Gå til innhold

ble noen av dere utsatt for dette?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Da jeg vokste opp i slutten av syttiåra-hendete det merenn en gang, at jeg ble vitne til at venniner, fikk på pukkelen av sin far. De ble lagt over fanget, og fikk juling på blanke messingen. Jeg glemmer aldri hvor flaut og ekkelt dette var. Likevel virket det, som dette var vanlig blant mine jevnaldrende på den tiden. Mange av de jeg har snakket med på min alder fikk denne type straff-og ble truet med det. Pass deg, så du ikke må legge deg med varm rumpe i dag" eller "tur på kammerset" var trusler jeg også overhørte eller fikk høre om. Jeg var visstnok "heldig" som slapp dette.

 

Har dere fått denne type straff? Var dette så vanlig "før" som jeg har inntrykk av? Har dere tenkt mye over det i ettertid i så fall?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jada, jeg ble utsatt for det. Ikke harde slag, men slag allikevel. Jeg husker at det var flaut og ydmykende. Jeg tror ikke barn ser forskjellen mellom et forsiktig slag og et hardere. Ydmykende er det uansett. Mine foreldre gjorde aldri dette mens mine venner så på. Det ville vært enda mer ydmykende.

 

Jeg har aldri, og kommer aldri til å legge en hånd på mitt barn. Jeg tror ikke det på noen måte har noe godt for seg. Jeg har tatt dette opp med mine foreldre i voksen alder. De startet med å forsvare seg med at: "Du har jo ikke tatt noen skade av det". For et dusteforsvar! Etter at vi hadde pratet en del og jeg fortalte hvordan jeg opplevde det, har de innsett at de gjorde feil. Barn lærer ikke forskjell på rett og galt ved å få et klaps, de lærer bare å bli kjemperedd for konsekvenser, og redd for sine egne foreldres sinne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også blitt slått og opplevd det som ydmykende. Har også blitt slått av min far etter jeg ble voksen. Det har skapt en angst i meg som sitter dypt. Det overrasker meg hvor grunnleggende den angsten er, kan komme opp i ellers uskyldige situasjoner.

 

Det verste for meg har vært og er at min mor aldri har beskyttet meg mot det og at min far benekter å ha gjort noe slik.

 

Selvfølgelig tar barn skade av det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nå er jeg kanskje ikke så gammel som dere? (jeg er 22). Men jeg ble slått ganske hardt i oppveksten min og har fremdeles pr dags dato angst pga dette :/ Men har aldri sett noen bli slått!

 

av visse grunner så er jeg ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri opplev det, men jeg husker at lillebroren til veninnen min ble slått. Faren tok ham med inn på et rom, og jeg hørte slag og sår, høylydt barnegråt.

 

Han slo venninnen min én ganhg også, men det var ikke ris, men mer et slag, eller en fik med flat hånd.

 

Jeg liker ikke den faren, Nå er kona hans død, og sønnen, som er voksen, vil ikke ha noe med ham å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Derfor er det ikke synd på dem som ikke får besøk av familien sin når de er blitt gamle og grå eller av barnebarna sine. Det er alltid en grunn for det og nettopp misbruk/vold kan være en slik grunn.

 

Jeg passer veldig på når ungene mine er sammen med besteforeldrene sine slik at de ikke blir utsatt for det samme som jeg er blitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg fant ut (veldig seint) at jeg var nok en av de får som ikke hadde fått juling, ja (syttitallet det også), så det var nok vanligere enn man liker å tenke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 22 år, og jeg fikk smekk på ræva av mamma da jeg var lita ja. Det gjorde lillebroren min og, og jeg vet flere jevngamle venninner som også fikk ris på stumpen. Så det var nok ikke bare på 70-tallet det var vanlig.

 

Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg har tatt psykisk skade av det. Men dette er minner som sitter ganske hardt, og jeg husker med gru flere episoder der mine foreldre var meget sinte. Jeg tror ikke de tenkte over det da, eller tenker på det idag, da de selv fikk ris på ræva da de var små. (de er født tidlig på 60 tallet).

 

Det som er litt merkelig er at da jeg fikk barn, fortalte mamma meg at jeg måtte iallfall ikke smekke lillemor på fingrene dersom hun rørte ting å sånt. Da kjente jeg at jeg hadde lyst å daske henne litt ja, snakk om dobbeltmoral, hehe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk ris på rompa. Foreldrene mine nekter også for at de gjorde det, men både broren min og jeg husker at vi ble lagd over bena på faren min. Han slo ikke hardt, men det var ydmykende.

 

Da jeg var tenåring ble jeg gjentatte ganger slått av moren min. Det var skikkelig ekkelt. Hun husker heller ikke det. Det verste var vel at det var helt umotivert, jeg var bare i nærheten når noe gikk henne over levra.

 

Lillebroren til venninna mi fikk vasket munnen med såpe og vann fordi han hadde bannet.

 

De var nok mer autoritære i 70-årene enn vi er nå.

 

Dessuten lekte de aldri med oss. De 4-5 gangene foreldrene våre lekte med meg, husker jeg veldig tydelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldri blitt slått og aldri blitt kjefta på.

Så aldri at andre ble slått heller.

 

Luksusproblem, men jeg var langt opp i 20-åra før før jeg klarte å få pulsen min under 200 når noen andre hevet stemmen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det hendte jeg fikk ris. Mine foreldre skulle attpåtil gjøre det på en pedagogisk måte. Det, syns jeg gjorde hele seansen desto mer ydmykende.

 

Det skulle alltid skje på samme sted, og det var på gjesterommet.Først hadde vi en før-samtale, der vi snakket om det gale jeg hadde gjort. Så ble jeg lagt over fanget , trukket av bukse og truse. Min far hadde pauser mellom hvert dask, som ble utført rolig og sindig. De var ikke harde, men det siste var alltid hardt og gjorde vondt. Så skulle de trøste meg. Min mor var alltid til stede, så var det tid for etter-samtalen. Da snakket de om at dette var en konsekvens, og at de ga meg straff for at jeg skulle lære å ta konsekvenser.

 

Dette var utrolig ekkelt og jeg går aldri inn på gjesterommet når jeg er på besøk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm... Det kan hende. Tror nok hun hadde reagert dersom jeg hadde gjort det samme mot hennes barnebarn iallfall. MEN, hun sier den dag idag ting som: dersom du hadde gjort det, hadde du ikke fått juling før så skulle du iallfall fått de da. Så, jeg tror ikke det er så mye anger ute å går. Mest pga at jeg ikke tror de husker hvordan det var da vi var små.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Synes aa huske at jeg ble knipset paa fingrene. Utover det var det ingen fysisk straffelse. Derimot psykisk nedtrykking var det mye av, fra min far, i dag er jeg 39 og sliter fortsatt med bivirkninger. Mindreverdighetskompleks, stor usikkerhet og angst til tider i forhold til myndighetspersoner som sjefer, laerere mm. Har laert meg aa se signalene naar jeg reagerer paa en bestemt maate.

Slitsomt, er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

 

Både jeg og min bror ble utsatt for slikt da vi var små. Vi tisset til og med på oss mens det pågikk p.g.a. frykt.

 

Synes det er ille å bruke slike metoder, men det var nok ganske vanlig før tror jeg.

Vi har ikke tatt skade av det, og tenker heller ikke mer på det. Det har liksom ingen innflytelse på oss som vokse.

 

Det var nok ikke alt bra før i tiden når det gjelder oppdragelse av barn, men det er det jo ikke i dag heller. Synes foreldre ikke er strenge nok i dag. Før hadde unger respekt overfor andre, det har de ikke i den omfang i dag, og det skyldes nok at foreldre ikke er strenge/konsekvente nok synes jeg.

 

Med en gang man gir ungen en liten klask, kalles det for mishandling, dette synes jeg går altfor langt. Man skal nok aldri slå unger, men en liten klapp i visse situasjoner skader ikke.

 

En klug dame sa en gang: "Oppdra barn streng, men rettferdig."

 

Hilsen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

en klaps er kanskje ikke så ille, men hva er vitsen med å dra ned buksene å gi det på blanke messingen. Var det for at straffen skulle bli mer smertefullt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg fikk ris av foreldrene mine gjennom min oppvekst. Alltid på blanke messingen, til jeg var en gutt på 18 år. Da flyttet jeg for meg selv. Pappa la meg over knærne og trakk ned buksene mine. Mamma satt foran meg og holdt armene mine fast. Selv når jeg var på besøk etter jeg hadde blitt soldat i hæren, var det ingen nåde. Jeg var på perm og gjorde i deres øyne noe galt og skulle få ris. Glemmer ikke når jeg lå over knærne til pappa, med uniformsbuksene mine trukket ned og fikk ris på blanke messingen, mens mamma satt foran meg og holdt armene mine fast. Jeg prøvde å vri meg løs, men hun holdt armene mine bom fast. Vet ikke hva som var verst ... å bli slått på nakne rompa eller at hun holdt armene mine fast ! Etter det mistet jeg lysten til å besøke dem og gjorde ikke det før jeg fylte 23 år. De var fremdeles like fanatisk religiøse og da jeg var på besøk ... 23 år gammel ... mente de fremdeles jeg måtte behandles som en guttunge ! Jeg hadde et stort vennenettverk og gikk ofte ut og tok meg et glass og tilbrakte tid med venner. Men jeg fikk ikke lov å gå ut og drikke sa de, mens jeg var på besøk hos dem. Jeg ignorerte dem og gikk ut noen timer en kveld, og da jeg kom hjem til dem på kvelden, skulle de straffe meg ! De som bare gikk i bedehus og aldri hadde tatt et glass i byen, skulle lære deres voksne sønn på 23 år at det var syndig å gå og drikke på byen. Jeg prøvde ærlig talt å forsvare meg, men foreldrene mine hadde få problemer med å legge meg over knærne og trekke ned buksene mine. Mamma satte seg som vanlig foran meg og holdt armene mine bom fast, mens pappa riste meg med flat hånd på blanke messingen, og de begge preket for meg, der jeg lå hjelpeløs ... Da de slapp meg løs, var jeg rasende og gikk rett ut og hjem til meg selv og har aldri besøkt dem siden. De er fremdeles like fanatiske som før, og selv nå i voksen alder - mange år etter episoden nevnt over - kunne jeg ikke følt meg trygg på at jeg ikke ville endt over knærne deres med buksene nede ... jeg holder meg på trygg avstand !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk ikke ris på baken, men fikk en sjelden gang en ørefik. Jeg skal aldri, aldri slå mine barn - heldigvis er det straffbart nå etter den nye høyesterettsdommen som fastslår at ris på baken er straffbart.

 

FYsisk makt mot barn gir sår i sjela, - det viser alle innleggene her. Først og fremst skaper det angst og lav selvfølelse, følelse av ikke å være noe verd. Det å gi trøst etterpå gjør det hele nesten enda værre - en måte å manipulere ungene på. Det er slik konemishandlere holder på - denger kona og kommer med blomster dagen etter. Jeg tror ikke NOEN foreldre føler at det er riktig å slå ungene, men jeg tror det gjøres ut fra en slags maktesløshet og at det er det man selv lærte som barn.

 

Så viktig ¨å bryte denne sirkelen!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 38 har aldri fått ris, klaps, knips eller noe annet som kan minne om fysisk avstraffelse. Jeg kan heller ikke huske at jeg har fått høylydt kjeft eller oppstramminger.

Kanskje det er sjeldent, jeg vet ikke. Mine barn får heller ikke noen form for fysisk avstraffelse-.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er født på 70 tallet og har aldri blitt verken slått eller dasket på noen måte. Og mine foreldre lekte masse med både meg og min bror. Faren våres lå så oig si på gulvet hele ettermiddagen etter jobb og lekte med oss.. :-) Så jeg har kun gode minner fra min oppvekst,,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er født sent på 70 tallet. Jeg fikk ris ofte, kan ikke huske at jeg hadde gjort noe galt. Bare vært som barn er... Men min mor dasket meg så kraftig at jeg hadde rødt håndmerke på stumpen i mange dager etter. Pinlig i gymmen å måtte prøve å bortforklare. Jeg kjenner jeg blir sint når jeg tenker på dette. Jeg fikk annen straff også, lugget, fiket til på kinnet, knepet osv.. Min bror fikk hodet slått i veggen når jeg stod og så på.. Var ikke gammel da... Min mor var alene med oss etter at pappa døde. Det ble vel mer enn hun kunne takle. Men det har helt klart satt dype spor..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette høres helt hårreisende ut! Og håper du, anonym som fikk bank som soldat, ser at dette er helt galt, og håper tiden, og din egen plass i samfunnet i dag og din fornuft, gjør at du innser hvor galt dette som foreldrene dine har bedrevet er. Og at du ikke må føle noen skyld for dette! Du har blitt utsatt for overgrep, helt opp i voksen alder. Når de ikke endrer sin oppførsel og gjør at du føler deg utrygg, gjør du helt rett i å holde avstand. Du har tatt en ansvarlig avgjørelse!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...