Etter Utøya:
- Takk for at dere reddet livet mitt
Slik begynner brevet fra Marta Svendsen (16) til Guttorm og Elin Skovly, som reddet mange liv på Utøya 22. juli.
"Hver gang jeg ser det grønne korset til Norsk Folkehjelp kjenner jeg meg trygg. Da tenker jeg på Guttorm og Elin Skovly og de andre fra Norsk Folkehjelp Hadeland som reddet livene våre 22. juli"
I sommer var Marta Svendsen (16) fra Egersund på AUF-leiren på Utøya for andre gang. Hun var én av ungdommene som overlevde sammen med Guttorm og Elin Skovly i Skolestua.
Ekteparet tok ansvar under ekstrem fare den 22. juli, og berget mange liv.
"Norsk Folkehjelp har alltid vært til stede på Utøya, men for meg var de bare der i bakgrunnen. De var der i tilfelle noe skjedde. De satt i campingstolene sine og slappet av, helt til én av oss skadet seg i fotballturneringen, skled på svaberget eller slo seg på kjærlighetsstien. Da kom de løpende for å hjelpe. De var der for å gi oss plaster på skrubbsårene.
Ingen kunne tenke seg at disse menneskene mot slutten av leiren i år skulle redde over 40 ungdommer fra å bli drept av en massemorder"
Klikk.no har tidligere skrevet om hvordan du kan hjelpe noen som har mistet noen, selv om det er vanskelig.
Mye kjærlighet
Elin Skovly (45) møter oss med et smil i døren hjemme på Roa på Hadeland. Vi er spente på å møte et ektepar som var der, på Utøya den fredagen i sommer.
Ingenting tyder på at den lune, rolige damen for noen måneder siden satt barrikadert i Skolestua sammen med ektemannen og 45 andre, med dødsangst for en massemorder.
På kjøleskapdøren henger varme hilsener. På en rosa, hjerteformet lapp står det: «Takk, Elin, for at dere var så modige».
- Jeg fikk lappen av en ukjent dame utenfor Domkirken, sier Elin og tar frem en stor bok med tittelen «Livsglede».
- Første gang vi var tilbake på Utøya etter..., ja, du vet, fikk jeg denne boken av en mamma. Hun sa: «Hjertelig tusen takk for at du reddet livet til datteren min».
Stemmen er blitt tykk, og en tåre triller sakte nedover kinnet hennes.
- Jeg har aldri kjent på så mye kjærlighet, fra både kjente og ukjente, som etter den 22. juli. Det er rørende og en slags lindring, for inni meg er jeg veldig sliten. Det går med mye energi på å ta hverdagen tilbake.
Kom hjem uten Hanne
Å skjerme seg mot Utøya-saken er så å si umulig for de berørte. Den preger fortsatt nyhetsbildet.
- Hver eneste dag blir vi minnet om det forferdelige. Ser du den stabelen med aviser? Én dag skal jeg lese dem. Ennå er det for nært, for sårt - vondt. Vi har hatt nok med å takle det dagligdagse. Nå går det litt bedre, sier hun med et smil, som for å trøste oss, men av og til kommer opplevelsene tilbake med et smell.
- I går var jeg på handletur i Gran sentrum. Plutselig kaldsvettet jeg av frykt. «Skjerp deg», småkjeftet jeg på meg selv, «her er du trygg!» Jeg fikk roet ned, og så forsto jeg at det var en borrelyd, helt på den andre siden av tettstedet, jeg hadde snappet opp. Så var er hørselen blitt!
I 30 år har ekteparet Skovly løftet hverandre gjennom livet. I 25 av dem har de også hjulpet andre gjennom frivillig arbeid i Norsk Folkehjelp på Hadeland. Åtte av medlemmene i den sammensveisede foreningen dro til Utøya i sommer. De sto for helsetjenesten, slik de gjør hvert år. Én av dem kom aldri hjem.
Guttorm og Elin Skovly:
Elin:
- Leder for region øst og sitter i styret sentralt i Norsk Folkehjelp.
Guttorm:
- Nestleder i regionalt sanitetsutvalg og beredskapsansvarlig lokalt.
- Instruktør siden tidlig på 90-tallet. Hatt flere hundre opplendinger på kurs i hjerte- og lungeredning.
- Har sittet i førstehjelpsrådet og vært med å skrive boken «Førstehjelp».
Begge to har blant annet:
- Deltatt på landstreff for Russ på Lillehammer siden starten.
- Vært frivillige på Flyktningmottaket på Gardermoen i -99 og tok imot 3 000 flyktninger fra Balkan
- Tok imot de første som kom fra Tsunamiområdet nyttårsaften 2004.
- Paret har til sammen deltatt på over 100 leteaksjoner.
Ønsker du å gi en gave til Norsk Folkehjelp Hadeland, er kontonummeret 2030 47 65179.
- Hanne (Fjalestad, 43 år) er et tap vi aldri kan erstatte! Datteren Anna (19) gjemte seg med oss i Skolestua. Hun kom hjem til tre brødre, uten mamma.
Elin drar pusten tungt og tårene triller fritt. Likevel er det så stille i stuen.
Gjemte seg i Skolestua
- Vi hørte noen smell, forteller Elin, og rekapitulerer marerittet for oss. «Kinaputter nå? For en dårlig spøk», tenkte jeg. Så smalt det igjen. «Det der er skarpe skudd», mente Guttorm og ropte: «Få folk inn i Skolestua!»
- Under leirdagene holder Norsk Folkehjelp hus ved Skolestua på øya. Nå samlet vi ungdommene i den lille stua. Alle vi fikk øye på. Noen kom rett fra bading, andre fra et møte i hovedhuset. Da vi skulle låsen døren, kom en jente løpende fra skogen. «Jeg er skutt!» hylte hun. Da skrek alle vi andre i stua, også.
Jenta som kom løpende var Marta.
"Han skjøt meg i armen. Nummen av sjokk, ute av stand til å kjenne på smerten, løp jeg ned til Norsk Folkehjelps telt for å få hjelp. Jeg så ingen og kjente panikken spre seg i kroppen. Plutselig så jeg en skikkelse som sto i døråpningen til Skolestua. Han hadde et grønt kors på brystet. «Jeg er skutt», skrek jeg. Da hylte alle i huset.
Guttorm Skovly førte meg raskt inn på et lite soverom. Slik reddet Norsk Folkehjelp Hadeland livet mitt. Vi hørte skuddene komme nærmere og nærmere. Guttorm forbandt armen min og passet på at den lå høyt. Han spurte hele tiden: «Går det bra med deg?» I bakgrunnen hørte vi at skuddene kom nærmere. Guttorm spurte om alderen min. Da jeg svarte, kikket han vekk og hvisket: «Bare 16 år»"
Dekket til vinduene
- I vel 20 år har vi stått for helsetjenesten på Utøya. Jentene våre vokste så å si opp der. Det var sommerparadiset vårt. Et sted hvor de største farene var glatte svaberg. «Pust rolig, Elin», sa jeg til meg selv og fikk en idé: «Ta madrasser ut av sengene, og dekk til vinduene! Ingen må få se inn! Og gjem dere under møblene!» kommanderte jeg. Rundt meg hyperventilerte ungdommene.
- Pust, hvisket jeg, puuust!
- Vi har arbeidet i mange krisesituasjoner, fortsetter Elin.
- Hjulpet folk som kom rett fra flukt i uker og måneder, med livet i en bærepose. Folk som håndtakker deg for et par sokker. På Utøya opplevde vi frykt og angst i et par timer. Det er lenge nok.
- Skuddene kom nærmere. Vi lå stille i mørket. Det var kaldt på gulvet. En liten gutt ved siden av meg hev etter pusten. Jeg la armen på ryggen hans. Under T-skjorten. Slik at hudkontakten roet ham litt.
- Vi hørte grener som knakk og taktfaste skritt. Nærmere og nærmere. Noen besvimte av redsel. Så tok han (ekteparet Skovly vil helst ikke se gjerningsmannens navn på trykk) tak i dørhåndtaket og prøvde å komme inn. Deretter skjøt han gjennom det ruglete, uklare vinduet i døren. To skudd. Folk skrek, så ble det dødsstille.
- Utrolig nok var glasset like helt. Det var også andre vinduer på kortveggen - høyere opp, men han skjøt ikke mer mot oss. Vi hadde tenkt psykologisk riktig: Han visste ikke hva som ventet innenfor. Risikoen for å ta seg inn ble for stor.
- Det ringte stadig i mobiltelefoner. På én av dem sto det: «mamma». Jeg hvisket: «Jeg vet ikke hvem som eier denne, men sjansen er stor for at ungen din er i god behold med oss.» «Takk,» svarte mammaen. Hun sa bare takk.
- Det skal så lite til å glede
- Kroppen min ble to år eldre de timene i Skolestua. Korttidsminnet er borte, sier Guttorm Skovly.
- Det som bekymrer meg mest, er at så mange unge ble rammet. Vi holder kontakten med flere av dem, og de sliter! Blant annet trenger de større forståelse innenfor skoleverket. Jeg prøver å hjelpe dem mot det målet.
Vi er inne på et tema ekteparet brenner for: Å bry seg om andre. Guttorm setter seg langt bedre til rette. Nå har han mye på hjertet.
- Det skal så lite til for å glede. Ros folk, gi en klem eller en utstrakt hånd.
Selv gir ekteparet rundt tusen timer hver i året gjennom Norsk Folkehjelp.
- Livet går i bølger for alle mennesker. Vi har fortsatt mye å gi, men vi har også dypere nedturer enn før vi opplevde terrorangrepet, forteller han.
Skal tilbake
"Jeg vil for alltid huske de trygge øynene til Guttorm, selv om også tårene hans trillet. Begge var nesten sikre på at vi skulle dø. «Nå kommer´n», ropte noen. Guttorm og jeg holdt hardt rundt hverandre. Han gjentok: «Du skal ikke dø i dag». Vi holdt hverandres hender, og vi klemte ekstra hardt til når den ene begynte å gråte igjen. Gråtingen gikk på omgang. Vi ble helt slitne av all den gråtingen.
Resten er mellom meg og Guttorm. Vi vil alltid ha et spesielt bånd, vi to."
- Først nå begynner detaljer fra Utøya å dukke opp for meg, bekreftelser på at det jeg trodde skjedde, virkelig gjorde det! Da jeg satt der på Skolestua og fryktet at han skulle vende tilbake, var jeg så redd at jeg kunne kjenne hjertet hamre mot brystbenet. Klart det tar tid å riste av seg den angsten. Alle skrittene mot en normalising av livet vil ta tid, sier Guttorm.
- Neste år skal vi likevel tilbake til Utøya, ikke sant, Elin? Han gir kona en klem.
- Om vi orker å overnatte, er en annen sak. Det får tiden vise.
Lov å be om hjelp
En vegg står halvmalt hjemme hos familien Skovly, og 20 tapetruller venter på å bli hengt opp. Huset trenger en oppussing. Planen var å gjøre det etter Utøya.
- Vi har alle hver vår historie fra den fredagen, sier Elin, og det er viktig at vi alle klarer å stikke hull på boblen. Minnene er altfor vonde å sperre inni seg.
- Vi har arr som ikke er synlige for andre, legger ektemannen til.
- Da båtlemmen gikk ned på fastlandet den fredagen, vrengte jeg av meg jakken og sa: Nå trenger jeg hjelp! Det er nemlig lov å be om hjelp.
Sorg, sinne og nummenhet er vanlige reaksjoner etter traumatiske hendelser.
Redningen
Guttorm minnes gleden på Skolestua, da det ekte politiet kom:
- Vi var livredde og skeptiske, men 47 store og små krøp likevel frem fra senger, tepper og skap. Alle kysset, klemte og holdt hardt rundt hverandre.
- Da gikk brannalarmen, minnes Elin.
- Den skrur seg nemlig på ved varmestigning på mer enn seks grader på ett minutt. Det sier en del om stressituasjonen den fredagen.
Varmt blir det også når ekteparet omfavner temaet samhold. Oppriktigheten deres levner ingen tvil om at det er snakk om mer enn fagre ord og gylne løfter.
Norge rørte en hel verden med sitt samhold og kjærlighetsbudskap etter terrorangrepene. Dette fellesskapet håper ekteparet får overleve.
Lang vei å gå
"På båten sjekket en dame at alle var på plass. Hun hadde et grønt kors på brystet.
- Er du kona til Guttorm? spurte jeg.
- Ja, Elin heter jeg, svarte hun.
- Du har en helt fantastisk mann, sa jeg med tårer i øynene. Hun kysset meg på kinnet, smilte til meg og sa: «Det vet jeg, jenta mi»."
- Vis at du bryr deg, oppfordrer Elin og Guttorm. De sender varme tanker til de overlevende så vel som de pårørende etter terrorangrepene - og alle andre som har det tungt.
Det går ikke én dag uten at paret husker å være takknemlige for at de overlevde 22. juli. For å bearbeide minnene har de en lang vei å gå, men håper at de en dag vil si: «Åh, var det den 22. i går?»
- Noen har foreslått en evighetsflamme foran Regjeringsbygget. Det håper jeg aldri blir noe av! Jeg hadde i hvert fall ikke klart å se den, sier Elin.
"Årets folkehjelper"
"Hver gang jeg ser det grønne korset nå i ettertid, kjenner jeg meg trygg. Da smiler jeg. Jeg tenker på Guttorm, Elin og Wenche (Holmen fra NF som også var i Skolestua) og alle de andre som reddet livene våre den dagen. Ved årets TV-aksjon var jeg bøssebærer for NF og veldig stolt . (...)
Jeg vil gjerne gi dem en gave, men lurer på: Hvilken gave kan jeg gi for å si takk til de menneskene som reddet livet mitt?"
At innsatsen til paret reddet mange, er det liten tvil om. Landsmøtet i Norsk Folkehjelp kåret lokallaget Hadeland til "årets folkehjelper". De fikk også Hadelandsprisen 2011 for sin innsats på Utøya. Og for Marta kommer Elin og Guttorm Skovly alltid til å bety masse.
Les hele brevet, og mer om Marta her.
Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost
Les også:
- Skulle gjerne sett barna før jeg ble blind
Eggstokkreft var graviditet for Aase (46)
Denne saken ble første gang publisert 29/01 2012, og sist oppdatert 30/04 2017.