Atomanlegget i Oskarshamn:

Livsfarlig i 1000 år

Her ligger Sveriges atomavfall. Uten beskyttelse tar det livet av et menneske på 20 sekunder. Men kjernekraften kan redde jorden fra klimakrisen.

Sist oppdatert
SIKKERT: Svenske er nøye med sikkerheten. Strålingsfaren tas på alvor.
SIKKERT: Svenske er nøye med sikkerheten. Strålingsfaren tas på alvor. Foto: Bonafede, Håkon
HER LAGRES ATOMAVFALLET: Oskarshamn i Sverige.
HER LAGRES ATOMAVFALLET: Oskarshamn i Sverige. Foto: Bonafede, Håkon

Dødelig farlig i 1000 år. Helseskadelig i minst 100 000 år.

- Uten noen beskyttelse har du ca. 20 sekunder igjen å leve. Men effekten av anriket uran er omtrent som flammen på et stearinlys. Holder du fingeren helt inntil flammen, er smerten intens. På noen centimeters avstand merker du knapt varmen. Her må du nok stå på minst 30 meters avstand for å ha en sjanse til å overleve, forteller informatør Brita Freudenthal mens hun viser fram modellen av en brenselsstav lik dem som blir oppbevart på CLAB, mellomlageret for brukt reaktorbrensel i Oskarshamn i Sverige.

Nær 5000 tonn

Eneste grunnen til at vi kan se den på nært hold, er at den er tom for uran. Men det er nok av farlig atomanfall her inne. Nøyaktig 4847 tonn står det på lystavlen over inngangen. Resultatet av 44 år med svensk kjernekraft. Nabolandet vårt har ikke vært like privilegert fra naturens side med hensyn til vannkraft. I dag får Sverige halvparten av strømforsyningen sin fra kjernekraftverk. I og med at de nordiske landene deler den totale strømproduksjonen etter behov, hender det også at norske stikkontakter leverer strøm produsert fra atomkraft.

Små og effektive

Det er rart hvordan man alltid tenker på Tsjernobyl når man ser et kjernekraftverk. Men sikkerheten er på topp, etter typisk svensk mønster.

De svenske kjernekraftverkene henter energien sin ut fra hundrevis av fire meter lange brenselsstaver. Hver av dem inneholder 185 kilo uran som gir 62 millioner kW/h. Stavene inneholder rør på tykkelse med en blyant. Inne i dem ligger uranet i 32 000 pellets. De er så små at det går to på lengden av en tommelfingernegl. Fra hver pellet blir det hentet ut like mye energi som 600 liter fyringsolje. Uten klimagasser. Og da har man bare hentet ut fem prosent av den totale energien i stavene for at de skal være lettere håndterbare.

- De er heller ikke egnet til atomvåpenproduksjon, forteller Brita Freudenthal. Dette uranet er bare 3 % anriket. For å få eksplosive egenskaper må den minst anrikes til 90 %.

Tåler en trøkk

I en bassenghall, 40 meter nede i grunnfjellet er bassenget lengre enn en fotballbane og fylt nesten til randen.

Her i de spesialbygde transportbeholderne, er brenselselementene mer håndterlige selv om de fortsatt er 350 grader varme.

Transporten fra kjernekraftverkene går sjøveien i et spesialbygd fartøy. Skulle noe gå galt, tåler transportbeholderne et vanntrykk tilsvarende 4000 meters dyp. Da de ble designet, ofret man faktisk et godstog ved å kollidere det med beholderen i 160 km/t for å sjekke at den tålte alle tenkelige påkjenninger.

Atomavfallet lagres i minst 30 år inntil de svenske myndighetene har bestemt hvor avfallet skal lagres til slutt. Løsningen blir et anlegg hvor stavene blir innkapslet i kobber og dekket med leire i en tunnel 500 meter ned i grunnfjellet. Det vil være radioaktivt og miljøfarlig de neste 100 000 årene.

40 års nedkjøling

Hele bassenget lyser med en blålig glød. Det er lett å tro at det er den sterke radioaktiviteten som lager lyset, men det skyldes at det krystallklare bassengvannet er mange ganger renere enn destillert vann for at radioaktiviteten ikke skal ha noen partikler å feste seg til. Dermed slipper bare den blå delen av lyset gjennom.

Brenselsstavene ligger under åtte meter med vann. Det gir fullstendig beskyttelse mot strålingen. Men varmen fra brenselsstavene merkes godt. Det vil ta bortimot 40 år før temperaturen i selve stavene er kommet under kokepunktet.

Et resultat er at sjøtemperaturen i havbukten utenfor atomanlegget i Oskarshamn aldri kommer under 10 grader vinterstid.

Denne saken ble første gang publisert 02/01 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også