To år med diabetes

Den lille familien i Askim i Østfold fikk livet snudd opp ned på sensommeren i fjor. Da kom den endelige bekreftelsen på det Ane Eng Lund hadde hatt mistanke om en stund: Elarie Dorthea var syk. Den vonde klumpen i magen slapp taket. På en måte var det godt å få en diagnose i stedet for å føle seg som hysterisk mamma. Sanmtidig var det et sjokk at deres lille datter hadde en sykdom som hun må leve med resten av livet.

Les mer om barnesykdommer i Barnehelseguiden

Ante uråd

- Jeg hadde ant uråd en god stund, forteller Ane.

- Det gikk fint å amme henne da hun var baby, men da vi skulle begynne med fast føde vred hun seg unna. Samme hva vi prøvde, hvor mye og hvordan: Hun ville ikke! Jeg fortsatte å amme. 9 måneder gammel begynte hun å gå, og var et aktivt barn. Mat var fortsatt lite interessant, men hun var konstant tørst, sier Ane.

Hun tok det opp både på 1-årskontrollen og på 15-månederskontrollen, men på helsestasjonen sa de bare at "det ordner seg nok". Ane rister oppgitt på hodet. Hun følte at hun maste fælt. Men Elarie ble stadig tynnere, slappere og mer grinete.

- Vi fikk beskjed om å gi henne litt tid, så ville nok appetitten komme seg etter hvert, forteller Ane.

Les også: Slik er 2-åringen

Morfars blodsukkermåler

Sommeren kom, og den lille familien reiste på ferie.

- Etter det døgnet da vi skiftet bleier 19 ganger fordi hun tisset seg ut, dro vi hjem, forteller Jarle.

- Vi sjekket på nettet. Det stod der, alt sammen: Om barn med diabetes som ikke ville spise, var slappe og gikk ned i vekt.

- Det var da jeg kom på at blodsukkermåleren etter min avdøde morfar fremdeles lå oppe på loftet. Han er den eneste vi vet om i familien som har hatt diabetes, men det var type 2, som gjerne rammer eldre mennesker, sier Ane.

- Da vi målte Elaries blodsukker, viste den "Hi". Det betydde et blodsukker på over 33. For å kontrollere målte vi mitt og Jarles også. Det viste 4! Vi dro rett på legevakta. Der målte de samme resultat, og vi dro rett til sykehuset i Fredrikstad. J

- Jeg så for meg hvordan livet hennes kom til å bli, sier Ane.

- Alle barnebursdagene hun ikke kunne være med på, fordi hun ikke kunne spise det de andre spiste. At hun ville bli rammet av hjerte- og karsykdommer. Hun kom sikkert til å bli blind! Og jeg så morfar for meg, som aldri spiste mer enn en halv potet til middag, "på grunn av sjukdommen", som han sa.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er rart hvor mye man rekker å tenke på en kort stund. Hele Elaries framtidige liv stod foran Ane i disse første, hektiske timene på sykehuset.

Les også: Vi legger barna for sent

Roet ned med informasjon

Elarie lå på sykehuset i to uker. Imens fikk Ane og Jarle informasjon og opplæring, og situasjonen roet seg.

- Vi lærte om alt fra fakta om sykdommen, til hvordan ta blodprøver og sette sprøyter. Etter hvert innså vi at situasjonen faktisk kunne vært verre. At Nav karakteriserte henne som et handicappet barn i forhold til støtteordninger var tøft å svelge, men vi vet jo at dette ikke er sant. Hun er ikke handicappet, men hun har en kronisk sykdom som er til å leve med.

Hverdager

Fem måneder er gått siden de dramatiske sykehusdagene. Hverdagen er kommet i gang. En diabetessykepleier har lært opp personalet i barnehagen. For Elarie er medisinene livsviktige. Mamma og pappa føler datteren er i trygge hender mens de er på jobb som henholdsvis ingeniør og driftskonsulent.

- Klart det er noen utfordringer. Hva gjør vi med mat når barnehagen skal feire Halloween? Hva når det går vannkopper? Vi må ha en plan for slikt. Når Elarie får føling i barnehagen, peker hun selv på fingeren, og på kjøleskapet. Hun må måle blodsukker, og hun må ha noe å spise. Det vet hun selv, men det er klart at personalet må passe ekstra godt på. De gjør en flott jobb.