket av ulike hendelser

Graden av generell angst og sykelig bekymring hos deg selv

Kulturelle forhold. Hva regnes som normal foreldreinvolvering i vår kultur?

Hva slags barn du har. Som foreldre kan man være totalt bekymringsløs for det ene barnet, mens man kan ha masse bekymringer for søsken.

Kilde: Leif Edward Ottesen Kennair, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved NTNU

Medfødt behov for action

Alle mennesker er født nysgjerrige med et medfødt behov for aktivitet, stimulering og utforskning.

Omtrent 10 prosent av alle mennesker trenger ekstra mye action for å trives. På fagspråket blir de ofte omtalt som high-sensation seekers eller høystimuli-søkere.

Høystimulisøkere leter aktivt etter nye, intense, varierte og komplekse sanseopplevelser. De er, ifølge den amerikanske forskeren Marvin Zuckermann, villige til å ta større sosial eller fysisk risiko enn andre for å få slike opplevelser.

High-sensation seekers velger ofte klatring, fallskjermhopping, utforkjøring, elvepadling og andre idretter som involverer fart. Vi finner dem ofte blant flygere, dykkere, redningsmannskaper, spesialistyrker i politiet, i brannvesenet og det militære. De trives også i bransjer med store sosiale utfordringer.

Takket være sitt optimistiske livssyn om at ting stor sett går bra, vil høystimulisøkerne oppleve mindre frykt og mer positiv glede i mange risikosituasjoner.

Dette i motsetning til deres motpoler; lavstimulisøkerne, som opplever verden som mer farlig. Derfor trives de best i situasjoner som er oversiktlige og kontrollerte. Trolig er rundt 10 prosent av oss lavstimulisøkere, men de fleste mennesker befinner seg midt mellom disse ytterpunktene.

Kilde: Gunnar Breivik, professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Norges idrettshøgskole

I stedet for å få «ungene» til å skifte jobb, fritidssysler eller ektefelle, bør du heller fokusere på hva DU kan gjøre for å dempe DINE bekymringer.

Det vet mammaen til Samuel Massie (18) alt om.

- Hallo, det er fra politiet i Bodø. Er du moren til Samuel Massie, som er med på seilbåten Berserk? Hovedredningssentralen har mottatt nødsignaler.

Tirsdag 22. februar kl. 14.30 kommer telefonoppringningen som i løpet av 36 timer skal komprimere all den angst en mor kan føle for sitt eget barn.

Anne Marie Ulvolden (46) i Bergen har akkurat kjørt sin yngste sønn Joachim (14) til Flesland. Eldstemann Daniel (23) bor i Oslo, men Samuel befinner seg på den andre siden av jordkloden - i Antarktis - på sitt livs eventyr med ekspedisjonsleder og skipper Jarle Andhøy.

I seks måneder skal Samuel seile og kjempe mot naturkrefter sammen med tøffe menn - langt unna mammas omsorg og kontroll.

Hvor er Samuel?

- Det kom som et sjokk at Berserk var savnet. Samuel hadde sendt oss en e-post ni dager før, og da var han og Jarle på vei mot Sørpol-punktet. Jeg håpet at de fortsatt befant seg på land, men ble bekymret da det ikke hadde kontaktet sin norske kontaktperson til vanlig tid denne tirsdagen, forteller Anne Marie.

Etter kort tid begynner de første journalistene å ringe henne. Berserk nevnes i alle nyhetssendinger. Det er orkan med minst 80 knops styrke i leteområdet. Kan Samuel og Jarle Andhøy likevel være om bord? Ingen får kontakt med reisefølgets satellittelefoner.

«18-åring savnet i Sørishavet», skriver avisene.

Lammet av angst

- De første 12 timene klarte jeg til en viss grad å holde frykten i sjakk, men da vi heller ikke hørte noe til vanlig tid onsdag morgen heller, ble jeg lammet av ubeskrivelig angst. Jeg gråt og gråt og var helt knust. Selvbebreidelsene kom skyllende over meg. Var jeg en uansvarlig mor? Var dette min skyld? Jeg bare visste at jeg ikke ville overleve å miste en av ungene mine. Da jeg la meg onsdag kveld, var jeg sikker på at Samuel var død, forteller Anne Marie.

Om natta skjelver hun så fælt at kjæresten må ligge og holde hardt rundt henne. I løpet av dagen har Anne Marie verken orket å spise eller drikke. Mobiltelefonen har ringt og ringt det siste døgnet, men nå er den plutselig stille.

- Hvis det ringer nå i natt, så tør jeg ikke ta den, sier Samuels mamma.

Ett sted mellom klokka ett og halv to ringer mobilen.

Som en ny fødsel

Det er moren til Jarle Andhøy som ringer. Hun har endelig fått kontakt med sønnen sin. Jarle og Samuel befinner seg trygt på land.

- Der og da var det en euforisk lykkefølelse, et fysisk rush, som raste gjennom kroppen min. Jeg sammenligner det med å føde der du i det ene øyeblikket har ubeskrivelige smerter og i det neste opplever en like ubeskrivelig lykkerus. Jeg fant fram den dyreste whiskyflasken som noen gang vil bli drukket her i huset. Jeg lo hysterisk og sendte sms til venner, familie, naboer og kollegaer: Samuel lever!

Fra Playstation til sjøsprøyt

Nøyaktig fire måneder senere sitter Anne Marie Ulvolden i sentrumsleiligheten i Bergen og gjenopplever sine tøffeste døgn som mamma da vi intervjuer henne. På veggene henger barnebilder av tre smilende gutter som hun i flere år har oppdratt alene.

Samuel, den tilsynelatende roligste av dem, ble tv-kjendis, da han i fjor var med i NRK-serien Sjøsprøyt. Samuel var den yngste av 10 ungdommer som trengte å komme seg bort fra sløvende sofaliv med Playstation og pizza. Ingen gledet seg mer enn moren hans over at seiling og gutta på Berserk klarte å vekke en sovende eventyrer.

Vil ikke overbeskytte

Anne Marie Ulvolden ser ikke på seg selv som en bekymret mammatype. Tvert imot er hun skeptisk til dagens forsiktighetskultur, der alt er farlig og forbudt.

- Skitne barn er lykkelige barn, har vært min oppdragerfilosofi, smiler hun.

I jobben som helsesøster snakker hun mye med ungdom som mangler motivasjon og retning, og hun møter usikre nybakte mødre og fedre som er ekstremt opptatt av risiko og fare. Selv har hun ikke villet polstre sønnene med bare bomull og overbeskyttelse.

Foreldre overinvolverer seg

Det gjør trebarnsmoren fra Bergen litt utradisjonell, skal vi tro forskere og psykologer. De har lenge sett en økende bekymring hos norske foreldre, der både mødre og fedre overinvolverer seg i avkommenes liv langt utover myndighetsalder.

Førsteamanuensis Leif Edward Ottesen Kennair ved Psykologisk institutt ved NTNU i Trondheim kaller det en uheldig barnliggjøring av voksne.

Curlingbarn og generasjon Y, er blant merkelappene på disse voksne barna.

Filosof Øyvind Kvalnes ved Humanistisk Akademi kaller dem bomullsbarn, fordi de stadig polstres og hjelpes fram av foreldre som ønsker å skåne mot alt vondt og vanskelig.

- Denne beskyttelsesmanien gjør den oppvoksende generasjon dårlig rustet mot livets harde realiteter, advarer han.

Oppsøker risiko

Det fins likevel en gruppe barn og ungdommer som ikke lar seg beskytte og som synes å være totalt fryktløse fra naturens side.

Forskning ved Norges idrettshøgskole har påvist at enkelte mennesker utvikler et spesielt adrenalin som gir kick i risikosituasjoner.

Kunne ikke disse barna trengt litt ekstra bomull, når de kaster seg ut i ekstremsport, verver seg til krigsområder eller, som Anne Marie Ulvolden opplevde, plutselig har lyst til å dra i polfarernes fotspor?

- Jeg tror en del foreldre og venninner av meg syntes jeg var litt gal da jeg lot Samuel reise til Sydpolen tre måneder før han fylte 18 år. Men jeg hadde snakket mye med kaptein Jarle Andhøy om alle risikofaktorer på forhånd. Dessuten hadde jeg sett at sjølivet og nærkontakt med natur fikk Samuel til å blomstre. Nå hadde han et mål og en drøm. Faktisk sov jeg bedre da han var på Sydpolen, vel å merke før båten ble savnet, enn i perioden jeg levde med en skoletrøtt og uengasjert sønn. Altfor mange unge mister livsgleden før voksenlivet starter. Det ville det vært mye skumlere, mener Anne Marie.

Voldsomt mediepress

På ett område har Anne Marie Ulvolden bevisst valgt å være overbeskyttende hønemor. Den første tiden etter at Samuel kom hjem fra den avbrutte ekspedisjonen var han utsatt for et enormt mediepress. Alle ville intervjue Samuel og moren. Alle journalister fikk nei.

- Han håpet lenge at kameratene på Berserk skulle bli funnet i live og trengte tid til å bearbeide sjokket og sorgen, forteller Anne Marie, og legger til:

- Det kunne like gjerne vært min sønn som ikke kom hjem. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått tilbake Samuel, men jeg har grått grådig mye.

Is i magen

I dag har livet normalisert seg, og Samuel er på plass i hverdagen. Anne Marie har fått en bråvoksen sønn som får gode skussmål for jobben som miljøarbeider for demente pasienter. Hvor lenge han blir i Bergen og hvor ferden går videre, vet ikke Samuel akkurat nå. Men moren hans støtter ham uansett.

- Utfordringen for oss foreldre er at vi kjenner alle farer. Likevel må vi la barna gjøre egne valg, selv om ikke alle valg er like smarte. Det handler om å ha is i magen og la dem kaste seg utfor stupet noen ganger. Det er slik de får livserfaring, mener Anne Marie Ulvolden.

- Jeg har en fantastisk mamma, sier Samuel Massie da Bedre Helse får et kort møte med ham utenfor Storetveit sykehjem.

- Det er ikke så mange andre mødre som ville latt sønnen dra på en sånn tur, men mamma lot meg dra. Hun har nok vært litt bekymret for meg, men hun har vært flink til ikke å vise det. Jeg setter stor pris på begge deler, sier sønnen og gir mor et målrettet kyss på kinnet.

- Jeg åpner øynene når hun lander

Datteren Anette kan rett og slett fly. Hun har hoppet 174,5 meter i skiflyging, har VM-bronse og en rekker NM-gull og cupseiere. Men mamma Bjørg tør ikke å se på når datteren suser over hoppkanten.

REDD: ¿ Jeg er redd for at hun skal ramle og skade seg, sier mamma Bjørg Sagen om skihopperdatteren Anette.

REDD: ¿ Jeg er redd for at hun skal ramle og skade seg, sier mamma Bjørg Sagen om skihopperdatteren Anette. Foto: FOTO: FEM

NM: Anette Sagen (18) hoppet 136,5 meter i OL-bakken på Lillehammer.

NM: Anette Sagen (18) hoppet 136,5 meter i OL-bakken på Lillehammer. Foto: FOTO: Geir Olsen/Scanpix

Skihoppermamma Bjørg Sagen (52):

- Jeg lukker som regel øynene eller gjemmer meg bak ryggen på mannen min når vi er på hoppkonkurranser. Først når jeg hører at Anette lander, åpner jeg øynene, forteller Bjørg Sagen (52) fra Mosjøen.

Bare når mesterskapene går i repriser og hun vet det har gått bra, tør Bjørg å se på datteren Anette Sagens idrettsprestasjon.

- Jeg har alltid en spenning i kroppen like før hun hopper, og pulsen er høy. På en angstskala fra én til 10, ligger jeg nok på seks-sju.

Fordi hun er jente

- Jeg er redd for at hun skal ramle og skade seg. Anette har slått seg hardt et par ganger, men hun har heldigvis ikke fått noen brudd. Det fikk derimot broren hennes, Snorre, den gangen han var aktiv hopper. Likevel var jeg ikke så nervøs da han hoppet, og jeg tore til og med å se på. At jeg er mye reddere for Anette, tror jeg har å gjøre med at hun er jente.

- Er pappa Ole Sagen like redd?

- Nei, han er aldri redd. Men så er han jo hoppdommer, også da.

Bjørg Sagen forteller om en datter som var fysisk uredd som barn, og som alltid hang i hælene på den sju år eldre storebroren. Anette skulle gjøre alt det som broren tore å gjøre.

- Jeg var heller ikke redd som barn og herjet rundt. Frykten kom etter at jeg ble voksen og fikk barn selv, forteller Bjørg Sagen.

Hun forsøker å skjule sin egen nervøsitet når datteren hopper. Likevel vet «alle» at hun er redd. Anette Sagen pleier derfor å sende beroligende sms-er til moren, hvis hun ikke er med datteren: «Det gikk bra. Nå kan du slappe av, mamma!».

Skeptisk til skiflyging

- Hvordan har du lært å takle egen engstelse?

- Dette har gått gradvis helt siden Anette var med i sin første hoppkonkurranse som femåring. Etter hvert som hun har blitt flinkere, har bakkene gradvis blitt større. Men jeg var ikke begeistret for at Anette skulle starte med skiflyging for en del år siden. Over mitt lik! sa jeg den gangen.

- Det kan vi fikse lett, svaret den munnrappe datteren.

- Hvilke råd har en erfaren skihoppermamma til andre engstelige foreldre?

- Bit tennene sammen og la det stå til. Vi kan ikke plage barna våre med egen frykt og bekymring uansett, sier Bjørg Sagen.

- Jeg er både redd og stolt

Det første hun gjør om morgenen, er å sjekke tekst-tv for å se om noe har skjedd i Afghanistan.

Soldatmamma Inger Holmen (57):

AVSKJED: Soldatmamma Soldatmamma Inger Holmen tar farvel med sin yngste sønn før han drar til Afghanistan våren 2009.

AVSKJED: Soldatmamma Soldatmamma Inger Holmen tar farvel med sin yngste sønn før han drar til Afghanistan våren 2009. Foto: FOTO: Privat

AFGHANISTAN: Veibomber og bakhold kan true på soldatenes ruteinoppdrag.

AFGHANISTAN: Veibomber og bakhold kan true på soldatenes ruteinoppdrag. Foto: FOTO: Lars Kroken/Forsvarets mediesenter

- Jeg håper alltid å få dem hjem like hele som da de dro, sier soldatmamma Inger Holmen fra Kongsberg. Mobiltelefonen hennes står aldri på lydløs i tilfelle noen skal ha tak i henne. De to beredskapsrutinene har vært i bruk hele tiden når en av sønnene har tjenestegjort for ISAF-styrken i et stadig blodigere Afghanistan.

- De er i tankene mine stort sett hele tiden. For å roe meg ned i hverdagen hjelper det å sjekke nettavisene. Intet nytt om Afghanistan er godt nytt, forteller Holmen, som er bestyrer i to barnehager.

Når hun er på jobb, har hun en ekstra god terapi mot bekymringstanker:

- Hvis jeg blir for engstelig, går jeg ut i avdelingen for å være sammen med barna. En liten prat med dem og en god kos hjelper veldig!

Begge borte

I en periode var to av Inger Holens tre sønner i Afghanistan samtidig, noe både hun og mannen Erik opplevde som stressende. Stadige nyhetsmeldinger om skadde og drepte Nato-soldater skapte mye uro.

- Da fire norske soldater ble drept av en veibombe i Fayrab-provinsen for et drøyt år siden, var vår yngste sønn der nede. Det var en tøff opplevelse. Jeg klarte verken å sove eller roe meg før vi fikk vite at vår sønn var ok. Å endelig få høre stemmen hans i telefonen var utrolig godt.

Masse tårer

Inger Holmen har ikke gjort noe forsøk på å skjule sin engstelse overfor sønnene, eller omverdenen, når det har toppet seg.

- Jeg har grått hver gang de har reist og mange ganger når de har ringt hjem også. Disse livstegnene betyr mye for oss her hjemme, og det er jo ikke farlig å vise følelser.

Inger Holmen er glad for forståelsesfulle kollegaer og venner, som hun har kunnet snakke åpent med om hvordan hun har det.

- Åpenhet og det å ha en jobb å gå til i det daglige, har vært til stor hjelp. Vi har dessuten fått god informasjon fra Forsvaret hele veien og har følt oss godt ivaretatt som foreldre. Jeg har alltid følt meg trygg på at vi ville få rask beskjed, dersom noe skulle skje der nede.

Stolte og lettet

«Dere må være sterke», har Inger Holmen fått høre folk si. Selv tror hun ikke hun er så mye tøffere enn andre mødre.

- Jeg skulle ofte ønske sønnene våre hadde valgt mindre farefulle oppdrag. Samtidig er både jeg og mannen min veldig stolte av dem og valget de har tatt. Vi har ønsket å støtte dem, uansett, sier mamma Holmen som nå har sin siste sommer i «Afghanistan-beredskap».

Fra høsten av skal begge sønnene på 23- og 25 år studere, og deres tid i Telemarksbataljonen er over. Det er både foreldrene og to sett besteforeldre svært lettet over.

Viktig livserfaring

- Vår største frykt har selvsagt vært at de skal omkomme, eller komme hjem hardt skadet fysisk eller psykisk. Psykiske senreaksjoner er også en risiko man må være oppmerksom på, men så langt ser det ut til at de har klart seg bra begge to, heldigvis, sier en mor, som ser at sønnene har fått en helt spesiell livlærdom av å tjenestegjøre i Afghanistan. Den håper hun de vil få stor nytte av senere i livet.

Hjelp til bekymrede sjeler

Bekymringstanker kommer ofte ufrivillig og ukontrollert. Men det er fullt mulig å få kontroll på varigheten og styrken av overdreven bekymring, ifølge Torkil Berge, spesialist i klinisk psykologi.

Psykolog Torkil Berge:

Først av alt må du akseptere at du er bekymret i visse situasjoner, og at det er naturlig og ofte fordelaktig å være bekymret fra tid til annen. Å forsøke å undertrykke tankene har gjerne den paradoksale effekten at de bare blir sterkere. Prøv for eksempel, alt det du kan, å ikke tenke på en ISBJØRN de neste to minuttene. Mange opplever at den nettopp da kommer tassende.

SPENNING: Det hoppes mellom 3000 og 4000 basehopp i Norge hvert år.

SPENNING: Det hoppes mellom 3000 og 4000 basehopp i Norge hvert år. Foto: FOTO: iStockphoto

PSYKOLOG: Torkil Berge er spesialist i klinisk psykologi.

PSYKOLOG: Torkil Berge er spesialist i klinisk psykologi. Foto: FOTO: Privat

Så derfor: Aksepter at du har disse tankene, men flytt din egen oppmerksomhet ut mot praktiske gjøremål der og da.

Kartlegg tankene

Hvor mye tid bruker du på bekymringer? I hvilke situasjoner er du bekymret? Hvilke tema går igjen, og hva gjør du for å få kontroll over bekymringene?

Her er det viktig å få oversikt over dine «trygghetssøkende strategier»: Ringer du eller tar du kontakt med den du er bekymret for veldig ofte? Unngår du å lese om dødsfall og ulykker? Sjekker du ofte e-post og mobil? Må du stadig ha beroligelse fra andre? På kort sikt kan slike strategier dempe uroen noe, men de bidrar samtidig til å opprettholde opplevelsen av fare og det å være sårbar.

Skill mellom trusler

Skriv ned dine bekymringstanker og anslå hvor mye du tror på dem fra en skala fra 1 til 10. Tren på å se forskjellen mellom reelle og tenkte trusler. Reelle trusler vekker gjerne sterke følelser og stor handlekraft. De skjer her og nå, og det er mulig å gjøre konkrete tiltak. Tenkte trusler, derimot, er vanskeligere fordi de ikke har inntruffet ennå og kanskje heller aldri vil gjøre det, og fordi det uansett er lite man kan gjøre med dem her og nå.

Se for deg et positivt utfall av de tenkte faresituasjonene, der du håndterer dem på en god måte og drar nytte av dine støttespillere.

Faste tider og frisoner

Sett av tid til bekymringer til et eksakt tidspunkt hver dag, for eksempel 20 minutter om ettermiddagen, og vent med å være bekymret til da. Hold da fokus på hvordan du kan håndtere vanskene. Skill mellom reelle og tenkte problemer, og skill mellom problemer du ikke har kontroll over og problemer du faktisk kan gjøre noe med.

Lag deg samtidig bekymringsfri soner og tider, for eksempel hver gang du kjører bil eller perioden fra du våkner til frokost. Ikke prøv å presse vekk bekymringstankene, bare vent med å gi dem din fulle oppmerksomhet til et senere tidspunkt.

Aktiviser deg selv

Når de vanskelige tankene kommer, så avtal med deg selv at du skal tenke mer på dem om noen minutter. Gjør noe praktisk i mellomtiden. Slik får du en kort pause, hvor andre aktiviteter kommer i forgrunn, og du kan kjøpe deg litt tid.

Allier deg med andre

Avtal med dine nærmeste, at de skal hjelpe deg med å dempe deg, hvis du bruker for mye tid og oppmerksomhet på bekymringer. La dem støtte deg i å rette oppmerksomheten mot det som skjer her og nå og ikke mot det du frykter kanskje kan komme til å skje i fremtiden. Da reduserer du stress, lever mer i nuet og får styrket følelsen av handlekraft og livskvalitet.

Kilder: Trange rom og åpne plasser, Hjelp til mestring av angst, panikk og fobier av Torkil Berge og Arne Repål. Den indre samtalen. Lær deg kognitiv terapi av Torkil Berge og Arne Repål.

Slipp kontrollen!

Det er mulig å få kontroll over egne foreldrebekymringer, ifølge psykologspesialist Leif Edward Ottesen Kennair. Men først må mødre og fedre slippe opp grepet – før barna blir voksne.

Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair:

Før ble man regnet som voksen etter konfirmasjonen. Så krøp voksengrensen opp til 18 år. Men i dag er ikke 18-årsdagen noen reell start på et selvstendig og uavhengig voksenliv. At 23-åringer bor hjemme hos mor og far er ingen sensasjon.

- I dag fins ingen kulturelle forventninger om at barna skal klare seg selv når de er myndige. Tvert imot er det en trend i det norske samfunnet at foreldre blir holdt ansvarlige for alt som skjer med barna, selv om de er voksne. Unge mennesker blir i stadig større grad barnligjort og uansvarliggjort, mener Kennair, som er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved NTNU i Trondheim.

PSYKOLOG: Førsteamanuensis Leif Edward Ottesen Kennair, Psykologisk institutt, NTNU.

PSYKOLOG: Førsteamanuensis Leif Edward Ottesen Kennair, Psykologisk institutt, NTNU. Foto: FOTO: Mentz Indergaard/NTNU Info

Hjelper barn og foreldre

Som klinisk psykolog møter Kennair pasienter som har vokst opp med høyt servicenivå og overbeskyttelse.

- Barn som ikke lærer å bli selvstendige kan få problemer overfor omverdenen senere i livet. Det å bli hemmet i sin naturlige utvikling kan gi psykiske plager, påpeker Kennair.

I jobben som psykolog behandler han også mødre og fedre som lider av bekymringsangst. De klarer ikke å slippe kontrollen, selv om barna begynner å bli voksne og krever større armslag.

- Vi skal ikke sykeliggjøre foreldre som er opptatt av barna sine. Det er positivt at de følelsesmessige båndene mellom generasjonene er sterke. Men det er viktig å lære forskjellen på å bry seg om og å bekymre seg.

Skill følelser og ansvar

- Hvor går grensen mellom naturlig involvering og sykelig bekymring?

- Hvis en voksen sønn er midt i en tøff skilsmisse eller sliter med økonomien, er det normalt at mor og far er bekymret. Men dersom man går rundt med vondt i magen og stadig sjekker mobiltelefonen hver gang ens 20-årige datter er ute og reiser, tyder det på usunn bekymring. Det er viktig å skille mellom følelser og ansvar. Som foreldre slutter vi selvsagt ikke å være glad i barna våre etter at de er blitt voksne, men vi må nedtrappe vår involvering.

Tenk-hvis-tanker

- Enkelte mennesketyper tiltrekkes av risiko og ekstrem aktiviteter. Da har vel foreldre en legitim grunn til å være engstelige?

- Jo, noen foreldre kan ha økt grunn til å være forberedt på at ting kan gå galt. Men det er forskjell på å være litt forberedt og det å være redd her og nå. Mange opplever sine egne bekymringstanker som ukontrollerbare og ubevisste. Men de er ikke ukontrollerbare. Man setter selv i gang disse «tenk hvis-tankene», og kan dermed stoppe dem selv også. Ved hjelp av tre til 12 behandlinger med metakognitiv terapi kan man lære å snu usunne tankemønster, opplyser Kennair.

I metakognitiv terapi arbeider man med å endre de tankene man tenker om tankene sine, for eksempel: «Jeg har ikke kontroll over tankene», «Tankene mine er farlige» eller «Det er egentlig viktig å være bekymret».

Lykkelig uvitenhet

Som en illustrasjon på foreldrebekymringer før og nå, har enkelte forskere sagt det slik: Tidligere levde foreldre i lykkelig uvitenhet om alle farer som barna ville møte når de forlot redet. I dagens informasjon- og nyhetssamfunn derimot, lever foreldre i ulykkelig vitenhet om alle reelle og teoretiske farer. Samtidig er vi blitt mer tilgjengelige. Vi kan nå hverandre via mobil og nett døgnet rundt og verden rundt.

Mobiltelefoner med innebygd GPS er det nyeste innen foreldrekontroll. Slik kan vi bokstavelig talt plotte hverandre inn på kartet for å vite hvor den andre befinner seg til enhver tid på døgnet. Men gjør det oss mindre engstelige? Ikke nødvendigvis, mener Kennair.

Sjekking skaper mer angst

- Det at vi har mulighet til å sjekke hvor våre nærmeste befinner seg, gjør at vi også sjekker mer. For å få fred i sjelen sender vi sms-er og ringer oftere. På fagspråket kalles dette sikringsadferd. Mange tror at de blir roligere av denne sjekkingen. I stedet bidrar denne adferden til å opprettholde angsten. Hvis vi ikke får svar på mobilen med én gang, blir vi jo helt satt ut. Tenk bare hvilke kontrast til det som var vanlig for et par tiår siden: Da ringte utflyttede barn hjem til foreldrene sine fra telefonkiosk én eller to ganger i måneden! sier Kennair.

LES OGSÅ:

Slik kan fobier kureres

Metodene som virker mot tannlegeskrekk

Gir menn prestasjonsangst i senga

Slik blir du kvitt fobier

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning