Gå til innhold

Han svarte nei....stakkars jenta mi


Piri

Anbefalte innlegg

Etter en hel vinter med hjerter på alt som kan skrives på og laaaange dagbøker, tok hun mot til seg og spurte - det vil si: hun fikk en venninne til en venninne av ham (som også var en venninne av henne og venninna hennes....)til å spørre. Og han sa NEI, tølperen.

Hun er så lei seg og tør ikke gå på skolen i morgen. Jeg trøster så godt jeg kan og sier at det går over og at hun vil treffe en ny. Men selvfølgelig hjelper det ikke. Hun er overbevist om at hun kommer til å dø....Og det værste var at her tidligere i vår hadde kompisen hans spurt henne, men hun svarte nei fordi hun håpet at den andre ville spørre henne istedet. Gudbedre, for et dynasti.

Huff, som jeg husker hvor fælt dette var! Så altoppslukende grusomt. Og det er ikke en ting i verden jeg kan si eller gjøre for å hjelpe henne. Eller?

(innerst inne har jeg mest lyst til å finne gutten og gi ham en skikkelig skjennepreken for å ha såret veslejenta mi slik....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff, nei det er ikke greit.

Men det var sikkert like fælt for kameraten som fikk nei tidligere i vår.

Man må vel også lære seg at man man ikke har sjans på alle.

Men kjærlighetssorg er jo grusomt uansett.

 

Sender en klem til dere begge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er ikke enkelt nei,men det eneste rådet jeg kan komme med er at du tar det alvorlig.ung kjærlighet er like ekte som den mellom to "voksne".

snakk med henne og vis henne at det er lov å ha mange følelser rundt en slik prosess.

vær der for henne,aldri gjør narr av henne med fraser som"jaja,dere er så unge" el.dette gjør vondt verre.

 

finn på noe koselig sammen med henne.ikke forelså det i samenheng med denne gutten, men spør om hun kunne tenke seg en tur til kjøpesenteret, en jente kveld eller en koselig lørdags lunch.la henne snakke når hun føler for det.

 

det er i alle fall slik jeg kunne ønske min mor hadde reagert på mine kjærlightesorger

 

klemmer til dere begge

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stakkars, stakkars! :( Det er så sant: "the first cut is the deepest".

 

Jeg husker min første kjærlighetssorg: Jeg var 15 og typen som jeg hadde forgudet i ett år ble sammen med bestevenninnen min istedet. (jeg har aldri snakket til henne igjen...) Jeg gråt og gråt, men måtte komme meg på skolen dagen etter for å vise at jeg ikke var knukket. Mamma stod opp kl 5 på morgenen for å starte prosessen med å få vekk posene under øynene mine (etter å ha grått fra søndagsmorgen). Jeg fikk flere runder med agurker, kalde teposer, mammas dyre øyekrem og tilslutt mammas superdyre concealer som jeg vanligvis ikke fik røre. Tilslutt fønet mamma håret mitt helt glatt så jeg skulle se finest ut på hele skolen når jeg kom, og han skulle angre seg at han ikke valgte meg. (Det gjorde han faktisk og: han dumpet venninna mi etter en uke og ble sammen med meg litt seinere...)

 

Snille mamma...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppi alt dette triste var jo det der en veldig fin liten historie.

 

Mammaen din er virkelig en EKTE mamma.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...