BLOGG: På adressen http://surfer.blogg.no skriver Ingeborg om hverdagen og sin kamp mot sykdommen.http://surfer.blogg.no skriver Ingeborg om hverdagen og sin kamp mot sykdommen." class=" adaptive placeholder" />

BLOGG: På adressen http://surfer.blogg.no skriver Ingeborg om hverdagen og sin kamp mot sykdommen. © Jørn Grønlund

2008: I speilet ser Ingeborg en syk jente. Syltynn, med hud som henger. I kinnene er hun øm av å smile. "Angstmusklene" kaller hun dem, musklene som drar opp smilet gang på gang. ­Ingeborg er en solstråle utad, men inni henne er alt kaos. Beinhard selvdisiplin sliter henne ut.

Maten som språk

Tidlig i barneårene hadde Ingeborg opplevelser hun ikke hadde forutsetninger for å forstå, og det var mye hun holdt for seg selv. På landet, der hun vokste opp, lærte hun at mat kunne være løsning på problemer. Det dro Ingeborg til det ekstreme.

- På landet er mat trøst, selskap og kos. Samtidig med et vanskelig kroppsbilde, ble dette en farlig kombinasjon. Da jeg var 10 år, kastet jeg opp for første gang. Jeg var like høy som nå, 169 centimeter, og følte meg kjempediger. Det henger fortsatt igjen, forteller Ingeborg Nyvang Senneset, som har hatt alvorlige problemer med anoreksi, og bulimi.

Så lenge hun kan huske, har Ingeborg hatt psykiske problemer. Hun har slitt med sosialangst, tvangstanker og spiseforstyrrelser. Undervektig har hun vært siden videregående. Først det siste året har hun doblet kroppsvekten.

- Mat ble mitt uttrykk. Jeg har på en måte spydd ut ordene. Maten ble brukt som løsning for en del av tvangen, å få vekk urenheter som skitne tanker og vonde minner. Jeg har aldri kastet opp for tynnhetens skyld, forteller hun.

Må føle seg ren

På en vanlig dag på Østmarka sykehus, der Ingeborg er i dag, sover hun til klokken halv åtte om morgenen. Før fikk hun bare sove til klokken fire om natten, fordi hun måtte opp og gjøre tvangshandlinger.

Noen å snakke med

- Det er ikke lett å være hverken den som trenger å bli sett, eller den som skal se. Jeg vet, tro meg. Hjelpetelefonen kan være et godt sted å starte, sier Ingeborg.

Hjelpetelefonen er en gratis telefon- og nett-tjeneste for alle som trenger noen å snakke med, og den drives av interesseorganisasjonen Mental Helse.

Hjelpetelefon kan du ringe til på tlf.: 116¿123.

Se også nettstedet www.mentalhelse.no

Det har tatt år med hard jobbing for å få kropp og sinn til å forstå at hun skal bli liggende i sengen. Når hun står opp og ordner seg, står rene slippers ved siden av sengkanten. Det er for å unngå å berøre gulvet, som hun opplever som skittent. Hun spriter hendene før hun henter frem klær fra klesskapet.

Om kvelden dusjer hun, så hun kjenner seg ren nok til å legge seg i sengen.

Bryter barrierer

- I dag trampet jeg på gulvet for å ha brutt barrieren. Da går dagen lettere. Adferden min er ikke logisk, og jeg blir så sliten av det. Samtidig blir jeg nysgjerrig på hva jeg har hengt meg opp i. Det vil jo være en rettesnor for å arbeide meg frisk. Handlingene er avledninger fra en tanke. Det er skummelt og spennende på én gang, sier hun.

26-åringen sliter med at hun ikke føler seg bra nok.

- Jeg føler alltid at jeg ikke strekker til. Jeg er ikke bra nok jente, student, blogger, venn ­eller datter. Min sosialangst er helt heftig. Før var jeg ikke klar over hva det var. Jeg følte angst, men nå vet jeg mer hva angsten kommer av, og kan dermed få jobbet med årsaken i stedet for å skade den vekk eller ignorere den, sier hun.

I prosessen med å bli frisk skriver Ingeborg flittig i bloggen sin på nettet. Der deler hun historier fra hverdagen sin, og hun skriver det hun kaller «borger», en type dikt. Gjennom å skrive på bloggen, blir hun bedre kjent med seg selv.

- Det er en egen forskning å finne ut hva som er meg, for det vet jeg ikke så godt. Det er vanskelig å se hva som er personlighet, og hva som er sykdom, sier hun.

Farlig tynn

Da Ingeborg gikk siste året på utdannelsen for å bli sykepleier, skulle hun legges inn. Men den dedikerte studenten nektet en innleggelse. Hun ville fullføre utdannelsen.

- Jeg trente mye. Tidseffektivt. Jeg tok 1000 armhevninger og mange spretthopp. Jeg hadde avkrysningsbok. Det var viktig at jeg gjorde det samme som dagen før. Da hadde jeg oppnådd noe, og kunne gå og legge meg om kvelden. Jeg skulle gjøre alt mulig annet også, av sosiale og ­andre plikter. Mange ble bekymret, men de tenkte det bare var for en periode, forteller hun.

Selv om hun var klar over at hun var farlig tynn, klarte hun ikke å innrømme for seg selv at hun hadde et problem.

VELDIG SYK: På det sykeste var Ingeborg så tynn at hun kunne dødd. Det siste året har hun klart å doble kroppsvekten sin.

VELDIG SYK: På det sykeste var Ingeborg så tynn at hun kunne dødd. Det siste året har hun klart å doble kroppsvekten sin. © Privat bilde

Skjønte at jeg var syk

- Jeg hadde et objektivt bilde av hvordan jeg så ut, og så at jeg ikke var frisk. Men det var vanskelig å tro på det jeg så. Jeg syntes jeg var høyst velfungerende. Jeg gikk ut med en A fra skolen, men F eller stryk i livslyst. Jeg skulle egentlig vært død, så tynn var jeg.

Hun hadde et opphold på distriktspsykiatrisk senter i Stjørdal. Da var hun akkurat ferdig med sykepleierutdannelsen. Selv om Ingeborg la på seg en del igjen, følte hun ikke at behandlingen fungerte når det gjaldt tvangstankene. Hun ble utskrevet før hun rakk å bli frisk, og det var en skuffelse. Dette skrev hun i bloggen sin: "Jeg har fått avslag på søknaden om forlengelse av innleggelsen. Sykdommen har dermed fått innfridd sin søknad om forlengelse av seg selv."

Etter å ha blitt utskrevet kom Ingeborg tilbake til hybelen sin i et kollektiv. Det var ganske tøft for henne.

Føltes skittent

- Tvangen gjorde det vanvittig vanskelig. Jeg endte med hermetikk, yoghurt og engangsservise, eller kokvasking av ting, for å kunne spise i huset der andre også bodde. Føles noe skittent, får jeg selvskadingsbehov. Jeg blir kvalm og føler redsel, forklarer hun.

Et annet utdrag fra Ingeborgs blogg, fra juli 2009, viser hvor dårlig det sto til med henne: "Lunchen var, som fortalt, så angstfylt at jeg smalt i bakken. Middagen var, tro det eller ei, et hakk lettere. Grunnen er rimelig lett å finne. Det er bestikk inne i bildet. Etter å ha tørket grundig av bestikket med sykehusservietten var det bare å iverksette."

Noe av problemet til Ingeborg har vært at hun ikke har hatt kontakt med følelsene sine.

- Det er først det siste året jeg vet hvordan følelser kjennes ut. Tidligere var setninger som "nå er Ingeborg glad" eller "nå er Ingeborg lei seg" som å høre noe fra et eventyr. Jeg har undertrykt følelser, sier hun.

Vil ha datteren tilbake

Moren til Ingeborg, Asbjørg Nyvang (55), følger datterens kamp.

- Ingeborg er en ekstremt empatisk og intelligent person. Hun var tidlig med alt under oppveksten. Da hun ble skilsmissebarn som treåring, laget hun nok sine egne tanker og teorier om årsaken. Hun fikk følelser av skyld, skam, og maktesløshet, forteller Asbjørg.

En dag da Ingeborg var yngre, kom storebrødrene til moren og fortalte at det luktet spy på lillebadet. Og det hadde det gjort flere ganger. Men Ingeborg snakket det bare bort.

- Det falt meg ikke inn at hun kunne ha spiseproblemer. Ingeborg kan være veldig overbevisende, hun er ikke lett å argumentere med, forteller Asbjørg om minstejenta.

Til Danmark

Ingeborg flyttet hjemmefra da hun gikk på videregående skole. Moren flyttet samtidig til Næstved i Danmark, der hun i dag er gift.

Da eksploderte sykdommen for Ingeborg.

- Hun klarte ikke å skjule den lenger. Og jeg hadde brent for mange broer til å flytte tilbake. Hadde jeg visst at hun var syk, ville jeg aldri flyttet dit i utgangspunktet. Det var forferdelig, særlig når jeg var så langt vekk. Jeg har gått med dårlig samvittighet hele tiden.

Moren leser bloggen til Ingeborg med blandede følelser.

- Jeg prøver å lese mellom linjene. Noen ganger tenker jeg at det er bra. Andre ganger tenker jeg at det å blogge er blitt en tvangshandling. Jeg håper at hun klarer å frigjøre seg fra alt det som styrer henne. Hun er på vei, det synes jeg. Samtidig er det ganske deprimerende å lese faglitteratur om alle som ikke blir friske, som har kommet sent i behandling. Men vi håper. Jeg håper å få datteren min tilbake, sier Asbjørg, og fortsetter:

Å snakke sammen

- Før syntes jeg vi kunne snakke om alt mulig. Men det kan vi ikke nå. Plutselig kan jeg si noe som trigger et angstanfall. Det blir som en snøball som ruller. Hun har langt igjen, men nå er jeg ikke redd for at hun skal få hjertestopp i alle fall.

En ting moren er glad for, er at Ingeborg har god innsikt i sykdommen sin.

- Når hun kommer ut av det, tror jeg hun vil bli til god hjelp for mange, som psykiatrisk sykepleier, sier Asbjørg, som er sykepleier selv.

Ble endelig sett

Ingeborg vil gjerne gi andre en forståelse av hva psykisk sykdom egentlig er.

FRA MOR:

FRA MOR: "Kjære, kjære Ingeborg, livet ligger foran deg, med mange gleder og også sorg og smerte, men du å våge å leve det! Ingen kan leve uten kalorier..." skrev moren Asbjørg på Ingeborgs blogg i september 2009. © Privat bilde

- Tankene blir så overdimensjonerte. Alle kan skvette uten grunn, men for en psykisk syk kan redselen fortsette å sitte i. Brekker du en tå, gjør det vondt, men det går over. Har noe «satt seg fast», er det sykdom, forklarer hun.

Ingeborg kan blant annet være redd for barn.

- Å holde en baby opplever jeg som veldig sjokkerende. For friske er det normalt å se for seg at man mister barnet man holder i hendene, men jeg klarer ikke å gi slipp på tanken. Så går det over til at jeg blir sikker på at det skjer. Jeg er stort sett redd for de samme tingene som jeg er glad i. Det er frustrerende. Men jeg forsøker å utsette meg for det, så jeg får øvd og kan bli frisk, sier hun.

Østmarka sykehus

Siden november 2009 har Ingeborg vært innlagt på heltid på Østmarka sykehus, St. Olavs Hospital. Her kan hun være på ubestemt tid, til hun blir bra - hvor lenge det blir til, vet hun ikke. 26-åringen føler seg heldig som har kommet hit, for institusjonen i Trondheim huser noen av landets beste eksperter på de tingene hun sliter med.

- Det er ikke tilfeldig at jeg endelig tør å bli frisk. For her har jeg møtt behandleren som så meg, og ikke diagnosene. Han har oppmuntret meg til å bruke evnene mine og intelligensen min, i stedet for å kue dem med sykdommen, sier hun.

I dag har Ingeborg fått normalvekt, men fortsatt ikke menstruasjon. Den forsvant i 16-årsalderen, og kommer kanskje tilbake. Lever og hjerte er bra igjen, men hun vil alltid være beinskjør som følge av de harde påkjenningene kroppen har vært igjennom.

- Endelig er jeg blitt såpass frisk at jeg kan jobbe med det som har ligget gjemt bak sykdommen. Anoreksien har vært en omvei. Men jeg har kommet langt, gjennom hardt arbeid - uten medisiner, etter eget ønske. Det er heldigvis mange endringer som skjer hele tiden, siden jeg jobber så hardt, hver dag. Og jeg har kommet langt med tvangen. Nå vil jeg bare være til og ikke ha noe som hemmer meg, sier hun.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!