Gå til innhold

Ukjent far på papiret?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Har vært så uheldig å bli "ufrivillig gravid". Barnefar har gjort det klart for meg fra dag en at noe barn kommer ikke på tale. Så da jeg fortalte han at jeg var gravid, kom ikke svaret som noe sjokk, at han ikke vil ha noe med hverken meg eller barnet å gjøre.

Jeg forstår han veldig godt, og jeg ønsker ikke å gjøre livet hans jæveligere enn jeg gjør ved å bære barnet frem. Hvordan i all verden går jeg frem her? Kan jeg skrive "ukjent far" i papirene? Hvilke spørsmål vil jeg få? Hva med barnets rett på en farsarv (ikke at det betyr noe).

Jeg kommer uansett til å fortelle barnet hvem som er faren dens, men at vi ikke har noe kontakt.

Jeg vil gjerne vite alt dere vet om dette. Jeg tør ikke henvende meg til trygdekontoret med disse spørsmålene, for da vil de skjønne at jeg vet hvem som er far. Jeg gjør dette kun for hans skyld.

(Vær så snill å ikke komme med sånt som at "det skal to til å lage et barn" og at "han er pliktig å betale barnebidrag" etc.. for jeg er klar over dette).

Lenke til kommentar

Fortsetter under...

Dett er kjempevanskelig. Da jeg var på NAV nå sist i forbindelse med alle søknadene jeg som enslig forsørger bør sende inn, sa de at jeg selv valgte om jeg ville si noe om far eller ikke. Jeg sa til de at jeg ikke visste hvem det var (selv om jeg vet det så altfor godt). Men dette er 100% opp til deg, det er ingen som kan tvinge deg til å sette opp far. Det er jo ingen som vet at du egentlig vet hvem det er. Sånne ting går det jo også an å forandre på senere (hvis han ønsker kontakt da).

 

Jeg skjønner innmari godt hvordan du har det. Sånne ting er aldri lett.

 

Jeg vet ikke hva som er verst egentlig, å si at barnet "ikke har" noen far, eller å "prakke på" barnet en fraværende far, som aldri bryr seg.

 

Tror dette er en innmari vanskelig sak, som stort sett alle løser på forskjellige måter.

 

Lykke til.

Lenke til kommentar

Jeg er i lignende situasjon, satt opp far ukjent, snakket med legen min om det også, og han støttet meg, det var viktig for meg. Jeg har gitt barnefaren beskjed om at han ikke har blitt satt opp som far, at det er noe han skal få bestemme selv. Så endrer han mening, og vil være far skriver vi det opp.

 

Men, som deg : Jeg kommer til å fortelle barnet hvem faren er... Og dør faren skal jeg sørge for at barnet får sin rettmessige farsarv.

Lenke til kommentar

Ja, jeg synes selv at det må være til barnets beste å vite hvem som er faren, selv om det kan være tungt å vite at pappaen ikke vil ha han/henne. Dersom far senere vil ta kontakt, så er det bedre at barnet er forberedt synes jeg. Det samme dersom faren skulle dø.

Over til farsarven: Hvordan kan barnet ha krav på denne dersom far ikke står i noen papirer?

Hilsen Hovedinnlegger.

Lenke til kommentar

akkurat samme situasjon som deg, barnefar vil ikke ha noe kontakt lenger med meg eller barnet. Jeg lurte på om jeg skulle sette ham opp eller ikke, men jeg gjorde det. Han må nå betale barnebidrag med han er jo ikke forpliktet til å ha noe ansvar forde. Har hørt at du må betale til staten det som staten har betalt hvis du senere avslører hvem faren er etter å ha satt far ukjent. Hvis barnet blir salvorlig sykt trenger det kanskje hjelp fra faren og.

Lenke til kommentar

Annonse

Det går an å sette opp far uten å kreve noe som helst. Jeg har gjort det nå med siste, men faren kommer nok til å stille opp, så enige blir vi sikkert. Men ha far kjent på papiret, for det går faktisk an å sette opp en prvat bidragsavtale der bidrag er satt til kr 0,- Og du gir han ikke noe ansvar for det, men klart, han får rettigheter.... Sykt system....

 

Det er sant som sagt over her at om du fører opp far ukjent og du vet det og dette oppdages må du tilbakebetale et ganske stort beløp, i tillegg til at du kan anmeldes for trygdesvindel. Det er en ganske stor risiko, og strengt talt vil vel noe slikt gå mye mer utover barnet enn at faren ikke vil ha det (tenker da på om du evt blir satt inn). Så du bør tenke deg godt om. Ikke for å moralisere eller noe, men du må ha en god grunn for å sette opp far ukjent og samtidig ikke kunne "tas" for det, om du skjønner.

Lenke til kommentar

Nei, man kan ikke tas for trygdesvindel, og skriver du opp far ukjent for farens skyld, så får han event. tilbakebetale minstebidraget til staten for den perioden.. Det der er så skremsel... Min lege ville jo ikke støttet meg i trygdesvindel..!!

 

Og når det gjelder farsarv, dør han vil jeg gå på familen og kreve DNA test... slik at jeg sikrer mitt / vårt barns fremtid..

Lenke til kommentar

SItter i akkurat samme situasjon som deg. Men en ting.. Du gjør ikke livet han jævligere ved å bære frem arnet hans. Stakars ungen, det kan jo ikke noe for dette. Han må jo være like voksen som du er, og ta ansvar for sine egne handlinger. Selv om ikke det alltid er like lett da..

Du kan skrive ukjent far i papiret. Legen min spurte meg om jeg ville det, siden han oppfører seg som en drittsekk mot meg. Men jeg valgte å ikke gjøre det. Angrer ikke på det. Et barn har rett på å få vite hvem som er pappaen. Det tror jeg nemlig det er en regel på..

Skjønner at du ikke har det lett, det er det heller ingen som forventer. Oppi dette er det masse følelser, og du har sikkert lagt merke til at psyken går opp og ned...

Snakk med legen din om dette. Det hjalp i alle fall for meg. Lykke til i alle fall :)

 

 

Lenke til kommentar

Barnet har vel ingen krav på arv dersom du ikke setter opp far. Da er d jo ikke registrert?

I følge loven kan man ikke lage private avtaler om bidrag som er mindre enn minstesatsen til staten, dette fordi dette er penger barnet har krav på.....lærte vi iallefall i jussen på studiene

Lenke til kommentar

Jeg har fått beskjed om att fars navn, så lenge du vet hvem det er, må stå i papirene.... Å faren er pliktig til å betale barnebidragene..

Eneste utveien såvidt jeg vet er om du skaffer deg ny samboer og at han tar farsrollen. Det har den ene venninna mi gjort iallefall.

Lenke til kommentar

Joda, du kan kreve farsarv selvom han ikke står som far, du må kreve dna test av familiemedlemmer. Jeg vet hva jeg snakker om, når en kamerats far døde kom det en på banen som sa han var hans far også. Søsknene tok dna test,de stemte, og delte arven.

 

Man kan skrive far ukjent selvom man vet hvem faren er.

Lenke til kommentar

Jeg ikke oppgitt far til NAV. Men fortalte ganske ettertrykkelig at jeg viste hvem faren var, men ville ikke oppgi navn. Og at den dagen jeg mente han var ansvarlig nok til å være en far for min sønn så skulle jeg oppgi dette. (Min sønn vet hvem sin far er.) Dette var greit fra NAV's del. Men selvfølgelig kom reglen om arv osv..

 

Og jeg ville tro at dersom dette er trygdesvindel så hadde de nok fortalt meg det der og da. Og etter min mening er det bedre å stille med åpnekort, i stede for å lyve om at en ikke vet hvem far er når en egentlig vet det.

Lenke til kommentar

Annonse

Ja jeg mottar minstebidrag fra staten, så det er ikke blitt tatt fra meg selv om jeg har fortalt NAV at jeg vet hvem far er, men ikke vil oppgi navnet.

Lenke til kommentar
  • 2 måneder senere...

Synes det er så utrolig trist å sitte å lese mye av dette på debatten om ukjent far og hva skjer når han dør. Hvor egoistisk kan mange av dere alenemødrene bli? Det er kun den tanken jeg sitter med nå. Dere vil skåne dere selv, men til hvilken pris? Kan dere forestille dere hvordan det er å nettopp ha mistet sin kjære far så alt for tidlig, og en måned etter ringer telefon om at det finnes en to-åring der ute som skal være vår bror? Moren til dette barnet har hevet offentlig trygd i tillegg til at det viser seg at pappa har i to år betalt 4000 i måneden til dem for å få henne til ikke si no til mamma. Men nå stoppet naturlig nok inntekten siden han er død, og da ringer hun å skal ha arven. Klarer noen av dere der ute å forestille seg hva det gjør med en familie? Vel jeg skal fortelle dere en ting: det førte til akutt-terapi for familien på psykriatisk avdeling, mamma som nettopp hadde mistet ektemannen sin gjennom 30 år får et svik hun aldri hadde hatt mistanke om. Vi barna fikk plutselig høre om en far som levde et helt annet liv utenom oss. Hva tror dere det gjør med oss? Vær så snill - alle som leser dette. Ikke utsett NOEN for no slikt. Ikke tenk letteste utvei - tenk på konsekvensen for så mange uskyldige der ute. Det er gått over to måneder og vi vet fortsatt ikke om vi savner pappa. Selv om han var verdens beste for oss i livet så er det kommet en stor skygge i livene våre nå som må bearbeides og ordnes. Og det er kun fordi den angivelige moren til barnet ville oppføre "ukjent far" i papirene og heller se ann. INGEN av dere kan vite hva fremtiden bringer, og ingen av dere står i medmenneskelig rett til å knuse en uskyldig gjennlevende familie med å slippe en slik bombe etter et dødfall. Jeg vet det ikke finnes juridiske lover for slikt, men jeg ber dere instendig om å tenke på flere enn dere selv og deres velvære..

Lenke til kommentar

Hei!

Ville bare svare på d innlegget ditt, selvom d ikke har noe med min situvasjon å gjøre.

Barnefaren stiller opp i mitt tilfelle, og foreldrene hannes glede seg til å bli besteforeldrer.

Men eg ville bare sei at eg synes at du e urettferdig i noe av d du skriver.

De fleste som ikke vill oppgi far er pga av at far er eventuelt er farlig, kriminell, ustabil, eller rett å slett uansvarlig til de grader.

Og d e ikkje rettferdig da at du kalle dem egoistisk, fordi de tenke bare, og gjøre bare d som de trur er best for barnet sitt, som de fleste mødre gjør.

 

Men eg synes at d e forferdelig trist at faren din har blitt utpresset på den måten av.. Men d kan ikke ha hvert så særlig lett for alenemoren heller, hun ville kanskje at den ukjente broren deres skulle få kontakt med dere osv..

Men d virke som at d e faren din som gjort alt for å holde dette skjult, og han har sikkert hatt d vanskeli, men da e han tross alt nesten like egoistisk som denne *alenemoren*.

For hvis han hadde sagt sannheten fra dag en så hadde han ikke blitt "utpresset" på den måten... For alenemoren ville jo tydligvis fortelle dere om broren deres.

Og hvis hun hadde fått gjort d, så hadde dere ikke fått den bomben etter hans død.

Dessuten så e d jo bare rett at han skal betale for et barn som han har hvert med på å lage.

 

Eg sei ikke at d denne *alenemoren* gjorde va rettferdig, eller at d va greit..men faren ders va like ille om ikke verre, og d å legge all skyld

på hennes, e både feigt, og utruli urettferdig, du må prøve å situvsjon fra begge sider.

 

Åg at hans ukjente sønn vil ha en del av arven d forstår eg godt, han e like masse sønnen til faren din som d du er.

Og d e ikkje rart hvis deres ukjente bror er bitter på faren sin, som har prøvd å holdt han skjult i alle disse år.

Eg sei ikkej at noe av dette e rettferdig, men de forståelig, og hvis du prøver å se d fra begge siden så trur eg at du også klare å se d.

Og hvis faren deres hadde sagt sannheten så hadde dere ikke hvert i dette problemet nå.

 

 

 

 

Lenke til kommentar

Denne "alenemoren" ønsket ikke, og ønsker fortsatt ikke av vi skal ha noe som helst kontakt med hverken henne eller barnet. Hun kommer å sir rett ut til oss at det er penger hun vil ha. Hun sier at til og med hennes mor ikke vet hvem barnefaren er.

 

Misforstå meg ikke, -jeg er sint og jeg er utrolig skuffet over min fars valg. Alt ville vært enklere idag om vi hadde vært klar over dette fra begynnelsen av.

 

Mitt poeng er at flere av dere debaterer om fordeler for DERE med å føre opp ukjent far for så senere, og eventuelt med et arveoppgjør komme frem å kreve deres del av arven.

 

Ingen av oss vil nekte dette barnet sin rettmessige arv etter loven. Men kan dere tenke dere hvor urettferdig dette føles for oss å måtte betale en større sum, men sum mamma må ta opp lån på for å betale? Pengen er en ting, det følelsesmessige rundt det er en helt annen ting. Mamma har slitt seg igjennom et langt liv, og det føles så utrolig urettferdig at hun nå må gå inn i siste del av livet med å håndtere en gjeld som hun ikke har NOEN ting med å gjøre.

 

Også vi søsknene må nå se dette, og i tillegg vite at vi ikke skal ha noe forhold til dette barnet som faktisk er broren vår? Hva får vi ut av det annet enn sorg? Alt bare på grunn av min fars "sprell" og dårlig dømmekraft, og hennes - ja jeg sier det igjen - egoistiske tenkemåte. Dere som vurderer mulighetene for å føre opp ukjent far, dere har utrolig mye "makt" i rettsstaten norge når det gjelder dette. Og selvsagt, det bør det være og. Men det sitter som regel en tredje part dær ute som aldri får være med på valgene, men som sitter igjen med konsekvensene.

 

Til slutt vil jeg påengtere en siste ting til innlegget til Mini_Keiko. Du sier at denne gutten er like mye sønnen til faren min som jeg er. Det vil jeg på det sterkeste avvise. Ja, sant nok om du ser på loven. Men kom ikke å fortell meg at 27 år sammen med min far likestiller meg følelsesmessig med dette barnet. For meg er det KUN genene det er snakk om, og det vil det alltid være så lenge vi ikke får ha noe kontakt med barnet. Det forstår nok du og.

Lenke til kommentar

Til Anonym: "hvis det hadde vært noe funuft i faren din, så hadde han fortalt dere om barnet selv. ikke skyld på alenemoren"

 

Dette er innlegget er bare usaklig å viser at du er ung og uerfaren og ikke har opplevd så mye i livet ditt. Eller du er helt kynisk.

 

Anklag ikke en død mann du ikke kjenner for ikke ha fornuft. Jeg kan være så sint jeg bare vil på faren min, men du kjente aldri han.

 

Les heller litt mer av poengene i innlegget før du kommer med slike uttalelser om han som person.

 

Jeg fornekter ikke at det er mange der ute med såkalte "gode grunner" for å vurdere å oppføre "ukjent far". Jeg har selv en venninne som har gjort det med en VELDIG god grunn. Men så langt i debatten så ser jeg ikke så mange av de grunnene her.

Lenke til kommentar

Heisann!

Eg har aldri sagt at eg likestille dere følelsemessig, d kan jo faktisk hende at den ukjente broren din har d like ille som deg, bare på en annen måte.

Prøv å sett deg inn i hannes situvasjon, han fikk aldri en sjanse til å bli kjent me sin egen far, han hadde en far som skjemtes av han hele livet sitt, han har kanskje følt seg uønsket heile livet...

Så eg synes at du e utruli urettferdig me å kalle bare dere selv en tredje part, for d e faktisk også han på en måte.

Og d å tru at dere er de eneste som opplever en slags sorg bare fordi dere kjente faren deres e ganske ignorant, deres ukjente bror blir kanskje i fremtida å føle en slags sorg som dere ikke kan, en sorg om at en ukjent del av han er borte, som han aldri fikk sjansen til å bli kjent med.

 

Og hvis du leser igjennom tidligere innlegg, så e d ingen som sier at de blir å gå etter arven, de diskuterer hvordan d eventult blir hvis de setter opp ukjent far osv, de tenker igjennom alt av konsekvenser og prater om alle tingene, kanskje d å prate om arven e et tabu-lagt område.

Men her inne på denne forumet så har vi ikke slike ting tabu-lagt, men her får man legge ut alle tankene sine.

Selvom de tankene kanskje ikkje e slike tanka man vanligvis prate om.

Og d å prate om alle konsekvensan, og å prate om alt som eventuelt kan skje i ettertid e jo egentli bare fornuftig, for da forbereder man seg jo på ting som eventuelt kan skje..

Å gjøre noe annet ville jo hvert ganske så trangsynt.

 

Dessuten så e d ikkje snakk om at disse alenemødrene skal gå etter arven, d e spørsmålet om barnet har krav på en arv da.

Og dette er jo mest sannsynlig et spørsmål som blir realevant etter barnet er myndig.

Og om eventuelt barnet da kan kreve noe.

Men når ikke barnet er myndig da må jo moren til barnet sørge for at barnet får d best økonomisk.

Åg d kan så være at d virke kynisk på deres familie, og d e forståelig...

Men hvis du prøver å se d litt fra alenemoren sitt perspektiv så e d også forståelig at hun vil ha en del av arven til sønnen sin.

 

D e jo en tragedie d som har hendt med deg og din familie, men d e faktisk en heilt uskyldig to-åring som også sett der uten noen gang å få muligheten til å bli kjent me sin biologiske far.

 

Så les igjennom innleggene på nytt, og kanskje ser du hva d egentli er snakk om, før du går å irriterer deg for mye;)

Lenke til kommentar

Da jeg ble innkalt til møte på trygdekontoret og hu spurte etter faren sa jeg at jeg veit hvem han er men jeg vil ikke skrive han opp... Jeg tror nok ikke han kommer til å stille opp nå og heller ikke i fremtiden, og jeg vil ha minst mulig med han å gjøre! Hu saksbehandleren min sa at det var helt i orden å hu kom til å innkalle meg til møte når jeg hadde født så vi får skrive en søknad om å henlegge farskapssaken (Eller noe sånt....)

Men, hvor mye er det man får i sånn minstebidrag fra Staten da?

Lenke til kommentar

Jeg tenker AKKURAT som deg, og det var nesten befriende å lese at noen andre tenker det samme!! Du vil merke etterhvert at folk vil syns han er en dust, og da må du klare å bite tennene sammen og evt mene det samme som nå. Det er en veldig vanskelig situasjon og forsvare ham et helt svangerskap, og muligens etterpå også. Jeg gjør det, og det er ganske tungt!

 

Min barnefar bor i England, og er ikke heller så veldig interessert. Tror det vil bedre seg når babyen er født og han får vite 100% at han er faren. Han tviler visst på det nå.

 

Hvis jeg var deg ville jeg tatt kontakt med Amathea. De hjelper deg med det meste, og gir råd uten å være formanende.

 

Det viktigste i vår situasjon er faktisk at man er to for å lage et barn, men bare en til å bestemme seg for å beholde.

 

Hva skjedde egentlig mellom dere? Var dere kjærester? En one night stand? Har han kone eller noe? En mann kan godt si at han ikke vil bli far, men hvorfor ble du gravid da? Min barnefar tok for eksempel av seg kondomen midt under akten, og da blir man jo gjerne gravid... Jeg tok en angrepille samme dagen, men så lenge man har eggløsning så virker den ikke. (Flere som har brent seg akkurat der).

 

Nå fikk du sikkert ikke så mange svar, men det kan jo være at han ombestemmer seg. Du må iallefall snakke med barnefaren i forhold til sykdommer o.l. Hvis hele familien hans har dårlig hjerte, så er det jo greit å vite det liksom...

 

Jeg må få høre hvordan det går med deg! Men nå oppdaget jeg plutselig at innlegget ditt ble skrevet i januar... Så hvordan går det??

 

Klem :)

Lenke til kommentar

Klart dette barnet er også en tredjepart, og det kan få store konsekvenser for han også i fremtiden. Om jeg har gitt inntrykk av noe annet så var det ikke meningen. Hva angår at han har følet seg uønsket hele livet, så skulle jeg tro det ikke var et problem da han bare er to år enda..

 

Mine tanker om mitt innlegg går ikke til de barna - de som aldri ba om å få komme til verden - men som ble et resultat av en manns og en kvinnes valg. Hva anngår om min far skjemtes over han får vi aldri vite. Personlig tror jeg han aldri kom så langt. For å gå videre så velger jeg å tro at han fortsatt dveltes med å finne en måte å fortelle oss om hannes "feiltrinn" om du kan kalle det for det. Det faktum at han betalte 4500 hver måned i to år (på toppen av det moren fikk fra det offentlige) synes jeg beviser at han tok ansvar tross alt. Er det rart mannen hadde enorm kredittgjeld da han døde.

 

Du snakker om konsekvensene og det at forumet er åpent for å ta opp tabulagte områder. Det er jo akkurat derfor jeg satt meg ned for å skrive mine tanker om dette. Jeg på ingen måter forsvarer min fars valg. Snarere tvert i mot. Og igjen - ingen skal tro at vi i familien vil motsette seg å gi barnets rettmessige del av arven om det skulle vise seg at han var i vår familie! (det er ikke tatt noe farskapstest enda) Noe annet ville vært helt moralsk forkastelig.

 

Saken er at det blir konsekvenser for flere enn dere som "alenemødre" - det var det som var budskapet. Det kan bli konsekvener for barnet (som du selv bemerker innledningsvis) og for andre tredje-parter der ute - som for eksempel oss. Mitt problem med innleggene er at det debateres omkring en ensidig del av konsekvensene - barnet og hennes mor. Glemt er fremtidige konsekvenser for faren (ikke bare når d gjelder arv, men at det er opp til dere når han skal eventuelt skal få vite at han er far er ensidig i seg selv Bare for at det passer med "dere" så hva tror det at det gjør med han som er i en helt annen livssituasjon og skal bli kjent med et barn han aldri viste om?). Glemt er besteforeldre som sitter der ute som kanskje gjerne skulle blitt kjent med barnet. Glemt er elskerens familie (om barnet var unfanget i et slikt forhold) Og det er akkurat det som virker trangsynt på meg. Å vurdere ukjent far på papiret bør - og skal etter min mening - omhandle mer enn hva som passer best for mor der og da.

 

Men til syvende og sist er vi nok alle egoistiske av natur. Pappa som tok valget han gjorde. Barnets mor som ringte mamma 4 uker etter hannes død å slapp bomben. Jeg som øser frustrasjonen min på et nettsted om nettopp dette tema.

 

Jeg tar til etterretning hva du sier. Samtidig sitter jeg igjen med tanker om at du sansynligvis har din far fortsatt i livet. Særlig med tanke på det du uttaler om vår sorg. Som du sier "Og d å tru at dere er de eneste som opplever en slags sorg bare fordi dere kjente faren deres e ganske ignorant," Ønsker ikke fortsette noe diskusjon på hvorvidt jeg er ignorant eller ikke fordi jeg uttalerer at jeg idag sørger mer enn en toåring som aldri møtte sin far. Alt jeg ønsker si er at jeg har to veldig nære venner som hver aldri møtte sin far og ingen av de lider no nød ut av det. Og det har vi mange gang snakket om i ulike settinger.

 

Setter pris på en diskusjon om temaet, men kanskje hele budskapet druknet. Hele saken tufter ikke på det økonomiske - det omhandler rett og slett alenemødrenes "makt" over så mange liv. Ikke bare barnet, men også barnets far og hans familie - være seg foreldre og søsken eller annen familie. Det er disse konsekvensene jeg også skulle ønske noen iallefall kunne vurdert i en slik livssituasjon som forumet omhandler.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...