Lystløgnere
Mange løgnere lyver så de tror det selv
Slik avslører du løgneren.
Lyving kan defineres som at man med viten og vilje avgir falske utsagn, og det er ifølge forsker og klinisk psykologspesialist Cecilie Schou Andreassen ved Universitetet i Bergen og Bergensklinikkene flere tegn man kan se etter for å avdekke om folk lyver.
- Disse inkludere både verbalt og nonverbalt kroppsspråk og uttrykk. Det er imidlertid viktig å huske at dette kun er tegn på at noen kanskje lyver, og ikke bevis på at de faktisk gjør det, sier hun.
Oppstår gradvis
Årsakene kan også være mange.
- Noen lyver for å unngå problemer eller for å holde informasjon tilbake, mens andre tenker at de sparer andre ved å lyve fordi sannheten kan være sårende. Rett som det er handler det imidlertid om å stille seg selv eller andre i et bedre lys, sier coach i Canicoaching Ingrid Husan.
Ofte kan en løgn oppstå gradvis, og etter hvert surrer løgneren seg inn i en situasjon som gjør ham eller henne fanget av løgnen.
- Da kan det være vanskelig å komme seg ut av situasjonen uten å gjøre andre vondt, sier hun.
Tror det selv
For løgneren virker det kanskje ikke så ille.
Kjennetegn ved løgnere
Kroppsspråket
- Er ofte fattig og stivt med få arm- og håndbevegelser
- Unngår blikkontakt eller stirrer overdrevent inn i motpartens øyne
- Klør seg på nesen eller bak øret
- Tar seg selv i ansiktet, på halsen eller munnen
- Når folk konstruerer en historie, beveges øynene ofte mot venstre. Når folk skal huske noe går øynene som regel til høyre, men dette er motsatt for venstrehendte
Følelsesuttrykk
- Tregere uttrykk som varer lenger enn normalt og stopper plutselig
- Unormal timing mellom ord og følelsesuttrykk. For eksempel sier man ”Den passer perfekt”, når man får en gave, og smiler først etter at man har sagt det fremfor å smile samtidig som man sier det
- Uttrykkene matcher ikke det man sier. Man ser for eksempel lei seg ut når man sier ”Jeg har det bra”.
- Uttrykket er begrenset til munnen, fremfor hele ansiktet. Et ekte smil involverer hele ansiktet – både kinn, øyne og panne
Interaksjon og reaksjoner
- Kommer som regel i forsvar. Den som snakker sant er mer offensiv
- Føler ubehag ved spørsmål og kan snu hodet eller kroppen bort
- Plasserer ubevist en gjenstand mellom seg og den andre
- Følger gladelig etter, og blir mer avslappet, hvis du plutselig skifter samtaletema. Den som snakker sant vil da bli forvirret og vil tilbake til forrige emne
- Bruker gjerne humor og sarkasme til å unngå samtaleemner
Verbale uttrykk
- Bruker dine ord til å svare på spørsmålet. For eksempel ”Har du truffet en annen? – ”Nei, jeg har ikke truffet en annen”. Den som ikke lyver vil bruke egne ord som ”Nei, hvor i alle dager kom den fra?”
- Unngår direkte utsagn og vrir seg unna. Den sannferdige vil snakke mer enn normalt og gir unødvendige detaljer for å overbevise deg og pauser i samtalen vil oppleves som ubehagelig for ham eller henne
- Detaljer i en løgnaktig historie endrer seg
Kilde: Forsker og klinisk psykologspesialist Cecilie Schou Andreassen
- Noen ganger kan han eller hun også rettferdiggjøre løgnen og selv begynne å tro på den. Av og til er vi ikke en gang klar over at vi lyver for oss selv fordi vi ikke ønsker å innse noe om oss selv eller den verdenen vi har bygget opp rundt oss, sier Husan.
Vi snakker da om den såkalte livsløgnen.
- Om en lyver lenge nok, kan det også gå litt av seg selv. En går på autopilot i forhold til det en lyver om, sier hun.
Godhjertet lyving
Å ta en hvit løgn i blant er helt normalt.
Det gjør vi alle, enten for å glede eller unngå å såre noen.
- Dette handler altså om andres følelser, og er en form for godhjertet lyving. Forskning viser at dette skjer oftest mellom kvinner, sier Schou Andreassen.
Andre ganger lyver vi for å fremme oss selv eller unngå å bli såret selv.
- Dette kan betegnes som selvfremmende lyving, og slike løgner skjer oftere der menn er en av partene, sier hun.
Hun legger til at folk ofte lyver på grunn av frykt, og at det derfor fungerer som en forsvarsmekanisme mot konsekvensene ved det å snakke sant.
Relateres til personlighetstrekk
Ifølge Schou Andreassen er det mulig å relatere lyvingen til grunnleggende personlighetstrekk.
- Noen trekk øker muligens sannsynligheten for lyving. Det kan for eksempel tenkes av de som er veldig ekstroverte, og typisk festens midtpunkt, er mer utsatt for andre mennesker og dermed har større mulighet for lyve. I tillegg er de opptatt av at det sosiale samspillet skal gli lett, sier hun.
Videre har vi personer som er veldig samvittighetsfulle, altså typiske arbeidsjern.
- De lyver trolig mindre ettersom de er opptatt av å opptre korrekt og etisk, mens det er motsatt for dem som skårer lavt på dette trekket, sier hun.
Opptatt av harmoni
Personer som skårer høyt på medmennesklighet, Moder Teresa-typen, har ifølge Schou Andreassen gjerne større potensial for å servere godhjertede løgner.
De er spesielt opptatt av harmoni og det å være likendes.
- Ellers er nok impulsive, narsissistiske, psykopatiske og manipulative trekk også fremtredende hos folk som lyver mye, men da særlig selvfremmende lyving, sier hun.
Generelt synes det ikke å være kjønnsforskjeller når det gjelder tilbøyeligheten til å lyve, men det er noe forskning som tyder på at vi lyver mindre med alderen.
Rødmer og svetter
Husan bekrefter at tegnene på at en person lyver kan være mange.
- En del blir nervøse eller stresset når de lyver. De får da det karakteristiske kroppsspråket som rødme og svette, og begynner kanskje å fikle med armer og ben og tar seg mye til ansiktet, sier hun.
Ofte holder løgneren øyekontakt, men flakker i større eller mindre grad med øynene mens de prøver å holde den.
- Man kan også gjerne se endring i pusten deres, sier hun.
Hvor lett det er å avsløre løgneren, avhenger for øvrig litt av hvor mye personen selv tror på sin egen løgn og hvor kreativ og troverdig han eller hun er.
Flaut å avsløres
Reaksjonen kan ifølge coachen variere etter blant annet hva man lyver om og hvorvidt det er noe man har løyet om over tid.
- Man kan reagere annerledes når man lyver om det som skjer i øyeblikket eller for kort tid siden enn hvis det er snakk om noe man har løyet om i lengre tid. Siden mange leter etter en måte å rettferdiggjøre løgnen på, for å slippe dårlig samvittighet, kan det imidlertid være vanskelig å oppdage, sier hun.
Blir det oppdaget er idet likevel som regel forbundet med skam.
- Ved å lyve har man jo både skuffet seg selv og andre, legger hun til.
Avhengig av løgnene
For noen blir det riktig ille, og lyvingen kan da karakteriseres som sykelig.
De blir rett og slett avhengige av å lyve.
- Patologisk eller tvangsmessig lyving er ikke noe nytt fenomen. Der er rundt 100 år gammelt innen psykiatrien, men er ikke anerkjent som en enkeltstående diagnose. Slik vanemessig lyving inngår likevel som symptom på en rekke mentale lidelser, sier Schou Andreassen.
Dette gjelder særlig personlighetsforstyrrelser knyttet til psykopati, narsissisme og personer som er dramatiserende og emosjonelt ustabile.
- Lyving er da ofte motivert ut fra et ønske om personlig gevinst i form av penger, sex, oppmerksomhet, makt eller rett og slett et ønske om å føle seg bedre, sier hun.
Merk deg avvikene
De fleste mennesker vil som regel vise høyere aktivering og stressrespons på løgntester når de lyver, men for psykopater er dette annerledes.
Personlighetstrekk som går igjen hos mange løgnere
- Ekstrovert (festens midtpunkt)
- Psykopatisk
- Maipulerende
- Narsissistisk
- De viser få eller ingen slike tegn. Løgnene er derfor vanskeligere å avsløre, sier hun.
Schou Andreassen forteller at vanemessig lyving utvikler seg fra barndommen, og at fenomenet har vært koblet til en rekke mentale lidelser og avvik i nevrologiske systemer.
For å kunne avsløre en løgner, er det for øvrig viktig å vite hvordan personen oppfører seg til vanlig.
Først da kan du legge merke til avvik som kan indikere at han eller hun lyver for deg.
Denne saken ble første gang publisert 14/06 2017, og sist oppdatert 16/06 2017.