Det er slitsomt å leve med en som har angst

[Anonym bruker]

Vi kan ikke dra på hytten, for han får angst pga reiseveien. Vi kan ikke bruke trampoline, for naboene ser ham sette den opp. Vi kan ikke leke ute i hagen siden naboene sitter og glor på oss (de gjør faktisk det altså). Vi kan ikke gå turer her fordi det er hubdemøkk overalt (ja, det er faktisk det). Vi kan ikke dra på badeland/lekeland fordi han har angst. Vi kan ingenting. Kun unntaksvis kan barna være med i butikken. De er vanskelige og det gir ham angst. Må gå på tå rundt ham. Alt er et ork, hele tiden. 

Tips til hvordan jeg kan få ham mer engasjert? Og mindre redd? (Psykolog funker ikke, det har han prøvd i 10 år)

Anonymkode: 11422...ab6

[Anonym bruker]

Han sitter hjemme, dere andre drar på hytten.

Du setter opp trampolinen, han gjør hva faen han gjør om dagen.

Du leker i hagen med unga.

Du drar på badeland/lekeland.

Du tar med unga på butikken.

Han kan jobbe med angsten sin, eller han kan la være. Mange er så "glad i" angsten fordi det er sånn de er vant med å ha det at de vegrer seg mot endring, som jo er angstskapende. Du får nok ikke påvirket hva han velger å gjøre.

Det du imidlertid MÅ gjøre, er å beskytte barna dine mot å bli hemmet av hans angst. Skal du være sammen med denne mannen, må du faktisk være både mor og far. Fordi far ikke funker må du steppe inn og ta på deg hans jobb i familien også. Slitsomt og urettferdig, men det er realiteten.

Anonymkode: b3076...242

[Anonym bruker]

Føler så med deg! Her er det også mange slike begrensninger. Fryktelig slitsomt å leve med. Jeg opptrer støttende og har alltid gjort det, men jeg blir snart koko. Han overanalyserer alt og forventer at jeg også burde gjøre det.  Vanskelig å forklare tilværelsen på en skikkelig måte. 

Anonymkode: 8b22d...a4f

[Anonym bruker]

For å ha sagt det først: angst kan være et helvette. Det er en hemmende sykdom som kan ødelegge et menneske og de rundt seg - uten at personen vil dette selv. Det er også vondt for den som har angst, å se de andre blir dratt ned.

To valg: enten lar han angsten vinne og holder seg unna mennesker.

Eller: eksponere seg litt om litt. Babysteps! Om naboene er ute, så kan det holde med at han går på trappa og rister teppet eller noe, bare for å ha eksponert seg i 10 sekunder. Neste gang kanskje 15 sekunder. Det gjelder å ha et mål hver dag. I dag skal jeg vaske utetrappen i 2 minutter uansett. I dag skal jeg ta med det ene barnet på en liten handletur - kjøpe bare melk for eksempel. Da erfarer kroppen at det ikke er så farlig som man trodde.

 

Eventuelt flytte til et sted som er mer øde?

 

I noen tilfeller er det eneste som funker å sette hardt mot hardt - gjør det ellers går jeg i fra deg. Men det kan også ha triste bivirkninger om han faktisk ikke får til da heller ..

Anonymkode: f99b9...57c

[Anonym bruker]

Det burde uansett kompenseres med at han gjør en del hjemme om du må ta det meste ute.

Hva med diverse arrangement der folk samles som bursdager, dåp, konfirmasjoner osv .. dodger han disse helt?

 

Hva med en midlertidig drahjelp av angstdempende medisiner en periode for at kroppen skal erfare at han ikke "dør" av å slå av en prat med naboen? Valium, vival eller sobril kan være bra under kontrollerte midlertidige forhold.

Anonymkode: f99b9...57c

[Anonym bruker]

Angst er lettbehandlet, om det kun er det. Har han gått til psykolog i ti år, går han åpenbart til feil psykolog eller lyver for sin behandler. Be om å bli med til time der.

Anonymkode: 019cd...caa

[Anonym bruker]

Det finnes en 3dagers intensiv kur mot angst. Tanta mi jobber med å kurere folk sin angst og tvang og den intensive kuren er den mest effektive. Kanskje verdt et forsøk?

Anonymkode: 7a869...c48

[Anonym bruker]

Dette var leit å lese. Mannen min har en del begrensninger i ting vi kan gjøre. Jeg har tenkt at det er latskap, men etter å ha lest dette så begynner jeg å lure på om han kanskje har angst også. Og at det er derfor han uffer seg over ting. Han er ikke så ille som din mann, men det legger likevel en del begrensinger for han, og oss som familie.

Jeg har i alle år vært ganske streng. Hatt klare forventninger til hva han skal være med på. Og når han av en eller annen grunn ikke «kan» være med har jeg som regel bare gjort det alene. Reist på ferie til både Danmark, syden og ulike parker i Norge flere ganger uten han. Tar de med meg hvor enn det måtte være uten han. Har «bare» to barn så kan fint håndtere de på egen hånd selv om de er tette i alder. Begynte å reise alene med de utenlands da yngste var to år. Jeg har bare vent meg til at jeg må steppe opp for barna og gi de gode opplevelser uten han. Men det er jo trist, for barna, for han selv om han ikke ser det sånn, for oss som familie, for oss som par og for meg som enkeltindivid i vårt forhold.

Han er nesten ikke deltagende i barnas fritidsaktiviteter. Kan kjøre til en av aktivitetene, for man trenger ikke være til stede. Dette skulle liksom være hans ansvar, men ender ofte med at jeg må kjøre enten en eller begge veier.

Anonymkode: 8dfb8...dc3

[Anonym bruker]

Angstbehandling er i stor grad å GJØRE det han er redd for. Så ikke rart behandling ikke virker når han fortsetter å unngå alt som er angstvekkende.

Kan du bli med til psykologen og fortelle hva han gjør i hverdagen? Sjansen er stor for at han underrapporterer vanskene sine 

Anonymkode: a66ff...e35

[Anonym bruker]

Har han blitt utredet? Jeg synes heller han høres ut som meg, at han altså har en unnvikende personlighetsforstyrrelse. For her er det diagnosen, og angsten er veldig lik. Har vært på dps i flere år og fortsatt hos privat etterpå. Jobber med eksponering, små mål som skal nås og snakkes om. Det blir bedre, er faktisk i 50 % jobb nå. Og takler noen sosiale ting(med medisin).

Jeg anbefaler mannen din å ta tak nå. Han MÅ trosse angsten for at den noen gang skal reduseres. Erfaringen om at han faktisk ikke dør, svimer av eller noe annet fælt skjer dersom han går ut i hagen må han få kjenne på og den må integreres. Det tar kanskje noen forsøk, men jeg er sikker på at han vil få mye glede ut av å kjempe seg igjennom den biten. Send han ut i hagen med solbriller og kanskje litt musikk på ørene. Det kan dempe min angst ute blandt synlige og tenkte tilskuere

Anonymkode: 18495...ee9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Angst er lettbehandlet

og premien til den mest uvitende går tiiiiiil!

 

Angst er ikke lettbehandlet. Det kommer an på hvilken grad av angst. Har man en konkret fobi mot edderkopper for eksempel, så kan det være lettbehandlet. Men en sterk generell dyp angst er ikke lettbehandlet.

Slutt å gå i marsj for de trangsynte A4 menneskene i Norge og ikke uttal deg før du vet noe.

 

Anonymkode: f99b9...57c

[Anonym bruker]

du får gå fra han i stedenfor og sutre her

Anonymkode: 634f6...06c

[Anonym bruker]

Han må få rett behandling. Tydeligvis var det feil psykolog, hvis han gikk i 10 år. Og du må nok sette hardt mot hardt, for han må jo virkelig ønske å bli bedre. Ellers blir han ikke bedre.

https://www.nrk.no/livsstil/ble-kvitt-tvangstankene-pa-fire-dager-1.12503637

Anonymkode: 34deb...970

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

og premien til den mest uvitende går tiiiiiil!

Angst er ikke lettbehandlet. Det kommer an på hvilken grad av angst. Har man en konkret fobi mot edderkopper for eksempel, så kan det være lettbehandlet. Men en sterk generell dyp angst er ikke lettbehandlet.

Slutt å gå i marsj for de trangsynte A4 menneskene i Norge og ikke uttal deg før du vet noe.

Anonymkode: f99b9...57c

Å rull inn krenketsnipa og slutt å sitere halve setninger, du, da. Du vet ingenting om hva jeg eller noen her vet og ikke vet, hold deg til saken. Kom igjen, opp og les resten av det jeg skrev. Det er cirka ingen som har "bare" generalisert angst uten underliggende faktorer, og jeg fastholder glatt at om fyren har gått til en psykolog i ti år uten resultateter synlige for nærmeste familie foreligger noe av følgende:

-behandler virker ikke. Må byttes ut.

-mannen mangler genuin motivasjon, velger enkleste utvei, har så store issues at ektefellen bør vurdere om hun vil legge med en som ikke tar tak og sannsynligvis underkommuniserer til både henne og behandler.

Bli med til behandler. Kommuniser med fastlege. Kommuniser med mann! Er medisiner vurdert? (Nei, ikke valium, som noen skrev her). Forstår han hvordan han påvirker familien? Hva tenker han om det? 

Psykisk lidelse er ikke et frikort til å grave seg ned, og ingen har heller noensinne blitt friskere av det. Han risikerer også å miste familien ved å unnvike, det vil garantert ikke være helsefremmende for ham. 

 

Anonymkode: 019cd...caa

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Angst er lettbehandlet, om det kun er det.

Ok. Om vi tar hele setningen blir det jo enda verre? "kun" angst? Når man åpner med den setningen, er man dømmende med en gang.

Ellers er jeg enig i at etter 10 år i behandling så burde det virkelig være gjort bedring. Så å bytte behandler burde vurderes. Og det er store muligheter for at vedkommende ikke sier sannheten for å slippe å eksponere seg selv. Samtidig enig i at de burde begge gå til behandler for at det skal bli en åpen kommunikasjon.

Men å åpne med "angst er lettbehandlet, om det kun er det", vitner faktisk om uvitenhet. Angst tar jo for seg alle typer underkategorier av angst. Så at det "kun" er angst og at det er lettbehandlet er faktisk idiotisk å si.

Anonymkode: f99b9...57c

[Anonym bruker]

Psykiater og medisiner.

Slutt å ta hensyn hele tiden. Han må lære seg å leve med det. Jo mer han unnår alt som gir ham angst jo værre blir det.

Anonymkode: f83d3...e0e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å rull inn krenketsnipa og slutt å sitere halve setninger, du, da. Du vet ingenting om hva jeg eller noen her vet og ikke vet, hold deg til saken. Kom igjen, opp og les resten av det jeg skrev. Det er cirka ingen som har "bare" generalisert angst uten underliggende faktorer, og jeg fastholder glatt at om fyren har gått til en psykolog i ti år uten resultateter synlige for nærmeste familie foreligger noe av følgende:

-behandler virker ikke. Må byttes ut.

-mannen mangler genuin motivasjon, velger enkleste utvei, har så store issues at ektefellen bør vurdere om hun vil legge med en som ikke tar tak og sannsynligvis underkommuniserer til både henne og behandler.

Bli med til behandler. Kommuniser med fastlege. Kommuniser med mann! Er medisiner vurdert? (Nei, ikke valium, som noen skrev her). Forstår han hvordan han påvirker familien? Hva tenker han om det? 

Psykisk lidelse er ikke et frikort til å grave seg ned, og ingen har heller noensinne blitt friskere av det. Han risikerer også å miste familien ved å unnvike, det vil garantert ikke være helsefremmende for ham. 

 

Anonymkode: 019cd...caa

Dette.

Hilsen tidligere pasient med generalisert angstlidelse. 

Å gjøre noe som ikke virker i ti samfulle år er jo idioti.

Anonymkode: b4eaf...652

[Carmen00]

Jeg har et nært familiemedlem som har slitt med angst og depresjoner i alle år.

Her har det blitt forsøkt psykolog på psykolog, behandling på behandling - både medikamenter, innleggelse på psykiatrisk og mange ulike former for å bekjempe spesielt angst. Sist et opplegg der en skal møte angsten.

Vedkommende har måtte velge bort å få barn, ekteskapet gikk i stykker og et arbeidsliv med en meningsfull hverdag med andre kollegier og følelsen av å være "viktig" i verden fungerer ikke.

Jeg tror at hadde det vært en kjapp løsning på psykiske lidelser hadde bl.annet antall selvmord gått ned, antall uføretrygdede gått ned, ventetiden på å komme i behandling hadde garantert vært mye kortere enn den er i dag. 

Psykiske lidelser har heldigvis fått en større respekt de siste årene.

At en i fortvilelse tenker at de bare må ta seg sammen tror jeg alle som har dette tett innpå seg i perioder tenker - men å tro i fullt alvor at noen ønsker å omfavne angst og ikke ønske seg frisk er jeg helt uenig i.

[Anonym bruker]

1 time siden, Carmen00 skrev:

Jeg har et nært familiemedlem som har slitt med angst og depresjoner i alle år.

Her har det blitt forsøkt psykolog på psykolog, behandling på behandling - både medikamenter, innleggelse på psykiatrisk og mange ulike former for å bekjempe spesielt angst. Sist et opplegg der en skal møte angsten.

Vedkommende har måtte velge bort å få barn, ekteskapet gikk i stykker og et arbeidsliv med en meningsfull hverdag med andre kollegier og følelsen av å være "viktig" i verden fungerer ikke.

Jeg tror at hadde det vært en kjapp løsning på psykiske lidelser hadde bl.annet antall selvmord gått ned, antall uføretrygdede gått ned, ventetiden på å komme i behandling hadde garantert vært mye kortere enn den er i dag. 

Psykiske lidelser har heldigvis fått en større respekt de siste årene.

At en i fortvilelse tenker at de bare må ta seg sammen tror jeg alle som har dette tett innpå seg i perioder tenker - men å tro i fullt alvor at noen ønsker å omfavne angst og ikke ønske seg frisk er jeg helt uenig i.

Ingen som sier at noen må ta seg sammen. 

Men opp- og nedturer kan være intense, og dermed føles meningsbærende på ett eller annet nivå. Viktigheten av å føle. Jeg vet ikke om du kjenner låta "Lithium", men der formuleres det ganske godt: "I want to stay in love with my sorrow". (Litium er medisinen mot bipolar lidelse og fungerer stemningsregulerende - men topper og bunner forsvinner. Og det kan faktisk føles som et tap eller en trussel.)

Anonymkode: b4eaf...652

[Anonym bruker]

Du gjør ikke bare han, men også hele familien en stor bjørnetjeneste ved å la angsten hans styre alt. Han kan ikke nekte barna å ha trampoline eller leke ute pga av hans angst. Det er omsorgssvikt. 

Du og barna lever normalt. Takler han ikke det, så kan han ikke være familiefar. Hans angst, hans problem.

Hilsen en som har slitt med angst i 20 år.

Anonymkode: 06f27...21a

[Anonym bruker]

https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/11/24/20-millioner-til-intensiv-angstbehandling/ Håp på han kan få hjelp av dette etterhvert!

Hva slags terapi har han prøvd? Jeg liker metakognetiv terapi som tilnæring til angst, her er f.eks Ingvard Willhelsen sine bøker gode "Konge i eget liv", "Kongen befaler", og "Det er ikke mer synd på deg enn andre" gode. 

 

Anonymkode: 65e0e...d66