Gå til innhold
Ojsann

Min historie...abort uke 15..litt langt, litt trist, men kanskje det kan hjelpe?

Anbefalte innlegg

Ojsann   11 innlegg
Ojsann

UL avtale tirsdag 5.9 - gravid i 15 uke - dr. .....kl 1540. Tidligere på dagen, fikk gjort unna mye jobb- følte meg vel og effektiv. Befaring med arkitekt, entreprenør, graver og rørlegger, fint møte.

Ingen forutanelser – jo idet jeg skulle følge A i bhg falt nøklene mine i gulvet. Bildet av J (min sønn) falt ut av rammen – jeg reparerte og tok det opp. Tenkte på at det var vondt om noe skulle hende med barna våre. Ble litt trist. Kjørte A i bhg. Etter dette hadde vi altså møte. Etter å ha jobbet litt mer (hjemmekontor), kjørte jeg til majorstuen. Fant park.plass relativt raskt. Gikk til dr. ..... kontor og ventet. Fikk en liten overraskelse da det ikke var ham, men en vikar som møtte meg. En dyktig gyn fra Ullevål. Sykdom i ..... familie, derfor vikar. Jeg ba om å få gå på toalett før vi startet, vi snakket lett og ledig om svangerskapet, tidligere UL osv. osv.

La meg på benken, hun gjorde klar ul og søkte etter barnet. Fant raskt hodet og kroppen. Lette litt mer, så la jeg merke til hvor stille den lå. Men, har jo opplevd det før og de sover jo bare ;=) hadde jo lyttet til den nydelige fosterlyden hos jordmor bare dager før. Merket hennes anspenthet, skjønte vel egentlig hva det var med det samme – kunne ikke tro at det ikke var liv. Ventet på et lite vink, en liten bevegelse som vanlig.

Dette ville jeg ikke tro, hvordan kan man egentlig ta innover seg noe så endelig…Alle tanker fløy igjennom hodet mitt. Som om alt som hadde vært passerte revy og ble avsluttet der og da. Hun hentet inn den andre gyn. Dr F. som jeg bare visste ville konkl. Med det samme .. det samme vonde.

 

Ringte til H – vondt, ble værende for å skrive ut papirer, snakke og forstå. Det må være en misforståelse?

H sier jeg skal ta en taxi hjem. Men, jeg tar bilen – klarer da det? Klarer det fint. Godt å være alene. J er hjemme med venner, H leverer A til turning. H tar med J og F til seiling. Mye er dagligdags, godt og trivielt. AC tar med A hjem fra turn, kan være godt å være alene…vondt å være alene , vondt å bære på den lille uten liv. Helt absurd, hva har skjedd? Leser alt jeg kommer over- overalt. Smertefullt å være innom gravide nettsteder – der jeg har hørt til før.

Det blir en lang kveld, spiser litt, tenker mye, snakker mye. Ser på TV, sovner etter hvert – våken om natten, mye, leser på nettet, gråter..mye..sovner igjen rundt 3. Står opp ca 7, dusjer, steller meg, lager matpakker, finner frem klær til barna. Alt det vanlige. Følger J over veien, tar en taxi fra ... Langer køer, må snu og finne annen vei. Har det jo ikke travelt, men..ingenting som haster, men har avtale kl 0900 . Tårene renner hele tiden bak store solbriller, snakker med sjåføren om køen, trafikken, valg av trasé...hva må han tenke. Det br jeg meg egentlig ikke om. Er i et annet rom nå...klarer ikke la være..kommer til Ullevål. Melder meg på poliklinikk. Lang ventetid, orker ikke sitte med tårene mine på venteværelset med alle de andre tilsynelatende uberørte menneskene (de har sikkert sitt). Går ut i regnet.

Etter hvert kommer H, blir kalt inn til gyn. Hyggelig kvinnelig gyn. Med spansk stud. Hun er først svært forr.messig. kommer på benken, håper et nanosekund at alt er en misforståelse. At hun skal finne hjerteaktiv. Men ikke. Hun sier det samme som K F i går. Barnet er 14-15 uker, hun sier først at jeg skal til utskrapning. At jeg får narkose etc.

Så sier hun, nei, du får nok ikke det likevel, når det er gått så langt må du nok føde barenet. Du skal legges inn her.

Jeg blir fulgt opp til gyn avd. jeg gråter – vi får et rom i 6. etasje. Men, vi blir ikke latt alene. En hjelpepleier ved navn A tar imot - hun åpner armene og gir meg skulderen sin å gråte mot – hun er nydelig.

Vi får en seng, jeg møter en like vennlig sykepleier. - og en student, de er omtenksomme, medfølende, stille med meg. Få enerom, seng, H er inkludert hele tiden. Han skal også få send sier de, skal vi være her så lenge? Ja, vi må nok det...det kan ta tid dette..Gir meg stikkpiller. Kl er blitt 11. fødselen skal settes i gang, det skal gå sin gang. H drar etter hvert en tur til kontoret. Jeg skal ikke ha neste pille før kl 14, H kommer tilbake og vi er sammen. Ut og gå, vi går og går i korridorene, handler litt på kafeen ed hovedinngangen. drikker kaffe (jeg kan jo drikke det nå..) og snakker. Møter kjente. Rart å møte disse to på store Ullevål i en sånn sit,

Vi går en lang tur, handler proviant på butikken utenfor. Dette kan ta lang tid, vi skjønner det nå. Kommer tilbake til rommet .Får nye piller, kl er 17, det regner ute - grått inne i meg også.

Får snakke med Ida, prest og et vakkert menneske. Hun forbereder oss også på det som ligger foran, med sorg og ventingen på denne meningsløse fødselen. Hun snakker om å se barnet etterpå, vi tør ikke tenke på det noen av oss. Hun snakker om minneseremoni etterpå, kan man det? Vi er så glade for hennes virkeliggjøring av det vi skal gjennom, det er ikke bare trivielt og ”sånn som skjer”. Hun velsigner oss og barnet og vi ber sammen. Blir enige om å treffes i morgen. I morgen? Kommer imorgen, alt føles meningsløst tomt imorgen?

 

Kl. 1930 går vannet, jeg blør og det begynner å skje noe. Kl 20 får jeg siste dose av pillekuren, og en ny smertestillende, + en sprøyte låret – smertestillende det også. Godt å få en sånn hjelp.

 

Jeg blør mer og mer utover kvelden ..klokken blir 2200, kjenner at noe presser mot urinblæren, tør ikke helt presse mot. Men kl 2240 presser jeg, og barnet kommer ut…. Det er hinsides enhver følelse jeg har kjent. det er varmt, mykt, men så stille, så stille. Vil bevege meg vekk fra det, men det føles galt å ikke vedkjenne seg det. Merkelig rolig, ikke så vondt som fryktet.

Nye på vakt, F , stakkar møter dette som det første på vakten sin, sammen med kollega. De er stille, respektfulle og hvisker sammen når de steller meg og bærer barnet ut. Vi bestemmer oss for ikke å se det før kvelden. Jeg føler at jeg svikter…gjør jeg det? Vet du hvor glade vi var i deg, for deg?

 

Legen kommer på visitt, snakker greit og rolig om det som har skjedd og det som videre må gjøres, jeg må i narkose, må ha utskrapning, høres brutalt ut. Men morkaken ble ikke med, ikke vanlig at den blir det ved abort. Jeg blør mye, dette forstår jeg.

Ca. 0030 blir jeg kjørt til operasjonssalen, H følger meg, men drar tilbake til rommet for å vente og hvile.

 

Jeg møtes igjen av omtenksomme varme mennesker. Snille øyne, gode hender, blir rørt av all omtanken. Blir lagt på benken, får diverse medisiner, surstoffmaske og forsvinner fort.

Våkner igjen på overvåkning. Puster dårlig, må få hjelp og det hele virker rart. Føler meg litt lettet, så er dette også over. Etter 2-3 timer får jeg komme tilbake til rommet. H sover, føler meg litt alene, men sovner egentlig raskt.

Våkner mye og ofte på morgenkvisten, men døser av igjen.

T kjører barna til skole og bhg. Barna har fått være hos B og T, så snille de er!

 

H tar en tur på kontoret, legevisitten kommer, helt anonym og ikke svært tilstedeværende lege, den første personen som har vært slik jeg forventet.

Sykepleierne sier at Ida (presten) kommer kl 1130. H er tilbake og vi snakker lenge, hun motiverer oss til å se barnet en første gang. Sier at det kan være en fin del av sorgprosessen. Så lager vi oss ikke så mange bilder i hodet. Vi blir tilslutt enige med oss selv og sykepleier kommer inn med den lille. 10cm 78g født onsdag 06.09.06. Barnet er så lite, men alt er der, små fingre og tær, perfekte armer og ben, rygg og hode. Men ansiktet er ikke så utviklet som vi hadde fryktet, øynene har ennå ikke øyenlokk, er lukket. Men, for et lite vakkert menneske! Vi ber for ham, vi tror det er en gutt, føler det sterkt begge to. Ida velsigner ham og vi ser også hva årsaken til døden er, noe er feil med navlestrengen, som legen fortalt oss om natten. Han kunne ikke levd så lenge, eller kanskje, ingen vet?

 

En forsonende prosess har det vært, dette døgnet, å føde barnet var riktig for meg, selv om det ville vært enklere med en utskrapning..å kunne sove. Men, tomheten ville jo vært den samme. Nå fikk vi være med den lille engelen vår hele veien. Den ble født, den ble tatt vare på, den ble respektfullt vasket og lagt pent på det lille hvite kledet. Vi sørger, vi gråter, tårene mine er på den lille kroppen.

Du er vel det vakreste vi har sett, fordi du var blitt vår drøm, så vi deg i de barna vi har, selv om du jo skulle være helt deg selv.

 

Takk for at vi fikk kjenne deg – takk for at jeg fikk bære deg så lenge du levde – takk for at du skapte ett rom i hjertene våre som for alltid vil være fylt av varme, håp, og et savn med mening.

 

Takk du lille som ikke ble…

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest   0 innlegg
Gjest

Først vil jeg bare si kondolerer! Så utrolig fint og rørende skrevet Ojsann! Ord kan sikkert ikke trøste i en slik situasjon, vet liksom ikke hva jeg skal si...Lykke til videre i allefall!

 

Varme hilsner fra

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest   0 innlegg
Gjest

hei jeg føler så med deg! var igjennom akkuratt det samme for ett år siden. det er så ufattelig trist!

 

jeg håper halt går bra med deg........

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
tjorven 1   766 innlegg
tjorven 1

Har opplevd lignende for 1,5 år siden, babyen levde i min mage da men føselen bare satte i gang, jeg også så han helt nydelig en liten gutt....jeg vaar 15 uker...

Flott at dere valgte å se baby tror det er viktig er jo tross alt babyen din...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Theonr1   1 innlegg
Theonr1

Mast i uke 15, og vi prøvde å bli gravid i 7 mnd´er, så ja dette hjelper tusen takk <3 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Bedreseint   1 innlegg
Bedreseint

Huff 💔 Jeg fikk samme beskjeden på UL i dag, det tristeste jeg har opplevd. Takk for så åpen og hjertelig innlegg, ligger ei lita hjelp i å lese hvordan andre som har opplevd det samme har følt det, hatt det. Jeg håper du, dere, har det bedre nå, jeg føler virkelig med dere ❤️ Selv er jeg i uke 15, men hjertet til denne lille sluttet visst å slå for ca 2 uker siden. Så trist å ikke merke at livet i magen har svunnet hen, og at kroppen og hormonene bare har fortsatt som om alt var bra. Litt av en beskjed å få når man ligger der på benken, set at legen leter etter liv, justerer på maskinen slik at blodstrømmen i morkaka vises, se fosteret ligge der i masse fostervann. Livløst.

Et forferdelig øyeblikk, alt går i revy og alt faller i grus. Skal inn om to dager for å sette igang prosessen, gruer meg noe helt forferdelig.

Tusen takk for at du delte opplevelsen din ❤️ Er noe i å dele, både det triste og gode, som hjelper på i ei slik hjelpesløs stund.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×