Gå til innhold

Jeg gir opp snart.


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg har to unger.Ene kan jeg smøre på brødskiva,andre må ti ville hester til for å få flyttet....

Jeg har alltid behandlet dem likt, men la oss kalle henne Johanne (8 år)har alltid vært urolig.Helt siden hun lå i magen har hun vært så aktiv!

Nå svarer hun frekt også og er skikkelig usmakelig.Jeg er rådvill, kjenner faktisk på det at jeg bare vil flytte med minstejenta fra samboer og alt bare for å kunne "leve"litt!Jeg klarer ikke å føle det at jeg er glad i henne lengre.(nei det er ikke noe som vises).Alt er motstand.Alt fra trusevalg,matpakke,lekser osv....

Hun er flink på skolen og snill der sier de, men hvorfor prøver hun så hardt å få meg til å miste forstanden helt!Jeg er så lei!Føler jeg har prøvd absolutt alt av tips og triks.

ipad/iphone er hun blitt fratatt, på ubestemt tid......

Det er en kamp fra morgen til kveld!Jeg hater å være her, har ikke vært meg selv(eller hatt tid til meg selv)siden hun ble født.Jeg kjenner ikke meg selv igjen.Har ingen gleder, ingenting å se frem til,tror rett og slett jeg er deprimert.

Er jeg alene om å ha et slikt barn??

Anonymkode: 9ba2e...257

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvorfor behandler du dem likt om de er så ulike? 

Her må dere i familieterapi! Jeg skjønner du er sliten og at alt er en kamp, men fortsett å svømme. 

Anonymkode: 7c07e...ccd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Les De utrolige årene. Gå et kurs. Du klarer ikke å endre dette selv. For å si det sånn, skal du endre ungen, må du først endre deg selv. 

Anonymkode: 0ec00...3ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med første som svarer. Ungene dine er veldig, veldig forskjellig - da er det veldig, veldig feil å behandle dem likt.

Når du er så gåen som du er nå, da trenger dere hjelp. Det er lurt av deg å søke hjelp nå, både for familiens skyld, for jentas skyld og for din egens skyld. Og du har tatt første steg ved å innrømme at dette er et problem - nå må du gjøre det du må gjøre.

Snakk med legen din (du virker nesten utmattet og deprimert) og helsestasjonen for å få hjelp, familievernkontoret har kanskje også oversikt over tilbud, de fleste kommuner har kurs/tilbud. Og les "De utrolige årene" også. Men skaff dere hjelp, jo før jo heller. Kom i gang nå med det samme, ikke utsett det, for da kommer sommer og ferie, så skolestart... og plutselig har det gått enda et år eller to. Det er nok nå. Du trenger ikke slite med dette alene lenger. Hverken du eller jenta di eller resten av familien har det godt med så store konflikter daglig, alle blir utslitt av det.

Sett i gang i morgen! :)

Anonymkode: 0aab6...d3f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du virker deprimert ja, og det er ikke fordi du har et sånt barn. Tro meg når jeg sier at hun nok merker mer enn du tror.

Jeg har en niåring som tester mye om dagen, hun var en medgjørlig unge tidligere.

Anonymkode: 3c12d...5ed

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har to unger.Ene kan jeg smøre på brødskiva,andre må ti ville hester til for å få flyttet....

Jeg har alltid behandlet dem likt, men la oss kalle henne Johanne (8 år)har alltid vært urolig.Helt siden hun lå i magen har hun vært så aktiv!

Nå svarer hun frekt også og er skikkelig usmakelig.Jeg er rådvill, kjenner faktisk på det at jeg bare vil flytte med minstejenta fra samboer og alt bare for å kunne "leve"litt!Jeg klarer ikke å føle det at jeg er glad i henne lengre.(nei det er ikke noe som vises).Alt er motstand.Alt fra trusevalg,matpakke,lekser osv....

Hun er flink på skolen og snill der sier de, men hvorfor prøver hun så hardt å få meg til å miste forstanden helt!Jeg er så lei!Føler jeg har prøvd absolutt alt av tips og triks.

ipad/iphone er hun blitt fratatt, på ubestemt tid......

Det er en kamp fra morgen til kveld!Jeg hater å være her, har ikke vært meg selv(eller hatt tid til meg selv)siden hun ble født.Jeg kjenner ikke meg selv igjen.Har ingen gleder, ingenting å se frem til,tror rett og slett jeg er deprimert.

Er jeg alene om å ha et slikt barn??

Anonymkode: 9ba2e...257

Du sier at barnet ikke merker det.. Det skal jeg love deg at hun gjør. Du må snakke med profesjonelle. 

Anonymkode: 3f2b0...59a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har to unger.Ene kan jeg smøre på brødskiva,andre må ti ville hester til for å få flyttet....

Jeg har alltid behandlet dem likt, men la oss kalle henne Johanne (8 år)har alltid vært urolig.Helt siden hun lå i magen har hun vært så aktiv!

Nå svarer hun frekt også og er skikkelig usmakelig.Jeg er rådvill, kjenner faktisk på det at jeg bare vil flytte med minstejenta fra samboer og alt bare for å kunne "leve"litt!Jeg klarer ikke å føle det at jeg er glad i henne lengre.(nei det er ikke noe som vises).Alt er motstand.Alt fra trusevalg,matpakke,lekser osv....

Hun er flink på skolen og snill der sier de, men hvorfor prøver hun så hardt å få meg til å miste forstanden helt!Jeg er så lei!Føler jeg har prøvd absolutt alt av tips og triks.

ipad/iphone er hun blitt fratatt, på ubestemt tid......

Det er en kamp fra morgen til kveld!Jeg hater å være her, har ikke vært meg selv(eller hatt tid til meg selv)siden hun ble født.Jeg kjenner ikke meg selv igjen.Har ingen gleder, ingenting å se frem til,tror rett og slett jeg er deprimert.

Er jeg alene om å ha et slikt barn??

Anonymkode: 9ba2e...257

Det at du har tatt vekk tlf osv er så høl i huet ! Det har jo ikke noe sammenheng. Pluss at du får en unge som hater deg bare mer. Et slikt barn ? Det Er jo du som må forandre deg. Det er ikke deg detver synd på, men dattern din. Hun føler sikkert at du favoriserer den andre perfekte søstern. Jeg reagerer egentlig på alt du skriver. 😑

Anonymkode: 3f2b0...59a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Les De utrolige årene. Gå et kurs. Du klarer ikke å endre dette selv. For å si det sånn, skal du endre ungen, må du først endre deg selv. 

Anonymkode: 0ec00...3ba

Å herregud jeg er lei av at du nevner denne boken i alle tråder. Er du her inne for å selge boka? Får du lønn av Gyldendal?

Har lest boka og så fantastisk er den ikke, mye av det som står der er sunn fornuft.

Hvis du ikke har noen andre råd enn å lese den boka så la vær å skrive. 

Sorry for at jeg kuppet tråden din HI. Denne boka er ikke løsningen på alle problemer.

Anonymkode: ddd28...8c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det at du har tatt vekk tlf osv er så høl i huet ! Det har jo ikke noe sammenheng. Pluss at du får en unge som hater deg bare mer. Et slikt barn ? Det Er jo du som må forandre deg. Det er ikke deg detver synd på, men dattern din. Hun føler sikkert at du favoriserer den andre perfekte søstern. Jeg reagerer egentlig på alt du skriver. 😑

Anonymkode: 3f2b0...59a

Enig. Straff, straff og mer straff, bare for å være seg selv.

Anonymkode: 49229...b99

Lenke til kommentar
Del på andre sider

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å herregud jeg er lei av at du nevner denne boken i alle tråder. Er du her inne for å selge boka? Får du lønn av Gyldendal?

Har lest boka og så fantastisk er den ikke, mye av det som står der er sunn fornuft.

Hvis du ikke har noen andre råd enn å lese den boka så la vær å skrive. 

Sorry for at jeg kuppet tråden din HI. Denne boka er ikke løsningen på alle problemer.

Anonymkode: ddd28...8c2

Men da trengte du den ikke, da, for du hadde sunn fornuft allerede.

HI, du kan også prøve å lese "Ditt kompetente barn" av Jesper Juul. Jeg hadde en liten stabukk, men lærte mye der og tok det til meg. Da jeg endret på ting ved meg selv, endret også barnet seg.

Anonymkode: 49229...b99

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må du huske på at barn ikke er vanskelige fordi de er onde eller fordi de ønsker å plage foreldrene sine.

I utgangspunktet ønsker alle barn et godt samspill med voksne rundt seg, de ønsker å være flinke og gode, få bare gode tilbakemeldinger og få til det som er forventet av dem.

Men det er noe som ikke fungerer i relasjonen mellom deg og din datter, og det er ikke hennes skyld at det er konfliktfylt, du er tross alt den voksne her.

Bare det at du sier du behandler barna dine likt forteller at du gjør en del feil i forhold til henne, de er jo to helt forskjellige personligheter. Det at du bruker straff for å få skikk på henne gjør henne bare enda mer sint og frustrert, og ting eskalerer.

Antagelig føler hun at hun kommer til kort, klarer ikke innfri dine forventninger og tenker at du ikke er glad i henne. Hun ser at du har en mye bedre relasjon til det andre barnet, og hun er sjalu på det, garantert.

Men at du innser at ting bærer helt feil avsted er fint, da oppsøker du hjelp. Du og datteren din trenger hjelp for å nå inn til hverandre. Begynn med helsesøster, hun har god oversikt over hva slags hjelp dere kan få med relasjonen deres. 

Jeg mener ikke å være nedlatende eller bedrevitende her, jeg har kjent mye på samme frustrasjon selv. Jeg har også to gutter som er veldig forskjellige, og det er ikke lett med den sønnen som er vanskelig å komme inn på, som tar all kritikk personlig, som alltid har piggene ut, som aldri innrømmer feil, som rett og slett kan være ganske usmakelig. Men han trenger minst like mye kjærlighet som den broren som fikser alt, som alt er så lett for, som det aldri er problemer med. Kanskje trenger han mer kjærlighet, mer oppmuntring, med oppbacking, han trenger rett og slett mammaen sin mer enn han som bare flyter gjennom livet med et smil om munnen.

Anonymkode: 408e0...37f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan kjenne meg litt igjen i dette, selv om det ikke gikk så langt for min del.

Min mellomste er nå snart 12 år. Hun har vært en veldig krevende unge. Hun har vært fæl til å lyve, stjele, manipulere, si ting til andre om bl. annet oss foreldre og søsken som ikke er sant, setter andre i dårlig lys for at andre skal syns synd på henne, hatt mye raserianfall. 

Jeg har virkelig kjent på negative følelser overfor mitt eget barn. Og forholdet vårt var ikke på topp denne tida.

Nå har dette gått over. Hun har modnet veldig mye, og lagt det meste av dette bak seg. Hun er en helt annen unge i allefall, og forholdet vårt er ganske bra. Det var like før jeg følte vi måtte ha hjelp.

I ditt tilfelle, så føler jeg at du i første omgang kan ta kontakt med helsesøster for litt råd og for å få luftet frustrasjonen din. Det hjelper mye å få snakket med noen om ting og hvor vanskelig du syns det er. Det er kjempetøft å ha det slik. Og jo mer du føler det slik, jo mer merker datteren din det, og hun blir enda vanskeligere fordi hun skjønner at det er noe med deg, men ikke hva.

Anonymkode: 64d22...cbe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du er voksen, og har ansvar for relasjonen. Det er ikke hun som er «problemet». Anbefaler også Jesper Juul «Her er jeg. Hvem er du?». Og profesjonell hjelp. 

Mens du venter på hjelpen og boken syns jeg du skal sette av tid til å være alene med datteren din hver dag. Begynn med en halv time. Gå tur, les høyt for henne, sykle sammen, hva som helst. Spiller ingen rolle om hun ikke vil, eller at det blir et helvete før dere kommer ut/ i gang. Hun skal. Og du skal være god med henne, lytte til henne, vise henne kjærlighet den stunden. Samme hva. Lykke til! 

Anonymkode: 71acb...1f8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å herregud jeg er lei av at du nevner denne boken i alle tråder. Er du her inne for å selge boka? Får du lønn av Gyldendal?

Har lest boka og så fantastisk er den ikke, mye av det som står der er sunn fornuft.

Hvis du ikke har noen andre råd enn å lese den boka så la vær å skrive. 

Sorry for at jeg kuppet tråden din HI. Denne boka er ikke løsningen på alle problemer.

Anonymkode: ddd28...8c2

Fint for deg at du ikke trenger den. Ingen bok er løsning på alle problemer, for noen er akkurat den boka løsning på noen problemer. Jeg vet at den boka har hjulpet mange. Kan jeg virkelig ikke råde til å lese/gå på kurs med De utrolige årene? At du har lest den og finner den uinteressant, betyr ikke at den ikke vil hjelpe for andre.

Anonymkode: 0ec00...3ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det helt likt som deg, og forstår frustrasjonen din fullt ut. Vår 8 åring har raseriutbrudd flere ganger daglig og roper at hun hater meg, at jeg er den verste mammaen i hele verden osv, osv. Hun angriper også broren sin med slag, spark og lugging daglig. Hennes standard svar til forsøk på irettesettelser er Jeg bryr meg ikke. Hun har vært vanskelig helt siden hun ble født og det blir ikke bedre. Dere skriver at man skal søke hjelp, men hvor søker man denne hjelpen? Og hva slags hjelp får man? Jeg tror ikke hun har noen diagnoser. Vi har vært på foreldreveiledningskurs, jeg har lest De utrolige årene og div andre bøker. Jeg forsøker hver dag, men det er så slitsomt. Hvor får man hjelp?

Anonymkode: 9309f...718

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det helt likt som deg, og forstår frustrasjonen din fullt ut. Vår 8 åring har raseriutbrudd flere ganger daglig og roper at hun hater meg, at jeg er den verste mammaen i hele verden osv, osv. Hun angriper også broren sin med slag, spark og lugging daglig. Hennes standard svar til forsøk på irettesettelser er Jeg bryr meg ikke. Hun har vært vanskelig helt siden hun ble født og det blir ikke bedre. Dere skriver at man skal søke hjelp, men hvor søker man denne hjelpen? Og hva slags hjelp får man? Jeg tror ikke hun har noen diagnoser. Vi har vært på foreldreveiledningskurs, jeg har lest De utrolige årene og div andre bøker. Jeg forsøker hver dag, men det er så slitsomt. Hvor får man hjelp?

Anonymkode: 9309f...718

Hvilket foreldreveiledningskurs har dere vært på? 

Anonymkode: 0ec00...3ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det helt likt som deg, og forstår frustrasjonen din fullt ut. Vår 8 åring har raseriutbrudd flere ganger daglig og roper at hun hater meg, at jeg er den verste mammaen i hele verden osv, osv. Hun angriper også broren sin med slag, spark og lugging daglig. Hennes standard svar til forsøk på irettesettelser er Jeg bryr meg ikke. Hun har vært vanskelig helt siden hun ble født og det blir ikke bedre. Dere skriver at man skal søke hjelp, men hvor søker man denne hjelpen? Og hva slags hjelp får man? Jeg tror ikke hun har noen diagnoser. Vi har vært på foreldreveiledningskurs, jeg har lest De utrolige årene og div andre bøker. Jeg forsøker hver dag, men det er så slitsomt. Hvor får man hjelp?

Anonymkode: 9309f...718

BV, BUP, PPT, familievernkontor, fastlege, helsesøster, Modum bad...

Anonymkode: 49229...b99

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...