Hjerneslag hos unge

Søndag 29. august 2014 tok livet en drastisk vending for Janette og Rune

«Jeg var livredd for at jeg hadde mistet den han er»

GODE TIPS: Ifølge Rune og Janette er det viktig å fortelle venner og bekjente hva hjerneslag gjør med deg. - Vær ærlig og fortell hvordan du har det. Skaff deg en heiagjeng som er der over tid og som skjønner at du fremdeles trenger hjelp og støtte seks måneder etter. Fokuser på at du lever og ikke på alt det du har mistet. Finn nye ting du brenner for.
GODE TIPS: Ifølge Rune og Janette er det viktig å fortelle venner og bekjente hva hjerneslag gjør med deg. - Vær ærlig og fortell hvordan du har det. Skaff deg en heiagjeng som er der over tid og som skjønner at du fremdeles trenger hjelp og støtte seks måneder etter. Fokuser på at du lever og ikke på alt det du har mistet. Finn nye ting du brenner for. Foto: FOTO: Carina K. Johansen
Sist oppdatert

Hjerneslag

Hjerneslag skyldes enten en blodpropp eller en blødning i hjernen.

Ved mistanke om hjerneslag haster det å ringe 113. Jo raskere man får medisinsk hjelp, jo bedre er prognosene for å overleve - og for å overleve med ingen eller minimale senskader.

Hjerneslag har høy dødelighet, og er den tredje vanligste dødsårsaken i Norge. Risikoen øker med høy alder, høyt blodtrykk, høyt kolesterol og ved røyking.

Kilde: Helseleksikonet

Stav­an­ger: Søn­dag 29. au­gust 2014 end­ret li­vet seg for Ja­net­te Rø­seth (37) og man­nen Rune (40).

I lø­pet av de 19 åre­ne de to had­de vært sam­men, had­de han ikke vært syk en enes­te gang. Den­ne da­gen ver­ket ho­det hans, to gan­ger holdt han på å be­svi­me, og sy­net var slø­re­te.

- Han had­de hatt vondt i nak­ken len­ge, men jeg tenk­te bare at han had­de so­vet dår­lig og var skik­ke­lig sli­ten. Jeg gikk gjen­nom FAST-symp­to­me­ne (lam­mel­ser, ta­le­for­styr­rel­ser m.m., red.anm.) for sik­ker­hets skyld, men det var in­gen ut­slag. Had­de syns­for­styr­rel­ser vært listet blant ty­pis­ke symp­to­mer, vil­le vi kjørt til sy­ke­hu­set med en gang, sier Ja­net­te til Hjemmet og ser på ek­te­man­nen.

Pla­ge­ne gikk over, og Rune gikk og la seg. Mor­ge­nen et­ter sto han opp som van­lig og kjør­te til jobb før res­ten av fa­mi­li­en had­de stått opp.

Da han kom på jobb, ble han sendt hjem igjen med en gang. De så øye­blik­ke­lig at han var for dår­lig til å ar­bei­de. Ja­net­te så det sam­me da han kom hjem.

- Jeg kjen­te at det var noe galt, men jeg viss­te ikke hva det var, sier Rune.

Kona kjør­te ham til le­ge­kon­to­ret, som hen­vis­te dem vi­de­re til akut­ten. Der ble det gjort fle­re un­der­sø­kel­ser, uten at de fant noen år­sak til smer­te­ne.

Først da han ble flyt­tet over til over­våk­nin­gen, og de had­de fått be­skjed om at det mest sann­syn­lig ikke var noe al­vor­lig, kom slaget i lillehjernen. Ja­net­te fikk be­skjed om at det ikke var sik­kert Rune kom til å over­le­ve.

- Jeg har ald­ri vært så for­tvi­let i hele mitt liv. Ak­ku­rat da skul­le jeg øns­ke jeg ikke var psy­ko­log og viss­te hvil­ke sto­re kon­se­kven­ser et hjerneslag kan få. Uan­sett hvil­ke fy­sis­ke han­di­kap han had­de fått, skul­le jeg kla­re det. Men jeg var liv­redd for at det had­de ram­met per­son­lig­he­ten hans, at jeg had­de mis­tet den han er, sier Ja­net­te.

Va­ri­ge ska­der

Fem uker et­ter slaget var Rune hjem­me igjen på Hund­våg.

Fa­mi­li­en mer­ket godt at han had­de fått fle­re usyn­li­ge ska­der som føl­ge av slaget. Hu­kom­mel­sen var dår­lig, halv­par­ten av sy­net for­svant, og han had­de ned­satt før­lig­het i høy­re side av krop­pen.

- Når jeg tar på meg sko, kjen­ner jeg ikke at jeg har den på fo­ten, og når jeg blir sli­ten, kan jeg be­gyn­ne å slepe litt med den fo­ten, sier Rune.

Den al­ler stør­ste ut­ford­rin­gen var sli­ten­he­ten. Den kan kom­me plut­se­lig, uten for­var­sel, og er noe han må leve med. Det­te på­vir­ker også tem­pe­ra­men­tet, og lun­ta er kor­te­re når han er sli­ten.

- Jeg har all­tid hatt mye ener­gi og likt å jobbe, men nå kun­ne jeg plut­se­lig ikke gjø­re det jeg plei­de. Jeg or­ket det rett og slett ikke.

Artikkelen fortsetter under bildene.

FINMOTORIKK: Da Rune var hjemme igjen, var familien ofte i leketøysbutikken for å finne leker som trener finmotorikken. - Vi lekte mye, og ungene 
syntes det var veldig stas.
FINMOTORIKK: Da Rune var hjemme igjen, var familien ofte i leketøysbutikken for å finne leker som trener finmotorikken. - Vi lekte mye, og ungene syntes det var veldig stas. Foto: FOTO: Carina K. Johansen

Rett et­ter at han kom hjem fra re­ha­bi­li­te­rings­sen­te­ret full­før­te ek­te­pa­ret ar­bei­det med kjel­le­ren slik at Rune had­de et sted han kun­ne flyk­te til når hver­da­gen ble for slit­som. Der kan han lig­ge i so­fa­en og bare stir­re i ta­ket, lese en bok el­ler se på fot­ball. Når Ja­net­te ser at han er sli­ten og be­gyn­ner å kjefte for mye, gir hun be­skjed om at han skal gå ned i kjel­le­ren og slap­pe av.

- Det går helt fint med tem­pe­ra­men­tet så len­ge jeg kan gi be­skjed til ham når det ikke er greit. Det er ikke all­tid han ser det selv, og noen gan­ger strek­ker han seg for langt for å hjelpe meg, sier Ja­net­te.

Lyd er noe av det Rune tå­ler al­ler dår­ligst, men det har vært vik­tig for Ja­net­te at døt­re­ne skal få være un­ger.

- De skal få lov til å leke og krang­le uten å få kjeft for det.

Tungt for fa­mi­li­en

Det før­s­te hal­ve året et­ter slaget var ut­ford­ren­de for Ja­net­te. Ale­ne måt­te hun ta seg av bar­na, hu­set og øko­no­mi­en, sam­ti­dig som hun var redd for at Rune kom til å dø.

- Alt drei­de seg om Rune. Hvor­dan skal vi trene i dag? Hvil­ken rute skal vi ta? Hva skal vi skrive i mest­rings­dag­bo­ken? Noen gan­ger drøm­te jeg meg bort til en øde strand der det ikke var noen and­re enn meg.

Ma­thil­de og Ama­lie var 3 og 11 år da hver­da­gen de­res ble snudd på ho­det. De mer­ker godt at pap­pa­en som plei­de å leke og her­je med dem hele da­gen, er an­ner­­ledes. Nå må han leke i små etap­per.

- Ama­lie tok det vel­dig tungt at pap­pa­en ble syk og for­and­ret seg. Hun tok av­stand fra ham på sy­ke­hu­set, men så fort hun fikk fa­ren sin hjem igjen, roet hun seg. For Ma­thil­de var det van­ske­li­ge­re. Hun mis­tet ikke bare pap­pa­en sin, men også mam­ma­en sin. Hun skjøn­te ikke hvor­for mam­ma var så mye på sy­ke­hu­set. Vi har brukt lang tid på å gjø­re hen­ne trygg på at vi ikke skal for­svin­ne. Først for to må­ne­der si­den tok hun pap­pa inn i var­men igjen.

Nå, halv­an­net år et­ter, har fa­mi­li­en fun­net en ny hver­dag som pas­ser for dem alle. Rune job­ber 40 pro­sent som svei­ser og får mye ro og fred. Bar­na får mu­lig­het til å leke og her­je, og Ja­net­te får litt mer tid til seg selv.

- Vi prø­ver å ten­ke at selv om li­vet er an­ner­le­des, er det fort­satt et godt liv, sier hun til Hjemmet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

GOD STØTTE: Rune har innsett hvor viktig det er å ha en heiagjeng og forteller at han ikke kunne klart seg uten familien sin.
GOD STØTTE: Rune har innsett hvor viktig det er å ha en heiagjeng og forteller at han ikke kunne klart seg uten familien sin. Foto: FOTO: Birgit Hestnes Kofoed

Kom­mu­ni­se­rer godt

Som psy­ko­log har Ja­net­te sett at man­ge ek­te­par har gått fra hver­and­re et­ter at en av dem har blitt ram­met av slag. Det har der­for vært vik­tig for dem å snakke sam­men om hvor­dan beg­ge har det.

AKTIV FAMILIE: Både før 
og etter at Rune ble rammet 
av slag har de tilbrakt mye 
tid ute i naturen. - Barna har lagt merke til at vi er mye mer ute nå enn før.
AKTIV FAMILIE: Både før og etter at Rune ble rammet av slag har de tilbrakt mye tid ute i naturen. - Barna har lagt merke til at vi er mye mer ute nå enn før. Foto: FOTO: Carina K. Johansen

Få tilbud

- I dag er ikke til­bu­det til unge slag­pa­si­en­ter godt nok. Det er en van­lig mis­for­stå­el­se at hjer­ne­slag er de eld­res syk­dom, men hver dag ram­mes en til to unge. Dis­se har helt and­re ut­ford­rin­ger enn de eld­re. De kan være un­der ut­dan­ning el­ler i ar­beid og har barn de må ta vare på. De har et langt yr­kes­liv for­an seg som kre­ver mye kon­sen­tra­sjon, sier over­le­ge Ul­ri­ke Waje-Andreassen på nev­ro­lo­gisk av­de­ling ved Hau­ke­land Uni­ver­si­tets­sy­ke­hus.

- Hvis ikke kom­mu­ni­ka­sjo­nen mel­lom oss had­de vært så god som den er, vil­le det føl­tes vel­dig van­ske­lig for meg. Det var enk­le­re å gjø­re alt ar­bei­det ale­ne når jeg fikk aner­kjen­nel­se for at det er tungt å være meg også.

Slaget har fått ek­te­pa­ret til å bli enda mer takk­nem­lig for det de har. Ald­ri har de druk­ket så mye cham­pag­ne som de gjor­de det før­s­te året et­ter slaget.

- Vi har vært kjem­pe­takk­nem­li­ge for hver min­ste lil­le fil­le­ting han har mest­ret igjen og som gjør at vi er ett skritt nær­me­re vårt gam­le liv. Det sis­te hal­ve året har det blitt mind­re cham­pag­ne, og jeg tror det er for­di vi har be­gynt å finne hver­da­gen på ny. Plut­se­lig har vi en van­lig tirs­dag igjen, og det er kjem­pe­dei­lig.

Laget et nett­verk

Det har vært man­ge opp- og ned­tu­rer for fa­mi­li­en. Ek­te­pa­ret har sav­net en are­na der de kun­ne snakke med and­re unge slag­ram­me­de og på­rø­ren­de.

- Vi søk­te på de grup­pe­ne som var, men snitt­al­de­ren var mye høy­ere enn oss. Vi be­gyn­te å lure på hvor de unge slag­ram­me­de er. Hvor er de i vår livs­si­tua­sjon med små barn som skal være i ar­beids­­livet i 25 år til?

Rett før jul opp­ret­tet de der­for Face­book-grup­pen «Unge slag­ram­me­de og på­rø­ren­de i Ro­ga­land». Ny­lig ble grup­pen en del av LHL Hjerneslags pi­lot­pro­sjekt for unge voks­ne. En gang i må­ne­den mø­tes de rundt 40 med­lem­me­ne for å dele er­fa­rin­ger og tips. To gan­ger i halv­å­ret har de fa­mi­lie­sam­­lin­ger.

- Det har vært vik­tig for oss at hele fa­mi­li­en blir in­klu­dert. Det­te ram­mer ikke bare den som får slaget, men bar­na får også en ny hver­dag. De har en pap­pa som reis­te til sy­ke­hu­set og som kom hjem litt an­ner­le­des.

Vil du ha de beste sakene våre på epost? Meld deg på nyhetsbrevet vårt  her.

Vil du heller følge oss på Facebook? Lik oss, da vel!

Denne saken ble første gang publisert 28/08 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også