Kreft i nesen
- Vi må fjerne halve nesen og vet ikke om det er spredning til lymfene
Tine Kleive-Mathisen (49) fikk sjokkbeskjeden av legen.
«Vi må fjerne halve nesen og vet ikke om det er spredning til lymfene.»
Det var sjokkbeskjeden Tine Kleive-Mathisen (49) fikk fra legene etter nær ett år med diffuse symptomer og tygging av smertestillende så å si døgnet rundt.
Høyreøyet renner stadig mer
Sandefjord, september 2013. Tine har nettopp fulgt sin eldste datter, 17-åringen Karoline, til USA som utvekslingsstudent.
Det blir mange tårer, men det høyre øyet nekter å gi seg. «Så, så…» sier hun til seg selv. «Karoline kommer snart hjem igjen. Ett år går fort.»
Det skal bli et urovekkende år.
Høyreøyet renner stadig mer. Hele høyre side av ansiktet er etter hvert smertefullt.
«Det føles som en kraftig tannverk,» tenker Tine. «Kanskje det er en betennelse?» tipper de på legevakten. Hun får penicillin. Da det ikke hjelper, oppsøker hun fastlegen. Han sender henne videre til en øyelege.
«Det kan muligens være en betennelse i tåresekken. Om det ikke gir seg, kan vi legge inn et dren,» foreslås det her.
Tine velger i stedet å gå tilbake til fastlegen og prøver en kortisonspray. Hun føler at hun må mase seg til et svar og synes det er pinlig.
Utover høsten nærmest knasker hun smertestillende tabletter.
Nådeløs beskjed
På vei inn i 2014 roper hele kroppen hennes «hjelp!». Det skal likevel gå ytterligere fem måneder før hun frustrert må kreve av fastlegen: «Send meg til en øre-, nese- og halsspesialist!»
Endelig blir det tatt røntgen av ansiktet hennes, og bildene avslører en svulst i nesen.
Det bærer rett til biopsi på sykehuset i Vestfold, Sandefjord. «Du vil få resultatet i løpet av et par uker,» blir hun fortalt. Allerede uken etter ringer overlegen på sykehuset.
Beskjeden er nådeløs.
- Den vårdagen er for alltid risset inn i minnet mitt, sier Tine til ukebladet Hjemmet.
- Jeg husker at våren var i full blomst utenfor kontorvinduet mitt på Torp flyplass. Som vanlig på mandag morgen hadde jeg et ledermøte å forberede. Det var vanskelig å konsentrere seg. Jeg var så spent på resultatet av biopsien.
Så ringte legen.
Han gikk rett på sak: «Du har plateepitelkarsinom, ondartet kreft – og må opereres straks!» Det var ingen tid å miste. «Kan jeg få ringe deg opp igjen?» ba jeg – nummen i kroppen.
Ikke en uvanlig kreftform
Bare to år tidligere fjernet jeg en ondartet føflekk. Jeg hadde trodd at «min dose» var fylt.
En kollega stakk hodet inn av døren. «Kommer du på møtet?» spurte han. Plutselig spratt tårene.
«Gi meg noen minutter og en kaffekopp, så kommer jeg og forteller dere hva som har skjedd,» svarte hun.
Stikk i strid med legens råd, slår hun opp diagnosen på Google.
Legen hadde sagt at kreftformen ikke var uvanlig, men at hennes svulst lå vrient til. «Trolig må vi skjære vekk halve nesen,» antok han.
Alvoret går opp for Tine.
- Jeg hadde så mange spørsmål: Ville det bli et stort krater midt i ansiktet mitt? Ville jeg kunne fungere som normalt etter operasjonen? Ja, lukte og smake på livet, prate forståelig – og våge meg ut blant andre?
Verst av alt var tanken på døtrene Karoline og lille Rebekka (da syv år), og hennes kjære ektemann, Hans-Jørg. Alle ville de få livet sitt endret.
«Dette må jeg bare klare,» sa hun oppmuntrende til seg selv.
Mot alle odds
En måned senere, en solfylt junidag, legges Tine inn til operasjon på Rikshospitalet.
Hjemme i Sandefjord passer mormor minstedatteren. Ekteparet er blitt enige om at syvåringen bør vite minst mulig. Karoline, som er ventet hjem fra USA dagen etter, vet hva som skjer.
De har avtalt at tenåringen blir hentet på flyplassen og kjørt direkte til moren på sykehuset. Tine er bekymret for hvilket syn som venter datteren.
Med mannen støttende ved sin side møter hun kirurgens prognoser: «Vi vil trolig klare å berge øyet ditt, men må fjerne halve nesen.» Og ikke nok med det: «Vi vet ennå ikke om det er spredning til lymfene.»
Der og da er det godt å ha en trygg, kjærlig hånd å klemme hardt. Tine ser på den lille forsamlingen og sier tappert: «Heldigvis er jeg den fødte optimist!»
Klarte å redde nesen
Da hun våkner fra operasjonen, venter en gladmelding fra overlegen. «Jeg klarte å bevare nesen din!»
Han har laget et lite snitt fra det høyre øyenbrynet og inn i neseroten.
- Som jeg jublet! sier Tine til Hjemmet – etterfulgt av en klukkende, glad latter. Hun ler i det hele tatt ofte, åpenbart takknemlig for livet.
Med pekefingeren retter hun oppmerksomheten mot en smalskåret stripe under brynet, som er bleknet og knapt er synlig.
- Den beskjeden var som å få en drøm oppfylt. Jippi! Jeg fikk møte Karoline igjen med et bredt smil.
Men Tine var på langt nær i mål. Neste runde var stråling. «Stråling er ikke ille. Det tar jo bare noen minutter,» tenkte hun.
Måtte tennene trekkes?
Men 30 behandlinger i ansiktet og 23 på halsen varte hele 20 minutter. Hun ble gjennomgrillet.
Heldigvis slapp hun å trekke alle tennene.
- Det ble nemlig først antydet at de kunne være i veien for strålene. Etter behandling nummer 10-11 ble det vanskelig å spise og drikke. Hva gjør du når vannet plutselig har en besk smak, Farris eksploderer i munnen din og vinen minner om eddik? Jo, da starter du nedtellingen. Hvis jeg gikk for mye ned i vekt, ville behandlingen bli stoppet. Jeg tvang i meg buljong og energidrikker, og fuktig mat som yoghurt. Både munnen og strupen var knusktørr, men jeg var fast bestemt på å bli frisk, sier hun.
Tine forteller om en tid der hun både var fysisk og psykisk sliten.
- Å se det stakkarslige speilbildet mitt i det grelle baderomslyset, var et syn jeg forsøkte å unngå. Selv midt i elendigheten er man jo litt forfengelig.
Svidde vekk vipper og bryn
- Strålene svidde vekk både vipper og bryn. De boret seg også tvers gjennom hodeskallen og ga meg en stor, bar flekk bak i skallen.
Tankefullt setter Tine ord på hvor surrealistisk det var plutselig å være «den som har kreft», den umiddelbare nærheten med passasjerene på Helseekspressen mellom Sandefjord og Oslo, og et møte til inspirasjon på venteværelset.
- Hodet mitt hang nok lavt den dagen. Hele meg var utmattet. Det var ingen energi igjen til å småprate med ukjente. Mannen ved siden av meg trengte ingen ord for å forstå. Fra innerlommen tryllet han frem to små litografier. «Kanskje disse kan gi deg ny inspirasjon?» sa han og ga dem til meg. Overrasket studerte jeg de lyse landskapsbildene og merket meg signaturen. Et kjent navn i norske kunstsirkler.
- Jeg møtte ham igjen senere. Det viste seg at han har hytte i Sandefjord, der vi bor. Impulsivt inviterte jeg ham med på en kunstutstilling, og etterpå hjem til oss på lunsj. Som en takk for å ha rettet blikket mitt mot lyset i tunnelen.
Svalbardtur ble gulroten
Det er ingen tvil om at følelsesmessige bånd engasjeres ved en kreftsykdom. Tine snakker varmt om støtten fra sin kjære, Hans-Jørg, om samspillet de to imellom.
- Vi ble enda mer bevisste på å leve her og nå. Å være fullt og helt til stede for hverandre. Vi erfarte at vi også samarbeider godt i krisetid, og det lettet situasjonen både for barna og oss.
I tillegg til stråling måtte hun gjennom seks kurer med cellegift, men redselen for å dø grep aldri tak i Tine.
- Psyken er uten tvil min store styrke. Jeg bekymrer meg nok mindre enn folk flest, da jeg evner å forsone meg med det meste.
I dag er hun for lengst tilbake i full stilling som markedssjef på Torp.
- Å bygge seg opp igjen var en tøff prosess, innrømmer hun likevel ydmykt.
- Bare det å gå en bitte liten tur krevde all min viljestyrke. Jeg slet også med konstant sus i hodet etter strålingen, og ble fort svimmel. For å hente motivasjon, satte jeg et mål om å bli fullt «oppegående» innen en viss tid, og for å klare det, ga jeg meg selv en «gulrot»: En tur for to til Svalbard. Perfekt for reiseglade Hans-Jørg og meg. Og vi kom oss av gårde.
Lotto-vinner
Trine var på en undersøkelse i november og resultatene var gode. I februar skal hun gjennom en ny undersøkelse.
- Da håper jeg å bli erklært frisk. Det må bli slik … Et smil bretter seg sakte ut i det tankefulle, vakre ansiktet og får øynene på nytt til å skinne optimistisk.
- To ganger er jeg rammet av kreft, og vet at «lynet kan slå ned» på nytt. Det jeg imidlertid kan styre, er hvordan jeg velger å takle og leve med det som skjer. Det er ingen tvil om at jeg har trukket noen uheldige kort i livet, men det har også gjort meg mer oppmerksom på å nyte hvert minste, gylne øyeblikk. For eksempel har det knyttet Hans-Jørg og meg – og barna – enda tettere. Ingen dager blir lenger tatt for gitt.
- Det høres sikkert rart ut, men jeg føler meg som en dobbelt Lotto-vinner!
Denne saken ble første gang publisert 06/03 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.