Kreft i nesen

- Vi må fjerne halve nesen og vet ikke om det er spredning til lymfene

Tine Kleive-Mathisen (49) fikk sjokkbeskjeden av legen.

KREFT I NESEN: - To ganger er jeg rammet av kreft, og vet at «lynet kan slå ned» på nytt. Det jeg imidlertid kan styre, er hvordan jeg velger å takle og leve med det som skjer, sier Tine Kleive-Mathisen til ukebladet Hjemmet.

KREFT I NESEN: - To ganger er jeg rammet av kreft, og vet at «lynet kan slå ned» på nytt. Det jeg imidlertid kan styre, er hvordan jeg velger å takle og leve med det som skjer, sier Tine Kleive-Mathisen til ukebladet Hjemmet. Foto: FOTO: Jørn Grønlund

Publisert Oppdatert

«Vi må fjer­ne hal­ve ne­sen og vet ikke om det er spred­ning til lym­fe­ne.»

Det var sjokk­be­skje­den Tine Klei­ve-Ma­thi­sen (49) fikk fra le­ge­ne et­ter nær ett år med dif­fu­se symp­to­mer og tyg­ging av smer­te­stil­len­de så å si døg­net rundt.

Høyreøyet renner stadig mer

San­de­fjord, sep­tem­ber 2013. Tine har nett­opp fulgt sin eld­ste dat­ter, 17-år­in­gen Ka­ro­li­ne, til USA som ut­veks­lings­stu­dent.

Det blir mange tårer, men det høy­re øyet nek­ter å gi seg. «Så, så…» sier hun til seg selv. «Ka­ro­li­ne kom­mer snart hjem igjen. Ett år går fort.»

Det skal bli et uro­vek­ken­de år.

Høy­re­øyet ren­ner sta­dig mer. Hele høy­re side av an­sik­tet er et­ter hvert smer­te­fullt.

«Det fø­les som en kraf­tig tann­verk,» ten­ker Tine. «Kan­skje det er en be­ten­nel­se?» tip­per de på le­ge­vak­ten. Hun får pe­ni­cil­lin. Da det ikke hjel­per, opp­sø­ker hun fast­le­gen. Han sen­der hen­ne vi­de­re til en øye­le­ge.

«Det kan mu­li­gens være en be­ten­nel­se i tå­re­sek­ken. Om det ikke gir seg, kan vi leg­ge inn et dren,» fore­slås det her.

Tine vel­ger i ste­det å gå til­ba­ke til fast­le­gen og prø­ver en kor­ti­son­spray. Hun fø­ler at hun må mase seg til et svar og sy­nes det er pin­lig.

Ut­over høs­ten nær­mest knas­ker hun smer­te­stil­len­de tab­let­ter.

Nådeløs beskjed

På vei inn i 2014 ro­per hele krop­pen hen­nes «hjelp!». Det skal li­ke­vel gå yt­ter­li­ge­re fem må­ne­der før hun frust­rert må kre­ve av fast­le­gen: «Send meg til en øre-, nese- og hals­spe­sia­list!»

Fakta om kreft i nesen:

  • Kreft i nesen er en form for plateepitelkarsinom. Den krefttypen kan du få mange ulike steder på kroppen hvor du har slimhinner, som leppene, spiserøret, livmorhalsen, skjeden og munnhulen. Du kan også få plateepitelkarsinom i huden.
  • Kreft i nesen er ikke en vanlig krefttype. Det var 48 personer som fikk kreft i nese og bihuler i 2013.
  • Det er vanskelig å si noe om årsakene til denne kreftformen, men det kan være en sammenheng med HPV-virus. Hvis man får en infeksjon av HPV-viruset som ikke går tilbake, så kan det utvikle seg kreft. Man vet også at røyking kan være  en risikofaktor.  
  • Symptomer på kreft i nesen kan være tett nese (spesielt hvis det bare er det ene neseboret som er tett), rennende øye, kronisk bihulebetennelse, blødning fra nesen og smerter. Store svulster kan føre til hodepine, og at du lett får infeksjoner kan også være et symptom på denne kreftformen.
  • Dersom behandlingen kommer i gang tidlig, er prognosene for kreft i nesen gode. Det er vanligst å operere bort svulster i nesen, men dersom svulsten er veldig stor, kan man stråle først og operere etterpå. Det er en medisinsk vurdering  som gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Kilde: Else Støring, Seksjonssjef Kreftlinjen, Kreftforeningen.

En­de­lig blir det tatt rønt­gen av an­sik­tet hen­nes, og bil­de­ne av­slø­rer en svulst i ne­sen.

Det bæ­rer rett til bi­op­si på sy­ke­hu­set i Vestfold, San­de­fjord. «Du vil få re­sul­ta­tet i lø­pet av et par uker,» blir hun for­talt. Al­le­re­de uken et­ter rin­ger over­le­gen på sy­kehu­set.

Be­skje­den er nå­de­løs.

- Den vår­da­gen er for all­tid ris­set inn i min­net mitt, sier Tine til ukebladet Hjemmet.

- Jeg hus­ker at vå­ren var i full blomst uten­for kon­tor­vin­du­et mitt på Torp fly­plass. Som van­lig på man­dag mor­gen had­de jeg et le­der­mø­te å for­be­re­de. Det var van­ske­lig å kon­sen­tre­re seg. Jeg var så spent på re­sul­ta­tet av bi­op­si­en.

Så ring­te le­gen.

Han gikk rett på sak: «Du har plateepitelkarsinom, ond­ar­tet kreft – og må ope­re­res straks!» Det var in­gen tid å mis­te. «Kan jeg få rin­ge deg opp igjen?» ba jeg – num­men i krop­pen.

Ikke en uvanlig kreftform

Bare to år tid­li­ge­re fjer­net jeg en ond­ar­tet fø­flekk. Jeg had­de trodd at «min dose» var fylt.

En kol­le­ga stakk ho­det inn av dø­ren. «Kom­mer du på mø­tet?» spur­te han. Plut­se­lig spratt tå­re­ne.

«Gi meg noen mi­nut­ter og en kaf­fe­kopp, så kom­mer jeg og for­tel­ler dere hva som har skjedd,» svar­te hun.

Stikk i strid med le­gens råd, slår hun opp dia­gno­sen på Google.

Le­gen had­de sagt at kreft­for­men ikke var uvan­lig, men at hen­nes svulst lå vri­ent til. «Tro­lig må vi skjæ­re vekk hal­ve ne­sen,» an­tok han.

Al­vo­ret går opp for Tine.

- Jeg had­de så man­ge spørs­mål: Vil­le det bli et stort kra­ter midt i an­sik­tet mitt? Vil­le jeg kun­ne fun­ge­re som nor­malt et­ter ope­ra­sjo­nen? Ja, lukte og smake på li­vet, prate for­ståe­lig – og våge meg ut blant and­re?

Verst av alt var tan­ken på døt­re­ne Ka­ro­li­ne og lil­le Re­bek­ka (da syv år), og hen­nes kjæ­re ek­te­mann, Hans-Jørg. Alle vil­le de få li­vet sitt end­ret.

«Det­te må jeg bare kla­re,» sa hun opp­munt­ren­de til seg selv.

Mot alle odds

En må­ned se­ne­re, en sol­fylt ju­ni­dag, leg­ges Tine inn til ope­ra­sjon på Riks­hos­pi­ta­let.

Hjem­me i San­de­fjord pas­ser mor­mor min­ste­dat­te­ren. Ek­te­pa­ret er blitt eni­ge om at syv­årin­gen bør vite minst mu­lig. Ka­ro­li­ne, som er ven­tet hjem fra USA da­gen et­ter, vet hva som skjer.

De har av­talt at ten­årin­gen blir hen­tet på fly­plas­sen og kjørt di­rek­te til mo­ren på sy­ke­hu­set. Tine er be­kym­ret for hvil­ket syn som ven­ter dat­te­ren.

Med man­nen støt­ten­de ved sin side mø­ter hun kir­ur­gens pro­gno­ser: «Vi vil tro­lig kla­re å ber­ge øyet ditt, men må fjer­ne hal­ve ne­sen.» Og ikke nok med det: «Vi vet ennå ikke om det er spred­ning til lym­fe­ne.»

Der og da er det godt å ha en trygg, kjær­lig hånd å klem­me hardt. Tine ser på den lil­le for­sam­lin­gen og sier tap­pert: «Hel­dig­vis er jeg den fød­te op­ti­mist!»

FAMILIEIDYLL: Tine føler seg som en dobbelt Lotto-vinner. Sykdommen gjorde at Tine og ektemannen Hans-Jørg fant ut at de samarbeider godt også i krisetid. Da hun følte seg sterk nok, dro de på romantisk tur til Svalbard sammen.

FAMILIEIDYLL: Tine føler seg som en dobbelt Lotto-vinner. Sykdommen gjorde at Tine og ektemannen Hans-Jørg fant ut at de samarbeider godt også i krisetid. Da hun følte seg sterk nok, dro de på romantisk tur til Svalbard sammen. Foto: FOTO: Jørn Grønlund

Klarte å redde nesen

Da hun våk­ner fra ope­ra­sjo­nen, ven­ter en glad­mel­ding fra over­le­gen. «Jeg klar­te å be­va­re ne­sen din!»

Han har laget et lite snitt fra det høy­re øyen­bry­net og inn i ne­se­ro­ten.

- Som jeg jub­let! sier Tine til Hjem­met – et­ter­fulgt av en kluk­ken­de, glad lat­ter. Hun ler i det hele tatt ofte, åpen­bart takk­nem­lig for li­vet.

Med pe­ke­fin­ge­ren ret­ter hun opp­merk­som­he­ten mot en smal­skå­ret stri­pe un­der bry­net, som er blek­net og knapt er syn­lig.

- Den be­skje­den var som å få en drøm opp­fylt. Jippi! Jeg fikk møte Ka­ro­li­ne igjen med et bredt smil.

­Men Tine var på langt nær i mål. Nes­te run­de var strå­ling. «Strå­ling er ikke ille. Det tar jo bare noen mi­nut­ter,» tenk­te hun.

Måtte tennene trekkes?

Men 30 be­hand­lin­ger i an­sik­tet og 23 på hal­sen var­te hele 20 mi­nut­ter. Hun ble gjennomgrillet.

Heldigvis slapp hun å trekke alle tennene.

- Det ble nemlig først antydet at de kunne være i veien for strålene. Etter behandling nummer 10-11 ble det vanskelig å spise og drikke. Hva gjør du når vannet plutselig har en besk smak, Farris eksploderer i munnen din og vinen minner om eddik? Jo, da starter du nedtellingen. Hvis jeg gikk for mye ned i vekt, ville behandlingen bli stoppet. Jeg tvang i meg buljong og energidrikker, og ­fuk­tig mat som yog­hurt. Både mun­nen og stru­pen var knusk­tørr, men jeg var fast be­stemt på å bli frisk, sier hun.

Tine for­tel­ler om en tid der hun både var fy­sisk og psy­kisk sli­ten.

- Å se det stak­kars­li­ge speil­bil­det mitt i det grel­le ba­de­roms­ly­set, var et syn jeg for­søk­te å unn­gå. Selv midt i elen­dig­he­ten er man jo litt for­fen­ge­lig.

Svidde vekk vipper og bryn

- Strå­le­ne svid­de vekk både vip­per og bryn. De bo­ret seg også tvers gjen­nom ho­de­skal­len og ga meg en stor, bar flekk bak i skal­len.

Tan­ke­fullt set­ter Tine ord på hvor sur­rea­lis­tisk det var plut­se­lig å være «den som har kreft», den umid­del­ba­re nær­he­ten med pas­sa­sje­re­ne på Hel­se­eks­pres­sen mel­lom San­de­fjord og Oslo, og et møte til in­spi­ra­sjon på ven­te­væ­rel­set.

- Ho­det mitt hang nok lavt den da­gen. Hele meg var ut­mat­tet. Det var in­gen ener­gi igjen til å små­pra­te med ukjen­te. Man­nen ved si­den av meg treng­te in­gen ord for å for­stå. Fra in­ner­lom­men tryl­let han frem to små li­to­gra­fi­er. «Kan­skje dis­se kan gi deg ny in­spi­ra­sjon?» sa han og ga dem til meg. Over­ras­ket stu­der­te jeg de lyse land­skaps­bil­de­ne og mer­ket meg sig­na­tu­ren. Et kjent navn i nors­ke kunst­sirk­ler.

- Jeg møt­te ham igjen se­ne­re. Det vis­te seg at han har hyt­te i San­de­fjord, der vi bor. Im­pul­sivt in­vi­ter­te jeg ham med på en kunst­ut­stil­ling, og et­ter­på hjem til oss på lunsj. Som en takk for å ha ret­tet blik­ket mitt mot ly­set i tun­ne­len.

Svalbardtur ble gul­ro­ten

Det er in­gen tvil om at fø­lel­ses­mes­si­ge bånd en­ga­sje­res ved en kreft­syk­dom. Tine snak­ker varmt om støt­ten fra sin kjæ­re, Hans-Jørg, om sam­spil­let de to imel­lom.

- Vi ble enda mer be­viss­te på å leve her og nå. Å være fullt og helt til ste­de for hver­and­re. Vi er­far­te at vi også sam­ar­bei­der godt i kri­se­tid, og det let­tet si­tua­sjo­nen både for bar­na og oss.

I til­legg til strå­ling måt­te hun gjen­nom seks ku­rer med cel­le­gift, men red­se­len for å dø grep ald­ri tak i Tine.

- Psy­ken er uten tvil min ­sto­re styr­ke. Jeg be­kym­rer meg nok mind­re enn folk flest, da jeg ev­ner å for­so­ne meg med det mes­te.

I dag er hun for lengst til­ba­ke i full stil­ling som mar­keds­sjef på Torp.

- Å bygge seg opp igjen var en tøff pro­sess, inn­røm­mer hun li­ke­vel yd­mykt.

- Bare det å gå en bit­te li­ten tur krev­de all min vil­je­styr­ke. Jeg slet også med kon­stant sus i ho­det et­ter strå­lin­gen, og ble fort svim­mel. For å hen­te mo­ti­va­sjon, sat­te jeg et mål om å bli fullt «op­pe­gå­en­de» in­nen en viss tid, og for å kla­re det, ga jeg meg selv en «gul­rot»: En tur for to til Sval­bard. Per­fekt for rei­se­gla­de Hans-Jørg og meg. Og vi kom oss av går­de.

Lot­to-vin­ner

Trine var på en undersøkelse i november og resultatene var gode. I februar skal hun gjennom en ny undersøkelse.

- Da hå­per jeg å bli er­klært frisk. Det må bli slik … Et smil bret­ter seg sak­te ut i det tan­ke­ful­le, vak­re an­sik­tet og får øy­ne­ne på nytt til å skin­ne op­ti­mis­tisk.

- To gan­ger er jeg ram­met av kreft, og vet at «ly­net kan slå ned» på nytt. Det jeg imid­ler­tid kan sty­re, er hvor­dan jeg vel­ger å tak­le og leve med det som skjer. Det er in­gen tvil om at jeg har truk­ket noen uhel­di­ge kort i li­vet, men det har også gjort meg mer opp­merk­som på å nyte hvert min­ste, gyl­ne øye­blikk. For eks­em­pel har det knyt­tet Hans-Jørg og meg – og bar­na – enda tet­te­re. In­gen da­ger blir len­ger tatt for gitt.

- Det hø­res sik­kert rart ut, men jeg fø­ler meg som en dob­belt Lot­to-vin­ner!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning