Er jeg for streng tro?

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 17 år. I den siste tiden har h*n fått lov til å reise på turer, konserter og ellers ut med venner. H*n har fri tilgang til internett og jeg prøver å strekke meg langt for at h*n skal ha det bra hjemme.

H*n har før vist veldig stor forsåelse og samarbeidsvilje hjemme. Helt til nå. I helga var h*n og kjæresten på hyttetur. Jeg sendte sms kl 13 på søndag ang noe. Fikk ikke svar. Sendte en meld til, heller ikke svar, ringte og ingen tok tlf.

Helt til kl var 20.30 på kvelden, da kom det meldig tilbake. Da hadde jeg vært redd lenge for jeg visste at de to dro alene, tenkte de hadde kjørt ut osv osv. Slik som vi foreldre lett tenker. De var jo på fjellet og jeg visste ikke om det var særlig med andre mennesker der oppe da.

Når h*n er hjemme kan h*n ikke spise middag en gang uten mobilen.

H*n hjelper heller ikke til hjemme uten at jeg føler h*n må "ha noe" i bytte. Er lei av og gi og gi og aldri få tilbake.

I kveld ville h*n ut og da sa jeg nei, for første gang tror jeg. Jeg mener det er greit å være ute med venner osv men en må da også kunne ta hensyn til familien hjemme? Hjelpe til litt hjemme osv. Jeg vet at det er fort å glemme tlf men samtidig må da en 17 åring har forståelse for at kanskje det er lurt å kikke på mobilen av og til. Mener ikke h*n skal sitte på den, men etter 2-3 timer kanskje?

Vil egentlig ikke nekte h*n å reise ut, men hvordan skal jeg få h*n til å forstå å ta hensyn? Jeg har prøvd å prate med h*n, men det er ikke lett med en 17 åring som "vet alt" desverre.

[Anonym bruker]

Har h*n plutselig sluttet og være behjelplig i huse fordi h*n ikke ser på mobilen?Eller ser for mye på mobilen. Eller for lite? Eller.

[Anonym bruker]

Nei. Jeg mener at h*n kan se på mobilen når h*n er på tur. Av og til hadde jo vært fint. H*n er jo tilgjengelig for venner 24/7 så da er det jo mulig og ofre en titt på mobilen for familien også. Det var tross alt snakk om 7 timer jeg ikke fikk kontakt og jeg visste ikke om det fantes andre i mils omkrets. Telefonen ringte og meldingen ble mottatt.

 

Brukte å hjelpe til hjemme, gjør det ikke nå lenger. Plutselig er det bare h*n hele verden dreier rundt virker det som. Synes det er trist at det har blitt slik.

 

Jeg vet at det er en greie der med tenåringer. Men de blir da vel ikke dumme bare fordi de har blitt tenåringer!

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis jeg kjenner tenåringer rett er det ikke en "greie". Men man begynner å få sitt eget liv, som mange foreldre ikke klarer å innse. Hvis du synes det er trist at det er blitt sånn så gjør det da ikke verre med å bli uvenn med h*n og nekte h*n og gå ut!

 

Og h*n var nok like utilgjengelig for venner som for deg på turen... Det virker litt som om verden dreier seg litt for mye om deg...

 

 

[Anonym bruker]

Få sitt eget liv ikluderer ikke å gi faen i andre rundt seg! Det er lov å være medmenneske fordet om h*n ønsker å løsrive seg!

Det er jo nettopp derfor h*n har fått lov til alt av reiser, konserter, hytteturer osv. Men når fikk en tenåring vondt av å vise ansvar for seg selv og medmennesker?

Vil det si at en tenåring har vondt av å hjelpe til hjemme?

Det jeg vil frem til er at en tenåring også må vise ansvar for siden medmennesker. Dvs venner og familie.

Tenåringer skal læres at alt dreier seg om dem da eller?

Hadde alt dreid seg om meg hadde h*n faen ikke fått lov å reise på turer med venner, konserter, hytteturer, utenlandsturer osv.

Vi har et eksempel på at en tenåring bare kan få tenke på seg selv i nær familie. Og den personen kan du finne på sosialkontoret en gang i mnd for å heve sosialstønaden sin.

Så nei, jeg tror ikke en tenåring har vondt av å tenke på at det er andre mennesker her i verden.

Spurte om råd, men her var det jo bare svada og få!

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg hadde råd å gi deg, men dessverre.

Men jeg synes ikke du er for streng. H*n får jo lov til det meste nesten hele tiden!

Jeg sliter med akkurat det samme, og min stakk av i kveld... Også 17 år, eller blir snart rettere sagt.

Jeg føler meg egentlig som en "snill" tenåringsmor. Det er lenge siden vi forlangte at noe skulle gjøres her hjemme, for det ble bare surt og elendig utført arbeid likevel.

Så penger er ikke problem, h*n får alt av klær, kino, turer osv. h*n blir kjørt og hentet både dag og natt så sant vi er to hjemme slik at en kan være igjen med den lille.

Men det blir veldig surt når vi går rund og er "tjenere" i eget hjem. Og vårt ikke blir respektert. Og surt ble det også i dag fordi vi ikke var to hjemme så h*n kunne bli kjørt. Jeg ga beskjed at jeg kunne kjøre helt fram til kl. 17.30 ikke senere for den lille skulle få se barne-tv.

Men h*n klarte ikke å bli ferdig og dermed kunne ikke jeg kjøre. Siste buss var gått og.

Da sier h*n bare at jeg kan like godt bare rømme så slipper dere ha meg her mer...

Så var det hade...

Men jeg lar h*n bare få fred til i morgen. Enten kommer h*n luskende hjem eller så tar jeg kontakt med barnevernet. For nå har jeg fått nok!

Jeg tror ganske sikkert at h*n er hos personen h*n skulle til for å overnatte, så jeg føler meg ganske avslappa.

Akkurat nå er jeg faktisk så lei hele h*n at det hadde bare vert godt å slippe mer. Barnevernet kan bare komme....

Huff, at det skulle bli sånn. Jeg som var verdens lykkeligste mamma til dette vesenet en gang...