Bipolar lidelse

- Innimellom blir jeg utslitt av meg selv

Frøydis er bipolar.

STØTTE: Samboeren Raymond Sandnes har vært en stor støtte for Frøydis. - Det er en utfordring å leve sammen med en manisk person og jeg beundrer Raymond for måten han har taklet det på, sier hun.

STØTTE: Samboeren Raymond Sandnes har vært en stor støtte for Frøydis. - Det er en utfordring å leve sammen med en manisk person og jeg beundrer Raymond for måten han har taklet det på, sier hun. Foto: FOTO: JØRN GRØNLUND, HJEMMET

Publisert Oppdatert
BIPOLAR LIDELSE: Frøydis Engebretsen (27) var 19 år og au-pair i USA da hun ble manisk for første gang.

BIPOLAR LIDELSE: Frøydis Engebretsen (27) var 19 år og au-pair i USA da hun ble manisk for første gang. Foto: FOTO: JØRN GRØNLUND, HJEMMET

Bipolar lidelse

Bipolar lidelse er en sykdom som har to sykdomsfaser hvor stemningen og aktiviteten enten svinger oppover (mani) eller nedover (depresjon).

Depresjoner som ikke er ledd i en bipolar lidelse kalles ofte unipolare depresjoner. Personer som har disse lidelsene svinger kun nedover når de blir syke.

Unipolar depresjon er den hyppigste av alle psykiske lidelser. Omtrent fem prosent av den voksne befolkningen har til enhver tid en slik depresjon.

Kilde: Helseleksikonet på Doktor Online

Da Frøydis Engebretsen (27) var 19 år ble hun manisk; var stinn av energi, mistet alle hemninger, hadde ingen grenser.

Så kom nedturen. I et halvt år sperret hun seg inne, orket ingen ting.

I dag er Frøydis takknemlig for sin bipolare lidelse. Selv tror hun det var stress som utløste sykdommen.

 

- Skremmende

- Jeg var 19 år og jobbet som au pair hos en familie i Seattle. I utgangspunktet skulle jeg passe to små barn, men i løpet av året kom det tredje, og plutselig var jeg ikke bare «nanny» lenger, jeg fikk også ansvar for husarbeidet, sier Frøydis til ukebladet Hjemmet.

60 timers uker var mer vanlig enn uvanlig.

- At faren i huset hadde et stort alkoholproblem, gjorde det ikke enklere for meg. Og verre skulle det bli. For brått forandret jeg personlighet. Jeg ble stinn av selvtillit, mistet alle hemninger, og sa og gjorde ting jeg aldri ville gjort om jeg hadde vært frisk. Utagerende oppførsel er trolig et dekkende ord. Vertsmoren min reagerte selvsagt, og hun nevnte faktisk ordet «bipolar». Jeg ante ikke hva det innebar, men gikk på nettet og leste.

Det var ganske skremmende for Frøydis.

- For der satt jeg i USA, bare 19 år gammel og med en mulig diagnose jeg skjønte ville forandre livet mitt.

 

Har fått til mye

Åtte år senere sitter Frøydis Engebretsen trygt tilbakelent i en grå sofa i en lys og trivelig leilighet i Kongsberg.

Den deler hun med sin samboer Raymond Sandnes og katten Janis. Den er også en hyggelig ramme rundt et innholdsrikt og stort sett godt liv.

- Sykdommen blir jeg aldri kvitt, men ved hjelp av medisiner og et sunt levesett klarer jeg å holde den sånn noenlunde i sjakk. Etter den første perioden, som var helt fryktelig, og som førte meg ned i den dypeste dalbunnen, har jeg hele tiden tatt skritt i riktig retning og fått til mye jeg er stolt av. Jeg har tatt en bachelor i statsvitenskap. Jeg har redusert vekten med 65 kilo. Jeg har gjennomført en maraton. Jeg er kreativ og holder på med en litt humoristisk selvhjelpsbok for andre bipolare. Og jeg har tort å stå frem og gi et ansikt til det å være bipolar.

- Jeg brenner for mer åpenhet, for å fjerne den siste rest av det tabubelagte ved det å være psykisk syk. Så det å være bipolar har slett ikke bare vært noe negativt i livet mitt. På mange måter er jeg litt takknemlig også, sier Frøydis.

Ingen varselklokker

Det finnes to hovedtyper bipolar lidelse.

Frøydis har den som kalles bipolar 1. Har du denne, er du ravende manisk, men ikke fullt så deprimert som de som er bipolar 2, kan bli. Uten behandling kan bipolar 1-rammede danse på bordet og gjerne strippe for den del, bruke opp en månedslønn på en ettermiddag, synge arier på bussen og ta med seg vilt fremmede hjem.

Frøydis har gjort det meste, mye mer enn det hun ønsker å ha på trykk.

- Du har ingen forstyrrende samvittighet når du er manisk, ingen varselklokker som ringer. At jeg sitter her uten skader hverken på kropp eller sjel, er derfor utrolig. Jeg må ha hatt en engel som har passet på meg, sier hun.

Turnshow på røykerommet

- En historie som er søt, og likevel beskrivende for hvordan det er å være så manisk, er historien om da jeg inviterte til turnoppvisning mens jeg var tvangsinnlagt på Lier psykiatriske sykehus like etter at jeg kom hjem fra USA, fortsetter hun.

- Det var ingenting som skjedde der. Og så mange deprimerte folk! Jeg så det derfor som min oppgave å muntre dem opp. Plakater ble laget og hengt opp. Her skulle det bli underholdning. Turnshow på røykerommet.

- Jeg hadde aldri turnet, men man blir som Pippi: Det du ikke har gjort før, det klarer du helt sikkert. Og visst ble det både baklengs hodekråke og et par andre øvelser. Jeg var fornøyd og publikum fikk et lite avbrekk fra det triste. Så manien har absolutt sine lyse sider, sier Frøydis.

- Problemet er at den ikke gir deg et øyeblikks hvile. Tanker og ideer flakser rundt i hodet ditt hele tiden. Du er så gira at det er umulig å slappe av. Søvn kan du bare glemme. Så man blir fryktelig sliten av seg selv, sier hun.

Irritert av fuglekvitter

Etter et kort opphold på Lier, dit hun ble sendt fordi hun var så manisk at legen mente hun kunne være til fare for seg selv, ble hun sendt hjem. Derfra gikk turen videre til Trondheim og studier i sosiologi.

VIL BLI PT: Da hun begynte å trene som en del av livsstilsomleggingen, opplevde Frøydis at dette var noe hun kunne tenke seg å jobbe med. Nå utdanner hun seg derfor til personlig trener og håper å kunne hjelpe andre som sliter.

VIL BLI PT: Da hun begynte å trene som en del av livsstilsomleggingen, opplevde Frøydis at dette var noe hun kunne tenke seg å jobbe med. Nå utdanner hun seg derfor til personlig trener og håper å kunne hjelpe andre som sliter. Foto: FOTO: JØRN GRØNLUND, HJEMMET

Hun hadde ennå ikke fått noen klar diagnose, men tok medisin for å dempe det maniske.

- Det gikk ikke bra i det hele tatt. Jeg hang med sosialt, men klarte ikke å konsentrere meg om studiene. Så kom depresjonen. Det var som å gå fra himmel til helvete. Jeg fikk angst for det meste, også for å gå ut. Så jeg sperret meg inne og ville ikke ha kontakt med noen.

Frøydis hoppet av studiene. Hun flyttet hjem til foreldrene. De sto på for henne, ga henne masse omsorg og støtte.

Men likevel — ingenting ble bedre. Hun følte seg totalt mislykket, helt verdiløs, klarte ingenting, orket ikke å snakke en gang.

- Du vet du er deprimert når du blir irritert fordi fuglene kvitrer, sier hun.

Ble overvektig

I syv måneder varte depresjonen.

I løpet av denne perioden kom diagnosen på plass, og etter hvert fikk hun også medisiner som skulle holde sykdommen i sjakk.

- Og så kunne jeg ta fatt på livet igjen, sier Frøydis.

De neste fire årene hadde hun det bra. Og det utnyttet hun til fulle.

- Jeg gjøv løs på studiene igjen og fikk med meg en bachelor i statsvitenskap. Jeg har lett for å lære, så det var ikke noe problem, sier hun.

Samtidig tok hun også grep om livsstilen sin. Depresjonen og medisinene hun etter hvert fikk, hadde ført til en voldsom appetitt. Da vekten viste 138 kilo og formen var så elendig at hun knapt orket å gå opp en trapp, sa hun stopp. Sånn skulle ikke en 23-åring ha det.

La om livsstilen

- Jeg var sykelig overvektig. Fastlegen var redd jeg ikke ville klare å gjøre noe med vekten på egen hånd, og ymtet frempå om fedmekirurgi. Men aldri i livet! Jeg skulle vise både henne og alle som sendte meg fordomsfulle blikk, at jeg klarte dette selv, sier Frøydis.

Og som tenkt så gjort. Hun ryddet kjøkkenskapet for brød, poteter, ris, pasta og godteri, og handlet inn alt et lavkarbokosthold tillater. Samtidig med kostholdsomleggingen begynte hun å røre på seg.

- Min første treningsøkt var en tre kilometer lang tur rundt et vann i nærheten. Jeg ble totalt utslitt. Men gi opp? Ikke denne jenta!

I løpet av de neste 15 månedene halverte Frøydis vekten sin, og trente så iherdig at hun klarte å gjennomføre midnattmaraton i Tromsø.

- Foreldrene mine forsøkte å få meg til å satse på halvmaraton i stedet, men jeg gjør ingenting halvveis, sier Frøydis og gliser.

AKTIV: Som 23 åring veide Frøydis 138 kilo. Da tok hun grep. I dag veier hun 65 kilo mindre, lever aktivt og er
sprekere enn de fleste.

AKTIV: Som 23 åring veide Frøydis 138 kilo. Da tok hun grep. I dag veier hun 65 kilo mindre, lever aktivt og er sprekere enn de fleste. Foto: FOTO: JØRN GRØNLUND, HJEMMET

Vil bli personlig trener

Hun var stoltere enn noen gang da hun passerte målstreken etter å ha tilbakelagt 42 kilometer. Det frister likevel ikke til gjentagelse.

Det viktigste er at hun har bevist at hun kan. Men erfaringene hun har opparbeidet når det gjelder kosthold og trening, har fått henne til å forandre retning fullstendig om hva hun ønsker å jobbe med.

- Jeg vil bli personlig trener. Jeg er i gang med utdannelsen nå, og satser på å etablere mitt eget firma om kort tid. Og jeg blir gjerne en sånn personlig trener som kommer hjem til folk for å hjelpe dem i gang med en bedre livsstil. Det betyr så uendelig mye, både fysisk og psykisk. Det vet jeg alt om, sier Frøydis.

Ny nedtur

Etter at Frøydis hadde levd et normalt liv i en lang periode, slo sykdommen ut i full blomst igjen sist vår.

- Jeg turte akkurat å tenke at jeg er forholdsvis frisk, så smalt det. Jeg ville bare være alene, forteller hun.

Etter depresjonen fulgte manien, en lang periode hvor Frøydis gikk på høygir og var blottet for impulskontroll, mens de storslagne ideene blomstret.

- Det er et tankekjør, jeg får aldri roet meg ned. Jeg trenger hjelp til å sove, og andre som ikke vet om sykdommen min, tror jeg er på rus. Jeg skjønner selv at jeg snakker for mye, og gjør mye rart, men jeg står utenfor kroppen min og klarer ikke styre det, sier hun, og legger til;

- Det var slitsomt for meg og for alle rundt meg, ikke minst for samboeren min. Jeg beundrer ham for tålmodigheten og forståelsen hans, sier Frøydis.

Ny medisin

- Å være bipolar kan være en god unnskyldning for mange impulsive og kanskje dumme handlinger. Men vi må likevel ta ansvar, vi også, sier hun.

Hun fikk ny medisin, og etter en litt trøblete innkjøringsperiode hjalp den henne å slappe av igjen så tankene sluttet å kverne, og hun fikk sove.

- Det var himmelsk. Det er himmelsk. Nå håper jeg det blir veldig lenge til neste anfall, og at det blir svakere. Men slippe helt unna gjør jeg ikke. Å være bipolar er en kronisk lidelse.  Men det er ikke sånn at jeg går rundt og gruer meg. Det har ingen hensikt. Livet er her og nå, og alle opplever opp og nedturer. Mine er bare så mye sterkere.

Men ved hjelp av medisiner, god mat, mosjon og faste rutiner har Frøydis håp om å kunne leve like godt som de fleste.

Tror på åpenhet

- Dessuten har jeg fått stor tro på åpenhet. Jeg hadde ikke gått åpent ut med lidelsen min før jeg ble syk igjen i sommer. Da fortalte jeg det til arbeidsgiveren min. Da responsen derfra var at «Det har jeg skjønt for lenge siden », våget jeg også å fortelle om det på Facebook.

Også der var responsen udelt positiv.

- Det gjorde meg glad. Nå er målet mitt å bidra til at det å være bipolar blir like akseptert som at man har diabetes. Alle har en psykisk helse, og det er flere enn man tror som sliter med den. Dessverre er det fortsatt mange fordommer, sier Frøydis.

- Men gjennom åpenhet kan vi hjelpe hverandre.

Slik stilles diagnosen

Diagnosen bipolar lidelse stilles basert på kliniske symptomer. Pasienten må ha visse symptomer av en viss alvorlighet og varighet for å få diagnosen en bipolar diagnose.

- Symptomene må ikke kunne forklares av andre forhold som for eksempel rusmisbruk eller hormonelle lidelser, men det er fullt mulig å ha slike lidelser i tillegg, forklarer Dag V. Skjelstad, psykologspesialist og forsker ved Forsknings- og utviklingsavdelingen (FOU) i Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken HF i en tidligere artikkel på Klikk Helse.

Skjelstad forteller i samme artikkel at noen ganger er det enkelt å sette en diagnose for bipolar lidelse, men hos personer med mye samsykelighet kan det være vanskelig å vite hva som er hva og da vil man gjerne se det an over tid.

Skjelstad forteller videre at mange har bipolar lidelse i fem til ti år før det blir satt en diagnose, og varigheten er gjerne enda lenger dersom man ser bipolare tendenser i barndom og tenår.

Arvelig

Studier tilsier at bipolar lidelse er den mest arvelige psykiske lidelsen som finnes, etterfulgt av schizofreni.

- Men her er det mange forhold som spiller inn, som man per i dag vet for lite om. Trolig er det et samspill mellom en genetisk disposisjon og miljøfaktorer som utløser lidelsen. Barn av foreldre med bipolar 1- eller 2-lidelse har statistisk sett rundt 10 ganger større risiko for å utvikle lidelsen enn barn av friske foreldre, det vil si 10 til 20 prosent sannsynlighet. Imidlertid klarer man ikke å identifisere bipolar lidelse hos nære familiemedlemmer hos flertallet av de med bipolar lidelse, sier Skjelstad til Klikk Helse.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning