Annonse

Mari Maurstad

LEK OG MORO: - Jeg hadde fått hjerteballonger av en produsent i Oslo. Det ble en stor suksess. Ballonger skaper gleder uansett hvor man er. Dette bildet er tatt ved en av barnehagene våre, sier Mari. © FOTO: Privat

Mari Maurstad (54) har fått utvidet familien med både fadderbarn og nye venner.

Annenhver mandag inntar Petter Nome (57) kjøkkenet på Møtestedet, Kirkens Bymisjons kafé for rusmisbrukere.

Som ung pike søkte hun trøst hos den trygge kua i fjøset. Nå gir Anne B. Ragde (54) tilbake til dyrene på flere måter.

Mari Maurstad:

Trår til for Zulu-folket

Det er snart åtte år siden stemmene vokste i omfang. Til slutt var det høylytte protester.

Mari og ektemannen Aage Kvalbein (64) ville så gjerne at deres to yngste sønner skulle fortsette å spille fiolin.

- Midt i fjortisalderen er det ikke så populært å stå opp grytidlig hver lørdag for å øve med orkesteret. Vi måtte kjefte for å få dem av sted, men i lengden går jo ikke det. En dag fikk jeg tilbud om å ta med familien til Sør-Afrika. Dit hadde guttene alltid hatt lyst til å reise, og vips så hadde jeg det perfekte byttemidlet, forklarer hun med et smil.

Dermed ble det fredelig i heimen. Guttene sto med glede opp hver lørdag, tok med seg fiolinene og løp på øvelse. Om noen måneder skulle de tross alt få oppleve de fargerike zulukrigerne!

Mari Maurstad

HYGGELIG MØTE: - Her er jeg på hjemmebesøk for å se om barnet oppfyller kriteriene for å bli tatt inn i prosjektet. Det morsomste jeg vet, er å hilse på barna, forteller skuespilleren. © FOTO: Privat

Slik kan du bidra

Bli fadder: Koster 200 kroner i måneden. Det er fortsatt barn som venter på mat, klær og skolegang. Her får du muligheten til å hjelpe en ung pike eller gutt samt deres foresatte.

Husbygging: Zulufadder bygger små, enkle hus for de barna som trenger nytt tak over hodet. Det er mulig å være med på selve byggingen og/eller donere penger i form av sement og murstein.

Utdanningsfond: Studenter i Sør-Afrika kan få hjelp i form av stipender og lån, men kravene er ganske store. Derfor har Zulufadder opprettet et utdanningsfond det er mulig å donere penger til.

Brev og gaver: Det er alltid behov for ting til glede og hjelp for barna. De fleste har aldri sett havet, aldri spist en is. Det trengs såper, bestikk, leker, fotballer, tegnesaker osv. Mer informasjon finnes på: www.zulufadder.no

Idyllens bakside

Turen ble fantastisk.

Sang, dans og glede preget døgnene som gikk så altfor raskt.

Underveis ble familien kjent med massevis av mennesker.

- På vei til safari ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å se skyggesiden av Sør-Afrika. Der møtte jeg den snart 70 år gamle kvinnen Aurelia, som gjør en helt fantastisk jobb. Hun introduserte meg for mange av barna med hiv-smittede foreldre.

Mari tar en pause og flakker med blikket.

Da hun åpner munnen, er det i et lavere stemmeleie.

Tårekanalene blir fuktige.

- Jeg hilste på barna og så dem inn i øynene. Det var fortvilelse, håp og redsel. Jeg har sett sultne mennesker i både aviser og på TV, men det å møte dem ansikt til ansikt er noe helt spesielt. Man får lyst til å selge huset sitt, reise ned og hjelpe hver eneste én av dem. Kloke Aurelia forsøkte å trøste: «Vær ikke lei deg om ilden gradvis skulle slukke.»

For selv om sterke opplevelser gjør inntrykk, kan det være enkelt å falle tilbake i gamle mønstre når hverdagen kommer.

For Mari var det imidlertid ingen vei tilbake.

Sulten, desperasjonen og den lille gnisten i barnas øyne var brent fast i netthinnen.

Hun bare måtte hjelpe, og det raskest mulig.

Tok grep

Tilbake i Oslo ringte Mari til ti av sine nærmeste venner og spurte om de kunne tenke seg å avse noen hundrelapper til et godt formål.

Hun opprettet bankkonto og sørget for at pengene ble videresendt til Aurelia og de foreldreløse barna.

=

BRYLLUPSDRAKT: Under forrige besøk i Sør-Afrika fikk Mari dette antrekket. © FOTO: June Witzøe

På Oslo-besøk

To ganger har Mari og familien fått hverdagen snudd på hodet. Seks av de lokalt ansatte i Zulufadder fikk bo hjemme hos Mari. I løpet av oppholdet lærte de om kosthold, trening, data og førstehjelp. Formålet var å tilegne seg kunnskap slik at de kan hjelpe i Sør-Afrika.

- Støvsuging klokken fire på morgenen var «top of the pops», sier Mari og ler. Hun forteller om det siste zulubesøket.

- De er jo ikke vant til å forholde seg til klokken, og de står derfor opp når det begynner å bli lyst. Av en eller grunn var støvsugeren veldig populær. Jeg tror aldri vi har hatt så lite støv i huset!

Det viste seg at mange ville hjelpe.

Etter hvert som Mari fortalte flere venner og bekjente om opplevelsen i Sør-Afrika, var det over 50 personer som ønsket å donere penger.

Webdesigner Silvia Hellesvik (41) tok oppdraget med å lage nettside, og før man visste ordet av det var organisasjonen Zulufadder født.

- Silvia var med på den første reisen til Sør-Afrika. Hun kom aldri hjem igjen, men giftet seg der nede og vier i dag livet sitt til Zulufadder. Engasjementet hennes er fantastisk, sier Mari om sin gode samarbeidspartner.

- Formålet vårt er å hjelpe barn som ikke har foreldre på grunn av aids. Noen av dem er selv smittet. Opptil 15 barn bor i hver hytte sammen med slektninger og naboer. De har ikke råd til mat og skoleregistrering, og får dermed ikke gått på skole, utdyper skuespilleren.

I motsetning til andre organisasjoner hjelper Zulufadder barna i deres egne hjem.

Her bor de hos sine foresatte.

Noen ganger finnes det ikke foresatte, bare en eldre søster eller bror.

Da kreves det ekstra oppfølging, og det er åtte feltarbeidere som drar hjem til barna for å sjekke status.

Antallet vokser

Mari reiser til Sør-Afrika flere ganger i året.

I 2005 tok hun seg permisjon fra Nationaltheatret i tre måneder for å få organisasjonen på bena.

- Det har vært mye jobbing, men det er absolutt verdt det. Vi har 20 ansatte som til enhver tid engasjerer seg. Antall faddere begynner å nærme seg tusen, sier hun stolt.

Hver fadder får et eget barn som de følger forholdsvis tett.

Den månedlige kostnaden ligger på 200 kroner, og pengene går til skoleuniform, skoleregistrering og en mateske som blir delt ut til barnet og dens familie én gang i måneden.

- Hva koster årsavgiften på helsestudioet? Kunne du tenke deg å løpe i skogen istedenfor? Disse få hundrelappene er lommerusk for de fleste av oss, men betyr så utrolig mye for barna der nede. Det har jeg fått oppleve med egne øyne, forteller Mari.

- Selv har jeg tre fadderbarn, og jeg føler meg privilegert som får følge dem opp. Det gjelder egentlig alle menneskene jeg er blitt kjent med, og fått lære av, i løpet av arbeidet med Zulufadder. I dag anser jeg mange av dem som mine venner for livet, avslutter hun.

Petter Nome:

Bidrar som kokk

- I dag er det spaghetti bolognese på menyen. Vi har nettopp tilsatt hvitløk og cayennepepper. Kanskje jeg bør smake til med mer urter?

Petter Nome er allerede i full sving på kjøkkenet med to andre frivillige.

De har møtt opp klokken ti. Nå skal det lages mat i to-tre timer, før middagen skal serveres.

Til slutt er det tid for evaluering av arbeidsøkten med et felles møte for de fast ansatte og frivillige.

=

GODKJENT KARAKTER: Petters middag faller i smak hos de faste gjestene på Møtestedet. ¿ Fabelaktig god, er dommen over spaghettiretten. © FOTO: June Witzøe

Satser på kvalitet

Først på timeplanen står altså forberedelser til dagens hovedmåltid.

Middagen skal rekke til i overkant av 100 gjester.

Pastarørene må «times» med kjøttsausen, og de må ikke bli for myke. På Møtestedet stilles det like høye krav til maten som på enhver annen restaurant.

- Det skulle bare mangle. Vi ønsker at de som spiser her, skal føle seg som gjester. Maten skal bestå av gode råvarer, være pent dandert på tallerkenen og velsmakende, forklarer den tidligere NRK-programlederen.

=

GJØR ALT: Petter lager mat, serverer og har ingenting imot å ta oppvasken. © FOTO: June Witzøe

Slik kan du hjelpe

Vil du gjøre som Petter, tar Kirkens Bymisjon deg imot med åpne armer.

- Vi ønsker oss stadig flere til å jobbe frivillig. Her kan man for eksempel lage mat og servere, eller få andre oppgaver, forteller virksomhetsleder Kari Gran i Kirkens Bymisjon. Hittil i år har Møtestedet tilberedt og solgt over 20.000 middager.

- Tallet er stadig økende, og denne årstiden er ekstra travel. Turnusen hos oss fungerer slik at man arbeider én dag annenhver uke. På denne måten håper vi flest mulig får mulighet til å delta, sier hun.

Dersom du bor utenfor hovedstaden, er det også gode muligheter for å gjøre en frivillig innsats. Kirkens Bymisjon er nemlig et nettverk av diakonale stiftelser fordelt over store deler av landet, med sentre i ti byer. Se www.bymisjon.no for fullstendig oversikt.

Et annet alternativ er å bli fast giver. Du bestemmer selv hvordan, hvor mye og hvor ofte du gir. Mange velger å donere penger nå i juletiden. Gir du 320 kroner, bidrar du til at Kirkens Bymisjon kan servere middag til åtte personer.

Petter har stilt opp frivillig for Kirkens Bymisjon i fire år.

- Da jeg jobbet i «Frokost-TV», hadde jeg fri annenhver uke. I denne perioden hadde jeg nok av tid og penger. I tillegg ønsket jeg å gjøre noe som ikke handlet om meg selv eller lønnen min.

Opprinnelig hadde Petter betenkeligheter med å stille opp i denne reportasjen. Han valgte til slutt å takke ja for å rette fokus mot arbeidet til Kirkens Bymisjon.

- Det er viktig å understreke at jeg bare er én av mange tusen frivillige i Norge. Jeg gjør dette fordi jeg har glede av det selv. Jeg drar herfra med tilfredshet og føler at jeg har fått gjort noe nyttig, forklarer han.

Gode verdier

Petter valgte Kirkens Bymisjon fordi han kjente til dem fra før, blant annet gjennom styreverv i Hudøy feriekoloni og oppdrag for TV-aksjonen, og fordi han liker filosofien deres.

- De vektlegger toleranse og respekt overfor mennesker som av ulike grunner skiller seg fra flertallet. Møtestedet preges av en inkluderende holdning, og alle er velkomne. Det spiller ingen rolle om man er fin Frogner-frue eller kommer rett inn fra gaten.

- Dritkult!

Til daglig er Petter direktør i Bryggeri- og Drikkevareforeningen.

«Dritkult!» var tilbakemeldingen da han fortalte at han trengte to fridager i måneden for å lage mat til rusmisbrukere.

Det tapte arbeidet tas igjen på kveldstid eller i helgene.

- Jeg setter pris på at jeg kan kombinere den frivillige innsatsen med jobb. Dessuten har Møtestedet gitt en ekstra dimensjon til den «vanlige» jobben min. I Bryggeri- og Drikkevareforeningen er øl et symbol på livsglede og nytelse. Hos Kirkens Bymisjon ser man derimot hvordan rus også kan ødelegge.

Fabelaktig spagetti

Petter slår gjerne av en prat mens han serverer middag, og håper han kan fremme en norsk ølkultur som ikke bare handler om fyll og fanteri, men smak, historie og tradisjon.

Det snakkes også om fotball, og selvfølgelig om hvordan middagen smaker.

- Ja, hva synes du, Anne Grethe? spør Petter og venter spent på «dommen».

Den lillakledde kvinnen trenger ikke lange betenkningstiden.

- Fabelaktig god spagetti! Maten til Petter er alltid velsmakende. I tillegg er det så hyggelig å komme hit. Vi føler oss godt tatt vare på, forteller hun.

Anne B. Ragde:

Taler dyrenes sak

Anne er oppvokst i en dyrekjær bondefamilie.

Hjemme på gården sørget farmor og farfar for stell av både griser, kyr, hunder og katter. Det ble tilbrakt utallige timer i fjøset med de firbente.

Anne B. Ragde

HUNDEPASSER: Hun har reddet valper, vært med på grisefødsler og gått i fakkeltog. Nå tilbringer Anne B. Ragde hvert eneste ledige øyeblikk med Mille. © FOTO: Scanpix

- Jeg var et ganske tandert barn, og hvis noen hevet stemmen til meg, var det dit jeg løp for å søke trøst. Fortsatt husker jeg godt hvordan jeg sto og gråt mot den store, varme kuvomma.

Dyrene representerte en trygghet for meg.

Hennes store drøm var å bli dyrlege. Nederlaget var derfor et faktum da hun ikke kom inn på Veterinærhøgskolen.

- Jeg hadde firere og femmere i alle fag, men algebraen tok knekken på meg. Til dags dato skjønner jeg fortsatt ikke forskjellen på sinus og cosinus.

Slik kan du bidra

Ta til deg et dyr: Å gi et uønsket dyr et hjem er den største gaven du kan gi den som trenger det mest. Mer informasjon om omplassering av dyr finnes på www.dyrebeskyttelsen.no og www.fod.no

Fjernadopsjon: Dette er et alternativ for deg som ikke kan ha dyr. Når du fjernadopterer, vil du motta et adopsjonsbevis og/eller brev ca. hver tredje måned. Mer informasjon finnes på www.dyreneshus.no

Engasjer deg! Mange velger å bli medlem av en eller flere organisasjoner som arbeider for dyrs rettigheter. Det kan være lurt å gjøre research på Internett for å finne hvilke organisasjoner som kan være aktuelle for deg. Mer info finnes blant annet på www.dyrebeskyttelsen.no, www.dyrevern.no, og www.dyrsrettigheter.no

Som et plaster på såret fikk jeg meg jobb som veterinærassistent.

Da fikk jeg både sy, være med på grisefødsler og inseminere kuer, forteller Anne.

Etterlatte hunder

Den folkekjære forfatteren har fått erfare at det finnes mange dyr som har behov for hjelp.

Sammen med venner bestemte hun seg for å ambulere i nærområdet for å ta seg av firbente i nød.

- Dessverre har jeg vært vitne til mye tragisk. Vi fant valper innestengt i en gjødselkjeller og i et gammelt bilvrak. Her hadde dyrene begynt å spise på hverandre av fortvilelse. Ellers har det vært hunder med plast over hodet, andre har vi funnet overkjørt og etterlatt med omfattende skader.

- Det er viktig at folk forstår hvilket ansvar det innebærer å ha dyr. Med en søt valp, for eksempel, er det faktisk nødvendig å planlegge ti år frem i tid. En hundeeier tenker ofte at «nå er min dag slutt» etter en lang dag på jobb. Den vesle hunden tenker omvendt: «Nå begynner min dag.» Ha dette i bakhodet og vurder nøye, oppfordrer Anne.

Protesterer gjerne

At det er mange aspekter ved dyrs rettigheter som engasjerer henne, er det ingen tvil om. I fjor vinter ble Anne og forfatterkollega Unni Lindell (54) viet mye spalteplass etter å ha deltatt i NOAHs fakkeltog mot pels.

- Jeg har vært i tottene på mange, men velger å kjempe for det jeg tror på. Absolutt ingen dyr skal behøve å ha det vondt. At de skal leve i trange kår og med hønsenetting er forkastelig! Noen bruker argumentet om at «dyret er dødt likevel». Det er tøv! Kjøper du en minkkåpe, åpner du for drap av 20 nye minker. Sånn er det bare, konstaterer hun.

Selv har forfatteren hatt tre hunder.

Siden det nå er travle dager med mye reising, synes Anne det er bedre å være «reservemamma» for sønnen og svigerdatterens bostonterrier enn å ha egen hund.

- Jeg hyler meg til å passe Mille. Ute på reise sender jeg ofte tekstmelding til sønnen min og spør om jeg kan hente henne direkte fra flyplassen. Det kan være endeløs kø i sikkerhetskontrollen, men jeg lar meg ikke stresse når jeg vet at jeg skal møte henne. Mille er min lykkepille, avslutter Anne.

Sponsor:

Produkter fra Apotek 1

Trude Susegg, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og inspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!