Skrivergarden

STASELIG: Den gamle Skrivergarden var lenge selve feststuen på Toten. Bygningen er vernet, men ikke fredet. © Foto: Janicke Gonstad

Skrivergarden

KLOKE VALG: Ekteparet Steinar og Christina Næss mener det var verdifullt og viktig å bruke en interiørarkitekt med lokal forankring. Det samme gjaldt lokale håndverkere. © Foto: Janicke Gonstad

Skrivergarden

© Foto: Janicke Gonstad

Dette er Skrivergarden

Skrivergarden på Kapp ligger solrikt til med panoramautsikt over Mjøsa, rundt 1 ½ times kjøring nord for Oslo. Den er tegnet av arkitekt Otto Friis, og er oppført i 1859. Eiendommen har vært sete for mange prominente sorenskrivere. Malerinnen og sorenskriverdatter Signe Scheel vokste opp på garden, og hentet flere av motivene sine fra eiendommen. Hennes malerier kan du i dag se i Nasjonalgalleriet. Forfatterinnen Evy Bøgenes, som var gift med sorenskriver Menz Darre Lødrup, bodde også her i perioden 1948- 1968. Hun har hentet materiale til mange av sine bøker fra områdene rundt Skrivergarden. I juli 2004 kjøpte Steinar Wangensteen Næss eiendommen.

Det tok eksakt et tidels-sekund før jeg ble forelsket i Skrivergarden Undesløs på Kapp. Beliggen-heten var fantastisk, med utsikt over Mjøsa. Jeg så selvsagt at den var i en dårlig forfatning. Alle tak måtte byttes ut, det samme måtte 50 knuste vinduer, forteller Steinar Wangensteen Næss (55). Østre Toten kommune hadde ikke hatt råd til å bevare den gamle gården.

Han ble besatt av tanken på å kjøpe den historiske gården og sette den tilbake i staselig stand. Han tok kontakt med ordfører, kultursjef og rådmann i kommunen, la fram planer for hvordan han så for seg restaurerings-arbeidet. Et kommunevalg skulle gi ham nye politikere å forholde seg til, og først våren 2004 ble gården lagt ut for salg. 40 personer stilte til visning, 25 snudde i porten. Steinar var ikke en av dem.

- I rettferdighetens navn skal det sies at familien var svært betenkt over kjøpet, det samme var meglere jeg kontaktet. Men dette var en kjærlighetshistorie fra første stund.

Steinar og kona Christina Wigert Næss (54) sitter i dag lykkelige midt i herligheten. Det rommelige kjøkkenet i første etasje har fått klinkerfliser og varmekabler. Det er fyr på den store åpne peisen. Gjennom de gamle vinduene skimtes den rødmalte låven, også den er velholdt og flott nå. Før restaureringsarbeidet kunne ta til, kjørte de vekk 14 containere med skrot fra den samme låven. Den hadde fungert som søppelplass gjennom årenes løp.

Steinar levde for gården og var der mesteparten av tiden. Kona ble igjen på Bekkestua i Bærum, hvor hun arbeidet som spesialpedagog for psykisk utviklingshemmede. I tillegg hadde de to tenåringsdøtre hjemmboende.

- Skrivergarden var det første jeg tenkte på om morgenen og det siste før jeg sovnet om kvelden. Jeg involverte meg mye i restaureringsarbeidene. Det er stor forskjell på det gode liv og det forgjeldede liv, og derfor var det viktig for meg å engasjere meg, sier Steinar.

Han sov på feltseng i forvalterboligen, gjerne bare noen timer i løpet av natten. Dagsmenyen var like enkel som den var lite variert og næringsrik: Lapskaus på boks og en stor kjele med pølser. Denne satte han på komfyren på morgenen og den holdt jevn lunk, slik at han kunne spise pølsene i løpet av dagen.

I løpet av de tre årene som restaureringsarbeidet pågikk, ble Steinar gradvis tappet for krefter og immunforsvaret var på sitt svakeste. Han kjente stadig oftere på kraftige magesmerter. Han skrev alt tilbake til det lurvete kostholdet og stresset i forbindelse med arbeidet. Til slutt var det så ille at Christina satte hardt mot hardt, og forlangte at han skulle gå til legen for undersøkelser.

- Det var først på vei ut fra konsultasjonen at jeg ba fastlegen min, Erik Langeland, om å kjenne på magen. Jeg fortalte ham at jeg den siste tiden hadde kjent på flere og flere kuler, sier Steinar. Mens legen undersøkte ham, kunne Steinar se at ansiktsuttrykket forandret seg. Legen ringte Radiumhospitalet og rekvirerte MR og CT umiddelbart, han hadde mistanke om kreft.

I bilen på vei hjem etter legebesøket, ringte Christina. Hun ville vite hvordan det hadde gått. Da hun fikk høre hvordan det lå an, tok gråten henne.

- Fastlegen hadde bedt meg om å ringe til ham også for å få informasjon direkte. Han understreket at det var veldig alvorlig, men ingen dødsdom, sier Christina rolig.

Noen dager etter lå Steinar i MR-tunnelen. Etter kun sju minutter inne i den, stanset maskinen. Leger ble tilkalt, kontrastvæsker gitt. Steinar kunne på nytt se at ansiktsuttrykkene på sykepersonellet forandret seg til alvorlige og bekymrede.

En ny runde til fastlegen skulle vise at det var det også grunn til:

- Legen hadde avlyst alle avtaler resten av dagen. Det viste seg at de hadde funnet flere kreftsvulster. Den største på størrelse med en pakke meierismør. Benmargen var også angrepet. De største blodårene var inntullet i tumorvev, forteller Steinar.

Julehøytiden sto for døren og ønsket om at hele familien skulle være sammen nettopp denne julen, var sterkt. Julekortene var skrevet og maten kjøpt inn. Ekteparet samlet derfor hele nettverket av familie og venner til en spesiell julefeiring på Skrivergarden på Kapp. Omtrent samtidig møtte Christina veggen og måtte sykmelde seg for første gang i sitt lange arbeidsliv.

- Det ble en underlig jul, men også magisk på sin måte. Hver morgen satte Christina sprøyter med medisiner rett i magen på meg, slik at jeg kunne komme meg gjennom dagen. Det var godt å ha de menneskene som virkelig betyr noe for meg, rundt meg i denne tiden, sier Steinar.

- Det eneste som betydde noe for meg, var at Steinar skulle bli frisk. Jeg mobiliserte alle kreftene mine på det, sier Christina.

Diagnosen ble stilt i løpet av denne julen for tre år siden: lymfekreft av typen non-Hodgkin stadium 4 A. Den med størst utbredelse. Rett etter nyttår startet cellegiftbehandlingene.

Omtrent samtidig satte Christina familien på et nytt kosthold, bestående av blant annet masse fisk, hvitløk og brokkoli. I tillegg la paret inn flere mosjonsturer. Christina deltok i alle legekonsultasjoner, noterte flittig alt som ble sagt, for å sikre at all informasjon kom frem til dem.

En venninne av Christina tipset dem om en type medisinsk softlaser som styrker og balanserer immunforsvaret. En grensesprengende, ny behandling. Laseren beveges på utsiden av huden, men virker rundt 5 centimeter ned i huden på riktige frekvenser. Steinar var skeptisk i starten, men oppdaget snart at den var virkningsfull mot smertene. Han har fortsatt å ta denne laserbehandlingen ukentlig.

- Jeg tror den har hjulpet meg gjennom alle cellegiftbehandlingene og i ettertid. Alle prøver så langt er positive, men jeg er på ingen måte frisk. Risikoen for tilbakefall er stor, sier Steinar.

Så snart tiden og arbeidsoppgavene tillater det, reiser han opp på Toten-bygdene. På Skrivergarden kan han leve etter sin egen døgnrytme. Han finner ro i den store bygningen. Alt er nå pusset opp. Farge- og materialvalg i bygningen, som er i sen-empire/tidlig sveitserstil, vitner om kunnskap og ønsker om å få alt i tidsriktg utførelse.

Da han ble syk, handlet han rasjonelt. Skrev oppgaveliste til seg selv, der gjøremål som sikret familien på alle mulig måter, ikke minst økonomisk, var listet øverst. Et svart kors nederst. Han var mentalt forberedt på å dø. Derfor var målet om å klare alle de første oppgavene på listen så viktige for ham.

- Selv den første kvelden da vi satte oss ned for å snakke om sykdommen, penset Steinar samtalen inn på økonomien. Jeg klarte ikke å ta det innover meg akkurat da, men innerst inne vet jeg at dersom det verst tenkelige skulle skje, så hadde jeg klart det også, sier Christina. Tiden etter cellegiftbehandlingene har vært vanskeligere å forstå for henne. Ingen har informert paret nok om bivirkningene av kurene: redusert førlighet i lårene, nummenhet i armene som medfører at Steinar mister ting og fatigue. Steinar, som før hadde et høyere turtall enn de fleste andre, må nå sove opptil 14 timer i døgnet i perioder.

- Jeg har i alle år vært gift med en mann med masse energi. Steinar er sitt gamle jeg i korte perioder, før han blir veldig sliten. Det er vanskeligere å takle, og gjør meg ofte urolig. Foran hver ny undersøkelse er jeg nervøs og har vondt i magen, forteller Christina. Hun setter ord på det mange pårørende av kreftpasienter sliter med.

I august i fjor inviterte ekteparet på nytt familie og venner til en takke-livet-fest på Skrivergarden. Mellom 50 og 60 gjester feiret sammen med dem.

- Jeg synes jeg har et godt liv nå. Jeg lever med faren for tilbakeslag. Livet går videre, og jeg har tenkt å være med! sier Steinar.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!