Sprint - hvor raskt kan mennesket løpe?
Hvor fort kan mennesket løpe?
Usain Bolt spiser verdensrekorder til frokost. Grensa for hvor fort det går an å løpe 100-meteren settes i 2060, mener forskere.
Søndag kveld knuste han 100-meterrekorden. Torsdag var det 200-meterrekorden som falt under Usain Bolts føtter.
Mens Bolt knuser sine rekorder, nærmer mennesket seg grensen for hvort det er fysisk mulig å løpe.
Nå stilles det igjen spørsmål ved hvor mye mer mennesker kan presse ut av kroppen.
Har vi vært vitne til den ultimate sprinten? Det er Times Online som stiller spørsmålet.
Norsk professor i astrofysikk tror ikke at Bolts 100-meterrekord er den siste.
- Jeg tror at Usain Bolt i alle fall kommer til å løpe under 9,5 før han gir seg, sier astrofysikeren Hans Kristian Eriksen ved Institutt for Teoretisk Astrofysikk ved Universitetet i Oslo til Klikk.no.
Da Usain Bolt satte rekord på 100-meter med tiden 9,69 under Beijing-OL i 2008, studerte Eriksen og forskerkolleger TV-bilder for å se om han kunne ha løpt enda raskere.
Grunnen til at han interesserte seg for det, var at Bolt brukte det siste meterne av løpet til å juble, og senket dermed farten. Men hva hadde jubelen å si for resultatet?
De fant at om Bolt bare hadde gitt på i Beijing kunne rekorden på 100-meter vært 9,55.
Men fysikeren vil ikke begi seg ut på spekulasjoner om hvor raskt et menneske kan løpe en 100-meter.
- Det er vanskelig å si. Den studien vi gjorde i fjor er rent mekanisk, og sier ikke noe om fysiologi og anatomi, sier Eriksen.
Han tror at det kanskje nærmer seg grensen for hvor fort det er mulig å løpe med bare trening.
Tilfellet Usain Bolt er en utradisjonell sprinter på mange måter, ifølge Eriksen. Han er høy, han har en atypisk anatomi og har evnen til å starte løp veldig raskt.
- De som kommer etter Bolt har trolig ekstreme gener, i tillegg til at de kan løpe fort. Men jeg er skeptisk til å sette en absolutt grense for hvor raskt det kan gå, sier Eriksen.
Kan komme gode nordmenn
Er det mulig for en etnisk født nordmann å løpe raskere enn den gjeldende verdensrekorden, eller er det en utopi?
- Det kan dukke opp noen som fysisk er i stand til det, men det er egentlig lite sannsynlig, sier Eriksen.
Det begrunner han med at det i Norge er et ideal om at barn og unge ikke skal spesialisere seg for å blir best i en sport, men være med på mange forskjellige.
- I Kina er det jo de som spesialiserer seg fra svært tidlig alder, men i Norge blir det ofte sett på så usosialt og er lite akseptert, mener Eriksen.
Nordmenn mangler i så fall sosiokulturell ballast for å jobbe hardt og målrettet for å bli best. Det er ikke helt norsk å gjøre det.
Nærmer seg maksimalgrensen
Vitenskapen hevder at vi nærmer oss grensen for menneskelig yteevne. Samtidig begynner det å bli mer interessant: så lenge det finnes utøvere som er større, sprøere og bedre patologisk «skrudd sammen», vil mennesket fortsette å bli raskere, høyere og sterkere.
Usain Bolt tror det kan stoppe rundt 9,4 på hundremeteren. Maurice Green som tidligere hadde verdensrekorden på samme distanse, mente at vi kanskje ville få oppleve en lav 9,6, men aldri et løp på 9,5-tallet.
For femti år siden var det ingen som trodde at det var mulig å løpe en engelsk mil på fire minutter. Da Roger Bannister gjorde det i 1954, brast de psykologiske sperrene. Siden har over 1000 løpere løpt engelskmila på under fire minutter.
- Vi er på vei til et nivå der forebedring i ytelse vil øke, og et enkelt uregelrett løp endrer ikke det, sier professor i treningsforskning ved Liverpool John Morres University, Greg Whyte til Times Online.
Han har laget en matematisk modell for fremtidens idrettsrekorder, basert på fremgangen gjennom årene.
- Verdensrekorden i 1912 var 10.6 sekunder, så vi har ikke løpt veldig mye raskere enn det på ett århundre, sier Whyte.
Når grensen i 2060
Hans prognoser er styrket av en studie fra det franske sportsinstituttet som konkluderer med at idrettsutøverne vil stange i taket i 2060. Da er det kroken på døra for flere verdensrekorder, skriver Times Online.
Instituttet har analysert alle de 3 260 verdensrekordene som er satt siden de første moderne olympiske leker i 1896, og sier at utøverne skyver på sine fysoiologiske grenser. Instituttet anslår at idrettsutøvere brukte 75 prosent av sitt potensiale i 1896, mens de i 2008 utnyttet 99 prosent.
I 2020 har utøverne i rundt halvparten av øvelsene nådd 100 prosent, og i 2060 har alle nådd dit.
I mellomtiden vil vært millisekund forbedring av rekorder være mer spennende enn noen gang. Men for å komme dit må utøverne ha ekstreme gener: fysisk svært uvanlige praktekesemplarer utstyrt med en bemerkelsesverdig psyke.
Markante avvikere
Michael Phelps, svømmeren som har tatt seksten olympiske gullmedaljer, er et godt eksempel på idrettens økende avhengighet av merkelige darwinistiske utslag.
- Poenget med Phelps er at han er markant avvikende fra andre utøvere, sier Whyte.
Phelps har rundt to meter armslag og fleksibiliteten til en limbodanser. Han er 192 centimeter høy, og har forholdsvis korte bein og to store føtter. Selv for ekspertene er Phelps hemmelighetsfull rundt sin egen teknikk.
Whyte mener det er denne typen fysiske avvik forskere vil være på utikk etter.
- Dette er mennesker som er uvanlige både inni og utenpå, med uvanlig effektive kjemiske prosesser i kroppen. Korte distanser som sprint hviler spesielt på slik sanne avvikere, mener Whyte.
Teknologien kan bidra
Teknologien kan hjelpe oss ut av denne blindveien. I 1973 satte Tour de France-legenden Eddie Merckx rekord med å sykle 49.431 meter på bane på en time.
I 27 år etterpå ble rekorden forsøkt slått, men selv med økende sofistikerte treningsmetoder ble rekorden ikke slått.
I 2000 klarte briten Chris Boardman å slå rekorden med en tilsvarende sykkel. Men bare med 11 meter.
Men så. Chris Boardman byttet til en sykkelmodell i toppklasse og brukte en aerodynamisk hjelm. Da slo han rekorden med nesten 7 kilometer. Høyteknologi kan ofte bli sett på som juks.
I forrige måned forbød det internasjonale svømmeforbundet heldekkende drakter som strømlinjeformer kroppen og frastøter vannet. Så idrettsverdenen kaster garnet videre og videre for å finne de avvikende talentene.
Økningen i menneskelig ytelse vil i stor grad baseres på grunnlag av de økende befolkningene å fiske idrettsutøvere fra, og med Afrika som den mest bemerkelsesverdige nykommeren, sier Whyte.
Jakter på supermenneskene
Flere land har allerede utviklet programmer for å fange opp talentene, avvikerne, med naturlig tilbøyelighet til å gjøre det bra i idrett. I Storbritannia finnes det et talentprogram som spesielt ser etter unormalt velutviklede kropper - kvinner over 1, 80 og menn over 1,90 i alderen 16 til 25.
Etter ydmykelsen over å ikke ha tatt noen gullmedaljer i Montreal OL, ble det australske sportsinstituttet (AIS) etablert for å finne og fostre potensielle superstjerner. Utøvere helt ned til tolv år blir analysert med avanserte teknikker.
AIS har vist interesse for å å fortsette jakten på genetisk nivå, men det har myndighetene satt en stopper for.
Til tross for funn av "fartsgener", har en professor ved AIS spådd at genetisk sminke kan være en liten faktor for suksess. Men mens rekorder settes med enda lavere marginer kan slike faktorer være avgjørende.
Ingenting uten ekstrem viljestyrke
Selv om man finner den fysisk ideelle utøveren, er de ikke verdt noe uten en uvanlig grad av besluttsomhet.
- Psykologi er veldig vanskelig. Å bli en verdensrekordsetter krever veldig mye hardt, elendig arbeid. Fysisk finnes det tusenvis av potensielle gullvinnere, men om de ikke har den indre kapasiteten for å ta ut maksimalt hver eneste dag, er utøverne bortkastet tid, sier Whyte.
Usain Bolt oppfyller alle krav for å være en ekte avviker. Hans lange muskler skaper voldsom kraft, og til å være 1,96 meter høy er han uventet rask ut av startblokka. I tillegg har han en ekstrem psyke og en sterk evne til mental fokus.
Flere forskere tror at Bolt har mer krutt under panseret. Den norske fysikeren Hans Kristian Eriksen sa i fjor at han trodde han kan løpe ned mot 9,55.
Til Klikk.no sier han nå at det bør være mulige for jamaicaneren å løpe under 9,5 før karrieren er over.
Mark Denny, fra Standford Universitetet forsker i eksperimentell biologi, og har i en studie publisert i Journal Of Experimental Biology, satt 9,48 sekunder som absolutt grense for hvor fort det går an å løpe 100 meter sprint.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 23/08 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.