Unikt bak murene:

Reddet av Dina

Innsatte trener hund under soningen. Nytt i Norge, og unikt i kriminalomsorgen – Hundeprosjektet er en suksess!

EKTE KJÆRLIGHET: Øynene lyver ikke,verken hos mann eller hund.
EKTE KJÆRLIGHET: Øynene lyver ikke,verken hos mann eller hund. Foto: Foto: Ole G. Olsen
Sist oppdatert
SJEKK: Hver morgen blir Dina sjekket fra topp til tå av matfar.
SJEKK: Hver morgen blir Dina sjekket fra topp til tå av matfar. Foto: Ole G. Olsen

En mørk og bitende vintermorgen langt unna folkeskikken. Små grupper av gutteskikkelser i røde varmedresser sleper seg fra bygning til bygning mellom et plankegjerde og litt piggtråd. Noen skal veve, andre skal male, snekre eller montere. Lengselen etter frihet er så heit at snøen smelter rundt dem.

Logrende soning

Men for seks-sju dømte menn har hverdagen fått et logrende innhold som har gjort storrengjøring i tanker og sinn. Det er som om de gruer seg til soningen er over. Måtte ta farvel med en kompis som aldri svikter.

- Jeg gruer meg fælt til å levere fra meg Dina. Da vi ble spleiset, stålsatte jeg meg på ikke å knytte meg. Prøvde å være avvisende. Nytteløst. Egentlig var det kjærlighet ved første blikk, smiler Frank Lagmannssveen (33), veteranen i hundeteamet ved Bruvoll fengsel i Nord-Odal.

Hundeprosjektet

Den store fengselsforelskelsen er den ravnsvarte schäferen Dina, som er knyttet til sin herre det meste av døgnet. En gang snuser hun seg kanskje fram til skjulte miner i Afghanistan. Har allerede vist bra psyke og mot. Men inntil det er hun en lykkelig elev i trygge og kjærlige hender.

Hundeprosjektet kalles det, og innen Kriminalomsorgen er det unikt. For første gang i Norge får innsatte trene hunder som en del av soningen. Samarbeidet med Forsvarets hundeskole startet i februar 2008, og er en suksess. De innsatte skal sosialisere, miljøtrene og bygge opp selvstendighet hos valpen sånn at den hårete soldaten best mulig kan imøtekomme de krav som stilles til en tjenestehund i Forsvaret.

Også drapsmenn velkomne

TOPP: Frank, Peter og Stein er fornøyde og stolte hundeverter.
TOPP: Frank, Peter og Stein er fornøyde og stolte hundeverter. Foto: Ole G. Olsen

Men like viktig er det at de innsatte lærer det praktiske og teoretiske ved det å ha hund. Forhåpentligvis åpner det øynene deres for andre fritidsinteresser enn å rane og stjele og smugle.

- For det første er det fint å slippe å sitte på cella i 23 timer av døgnet. Kommer nemlig fra lukka avdeling på Kongsvinger. Så egentlig søkte jeg meg hit for å få lettere soning. Var heller ikke fanatisk opptatt av hunder. Passet på en rabiat pitbull for en kompis en gang. Men plutselig oppdager du hvordan du og hunden utvikler hverandre. Det er umulig ikke å like hunder. De har jo ikke våre dårlige egenskaper. Vi har allerede avlevert to hunder til Forsvaret, som ble tatt med til Sverige, skrytt opp i skyene og solgt, forteller Frank, som soner en lengre narkodom.

Innsatte må søke seg til hundeprosjektet, og ironisk nok er det en forutsetning at du soner en lengre dom. Dette for å hindre gjennomtrekk. Selv om man styrer en spesiell hund, har alle et kollektivt ansvar for hele hundegården. Drapsdom er ingen hindring. Men de fleste hundevertene har smusset til fingre og samvittighet med narkotika.

Les også: - Jeg drepte igjen

- Enestående

Inne på hundebrakka begynner arbeidsdagen. Stemningen er like munter og jovial som hos en gjeng Lotto-vinnere. En av de nye gutta, som er blitt overført fra kjøkkenet, er megastøl i beina etter en lengre tur i skauen med sin firbeinte elev. Men han har bare ett ord på leppene: Enestående.

Oslogutten Lasse jobbet med lavinehunder for noen år siden. Han kaller kontakten med dyr for uerstattelig.

- Selv på dine verste dager, er det trøst å hente hos hundene. De er alltid blide. Det ironiske er at den springer spanielen som jeg trener opp, kan bli den som snuser opp narkotika i fremtiden. Jeg kan bli avslørt av egen hund. He-he.

Det ironiske er at den springer spanielen som jeg trener opp, kan bli den som snuser opp narkotika i fremtiden. Jeg kan bli avslørt av egen hund. He-he

Rollene byttes

Ferskingen Stein, en humørfylt haldenser, soner for noe "småtteri". Tjuveri av biler og motorsykler, amfetamin, promillekjøring, og lite granne vold. Men også han har et nært forhold til hunder.

- Hver gang jeg blir arrestert, har jeg en politibikkje hengende i skinka. Vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt bitt. Kult!

I sofaen har Mara inntatt kosestilling på fanget til pappa Peter, en røslig og rolig nordlending som kom til Bruvoll rett fra dom for fire måneder siden. Ingen tvil om gjensidig glede.

Forvandler livet

Frank er i gang som veterinær på bakrommet. Sjekker Dina fra topp til tå og veier henne. Deretter er det trening på søk. En gummikongle, som gradvis skjæres ned til en bitte liten prikk, gjemmes i garderobeskap. Men du lurer ikke en hundesnute. Franks øyne gnistrer av stolthet. Dina er ikke bare fantastisk og ren av rase. Hun er i ferd med å forvandle fangens liv.

Den åpenbart intelligente Hamargutten er en av mange syndere som ble voksen litt for fort. Levde et omflakkende og etter hvert spenningssøkende liv. Først var det "sinnssykt mye" kroppsbygging med steroider og amfetamin på menyen. Til slutt var det bare amfetamin og ingen trening. Dessuten hadde han forelsket seg i penger. Kjøp og salg av dop var enklere enn innbrudd.

Reddet fra kjøterliv

I begynnelsen av mars 2006 kontrollerte tollerne ved Gardermoen en sending fra Thailand, som ifølge deklarasjonen besto av 19 kilo matvarer, deriblant 40 bokser med hermetikk. Da to av boksene ble åpnet, rant det ut valiumtabletter. Totalt skjulte hermetikken 50 000 tabletter. Helvete åpnet sine fresende porter.

- Et av de mest proffe smuglertoktene de hadde sett, sa tollerne. Ingen trøst å bli feit av. Alt gikk til helvete. Dømt etter proffparagrafen - tre år og fire måneder. Det kunne blitt mye verre. Men jeg mistet leilighet og ble en ordentlig narkoman i de to årene jeg ventet på soning. Dro på meg kjempegjeld jeg måtte svindle for å betale. Bodde i bilen. Da svelget jeg 400 valium og sa farvel til livet. Men ble reddet. Lå i koma noen dager, forteller Frank.

Fengselet ble redningen fra et kjøterliv. Hunden ble terapien han trengte.

- Alle sier det er så kjipt å være i fengsel. For meg har det vært flaks. Jeg, som har vært uføretrygda siden jeg var 25, er nå klar for utdanning og jobb. Jeg har omsider fått en ADHD-diagnose (mild variant) som kontrolleres med medisiner. Det er en kjempebonus å jobbe med hund. De mulighetene hadde jeg ikke fått på gata. Nå gir jeg noe tilbake til samfunnet. Jeg kan se meg sjøl i speilet og si at jeg er et godt menneske.

GLEFS: Frank leker skurk mot en av Forsvarets egne spesialhunder.
GLEFS: Frank leker skurk mot en av Forsvarets egne spesialhunder. Foto: Ole G. Olsen

Frivillig figurant?

Vi kjører en tur over til Hauerseter militærleir, der Forsvarets hundeskole ligger. Noen av hundene skal gjennom flere avanserte søk. Men vi skal også få en demonstrasjon i hundeangrep.

Lasse har liten lyst til å melde seg frivillig som figurant - selv med polstring. Han drar av seg buksa og viser hvorfor. Han ble innhentet av en politihund for to år siden, og det venstre låret bærer fortsatt tolv meget synlige merker. Men Frank nøler ikke. Sprintende "militærvåpen" med flekkende tenner er et kick.

- Jeg skal jobbe med hunder når soninga er over, sier Frank bestemt. Dina gir ham et stort vått kyss.

- Spent på fremtiden

Fengselbetjent Rita Thomassen, som er utdannet hundefører fra Forsvarets hundeskole, er prosjektleder ved Bruvoll. Hun nyter stor respekt blant de innsatte, og håper samkvemet med hundene skal bidra til en lysere fremtid.

- Jeg er fryktelig spent på hva som skjer når gutta er ute igjen. Hvor lenge går det før neste kriminelle handling? Dropper de stoff? Blir de helt straite? Tidligere materiale fra USA, der de har gjennomført hundeprosjekter i 30 år, viser at tilbakefallsprosenten har vært lav, sier hun.

Men også den terapeutiske effekten med hundehold er gunstig.

- Mange er blitt skufffet av mennesker nesten hele livet. En hund skuffer deg aldri. En kar som akkurat er løslatt, fortalte at han hadde brukt hunden som samtalepartner og fått ut mye frustrasjon. Han hadde en som bare lyttet. I tillegg er oppgaven som hundevert samfunnsnyttig. Gutta gir, gjennom hunden som skal tjenestegjøre ute eller hjemme, noe tilbake til kongeriket Norge, sier Rita.

Les mer:

Klikk Helse/Mann

Klikk/Friluft

Denne saken ble første gang publisert 05/01 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også