Flått, mygg og knott

Sjekk barna for flått

Se video

Anbefalt prosedyre for å fjerne flått på hunder og mennesker:

1. Bruk en negl (nødsfall) eller en pinsett, og klipp til over flåtten. Bruk eventuelt en flåttfjerner, det finnes en rekke slike i handelen.
2. Ta tak så langt innpå flåtten som mulig og drei den mot urskiven.
3. Det gjør ingenting om noe av "biteredskapen" sitter igjen.
4. Vær forsiktig med området nær flåttens munn!
5. Unngå å presse stoffer fra flåtten inn i såret.
6. Munndelene bør ikke bli igjen i såret.
7. Andre teknikker er å smøre fett rundt flåtten og så vente en stund. Flåtten får da lite luft, og vil slippe taket.
8. Bittstedet (gjelder også etter hjortelusfluer og andre "kryp") bør desinfiseres med for eksempel Klorhexidin eller Pyrisept. Bruk en sårsalve etterpå.
9. Det finnes også tabletter som kan motvirke infeksjoner, disse fås hos lege/veterinær.
10. Alle flåttbitt forårsaker en rød hevelse. Vær på vakt hvis det inntil en uke etter bittet avtegnes en tydelig ring rundt såret eller et ringformet utslett. Da er du antageligvis blitt smittet, og må behandles med antibiotika umiddelbart.

Les mer: Unngå malaria på safari

Mygg, knott, klegg, hjortelusfluer, tunefluer og andre insekter er ikke farlige for hunden. Det er bare flåtten som kan gjøre hunden syk. Mot flått på hund er det da også en rekke produkter på markedet; ulike halsbånd med diverse virkestoff, sprayer, hvitløkstabletter, etc. Mye av dette virker – til en viss grad – men de fleste hundeeiere har erfart at hunden må sjekkes med jevne mellomrom, akkurat som mennesker som beveger seg i "flåtteland".

Dessuten er hunder mer utsatt enn mennesker. Flått setter seg gjerne i pels. Særlig jakthunder, som beveger seg nær sagt overalt i kjerr og snar – kanskje på jakt etter flåttens foretrukne vertsdyr; rådyret – må nødvendigvis få flått på seg før eller seinere.

IKKE TIL Å UNNGÅ: Før eller senere får hunden flått på seg, og da må den bort snartest mulig. © Foto: Thor Olav Moen

Flått

Flått tilhører bestemte familier av midd, i Norge finnes kun representanter for familien Ixodidae. De lever omtrent i to år, gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er essensielt for individets videreføring og formering. Det er i larve- og nymfestadiene det bites mest. Flått finnes i flere varianter over hele verden. Åtte arter finnes i Norge. Skogflått er vanligst, og det er den som er smittebærer.

Andre navn på flåtten

Den vanlige skogflåtten har mange uformelle navn i de norske dialektene, eksempler: skauflått, skaumann, saueflått, hundeflått, blodmidd, hundemidd, oreflått, orelus, einerlus, kinnflått, lyngflått, lyngbobb, hasselflått, hatleflått, tikk, hantikk, sugar, bitar, påte, stygging, stakkar, festning, krekse, skogtroll.

Høysesong i april og oktober

Flåtten setter seg i høyt vegetasjonen, der den avventer passerende dyr. Den faller raskt ved vibrasjon og kontakt (den kan ikke fly eller hoppe). På vertsdyret vil den bite seg fast og bli værende flere dager inntil de er mette. Smågnagere, fugl, rådyr og hjort er typiske vertsdyr. Det er ofte mye flått der det ferdes rådyr og hjort. Høysesong er april og oktober. Fuktig mark og myr, spesielt i Agder er særskilt utsatt, og det er mye flått langs Oslofjorden. Den finnes langs kysten opp til Brønnøysund, også i innlandet. Rundt Mjøsa antar man at flåtten har slått seg til for godt.

Overfører sykdommer

Flåtten kan overføre zoonoser, sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker. Den kan være bærer av farlige bakterier eller virus. Hvis den fjernes før det har gått 24 timer, antar man at bakterier har hatt liten sjanse for å bli overført. Når det gjelder viruset, antas det at smitten kan overføres langt tidligere. Larver er ikke påvist å bære smitte i Norge.

Borrelia: Bakteriegruppen Borrelia kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Det antas at 20–25 % av norske flått bærer denne bakterien, 50 % i øst og sør, og betraktelig færre lenger nord. 5 % av dem som blir infisert av denne bakterien, utvikler sykdommen, om lag 150 tilfeller årlig. Også hunder som angripes av flått, kan bli syke.

Erlichiose/Anaplasmose er en encellet parasitt som overføres med flått og som angriper hundens hvite blodlegemer. Den har nettopp skiftet navn fra Erlichia phagocytofila til Anaplasma phagocytophila. Denne sykdommen gir tilsvarende symptomer som borreliose.

Hjortelusflue

Hjortelusflue er en av lusfluene, og er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Den er kjent som både hjortelus og elglus. Hjortelusflua er 4,5–5 mm lang, og ble første gang påvist i Norge i 1983 på en elg, ved Halden i Østfold. Den har spredt seg nord- og vestover i landet. Hjortelusflua finnes for det meste i skogområder, men kan også finnes i hogstområder og i åpent landskap.

Hjortelusflua svermer i store mengder i august, september og oktober. Så snart insektet finner et passende vertsdyr, setter det seg på dyret og feller vingene. Hos elgen overvintrer hjortelusflua i de dype lagene av pelsene.

Den suger blod av elg, rådyr og hjort, men kan også angripe hest og ku. Voksne individer har vinger, og flyr etter klekking i august – oktober. Etter at den har funnet et vertsdyr kaster (biter eller knekker) den av seg vingene, for å leve resten av livet på verten.

Hjortelusflua kan angripe mennesker, og kan bli meget plagsom om den opptrer i stort antall. Den foretrekker hodet og særlig nakken hos mennesker. Den kan være vanskelig å bli kvitt ettersom den er både flat, tykkhudet og har solide klør på beina. Dersom den skulle stikke for å suge blod, kan det blir et stygt stikkmerke, men den bærer ikke med seg farlige virus. Hjortelusflua angriper også gjerne hund, men den kan ikke bruke verken hund eller menneske som vertsdyr. I den senere tid er det oppdaget av hjortelusflua kan medvirke til håravfall og i verste fall død hos elg.

Mygg

Mygg er en gruppe av tvingene. Myggen er 4–5 mm lang (kroppslengde). Det er 29 familier i Norge, med omtrent 2000 arter.

Mygg er vanligvis små, men enkelte arter kan være store, som stankelbein. Det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt ei flue, som hos hårmyggene, gjødselmyggene og knotten. Bare noen få arter stikker eller biter, men de som ikke gjør det, kan likevel være til plage for mennesker når de er mange nok!

Stikkemyggene gir ofte fra seg en lav, men tydelig lyd når de kommer flygende. Hunnmyggen stikker for å suge blod, som er viktig for å kunne utvikle mange egg.

Det er hunnen som stikker, hannene er fredelige og besøker blomster for å finne mat (nektar og pollen). Men også knott og sviknott kan opptre i store svermer, på jakt etter blod. Disse artene biter hull på huden og er plagsomme, særlig etter regnvær, like etter solnedgang og lignende.

Mygg overfører ikke sykdommer i Norge.

Knott

Knott er en familie av kraftig bygd mygg med larver som utvikler seg i rennende vann. Omtrent 50 knottarter er kjent i Norge. På Vestlandet brukes betegnelsen oftest om den mindre sviknotten. Knottene er små til middelsstore, kraftige mygg (1,2–6 mm).

Hunnene til mange arter er blodsugere, og en del kan bli meget plagsomme. Når knottene drikker blod, sprøyter de inn et stoff for å hindre at blodet levrer seg. Dette forårsaker kløe, men kan også gi alvorlige allergiske reaksjoner. De norske knottartene skaper sjelden problemer utover at de er plagsomme, selv om mange kan reagere kraftig på bittene. Enkelte tropiske knottarter overfører alvorlige sykdommer.

Man har funnet at opptil 6000 knott kan angripe ei ku samtidig, og dette kan være nok til å ta livet av dyret. Ved knottangrep kan det hos kveg oppstå en tilstand kalt simuliotoxicose, som kan ta livet av ei ku på bare 15 minutter, men det er uklart hva som forårsaker dette. Mer vanlig er det at bitende knott plager beitende dyr så mye at de ikke får spist skikkelig og taper seg i vekt og allmenntilstand.

Tuneflua

Tuneflua er en blodsugende knottart som klekkes i traktene ved Sølvstufoss i Ågårdselva, en sideelv til Glomma. Tuneflua finnes over hele landet, men har fått navnet «tuneflue» fordi den er mest utbredt i områder rundt Glommavassdraget som ligger i tidligere Tune kommune.

Tuneflua har eksistert i området i uminnelige tider, men størrelsen på bestanden varierer noe fra år til år, dels på grunn av naturlige svingninger og dels på grunn av at vannstanden i Ågårdselva varierer. Tuneflua kan opptre lokalt i store mengder i en to–treukers periode rundt midtsommer. Den finnes først og fremst i Sarpsborg, men voksne tunefluer kan fly 10–15 km, så den opptrer også i nabokommunene.

De siste årene har det blitt arbeidet systematisk for å bekjempe tuneflueklekkingen i Ågårdselva, blant annet gjennom manipulering av vannføringen. Parallelt har den ideelle foreningen Tunefluas Venner (TV) i mange år jobbet for å redde tuneflua, og den får stadig flere sympatisører. Mange ser at tuneflua er en umistelig del av økosystemet, og har begynt å sette spørsmålstegn ved kommunens ressursbruk i forbindelse med forsøkene på å redusere bestanden.

(Kilde: Wikipedia)

MYGG OG KNOTT: Disse kan ødelegge lykken for den mest ihuga sportsfisker. © Foto: Sarah Williams