Gå til innhold

Noen som har opplevd en krise hos barnet sitt? Jeg har en datter på 14 som sliter veldig.


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Hun har blitt voldtatt, og sliter veldig med det meste akkurat nå. Dette skjedde for noen måneder tilbake siden, men er først kommet fram nå. Hun føler skyld og alt det som hører med. Fyren som gjorde dette er i tjueårene. 

Vi har kommet i gang med samtaler hos helsesøster i påvente av samtaler hos psykolog. Hun vil ikke gå på skolen, og vi skal ha en møte med lærer og andre fagpersoner for å få til en skoledag og et skoleopplegg hun kan makte. Hun er fryktelig fryktelig skolelei. 

Dere som har opplevd noe lignende, hvordan gikk dere fram? Hvor mye presset dere i forhold til skole osv?

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Så vondt for dere begge. 

Sønnen min mistet sin beste venn for et par år siden. Han døde av kreft. Det ble annerledes, da hele klassen var sterkt preget (naturlig nok), og fant styrke og trøst i hverandre. Skolen var fantastisk. Her var det aldri noe problem å gå på skolen etter de første dagene. Dødsfallet kom jo heller ikke overraskende. Men han er fortsatt, og vil nok alltid være, preget av det. Det din datter går gjennom er mye mer ensomt. 

Anonymkode: 1890a...549

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Så vondt for dere begge. 

Sønnen min mistet sin beste venn for et par år siden. Han døde av kreft. Det ble annerledes, da hele klassen var sterkt preget (naturlig nok), og fant styrke og trøst i hverandre. Skolen var fantastisk. Her var det aldri noe problem å gå på skolen etter de første dagene. Dødsfallet kom jo heller ikke overraskende. Men han er fortsatt, og vil nok alltid være, preget av det. Det din datter går gjennom er mye mer ensomt. 

Anonymkode: 1890a...549

Uff ja det er jo også en stor sorg :-( 

Ja, jeg merker det er vanskelig. Det er veldig få som vet om dette, kun venninnen. Og de er ennå så unge at det er vanskelig å forholde seg til det. Min datter opplever venninnen som lite interessert i å høre på henne, og lite forståelsesfull. Hun er mest opptatt av å prate om seg og sine problemer sier hun. Så jeg tror hun kjenner veldig på ensomheten. 

HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har selv en tenåring og dette var virkelig vondt å lese! Er hun henvist til Bup? Isåfall må dere ringe og mase, si at hun må prioriteres, fortell akkurat hvor ille det er uten å trekke fra noe, og si hvor bekymret du er. Dessverre må man gjerne mase for å komme inn raskere. Få fram at hun ikke er på skolen, det er viktig, og be gjerne helsesøster ta en samtale med Bup også. Tror jeg også ville ha ringt Ppt og funnet ut om de kan kartlegge situasjonen og foreslå noe tilrettelegging/lage et vedtak som gjør at hun kan få undervisning i en eller annen form i den graden hun er i stand til nå. 

Har heldigvis ikke opplevd noe slikt, men har et barn som også har slitt en del av andre grunner. Klemmer til dere begge!

Anonymkode: e2969...415

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes det støttegrupper i nærheten? På nett? Viktig å få snakke med noen som orker å høre og som vet hva det vil si.

Anonymkode: e2632...39a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, så vondt. 

Her har vi ikke opplevd den typen krise, men jeg har et barn med angst som er lite på skolen. Da angsten slo til for fullt måtte vi bare sette lista lavt. Veldig korte skoledager, også settes det gradvis nye mål. Men det er klart, man kommer ikke unna at barnet mister endel faglig. Samtidig er psykisk helse viktigere. 

Jeg kan lett relatere til ensomheten når venninnen ikke er det minste interessert i å prøve og forstå. Jeg har selv en slik venninne som var min beste venn gjennom oppveksten. Og jeg opplevde noe a la din datter. Det er virkelig tungt når den vennen som skal bry seg mest tilsynelatende ikke bryr seg. Fordelen for din datter er at du vet det. Du kan støtte henne og hjelpe henne å finne andre som kan støtte henne. Fb-gruppe, et senter i nærheten for utsatte? 

Anonymkode: 6e29f...ab6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke barn som har vært i krise, men jeg vært barnet i krise. 

Jeg var et par år eldre. Jeg var nesten 16. Slet vanvittig med skyldfølelse og det ble nesten verre av å fortelle det. Himmel og jord ble satt i bevegelse og jeg måtte snakke med utallige mennesker og hvor gang jeg måtte snakke om det, ble det verre. Skyldfølelsen, gjenopplevelsen. Det var hendelsen som var i fokus, ikke hvordan jeg hadde det og hva jeg tenkte og følte. Mine behov. Med så mange mennesker rundt meg som forlangte at jeg skulle snakke om det, så ble det verre. Jeg skulle ønske det var et menneske hele veien. Jeg var allerede redd og hadde ikke tillit til noen og så byttet de ut hvem jeg skulle snakke med og foreldrene mine bestemte hvem som skulle vite om det. Jeg fikk ikke selv sagt hva jeg trengte. Jeg ville selvsagt gjøre det foreldrene mine synes var best, for de var lei seg de også. Men så ble det så mye fokus på hva som hadde skjedd og at det hadde skjedd og alle andres følelser og tanker ble prioritert. Jeg ville aller helst ikke at noen skulle vite om det. Jeg ville bare fortelle det til mamma. Og alt gikk galt med å si det. 

Mitt beste råd er å la jenta få si hva hun ønsker. Ønsker hun at skolen skal vite det? Ønsker hun å snakke med alle? Ønsker hun en rettssak? Anmeldelse? Lytt til henne uten å ha egne følelser i det selv om det er vanskelig. Ikke la henne gjenoppleve hvert sekund av det om og om igjen før hun har snakket med en psykolog. 

Hun kan jo være totalt forskjellig fra meg, og jeg kan kun gi råd fra hvordan det var for meg, men husk å ha jentas behov i fokus i stedet for hendelsen i alle fall. Det tror jeg er lurt. 

Selvsagt skal hun gå på skolen. Hun skal ta en god og solid utdannelse og vise at hun er sterk. Men det er helvetes vanskelig å være sterk når man er svak, så lytt og vurder hele tiden og ikke vær åpen om det om hun ikke vil det. Det kan skade mer.

Anonymkode: bae9c...6f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har selv en tenåring og dette var virkelig vondt å lese! Er hun henvist til Bup? Isåfall må dere ringe og mase, si at hun må prioriteres, fortell akkurat hvor ille det er uten å trekke fra noe, og si hvor bekymret du er. Dessverre må man gjerne mase for å komme inn raskere. Få fram at hun ikke er på skolen, det er viktig, og be gjerne helsesøster ta en samtale med Bup også. Tror jeg også ville ha ringt Ppt og funnet ut om de kan kartlegge situasjonen og foreslå noe tilrettelegging/lage et vedtak som gjør at hun kan få undervisning i en eller annen form i den graden hun er i stand til nå. 

Har heldigvis ikke opplevd noe slikt, men har et barn som også har slitt en del av andre grunner. Klemmer til dere begge!

Anonymkode: e2969...415

Vi har fått time hos Abup nå, så ting er på gang heldigvis. Jeg har purret og purret for å få framskyndet dette. Helt utrolig hvor tregt slike ting går når det kommer til psykisk helsevern :-( Man må stå så på!

HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke barn som har vært i krise, men jeg vært barnet i krise. 

Jeg var et par år eldre. Jeg var nesten 16. Slet vanvittig med skyldfølelse og det ble nesten verre av å fortelle det. Himmel og jord ble satt i bevegelse og jeg måtte snakke med utallige mennesker og hvor gang jeg måtte snakke om det, ble det verre. Skyldfølelsen, gjenopplevelsen. Det var hendelsen som var i fokus, ikke hvordan jeg hadde det og hva jeg tenkte og følte. Mine behov. Med så mange mennesker rundt meg som forlangte at jeg skulle snakke om det, så ble det verre. Jeg skulle ønske det var et menneske hele veien. Jeg var allerede redd og hadde ikke tillit til noen og så byttet de ut hvem jeg skulle snakke med og foreldrene mine bestemte hvem som skulle vite om det. Jeg fikk ikke selv sagt hva jeg trengte. Jeg ville selvsagt gjøre det foreldrene mine synes var best, for de var lei seg de også. Men så ble det så mye fokus på hva som hadde skjedd og at det hadde skjedd og alle andres følelser og tanker ble prioritert. Jeg ville aller helst ikke at noen skulle vite om det. Jeg ville bare fortelle det til mamma. Og alt gikk galt med å si det. 

Mitt beste råd er å la jenta få si hva hun ønsker. Ønsker hun at skolen skal vite det? Ønsker hun å snakke med alle? Ønsker hun en rettssak? Anmeldelse? Lytt til henne uten å ha egne følelser i det selv om det er vanskelig. Ikke la henne gjenoppleve hvert sekund av det om og om igjen før hun har snakket med en psykolog. 

Hun kan jo være totalt forskjellig fra meg, og jeg kan kun gi råd fra hvordan det var for meg, men husk å ha jentas behov i fokus i stedet for hendelsen i alle fall. Det tror jeg er lurt. 

Selvsagt skal hun gå på skolen. Hun skal ta en god og solid utdannelse og vise at hun er sterk. Men det er helvetes vanskelig å være sterk når man er svak, så lytt og vurder hele tiden og ikke vær åpen om det om hun ikke vil det. Det kan skade mer.

Anonymkode: bae9c...6f6

Tusen takk for at du delte! Jeg tenker kanskje min datter kan være litt lik deg. Hun har sagt at det ok at lærer vet om dette, noe jeg har oppfordret henne på, siden hun trenger et opplegg på skolen. Men hun har vært hos helsesøster et par ganger nå, og jeg tror nok ikke hun trenger å rippe opp i dette så veldig mange ganger. Hun blir veldig nedstemt etter disse møtene. Så vi får se hvordan det går hos abup. Hun er veldig for å prate med noen som kan hjelpe henne sier hun. Så vi prøver dette og ser om det er noe. Forstod det slik på skolen at de også gjerne ønsker at abup er involvert når skolesituasjonen er som den er. 

Det er kjempevanskelig å være mor og far også i dette, men aller aller mest har jeg så fryktelig vondt av jenta mi :-( Jeg håper hun sier ifra dersom noe butter veldig imot. Det gjør jo skolen akkurat nå. Men hun er nok veldig forvirret og ønsker veldig å få hjelp til å håndtere de vanskelige følelsene som er blusset opp igjen. 

HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke ett barn som har opplevd en sånn krise, men da min datter var 14 år, var hun svært deprimert og slet med angst, var grunnet mobbing, og en far som sviktet gang på gang. Barnet klarte ikke å gå på skolen da, vi fikk litt hjelp av BUP, men den hjelpen var ganske dårlig. Her byttet vi til en liten privatskole, og det ble nok mye av redningen her. Så fikk vi hjelp av kommunens oppvekstsenter, til å takle hennes sosiale angst, hun gikk der til en helt fantastisk psykolog.

Jeg er barnet som ble misbrukt og voldtatt som barn, jeg orket ikke, og klarte ikke å prate om det. Men jeg ønsket jo desperat at noen skulle vite det. For meg tok det mange år før jeg klarte å prate om det, jeg var ikke klar før.

Og alle er jo forskjellige, det som virker for noen, kan virke motsatt for andre. Tenker at klarer hun å gjøre skole oppgaver hjemme, så hun ikke havner for langt bak, så er det fint. Og hvis hun orker å være med på sosiale ting med venner, så er det og flott. Men er ikke lett å skulle tvinge noen som sliter på skolen.

Anonymkode: 624c3...c91

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke ett barn som har opplevd en sånn krise, men da min datter var 14 år, var hun svært deprimert og slet med angst, var grunnet mobbing, og en far som sviktet gang på gang. Barnet klarte ikke å gå på skolen da, vi fikk litt hjelp av BUP, men den hjelpen var ganske dårlig. Her byttet vi til en liten privatskole, og det ble nok mye av redningen her. Så fikk vi hjelp av kommunens oppvekstsenter, til å takle hennes sosiale angst, hun gikk der til en helt fantastisk psykolog.

Jeg er barnet som ble misbrukt og voldtatt som barn, jeg orket ikke, og klarte ikke å prate om det. Men jeg ønsket jo desperat at noen skulle vite det. For meg tok det mange år før jeg klarte å prate om det, jeg var ikke klar før.

Og alle er jo forskjellige, det som virker for noen, kan virke motsatt for andre. Tenker at klarer hun å gjøre skole oppgaver hjemme, så hun ikke havner for langt bak, så er det fint. Og hvis hun orker å være med på sosiale ting med venner, så er det og flott. Men er ikke lett å skulle tvinge noen som sliter på skolen.

Anonymkode: 624c3...c91

Takk for svar! Så trist å høre om din opplevelse også:-( 

HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for at du delte! Jeg tenker kanskje min datter kan være litt lik deg. Hun har sagt at det ok at lærer vet om dette, noe jeg har oppfordret henne på, siden hun trenger et opplegg på skolen. Men hun har vært hos helsesøster et par ganger nå, og jeg tror nok ikke hun trenger å rippe opp i dette så veldig mange ganger. Hun blir veldig nedstemt etter disse møtene. Så vi får se hvordan det går hos abup. Hun er veldig for å prate med noen som kan hjelpe henne sier hun. Så vi prøver dette og ser om det er noe. Forstod det slik på skolen at de også gjerne ønsker at abup er involvert når skolesituasjonen er som den er. 

Det er kjempevanskelig å være mor og far også i dette, men aller aller mest har jeg så fryktelig vondt av jenta mi :-( Jeg håper hun sier ifra dersom noe butter veldig imot. Det gjør jo skolen akkurat nå. Men hun er nok veldig forvirret og ønsker veldig å få hjelp til å håndtere de vanskelige følelsene som er blusset opp igjen. 

HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Det er kjempevanskelig å si fra til foreldrene. Man føler skyld og skam overfor de også. Og man må snakke med politiet. Det var der verste. Det var lokale gutter og alle venninnene mine kjente de og synes han ene var sååååå kjekk og kuuul! Det var grusomt og jeg ville droppe hele anmeldelsen, men det var viktig for foreldrene mine, så da ble det sånn. Det viktigste for meg var å komme meg gjennom en hel dag uten å gjenoppleve og en hel natt med søvn og uten mareritt. Saken mot begge ble forøvrig henlagt og jeg ble bygdas synder. Foreldrene mine nektet å flytte, for de skulle ikke vike for noen drittsekker som de. Jeg flyttet så fort jeg begynte på vgs og har aldri reist tilbake. Ikke nødvendigvis pga voldtektsmennene, men pga stempelet jeg fikk i hele bygda.

selv om hun er veldig ung, så er hennes ønsker og opplevelse av det viktig, så fortell henne at dere ikke vil gjøre noe som hun ikke vil. Og heldigvis har mye skjedd de siste 20 årene, så hun blir nok møtt på en helt annen måte enn jeg ble. 

 

Anonymkode: bae9c...6f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er kjempevanskelig å si fra til foreldrene. Man føler skyld og skam overfor de også. Og man må snakke med politiet. Det var der verste. Det var lokale gutter og alle venninnene mine kjente de og synes han ene var sååååå kjekk og kuuul! Det var grusomt og jeg ville droppe hele anmeldelsen, men det var viktig for foreldrene mine, så da ble det sånn. Det viktigste for meg var å komme meg gjennom en hel dag uten å gjenoppleve og en hel natt med søvn og uten mareritt. Saken mot begge ble forøvrig henlagt og jeg ble bygdas synder. Foreldrene mine nektet å flytte, for de skulle ikke vike for noen drittsekker som de. Jeg flyttet så fort jeg begynte på vgs og har aldri reist tilbake. Ikke nødvendigvis pga voldtektsmennene, men pga stempelet jeg fikk i hele bygda.

selv om hun er veldig ung, så er hennes ønsker og opplevelse av det viktig, så fortell henne at dere ikke vil gjøre noe som hun ikke vil. Og heldigvis har mye skjedd de siste 20 årene, så hun blir nok møtt på en helt annen måte enn jeg ble. 

 

Anonymkode: bae9c...6f6

Forferdelig hendelse :-( I hennes tilfelle er det kun en, men han er også en sånn type som dine venninner syntes var kul og kjekk. 

Vi er veldig obs på akkurat dette med hva hun selv ønsker. Jeg vet ikke helt om hun vet det selv. Så jeg prøver å rettleie så godt jeg kan. Og prøver å ha en god dialog. Så langt det går an..

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke selv opplevd noe slikt, men tenker at dere skal være litt forsiktige med å fortelle dette til så mange. Ikke fordi det er noe å skamme seg over, men fordi det kan bli noe som henger ved henne på en uheldig måte. Og helsepersonell har selvsagt taushetsplikt, så jeg tenker ikke på dem.

Jeg mener på ingen måte at jenta di har noen skyld i det som har hendt. Men om jeg selv hadde blitt voldtatt så hadde jeg ikke ønsket å være kjent som "hun som ble voldtatt"

Anonymkode: e8eec...cdf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har fått time hos Abup nå, så ting er på gang heldigvis. Jeg har purret og purret for å få framskyndet dette. Helt utrolig hvor tregt slike ting går når det kommer til psykisk helsevern :-( Man må stå så på!

HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Bra! Du er flink som står på for datteren din! 

Anonymkode: e2969...415

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bra! Du er flink som står på for datteren din! 

Anonymkode: e2969...415

Takk <3

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper dere har anmeldt dette, HI? Det er viktig også for å beskytte andre unge jenter som din datter...! Din datter var garantert ikke den første mtp. hvor mye eldre han er, og hun er dessverre garantert heller ikke den siste hvis han ikke blir straffet for dette.

Søk hjelp for henne utenom, purr og ikke gi dere før hun får god nok hjelp!

Anonymkode: 37e65...f22

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg håper dere har anmeldt dette, HI? Det er viktig også for å beskytte andre unge jenter som din datter...! Din datter var garantert ikke den første mtp. hvor mye eldre han er, og hun er dessverre garantert heller ikke den siste hvis han ikke blir straffet for dette.

Søk hjelp for henne utenom, purr og ikke gi dere før hun får god nok hjelp!

Anonymkode: 37e65...f22

Det har vi ikke, da hun ikke ønsker det og ikke tør. Jeg tenker at dette kan vi ta etter hvert. Først og fremst må hun bli ivaretatt, og så etter hvert vil hun kanskje være klar for å anmelde. Vi kan ikke overkjøre henne på det akkurat nå. Det vil bli nådestøtet......

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser dere får hjelp nå, men tipser likevel om DIXI ressurssenter i Oslo. Se dixi.no. Der kan man få litt hjelp med å orientere seg, prate, spørre og få gode råd. For den som er utsatt og pårørende. La datteren din se nettsiden.

Gode ønsker sendes i hopetall.

 

Anonymkode: bdff1...738

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer litt på en ting til her, for jeg har vært sykemeldt en uke nå. Prøvde meg på jobb et par dager, men det funket dårlig. Er ukonsentrert, sliten og lei meg. Pappaen har vært sykemeldt nå som jeg har prøvd meg på jobb igjen, men det funker likevel dårlig for min del. Hun ringer meg for å prate, spør om småting osv osv. Hadde dere tatt en videre sykemelding, eller ville dere gjort hverdagen så normal som mulig, og presset seg gjennom arbeidsdagene? HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du er på jobb og far er hjemme, så er det far hun må ringe. Jeg hadde prøvd å gjøre ting "normalt" igjen. Men ta deg også pauser, ta hensyn til deg selv. Gagner ikke jenta di om du går dukker nå, det kan nok skape MYE skyld hos henne. Hun hadde nok tolket dette til å være hennes feil.

Anonymkode: ed251...e59

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg lurer litt på en ting til her, for jeg har vært sykemeldt en uke nå. Prøvde meg på jobb et par dager, men det funket dårlig. Er ukonsentrert, sliten og lei meg. Pappaen har vært sykemeldt nå som jeg har prøvd meg på jobb igjen, men det funker likevel dårlig for min del. Hun ringer meg for å prate, spør om småting osv osv. Hadde dere tatt en videre sykemelding, eller ville dere gjort hverdagen så normal som mulig, og presset seg gjennom arbeidsdagene? HI

Anonymkode: dd30e...c3b

Normalt er best. Men vil hun ikke snakke med far? Det kan jo være at nå som du er ute av huset, så trenger hun bekreftelse på at du fortsatt er på hennes «lag» og derfor ringer hun deg. Forsøk å sende SMS kanskje? Når du kommer til jobb «hei snuppa. Går det bra med deg? Er på jobb og kommer hjem XX.xx. Noe spesielt du vil ha til middag? Ringer deg i lunsjen». Vær i forkant og vis at du tenker på henne selv om du er på jobb. Det kan være den bekreftelsen hun trenger. 

Dere skal tilbake til normal hverdag. Det er viktig for å komme seg videre og det bør dere gjøre så fort som mulig. Jo fortere dere voksne går tilbake til det normale, konfrontere følger hun etter. Men vis hele tiden at dere ikke har glemt det hele.

Anonymkode: bae9c...6f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så vondt for jenta di! ♥️ Som lærer har jeg litt erfaring med tilsvarene kriser, og har derfor noen innspill i forhold til skole. Det er flott at lærer er informert, det trenger hun å være for å kunne gjøre en god jobb. Videre er det viktig at jenta går på skolen, hver dag.

Dersom hun må gå hjem i det hun kommer inn døren, er det bedre enn at hun ikke kommer. Klarer hun å være en time eller to er det topp. Det verste en kan gjøre, med tanke på skolevegring, er å bli hjemme. Klarer hun å sitte en time med arbeid på biblioteket? Se en film med klassen? IKKE la henne bli hjemme, ha heller avtale om at hun kan gå hjem. Det kan hjelpe at lærer er i forkant, og informerer henne om hva som skal skje hver dag. Jeg har ofte «morgenmøte» med «mine» skolevegrere, før første time. Der går vi gjennom dagen, og legger en strategi utifra dagsform.

Anonymkode: 26ff3...af7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...