Kritikk av psykiatrien

Er det psykiatrien sitt ansvar?

Et svar på Gisle Roksunds anklager om en psykiatri på avveie.

PSYKIATRI: "Hvor sannsynlig er det at personer som bare er sjenerte velger å bruke så mye tid og penger på psykoterapi og i tillegg tar medisiner i årevis om det ikke nettopp er fordi at de opplever en klart bedret livskvalitet?", spør psykiater Nils Håvard Dahl i sin kommentar.
PSYKIATRI: "Hvor sannsynlig er det at personer som bare er sjenerte velger å bruke så mye tid og penger på psykoterapi og i tillegg tar medisiner i årevis om det ikke nettopp er fordi at de opplever en klart bedret livskvalitet?", spør psykiater Nils Håvard Dahl i sin kommentar. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Colourbox.com
Sist oppdatert

Nils Håvard Dahl

Psykiater Nils Håvard Dahl er avdelingsoverlege ved Psykiatrisk Klinikk, Sykehuset Levanger.

Han svarer også på spørsmål gratis i forumet på Doktor Online. Det er Norges største forum for psykiatri.

KOMMENTAR:

Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise.

En rekke normalreaksjoner på ulike livshendelser, og adferd og plager som før var å anse som en naturlig del av liv og variasjon, gir nå grunnlag for sykdomsdiagnoser (...)

Det skriver Gisle Roksund i Aftenposten 08.10, og kaller det er "psykiatri på avveie".

Her svarer psykiater Nils Håvard Dahl :

Allmennlege Gisle Roksunds kronikk i Aftenposten om en psykiatri på avveie, har fått stor oppmerksomhet og mye anerkjennelse. Det er nødvendig å komme med noen motforestillinger.

Systemet krever en diagnose

Diagnoser settes ikke kun på typiske sykdommer som lungebetennelse slik Roksund insinuerer, men også på betydelige funksjonsnedsettelser. Noen av disse funksjonsnedsettelsene er naturlige og forståelige, som for eksempel etter dødsfall i nær familie eller etter store psykiske traumer.

Mange av disse tilstandene ordner seg av seg selv og trenger ikke behandling.

Men fastlegen trenger en diagnose for å få betaling for det arbeidet hun gjør, og NAV trenger en diagnose for at vedkommende kan få sin kortvarige, men nødvendige sykemelding.

Ikke alle som mister en nær person klarer å gå på jobb etter to uker, og da er systemet slik at det kreves en diagnose, enten funksjonsnedsettelsen er naturlig og forståelig eller ikke.

Er det psykiatrien som skal klandres for dette?

Stillferdig person = autisme?

Kan en stillferdig og introvert person risikere å få diagnose innen autismespekteret? For å få en slik diagnose, må personen først oppleve at en har et så stort problem at det å søke lege blir gjennomført. Deretter må fastlegen etter grundig undersøkelse vurdere at personen er såpass syk/avvikende at hun henviser videre til spesialisthelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten vil vedkommende gjennomgå et stort antall tester før en eventuell diagnose blir satt.

Er det virkelig noen som tror at en stillferdig og introvert person uten ytterligere symptomer/problemer virkelig blir sendt gjennom denne mølla? Går friske mennesker uten problemer til fastlegen? Om de så gjør det, henviser Roksund dem videre til psykiatrien?

Mange meninger om ADHD

Det er mange som har meninger om ADHD, diagnosen og dens behandling.

Internasjonale studier synes å enes om at forekomsten er vel tre prosent av populasjonen. Tall fra reseptregisteret og salgstall fra apotekene viser at salget av sentralstimulerende legemidler (Ritalin og lignende) samsvarer godt med det en mener er den reelle forekomsten av sykdommen.

Selv om tallene samsvarer godt, er det sannsynligvis slik at det er noen med ADHD som ikke har fått korrekt diagnose og behandling, og det er noen brukere av medisinen som ikke har korrekt diagnose og dermed heller ikke skulle hatt medisinene.

Når dette er sagt, er ikke dette eksklusivt for ADHD. Det gjelder sikkert i like stor grad for høyt blodtrykk og høyt kolesterol

Vi vet at ubehandlede ADHD-barn har doblet risiko for å utvikle rusmisbruk i voksen alder, og de har en overdødelighet på 50%. Voksne har en overdødelighet på 425%. (The Lancet 25.02.2015).

At dagens diagnostikk av ADHD ikke er optimal, er en annen sak. Nasjonale data om ulikheter i helsetjenester viser at i enkelte deler av landet er det en tredjedel  av barn med diagnosen ADHD, som ikke har vært i kontakt med spesialisthelsetjeneste/barne- og ungdomspsykiatrien.

Det kan vel heller ikke først og fremst bebreides psykiatrien.

Eksisterer sosial fobi?

Ulike rikssynsere har hevdet at sosial fobi er en diagnose påfunnet av legemiddelindustrien og/eller deres medhjelpere. Jeg ser gjerne at disse kommer innom for å fortelle våre pasienter med denne lidelsen at de er innbilt syke.

Vi som mener at sosial fobi finnes, mener at dette er den tredje vanligste av alle psykiske lidelser etter depresjon og alkoholmisbruk.

Sykdommen debuterer i tenårene og er sannsynligvis den viktigste enkeltårsaken til alkoholisme og narkomani.

Personer med denne lidelsen tar mindre utdannelse og har langt dårligere yrkeskarriere enn de uten lidelsen som har samme evnenivå. De blir oftere uføretrygdet, og de blir langt oftere ufrivillig enslige. Hovedbehandlingen er kognitiv psykoterapi og mange av de mest alvorlige bruker også SSRI (tabloid: «lykkepiller») over lang tid.

Hvor sannsynlig er det at personer som bare er sjenerte velger å bruke så mye tid og penger på psykoterapi og i tillegg tar medisiner i årevis om det ikke nettopp er fordi at de opplever en klart bedret livskvalitet?

Sosial fobi er ingen bagatellmessig sykdom. For mange er den invalidiserende.

Behandling bør settes inn tidlig

Når Roksund i tillegg er bekymret for at vi intervenerer for tidlig hos barn og ungdom som har psykiske problemer, blir jeg bekymret.  I julinummeret av JAMA, Journal of the American Medical Association, referert i siste Tidsskrift for den norske legeforening, publiseres en artikkel som viser at barn med psykiske problemer har en klar overhyppighet av tilsvarende problemer også i voksen alder. Ikke et overraskende funn, men for meg tross alt et budskap om at behandling bør settes inn tidlig.

Eller har en tanker om at det er behandlingen som gir senskader i voksenlivet?

Til slutt litt om alle skjemaene som Roksund er bekymret for. Dette er strukturerte diagnostiske intervjuer. De fungerer som beslutningsstøtte i diagnostikk og behandlingsvalg.

For oss i psykiatrien representerer de det samme som laboratorieundersøkelser og røntgen for våre somatiske kolleger. De er ikke fasiten, men viktige hjelpemiddel i diagnostikken. 

Å stille riktig diagnose er nettopp å se hele pasienten, også den bak symptomene.

Lavere terskel for å søke hjelp

Når alt dette er sagt, må jeg også si at 30 års arbeid i psykiatrien har gitt meg den erfaring at terskelen for å søke psykiatrisk hjelp har blitt klart lavere både når det gjelder akutthjelp og planlagt hjelp (poliklinisk hjelp).

Det forbrukes ressurser som skulle vært brukt på de virkelig syke. Det finnes pasienter som blir henvist av fastlege eller legevakt, som ikke nødvendigvis trenger hjelp av spesialisthelsetjenesten.

Men det er ikke psykiatrien som er ute i samfunnet og fanger dem opp. Folk er lært opp til at de kan kontakte legevakten for de minste problem, og de forlanger henvisning til spesialisthelsetjenesten.

At for mange fastleger ikke står opp mot det, men blir med på disse henvisningene, er det Roksund og enkelte av hans kolleger som må ta ansvaret for.

Om Roksund er bekymret for at vi skal diagnostisere og sykeliggjøre friske personer, kan jeg berolige ham med at vi er en annenlinjetjeneste og at vi kun diagnostiserer de pasienter som fastlegene henviser. Og friske personer blir vel ikke henvist?

Denne saken ble første gang publisert 13/10 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også