Mange bekker små

HVOR FINNER DU så disse stilleflytende bekkene som snor seg fram i myra og som kan gi deg spennende fiske etter sprelske ørreter?

Min første erfaring med dette fisket fikk jeg ved en bekk sør for Storflåtan i Nordmarka. Kjører du over Dovre, vil du se noen slike bekker ikke langt fra veien. Går du på Finnmarksvidda, kan du knapt unngå å støte på myrbekker. Over myrene i Trysil har jeg sett mange spennende, smale bekker sno seg fram. I Ringebufjellet har jeg en yndlingsplass, og Femundsmarka byr på en rekke slike fristelser.

DET ER MER ENN NOK av spennende, dype bekker, og i mange tilfeller vet ikke folk hva de skjuler. Men det skal også sies at du ikke kan forvente å få mange av de store fiskene slike steder. Fiskene er som regel kortvokste steikefisker, men å jakte på den kan være mer utfordrende enn å fiske etter langt større fisk under andre forhold.

Like ved torvkanten står det en ørret på et par hundre gram. Den er trygg like innunder kanten på torva som stikker ut, men har samtidig god oversikt over det som skjer i den stilleflytende bekken som snor seg fram i myra.

Av og til er ørreten oppe ved overflaten for å nappe noe spiselig. Den tar gjerne småkryp som ramler uti fra starrgras og småvier, enten det er larver eller maur. Tilbudet av mygg og andre flygende insekter er også bra. Dessuten finnes det både smått og stort nede ved bunnen, der mygglarver i store perioder er dominerende.

Med ett oppfatter ørreten ved torvkanten et insekt som kommer dansende på overflaten. Instinktivt gjør den noen raske slag med halen og bryter vannflaten idet den gaper over byttet. Samtidig surrer det heftig i ei fluesnelle. Ei lang, slank stang bøyer seg idet ørreten søker ned mot bunnen av bekken.

Fiskeren retter seg opp fra knestående stilling i myra. Takket være vaderne, er han fortsatt tørr etter å ha krøpet fram i våt myrmose langs bekken. Det er et ørlite smil å se i ansiktet, og han har all grunn til å være fornøyd.

Fiskejakt på torvmyra

Noen av oss ble nærmest født som sportsfiskere mens vi hadde blautmyr til langt oppå gummistøvlene. Og la det straks være sagt at det å snikfiske på ørret i bekker omgitt av gyngende torvmyr, er en stor utfordring, og noe av det nærmeste man kan komme jakt som fisker. For ikke bare skal du lure fisken, men du skal nærmest oppheve naturlovene også.

Erfaring er den viktigste kilden for den som vil bli flink til å gå i myr, og det er særlig viktig å lære seg hvilke vekster som normalt vokser på sikker grunn. Trår du i feil myrtype, som den nesten irrgrønne sphagnummosen som gjerne vokser over dype vannhøl, blir det gjerne en fuktig tur. Uansett blir man sjelden en god myrvandrer uten å ha vært våt på beina noen ganger.

Én sak er å lære seg hvor det er mulig å gå langs myrbekkene uten å bli våt. Noe annet er det å bevege seg så forsiktig at man ikke skremmer fisken. Vi vet at ørreten er flink til å oppfatte vibrasjoner fra for eksempel mennesker som går i myra. Det skal heller ikke mye fantasi til for å skjønne at plutselige bølger på stille vann kan få en sky ørret til å gjemme seg.

FIN MATFISK: Fisker fra myrbekkene er vanligvis ikke større enn denne, som ble tatt i bekken på det store bildet. Men det finnes unntak! Prøv under vårflommen og en kveld mot slutten av august, når fisken begynner å vandre mot gytebekkene.

FIN MATFISK: Fisker fra myrbekkene er vanligvis ikke større enn denne, som ble tatt i bekken på det store bildet. Men det finnes unntak! Prøv under vårflommen og en kveld mot slutten av august, når fisken begynner å vandre mot gytebekkene.

Lang stang

De stilleflytende bekkene som snirkler seg fram over myrene er ofte overraskende dype. Riktignok er det ikke alltid lett å se bunnen, for alt har gjerne samme mørkebrune fargen der nede under overflaten. Ikke sjelden går det renner og hull innunder torva, og noen steder kan det være både en og to dobbelte bunner. Dermed har ørreten mange muligheter til å gjemme seg bort.

Sluk er nærmest bortkastet redskap å prøve i myrbekkene. Hvis det blåser så overflaten kruser seg, kan kanskje en liten spinner gjøre susen, men stort sett er det annen redskap som bør prøves. Min erfaring er at agnet uansett bør serveres med ei lang stang. Denne gjør det mulig å slippe agnet forsiktig nedi uten å måtte krype helt bort til vannkanten. Til markfiske er selvsagt ei lang og lett meitestang utmerket, og jeg kjenner folk som bruker tohånds fluestang beregnet for laks når de sniker seg av gårde på fluefiske ved myrbekken.

Har du lang stang og tålmodighet nok til å liste deg forsiktig til en posisjon noen meter fra vannkanten, for så å slappe av noen minutter før fiskingen begynner, er du et stykke på vei. Om du i tillegg har valgt plassen med omhu, etter å ha observert vakende fisk på stedet, ligger mye til rette for en stor fiskeopplevelse. Fordi vannflaten oftest er speilblank, er det nå avgjørende at du gjør alt riktig i første forsøk på å lure fisken.

SPREK: Fisken kjøres på kort line, så her kan det lett bli sprett og hopp.

SPREK: Fisken kjøres på kort line, så her kan det lett bli sprett og hopp.

Med flue

Mange ganger har jeg gjort en liten feil som har ødelagt mulighetene for å knipe en ørret ved torvkanten. Brå bevegelser kan være nok til at det blir vibrasjoner i myra som skremmer fisken. Med vier og strå langs kanten på en smal bekk som snirkler seg fram i buer, vil flua ofte hekte seg fast ved land.

Uansett er det ofte ikke mulig å drive normal fluekasting. Hvis ikke det første kastet er perfekt, vil gjerne den vesle uroen på overflaten ved inntrekk og kasting skremme den utrolig skye fisken. Selv om man bruker stang og snøre i den letteste klassen, løser man ikke alltid problemet.

Under fluefiske bruker jeg ofte bare en stanglengde med fortom utenfor toppringen. Flua slippes forsiktig rett ned på vannflaten, og ved forsiktighet kan det unngås helt at fortommen er nedpå. Hvis det er litt vind, kan du la den føre flua et stykke på vei før den slippes ned. Denne dapping-metoden er forresten veldig spennende. En kompis opplevde en gang at en ørret i en bekk tok flua da den ble holdt noen centimeter over vannflaten under smygfiske.

Av og til vil jeg tro at fisken skremmes av stanga som stikker ut over torvkanten, uansett hvor tynn den er. Andre ganger kan det, som under alt fluefiske, være fortommen som skremmer. Og når fisken først tar, er det lett å miste den hvis du holder beinhardt igjen når den kniper flua. Enten må snella stå på minimum brems, eller du har litt løstom i hånda.

En liten meitekrok

Lang meitestang, liten krok og en sprellende mark er en god oppskrift langs myrbekkene. Der bekken renner innunder myra, er det om å gjøre å lirke marken forsiktig utenfor kanten, og så la den synke ned til bunnen. Ørreten går gjerne etter, og tar noen ganger med det samme den får øye på marken. I andre tilfeller venter den til marken når bunnen, og tar tak i den der den spreller i mudderet.

Jeg bruker helst ikke søkke under dette fisket, men lar marken sveve sakte nedover med strømmen og mot bunnen. Snøret får være slakt, og når fisken tar, ses det bare ved at snøret slutter å synke, eller at det går i en annen retning enn strømmen. Uansett kan det lønne seg å løfte marken forsiktig med jevne mellomrom, både for å kjenne etter napp og for å løfte marken fra myk bunn der den kan forsvinne nedi.

Det er vel unødvendig å nevne at en bør gå et godt stykke langs bekken for nye forsøk etter at det er tatt en fisk. Det går gjerne lang tid innen fisk i nærheten føler seg trygg nok til å spise mark eller ta fluer etter plask og forstyrrelser ved bekken.

GRUNNE bekker i slikt terreng byr neppe på gode fiskeplasser. Følg heller bekken til den passerer ei myr.

GRUNNE bekker i slikt terreng byr neppe på gode fiskeplasser. Følg heller bekken til den passerer ei myr.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!