For tidlig født
Tvillingene Lovise og Emil ble født tre måneder for tidlig
Ingenting klaffet da Lovise og Emil kom til verden.
Tidligere har vi skrevet om en svensk kvinne som fødte på flytur. Nesten like dramatisk var det da Emil Hope (8) ble født i en ambulanse på Bømlobrua i 140 kilometer i timen.
Tvillingsøsteren Lovise kom til verden i nabokommunen Stord 20 minutter senere.
Begge ble født tre måneder før termin.
To sterke barn
Hjemme på Finnås på Bømlo er det full aktivitet. Emil har akkurat satt ny rekord i fotballtriksing, mens Lovise viser at hun klarer mer enn 300 runder med rockeringen.
Normalt får de ikke lov til å stå på bordet, og Lovise nøler litt før hun klatrer opp på hagebordet for å tilfredsstille fotografen med et luftig svev. Men når hun først er i gang, går det unna i turbofart.
- Kan jeg hoppe én gang til, roper hun og klatrer opp på hagebordet for 10. gang.
- Vi var nok litt engstelige for dem i begynnelsen, men det var tidlig klart at det er to sterke barn vi har fått, smiler foreldrene, Stine og Leif Bjarne Hope.
De kan trygt konstatere at tvillingene deres har klart seg meget bra. Selv om starten på livet ble dramatisk nok.
Født på en bro
- Eg e født på Bømlabrunå, sier Emil og sikter til den 998 meter lange broen som er en del av bro- og tunnelprosjektet som forbinder øyene Bømlo og Stord til fastlandet. Tvillingsøsteren Lovise er født 10 kilometer lenger unna, i en annen kommune.
Emil og Lovise meldte nemlig sin ankomst langt tidligere enn foreldre, leger og sykepleiere satte pris på.
Allerede i svangerskapsuke 28, nesten tre måneder før termin, begynte Stine å blø og fikk smerter i mage og rygg. Men legevakten tok henne ikke alvorlig da hun ringte, overbevist om at noe var galt.
- Vi var egentlig klar for grilling hos noen venner den kvelden, forteller Stine.
Like før de skulle dra, oppdaget hun at hun blødde. Selv om det hadde vært blødninger også tidligere i svangerskapet, ante hun denne gangen at noe var i gjære.
Hun ringte legevakten og ba om hjelp, men der var gode råd dyre. De lettvinte rådene, derimot, kom gratis.
Ikke tatt på alvor
- Først foreslo de at det måtte være hemoroider, fnyser Stine, som ringte om igjen og om igjen til legevakten.
- De trodde sikkert jeg var en hysterisk førstegangsfødende.
Ingen syntes å ta Stine alvorlig. I det ene øyeblikket fikk hun beskjed om å gå, i det neste skulle hun stå, gjerne spise. Eller kanskje litt avføringsmidler var tingen.
Smertene i magen økte på. Ryggen verket. Etter fire timer falt Stine sammen.
Stine lider av epilepsi og er tidligere operert i hodet for å redusere antallet epilepsianfall. Medisinene hun må ta resten av livet, gjør at hun fikk ekstra oppfølging i svangerskapet, og normalt skulle hun ha vært i de beste hender. Men akkurat denne kvelden sviktet det meste.
Jordmor med frikveld
Da hun falt sammen på gulvet, en time før midnatt 3. juli 2004, visste både hun og ektemannen at fødselen mest trolig var i gang.
- Ingenting klaffet denne kvelden. Ambulansehelikopteret som skulle komme fra Haukeland sykehus i Bergen, var kraftig forsinket. Jordmor hadde frikveld og gikk tur med hunden sin, og ble plukket opp underveis av en ambulanse. Etter at vi hadde ringt 113 og fortalt at fødselen hadde startet, tok det 50 minutter før bilen kom, forteller Stine.
Normalt tar det en halvtime å kjøre fra Finnås på Bømlo til sykehuset på naboøya Stord. Nå ble strekningen tilbakelagt på et kvarter.
I full fart med blålys på taket, rakk de knapt å komme seg til broen mellom Bømlo og Stord før Emil var ute og ble lagt på magen til mamma.
- Da var jeg så sliten at jeg ikke orket å føde Lovise også.
Kritisk for barna
Stine fikk medisiner som skulle stanse den pågående fødselen.
Lovise satte ned tempoet og forholdt seg rolig i mammas mage til de var vel fremme ved Stord sykehus.
Selv om det var kritisk for barna, følte Stine og Leif Bjarne en inderlig ro og trygghet da barnelegen kom med helikopter fra Haukeland. Med kyndige hender tok han hånd om Lovise og la henne i respirator. Emil klarte seg selv fra første stund.
De to nyfødte veide henholdsvis 1200 og 1300 gram.
- Det gikk så utrolig bra. Det tok til seg mat med én gang, og det tok ikke lang tid før også Lovise slapp respiratoren, sier Leif Bjarne, som fikk et helt spesielt forhold til sine to førstefødte.
Mens Stine den første tiden hadde mest ansvar for Lovise, tok han seg mest av Emil.
I flere timer hver dag lå de to nurkene på foreldrenes bryst og kjente hjerteslagene deres.
Et barn til
I dag er Lovise og Emil akkurat som alle andre barn. De viser ingen tegn på at de fikk en dramatisk start på livet. Tvert imot, de er høyt og lavt, og prater om fremtidsdrømmer og med venner i nabolaget. Begge to spiller althorn i det lokale korpset, og tar gjerne frem instrumentet for å vise hva de har lært.
- Det er litt trist å høre hvordan jeg ble født, sier Lovise, som ikke vil sitte i sofaen når mamma og pappa forteller.
Hun liker ikke å høre fortellingen om starten på livet, men viser gjerne klærne hun hadde på seg den gangen.
De små sparkedressene er mindre enn mange dukkeklær. Smokkene som barna brukte, er belagt med sølv for å minne dem om hvor små de var.
- For tre år siden fikk vi lillesøster Kaia. Dette er hennes smokk, sier Stine og holder opp en helt vanlig babysmokk som også er forsølvet. Den er dobbelt så stor som de andre to.
Tett sammensveiset
- Barna tar all vår tid, men det er jo bare moro. Men jeg var glad for at det bare var én baby den andre gangen, smiler Leif Bjarne, som kjente redselen for å miste barna sine den gangen for åtte år siden.
- Jeg husker hvordan jeg stivnet helt ned i stortåen hver gang det plinget i monitorene som overvåket tvillingene. Og da legene skrudde av monitorene, måtte jeg sjekke hele tiden om barna pustet. Det var den aller verste tiden.
Lovise og Emil er som tvillinger flest; tett sammensveiset.
Hele tiden mens de leker, henvender de seg til hverandre for å vise hva de finner i strandkanten. Foreldrene kommer i annen rekke.
- Det er alltid slik. De søker hverandre, sier Stine.
Takknemlige
Mamma Stine er rørt og lykkelig over at barna har klart seg så bra.
Hun lovpriser leger, jordmødre og sykepleiere på Stord, Haukeland og i Haugesund hvor familien lå i til sammen åtte uker. Og hun tør nesten ikke å tenke på hvordan det ville gått natt til 4. juli om hun ikke var blitt tatt imot på Stord sykehus.
Om de var blitt sendt til Haugesund, ville reisen tatt mye lengre tid, og Stine tviler på at alt hadde gått så bra om reisen til sykehuset hadde vart lenger.
- Vi er så takknemlige, sier hun og smiler.
Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost
Les også:
Hun var hos oss i to dager og 19 timer
Denne saken ble første gang publisert 09/09 2012, og sist oppdatert 30/04 2017.