Gå til innhold

ble noen av dere utsatt for dette?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Det anonym 22:37 skriver er akkurat som jeg skulle skrevet det selv!

 

Trodde jeg var ganske alene om dette jeg, de jeg kjenner sier at de har hatt fine oppvekster uten noen form for juling. Selv har jeg to barn, og selv om jeg sa at jeg aldri skulle legge hånd på mine barn, har jeg gjort det med den eldste uten å mene eller villle det! Måtte jobbe ganske hardt med meg selv for å få vekk den måten å få barnet mitt til å lystre på. Nå har jeg to fine rolige barn som ikke får noen form for kjeft eller hånd på seg. Er de trassige og ikke hører må de bare inn på rommet (som ikke låses)og komme ut selv når de er klare for en vanlig prat. Dette er sjeldent, men hender at minstejenta får for seg at hun skal, vil må ting som ikke er mulig der og da og da kan det hende hun lager litt oppstyr, men ved å sende henne inn på rommet roer hun seg fort og kommer ut igjen nesten med en gang døren er blitt lukket.

 

Anonymus

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

jeg husker det sånn vagt, men jeg tror jeg var 5 år siste gangen jeg fikk ris, det skjedde også bare en sjelden gang heldigvis.. Mamma mente pappa kunne finne på andre måter å disiplinere oss jentene.. Har ikke tatt skade av det, men jeg tror jeg hadde vært bitter hadde dette pågått da jeg var eldre, full forståelse for de som er såret pga det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Utrolig trist lesing dette:(Vi barna ble også slått av og til da vi var små.Jeg er født i 69,altså snart 39 år gammel.Ble aldri rist på rompa da hverken med eller uten buksa på,men vi ble dratt av stolen vi satt på og sparket bortover gulvet..Dette skjedde ikke ofte ,men husker noen tilfeller..Bare av pappa,mamma rørte oss ikke,men truet oss,bare vent til pappa kommer og får høre dette!!Husker hvordan jeg grudde meg til å bli straffet hvis vi hadde gjort noe galt..Husker jeg begynte å bli stor ,tror det var i 10 årsalderen ca,da fikk jeg plutselig ikke bank lengre..Husker en gang pappa var full måtte mamma gjemme lillesøstra mi som da var baby(hun er 5 år yngre enn meg)inni tørkeskapet,og hun mellomste på 3 hoppet ut av vinduet(det var ikke høyt)for å hente naboen..Tragiske minner:((Pappa slet mye med alkohilproblemer og hadde et voldsomt sinne ,spesielt når han var full,men vi ble også straffet når han var edru..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Nå er jeg født i 78 da, men har 3 eldre søsken og ingen av oss opplevde noe slikt, heller ingen av de som bodde rundt oss.

Jeg vet at moren min i sinne og redsel en gang klappet til ene søstra mi. Men det var en engangs foretelse i en litt spesiell sitvasjon og hun har bedt om unskyldning for det mange ganger i ettertid.

 

Hos oss var straffen husarrest, hvor vi måtte oppholde oss på rommet, eller vi mått vaske deler av huset. (etter at vi ble store nok til å gjøre sikt.)

 

Men så var vi nok 4 utrolig snille barn som aldri hadde noen større oposisjonstrang. Og utrolig sjelden gjorde noe galt.

 

Mannen min som er født i 82, opplevde å bli slått hjemme både han og broren.

 

Hadde en samtale med svigermor og hans farmor om det en gang.

Svigermor har et veldig rart syn på det syntes jeg, ho opplevde i sin barndom å bli slått av faren støtt og stadig, derfor skulle ikke hennes mann få lov til å legge en hånd på deres barn. Det er jo greit nok, (men svigerfar er nå typen som ikke ville gjort det samme hva.) Men hva jeg ikke fatter er at ho syntes det var helt greit at ho slo dem.

 

Min manns farmor syntes det er helt forferdelig å legge en hånd på et barn i hele tatt så hun var veldig lettet over å høre at jeg er fullstendig mot å gjøre det.

 

Har også gitt beskjed til svigermor at slik avstraffelse skal aldri foregå ovenfor våre barn, og det aksepterer ho.

Ville aldri la ho passe hvis jeg trodde det var noen mulighet for at hun straffet barnet mitt med å slå.

 

Men heldigvis har jeg en svigermor som er veldig opptatt av at foreldrene bestemmer, og at ho skal følge våre opplegg på allt fra hva de får spise til leggerutiner.

Og stiller aldri spørsmål ved våre valg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var nesten fire år fikk jeg ris på rompa EN gang...dette var første og siste gang min mor la hånd på meg, men jeg fikk som fortjent.

 

Jeg hadde kastet en liten kanin gjentatte ganger i veggen, når mamma kom og fant meg og kaninen var den helt ødelagt.. Jeg husker godt at jeg viste det var galt, og det jeg aldri glemmer er ansiktet til mamma når hun skjønte hva som hadde skjedd..sinnet, sjokket, fortvilelsen og skuffelsen. At jeg fikk ris på rompa husker jeg egentlig ikke noe særlig av..jeg bare vet at det skjedde. Og jeg husker også at jeg skammet meg noe fryktelig etterpå.

 

Mamma tok meg med til dyrlegen og jeg måtte være med på at kaninen ble avlivet. Jeg måtte begrave den selv og jeg fikk klar beskjed om at flere dyr ble det i alle fall ikke på lenge. Mange ville nok si dette var for voldsomt for et barn...men jeg er voksen nå og ville ikke vært lærepengen for uten..jeg forstod det som skjedde veldig godt.

 

Men jeg er alikevel ikke noe for å rise barn under noen omstendigheter. Mamma angret seg veldig, og har sagt det mange ganger. Men at der og da var hun rett og slett for sint.. Som jeg sa..det har aldri skjedd siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til deg som startet denne tråden: Skjønner veldig godt at du fikk ris, du hadde nesten fortjent mer spør du meg. For et sykt barn du var, som kastet levende kaniner i veggen?? Hvem gjør sånt?? Du må jo ha vært fullstendig idiot?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jaja, selvfølgelig ikke til den som startet her, begynte først på et annet svar..honnør til deg. Til anonyme over

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det jeg som fortalte om at jeg fikk ris pga kainen.. Og jeg sier jo at jeg hadde godt av det, Men jeg var faktisk ikke et sykt barn, men et veldig forvirret barn. Min far missbrukte meg fra jeg var ca 2 år..og det ble ikke oppdaget før jeg var 7.... Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, jeg har idag utdannelse som dyrepleier. At jeg skadet kaninen var, for meg å være, veldig a-typisk.

 

Riktignok var dette en grusom handling, og jeg vet ikke om det har noe med missbruket å gjøre eller ikke.. Men å slenge ut bemerninger om at jeg var et sykt barn og en fullstendig idoit finner jeg særdeles smakløst.. Jeg angrer på at jeg fortalte om hendelsen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må nesten legge til en ting til. Du sier jeg skulle hatt mer straff..hva fåreslår du? Kanskje min mor skulle kastet meg også i veggen noen ganger, sånn for å understreke det gale i det jeg hadde gjort? For all det..kom med noen gode metoder for avstraffelser som hadde vært mer passende for et slikt sykt barn som jeg var...

 

Kjenner jeg gikk fra såret og lei meg, til kraftig provosert..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke bry deg om usmakelige kommentarer. Den som svarte skjønner antakelig ikke hva slike kommentarer kan gjøre med en person som gir noe så personlig av seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...
Gjest Antarctica

Jeg dytter denne tråden. Den er meget, meget informativ, og meget nyttig, særlig når knipsedebattene oppstår igjen og igjen.

 

Jeg fikk også fik en sjelden gang - jeg har ikke helt oversikten, men samla sett kan det vel dreie seg om 4-5 ganger i løpet av en hel brndom. Ikke mye, vil noen si. Men poenget, om det er noe poeng i å fortelle dette, er at REDSELEN for slaget er verre enn selve slaget. pappa ble på denne måten en person man måtte frykte, trass i alle hans øvrige (gode) egenskaper, og tilliten til at foreldrene gjorde sitt beste ble mindre. Det å se på en forelder som uberegnelig og uforutsigbar er det verste. En overraskende ørefik, når man faktisk ikke helt skjønner hva man kunne ha gjort annerledes, er direkte skadelig for barn.

 

Har selv et veldig temperament, men er nøye med å annonser til mine barn: Hvis du NÅ ikke gir deg, kjenner jeg at jeg begynner å bli sint!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke som jeg observerte - men jeg er fra begynnelsen av 70-åra....

 

vet om 2 som ble slått i ungdomstiden, men det ble sett på som skikkelig ille

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor var alene med meg, og jeg ble aldri slått eller mishandlet i oppveksten.

Jeg turde heller ikke gjøre mye galt, fordi da satte mor seg ned og gråt og fortalte meg hvor skuffet hun var over at jeg gjorde ting jeg visste jeg ikke skulle.

Hun gav meg en god og trygg oppvekst;-) Jeg har alltid vært trygg på at hun er glad i meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bra! Men ikke bruk sippetaktikken på dine egne barn, det kalles "emotional blackmail" i dagens fagterminologi!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg leste ditt og alle d nadres sine innlegg om dette..så blir jeg sint og lei meg for alt dere ble utsatt for som barn..som en skrev det finnes andre metoder og "straffe" et barn,når hun/han har vøri ulydige ol..

Både fysisk og psykisk straff er like ille på hver sin måte..

jeg ble utsatt for det fra jeg va liten,noe som har satt sine dype stor..

og nå er jeg blitt 42år.. jeg trur det verste va og itte vite når jeg våknet-kordan ville min mor være i dag..lærte fort og føle og lese kropps-språket hennes..men det hjalp itte-jeg ble og va hennes hoggestubbe-kor hu kunne "høgge øksa",nå hu følte for det!!Og det at hu itte brydde seg om det va folk tilstede-syns jeg va grusomt..

noe jeg lovet at jeg vil aldri utsette mine barn for dette..

Klart barn kan være utspekkulerte og lure men det gjelder og være et hakk forran hele tiden..selv om det itte hjelper alltid!!

Jeg bruker ofte tellemåten før jeg reagerer selv om jeg itte alltid klarer det heller..Min datter er nå 2,7 år gammel og har vilje og temramang til fulle,men når hu setter igang så lar je henne "rase ut" lit for da er det lettere og årate med henne etterpå,har jeg oppdaget..!!

Tilbake til spørsmålet ditt- om det va vanligere før enn nå.. Båd ja og nei,trur jeg!! ja ja,så fikk jeg ut litt "steam" i dag også..!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 år senere...

Da jeg vokste opp i slutten av syttiåra-hendete det merenn en gang, at jeg ble vitne til at venniner, fikk på pukkelen av sin far. De ble lagt over fanget, og fikk juling på blanke messingen. Jeg glemmer aldri hvor flaut og ekkelt dette var. Likevel virket det, som dette var vanlig blant mine jevnaldrende på den tiden. Mange av de jeg har snakket med på min alder fikk denne type straff-og ble truet med det. Pass deg, så du ikke må legge deg med varm rumpe i dag" eller "tur på kammerset" var trusler jeg også overhørte eller fikk høre om. Jeg var visstnok "heldig" som slapp dette. Har dere fått denne type straff? Var dette så vanlig "før" som jeg har inntrykk av? Har dere tenkt mye over det i ettertid i så fall?

 

I alle dager :(.

Nei, ble aldri utsatt for det, og kjenner ingen som ble det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...