Er det noen mobbere som har blitt konfrontert med fortiden?

[Anonym bruker]

Er det noen som har opplevd dette, og vil fortelle meg om hvordan de opplevde det? Enten det å faktisk bli konfrontert av offeret, eller det å leve med en visshet om at man var noe man ikke lenger kan stå for.

Jeg vokste opp i en ganske liten bygd, der det var mye mobbing. Enkelte hevdet seg veldig ved å rakke ned på og mobbe andre. Dette pågikk over flere år, over store deler av barne- og ungdomsskolen, og preget derfor store deler av oppveksten til dem som ble mobbet. Nå, ganske mange år senere, er mange mobberne godt utdannet og har egne familier. De er lokalpolitikere, klassekontakter og sitter i FAU. Flere har jobber som krever evne til empati og gode pedagogiske evner - og de gjør en god jobb. De oppdrar egne barn til å bli ansvarsbevisste og inkluderende. For meg er det veldig rart å se dette, og samtidig vite hvordan de psyket ned og plaget andre da de selv var på barnas alder og litt eldre. Jeg tror jo virkelig at de har forandret seg, og at de nå tar helt avstand fra hvordan de selv var. Samtidig lurer jeg veldig på hvordan de ville ha taklet det dersom de hadde blitt konfrontert med det de har gjort mot andre. Selv var jeg verken mobber eller en som tok ofrene i forsvar, jeg sto midt i mellom og var livredd for å trekke oppmerksomhet mot meg selv. Som voksen har jeg blitt god venninne med en av dem som ble mobbet, og jeg vet hvor vondt hun hadde det og hvor mye hun har slitt med reaksjoner på det som skjedde. Antakelig preger det henne fremdeles på noen områder. Og da lurer jeg altså på: Hvordan ville mobberne reagert dersom de ble konfrontert? 

Dette er ikke ment som et dømmende innlegg. Jeg tror folk kan forandre seg. Men det man har gjort forsvinner jo ikke. 

Anonymkode: e3487...40e

[Anonym bruker]

Ser nå at det er et innlegg som likner litt på dette lenger ned på siden, men det visste jeg ikke da jeg skrev dette. Det er altså ikke samme person som har skrevet. 

 

HI

Anonymkode: e3487...40e

[Anonym bruker]

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en jente og en gutt som ofte gjorde narr av folk, og mange følte seg mobbet av dem. Vi visste liksom aldri hvor vi hadde dem. De første skoleårene kunne man feks være med en av dem hjem og være venner, og neste dag latterliggjorde vedkommende deg for ting du hadde gjort eller sagt, foran hele klassen. Eller de lo hånlig hvis du sa noe i klasserommet. Veldig ubehagelig.

Vi hadde gjenforeningsfest etter 20 år, og hun mente HUN hadde blitt mobbet... Stikk motsatt av oss andres oppfatning - vi ville jo gjerne være venn med disse to, vi. Så det er jo helt individuelt hvordan man oppfatter seg selv tydeligvis.

Anonymkode: 08e3d...3e1

[Anonym bruker]

HI, svaret på din undring er jo at barns moral og empati må trenes opp. De er ikke fullt ut ansvarlige for sine handlinger når de er barn, fordi de ikke ser rekkevidden av sine handlinger. Det er jo bl a derfor at barn ikke er strafferettslig ansvarlige. At de som mobbet deg nå er skikkelige voksne som oppdrar snille og empatiske barn, betyr jo bare at de har utviklet seg normalt. 

Den som henger igjen i fortiden er egentlig du? Som fortsatt ser "djevelen sjøl" i en person som gjorde noe stygt for 30 år siden. Det er du som ikke klarer å se at et barn ikke er fullt av ondskap for det om det utøver noen slemme handlinger. Jeg er sikker på at ingen av dem er spesielt stolte av de handlingene i dag, men de kan jo liksom ikke helt ta ansvar i dag for hva de gjorde som 10-åringer.

Anonymkode: 73dc1...eb6

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en jente og en gutt som ofte gjorde narr av folk, og mange følte seg mobbet av dem. Vi visste liksom aldri hvor vi hadde dem. De første skoleårene kunne man feks være med en av dem hjem og være venner, og neste dag latterliggjorde vedkommende deg for ting du hadde gjort eller sagt, foran hele klassen. Eller de lo hånlig hvis du sa noe i klasserommet. Veldig ubehagelig.

Vi hadde gjenforeningsfest etter 20 år, og hun mente HUN hadde blitt mobbet... Stikk motsatt av oss andres oppfatning - vi ville jo gjerne være venn med disse to, vi. Så det er jo helt individuelt hvordan man oppfatter seg selv tydeligvis.

Anonymkode: 08e3d...3e1

Hun var nok ubehagelig mot andre fordi hun hele veien fryktet resten av gruppen. Hennes eget dårlige selvbilde fikk en midlertidig oppsving hver gang hun traff med en replikk, mens hun resten av tida gikk rundt og følte seg dritt.

Anonymkode: 73dc1...eb6

[Anonym bruker]

Jeg har en lillebror som fortsatt er sterkt preget av mobbingen fra barndommen. Han er psykisk syk, og ikke i arbeid. Mannen min er også preget, i situasjoner hvor han føler seg utrygg. Han er helt velfungerende ellers, altså.

Felles for dem er at de bærer nag til de voksne som ikke evnet å gripe inn. Ingen av dem er opptatt av mobberne. 

Anonymkode: 4effc...c03

[Anonym bruker]

Jeg har til tider vurdert å konfrontere mine mobbere fra ungdomsskolen...

Anonymkode: f2ba6...cb4

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI, svaret på din undring er jo at barns moral og empati må trenes opp. De er ikke fullt ut ansvarlige for sine handlinger når de er barn, fordi de ikke ser rekkevidden av sine handlinger. Det er jo bl a derfor at barn ikke er strafferettslig ansvarlige. At de som mobbet deg nå er skikkelige voksne som oppdrar snille og empatiske barn, betyr jo bare at de har utviklet seg normalt. 

Den som henger igjen i fortiden er egentlig du? Som fortsatt ser "djevelen sjøl" i en person som gjorde noe stygt for 30 år siden. Det er du som ikke klarer å se at et barn ikke er fullt av ondskap for det om det utøver noen slemme handlinger. Jeg er sikker på at ingen av dem er spesielt stolte av de handlingene i dag, men de kan jo liksom ikke helt ta ansvar i dag for hva de gjorde som 10-åringer.

Anonymkode: 73dc1...eb6

Du har nok misforstått hensikten med innlegget mitt fullstendig. Min mening er jo faktisk det stikk motsatte av det du beskylder meg for. 

HI

Anonymkode: e3487...40e

[Anonym bruker]

Svaret er ganske enkelt - de kommer nok ikke til å se på seg selv som mobbere. På samme måte som empati ikke er utviklet som hos voksne er heller ikke selvinnsikt og hukommelse det. De har nok helt andre minner rundt situasjonene.

Jeg kjenner fortsatt godt til de to sjefsutfryserene som gjorde min skolehverdag vanskelig. De fikk med seg så godt som alle og bestemte hvem som var innenfor og utanfor. Den ene kan jeg fremdeles ikke utstå, men det er en ren personlighetsgreie. Hun oppfører seg nok helt ok. Den andre har blitt et menneske jeg beundrer, hun jobber med vanskeligstilt ungdom og gjør en kjempejobb. Men jeg er fremdeles litt var rundt henne.

Det er helt håpløst å holde voksne ansvarlig for de barna de engang var. Det gir mye mer mening å ansvarliggjøre systemene og voksenpersonene som burde og skulle ha sett, og som sikkert også så hva som foregikk.

Anonymkode: e42a3...544

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Svaret er ganske enkelt - de kommer nok ikke til å se på seg selv som mobbere. På samme måte som empati ikke er utviklet som hos voksne er heller ikke selvinnsikt og hukommelse det. De har nok helt andre minner rundt situasjonene.

Jeg kjenner fortsatt godt til de to sjefsutfryserene som gjorde min skolehverdag vanskelig. De fikk med seg så godt som alle og bestemte hvem som var innenfor og utanfor. Den ene kan jeg fremdeles ikke utstå, men det er en ren personlighetsgreie. Hun oppfører seg nok helt ok. Den andre har blitt et menneske jeg beundrer, hun jobber med vanskeligstilt ungdom og gjør en kjempejobb. Men jeg er fremdeles litt var rundt henne.

Det er helt håpløst å holde voksne ansvarlig for de barna de engang var. Det gir mye mer mening å ansvarliggjøre systemene og voksenpersonene som burde og skulle ha sett, og som sikkert også så hva som foregikk.

Anonymkode: e42a3...544

Er det så vanskelig å se hva jeg faktisk spør om i innlegget?

 

HI

Anonymkode: e3487...40e

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har nok misforstått hensikten med innlegget mitt fullstendig. Min mening er jo faktisk det stikk motsatte av det du beskylder meg for. 

HI

Anonymkode: e3487...40e

Hva eksakt "beskylder" jeg deg for?!?

Anonymkode: 73dc1...eb6

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det så vanskelig å se hva jeg faktisk spør om i innlegget?

 

HI

Anonymkode: e3487...40e

Ja. Uttrykk deg klarere, så får du flere svar som passer til det du lurer på.

Anonymkode: 73dc1...eb6

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Uttrykk deg klarere, så får du flere svar som passer til det du lurer på.

Anonymkode: 73dc1...eb6

Godt forsøk

Anonymkode: e3487...40e

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva eksakt "beskylder" jeg deg for?!?

Anonymkode: 73dc1...eb6

Du mener at jeg fortsatt ser "djevelen sjøl" i tidligere mobbere, og det er jo det stikk motsatte av det jeg skriver. 

Anonymkode: e3487...40e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du mener at jeg fortsatt ser "djevelen sjøl" i tidligere mobbere, og det er jo det stikk motsatte av det jeg skriver. 

Anonymkode: e3487...40e

Du lurer jo på hvordan de kan ha fått empatiske barn og hvorfor de i dag er normale, ansvarsfulle voksne med engasjement og tillitsverv, slik jeg leser deg. Men vi var åpenbart flere som leste deg feil. Så ta gjerne en runde med oppklaring.

Anonymkode: 73dc1...eb6

[Gjest Mari Y]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er det noen som har opplevd dette, og vil fortelle meg om hvordan de opplevde det? Enten det å faktisk bli konfrontert av offeret, eller det å leve med en visshet om at man var noe man ikke lenger kan stå for.

Jeg vokste opp i en ganske liten bygd, der det var mye mobbing. Enkelte hevdet seg veldig ved å rakke ned på og mobbe andre. Dette pågikk over flere år, over store deler av barne- og ungdomsskolen, og preget derfor store deler av oppveksten til dem som ble mobbet. Nå, ganske mange år senere, er mange mobberne godt utdannet og har egne familier. De er lokalpolitikere, klassekontakter og sitter i FAU. Flere har jobber som krever evne til empati og gode pedagogiske evner - og de gjør en god jobb. De oppdrar egne barn til å bli ansvarsbevisste og inkluderende. For meg er det veldig rart å se dette, og samtidig vite hvordan de psyket ned og plaget andre da de selv var på barnas alder og litt eldre. Jeg tror jo virkelig at de har forandret seg, og at de nå tar helt avstand fra hvordan de selv var. Samtidig lurer jeg veldig på hvordan de ville ha taklet det dersom de hadde blitt konfrontert med det de har gjort mot andre. Selv var jeg verken mobber eller en som tok ofrene i forsvar, jeg sto midt i mellom og var livredd for å trekke oppmerksomhet mot meg selv. Som voksen har jeg blitt god venninne med en av dem som ble mobbet, og jeg vet hvor vondt hun hadde det og hvor mye hun har slitt med reaksjoner på det som skjedde. Antakelig preger det henne fremdeles på noen områder. Og da lurer jeg altså på: Hvordan ville mobberne reagert dersom de ble konfrontert? 

Dette er ikke ment som et dømmende innlegg. Jeg tror folk kan forandre seg. Men det man har gjort forsvinner jo ikke. 

Anonymkode: e3487...40e

Alt dette er ganske naturlig egentlig. Men det er jo bra at mobberne laerte av det. Selv om de laerte for sent.  Jeg synes det er mange voksne som ogsaa kan vaere faele mot hverandre. Det er jo lett paa nettet at voksne kan vaere nedlatende. 

[Anonym bruker]

Hi - jeg synes tråden din er interessant. Jeg har riktignok ikke erfaring som mobber selv. Jeg tror imidlertid at du burde prøve å skrive den på nytt til uken. Både i går og i dag har det vært veldig mange her inne som er både usaklige og hissige, så jeg tror tråden din har større sjanse for å få igang en god diskusjon en annen dag. En annen periode her var det helt konsekvent veldig "hissig" her inne annenhver helg, noe som man ikke trenger være rakettforsker for å forstå trolighar en sammenheng med samvær eller ikke-samvær å gjøre

Jeg ble i perioder ertet som barn. I dag ville man kanskje kalt det lett mobbing. Den som var verst i vår klasse til å gjøre slikt (ikke bare mot meg), han utdannet seg faktisk som lærer/pedagog og jobber i dag med rådgivning, også mot unge voksne. Han var en type som alltid bråkte, som alltid forstyrret undervisning, som kanskje mobbet lærere mer enn jevnaldrende (det var flere lærere som sluttet i jobben etter å ha måttet ha klassen vår, dvs. han, både på barneskolen og faktisk også en lærer på videregående). Jeg har alltid tenkt at om noen ville være i stand til å forstå problemelever, så ville det være ham. Har hørt positive ting om ham som lærer, men vet at han byttet jobb etter noen år og jobber nå i en stilling som nå går mer på rådgiving. Jeg tviler på om noen har konfrontert ham med det han gjorde som barn. Og selv om han i dag sies å gjøre en god jobb, så har jeg ikke inntrykk av at han ville hatt noen forståelse for det han gjorde mot andre barn (eller lærere). Når jeg tenker meg om så ble han ikke så ille på å mobbe andre barn etter at jeg til slutt mistet tålmodigheten etter at han en gang gjorde noe fysisk mot meg. Han mente nok ikke å skade meg, men jeg kunne risikert å få en svært alvorlig skade. Og da fikk jeg omsider nok, så jeg fløy på ham og vi hadde en ordentlig slosskamp. Jeg var en liten flis, men jeg var veldig sterk. Tydeligvis overraskende sterk, for etter en stund greide han ikke mer, så han ropte på broren for at han skulle ta over i slosskampen, noe broren gjorde. Jeg taklet dem begge. Etter det var det visst ikke like morsomt å mobbe andre, for det kunne få følger. Det var tydeligvis heller ikke morsomt å bli banket av den lille jenteflisa

Men tilbake til ditt innlegg, HI. Jeg tenker det er veldig bra at de som selv mobbet som ung har lært nok til å oppdra barn bedre enn hva de selv ble. Det tyder på at de trolig har reflektert over det de har gjort som barn, og at de har lært. Kanskje noen av dem også har blitt konfrontert uten at det snakkes om?

Anonymkode: 1746f...247

[Gjest Mari Y]

Jeg liker aa tro at mobbing ikke er noe som gir seg naar vi blir voksne. 

Jeg tror forskjellen er at den kogntitive utviklingen ikke er ferdig hos barna frem til ca 20-25. Empati osv er vel ikke alltid ferdig utviklet i den alderen. 

 

Saa er fordelen at de har laert av det. De har innsett sine feil. I motsetning til at mange voksne også er mobbere. Jeg har grunn til aa tro at det finnes mye mer mobbing paa jobb enn det vi er klar over. F eks i mannsdomminerte og kvinnedomminerte yrker. Saa fordelen er at noen mennesker klarer aa snu. En annen fordel er at du kan ogsaa komme sterkere ut av mobbing, selv om det er toeft der og da. 

 

En ulempe er at det likevel kan gjoere mye skade og at naar man foerst har innsett det kan det vaere for sent. En annen ulempe er at noen tidligere utsatte gaar det ikke saa bra med senere i livet. Derfor er det bra at man laerer barna aa ikke gjoere det samme. For det er nesten det aller viktigste.  

[Gjest Mari Y]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er det noen som har opplevd dette, og vil fortelle meg om hvordan de opplevde det? Enten det å faktisk bli konfrontert av offeret, eller det å leve med en visshet om at man var noe man ikke lenger kan stå for.

Jeg vokste opp i en ganske liten bygd, der det var mye mobbing. Enkelte hevdet seg veldig ved å rakke ned på og mobbe andre. Dette pågikk over flere år, over store deler av barne- og ungdomsskolen, og preget derfor store deler av oppveksten til dem som ble mobbet. Nå, ganske mange år senere, er mange mobberne godt utdannet og har egne familier. De er lokalpolitikere, klassekontakter og sitter i FAU. Flere har jobber som krever evne til empati og gode pedagogiske evner - og de gjør en god jobb. De oppdrar egne barn til å bli ansvarsbevisste og inkluderende. For meg er det veldig rart å se dette, og samtidig vite hvordan de psyket ned og plaget andre da de selv var på barnas alder og litt eldre. Jeg tror jo virkelig at de har forandret seg, og at de nå tar helt avstand fra hvordan de selv var. Samtidig lurer jeg veldig på hvordan de ville ha taklet det dersom de hadde blitt konfrontert med det de har gjort mot andre. Selv var jeg verken mobber eller en som tok ofrene i forsvar, jeg sto midt i mellom og var livredd for å trekke oppmerksomhet mot meg selv. Som voksen har jeg blitt god venninne med en av dem som ble mobbet, og jeg vet hvor vondt hun hadde det og hvor mye hun har slitt med reaksjoner på det som skjedde. Antakelig preger det henne fremdeles på noen områder. Og da lurer jeg altså på: Hvordan ville mobberne reagert dersom de ble konfrontert? 

Dette er ikke ment som et dømmende innlegg. Jeg tror folk kan forandre seg. Men det man har gjort forsvinner jo ikke. 

Anonymkode: e3487...40e

Tror jeg moette meg selv litt i doera. Jeg var bitter paa mobberne lenge. Men da jeg ventet paa aa soeke ny jobb, begynte det aa gaa opp for meg hva jeg selv hadde vaert med paa. Jeg visste det hele veien, men begynte for alvor aa tenke paa det foerst da. Og det traff ganske hardt. Saa jeg har meldt meg inn i Oss Mot Mobbing og abbonnerer paa FB paa 'Foreningen mobbing i skolen'. For og aa diskutere frem hvordan man loeser dette problemet. At disse foreldrene laerer barna sine aa ikke gjoere det samme som de gjorde er aa vaere en god rollemodell for sine barn. 

 

I realiteten er det faktisk slik at mange av mobberne har vaert mobbeofre selv. Jeg tror mange opplever det som at de maa mobbe for ikke aa bli mobba selv. En fortalte i alle fall det paa YouTube. Han ble mobberen fordi han ikke ville bli mobba selv. Slik kan man se hvordan mobbing kan skje. 

Det er ikke alltid at man enten er mobber eller offer. Noen havner midt i mellom begge to. Mobberen kan mobbe rett og slett fordi han/hun selv kan oppleve mobbing. I tillegg saa mobber noen familier hverandre. Man kan oppleve mobbing i parforhold eller ifra soesken eller i familien. Man ser hvordan foreldre snakker til hverandre, sladrer om 'den stygge naboen', foreldre som nekter sine barn aa leke med andre barn, av forskjellige grunner. Og samtidig tror man at 'mitt barn ikke mobber', fordi det kan vaere saart for foreldre aa anerkjenne dette. Men realiteten er at det kan det saa absolutt. Det er ikke engang sikkert at h'n forstaar det der og da. 

Endret 25. februar 2018 av Mari Y

[Anonym bruker]

Mari Y, nyere forskning har vel vist at ledende mobbere oftest er veltilpassede og sosialt sterke barn uten ytre motivasjon for mobbingen. 

Det støtter inntrykket av at mobbere faktisk ofte har hatt lite motgang og derfor ikke setter seg i andres situasjon. 

Anonymkode: ee56e...232

[Gjest Mari Y]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mari Y, nyere forskning har vel vist at ledende mobbere oftest er veltilpassede og sosialt sterke barn uten ytre motivasjon for mobbingen. 

Det støtter inntrykket av at mobbere faktisk ofte har hatt lite motgang og derfor ikke setter seg i andres situasjon. 

Anonymkode: ee56e...232

Baade og, tror jeg. Det er ikke alltid mobberne forstaar at de mobber. 

Men saa er man ikke mentalt ferdig utviklet i tenaarene, og her kan nok empatien spille litt inn, ja. Altså hos mobbere i barndommen. 

 Ellers finnes mye av forklaringen i naturen. Man har studert dette fenomenet blant skjaerer, f eks. Akkurat det samme som man finner hos mennesker. Det er en skjaere som plager en annen skjaere, mens andre skjaerer bare staar utenfor. 

Jeg tror ikke at mobberen alltid er god eller ond, men midt i mellom, og at det uheldigvis er egenskaper i flokken som kan svare for dette. Samtidig som at ogsaa dreier seg om holdninger, hva man laerer hjemme, osv. En stod frem som tidligere mobber og fortalte at der de bodde, aksepterte man ikke innvandrere. Dette foerte til at folk med utenlandsk bakgrunn fikk gjennomgaa ganske voldsomt. 

 

Paa en annen side er det noen som har en personlighetsforstyrrelse som gjoer at de ikke har empati i det hele tatt, men jeg tror man maa vaere voksen for aa faa en slik diagnose, fordi den stiller man ikke paa barn. 

 

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Mari Y skrev:

Baade og, tror jeg. Det er ikke alltid mobberne forstaar at de mobber. 

Men saa er man ikke mentalt ferdig utviklet i tenaarene, og her kan nok empatien spille litt inn, ja. Altså hos mobbere i barndommen. 

 Ellers finnes mye av forklaringen i naturen. Man har studert dette fenomenet blant skjaerer, f eks. Akkurat det samme som man finner hos mennesker. Det er en skjaere som plager en annen skjaere, mens andre skjaerer bare staar utenfor. 

Jeg tror ikke at mobberen alltid er god eller ond, men midt i mellom, og at det uheldigvis er egenskaper i flokken som kan svare for dette. Samtidig som at ogsaa dreier seg om holdninger, hva man laerer hjemme, osv. En stod frem som tidligere mobber og fortalte at der de bodde, aksepterte man ikke innvandrere. Dette foerte til at folk med utenlandsk bakgrunn fikk gjennomgaa ganske voldsomt. 

 

Paa en annen side er det noen som har en personlighetsforstyrrelse som gjoer at de ikke har empati i det hele tatt, men jeg tror man maa vaere voksen for aa faa en slik diagnose, fordi den stiller man ikke paa barn. 

 

Vel, du er nå kjapp med diagnosene selv. Hvis noen motsier deg så er det rett til "det er sånne foreldre som lærer sine barn å mobbe!"

Men du må altså bare finne deg i å bli motsagt innimellom. Det er ikke hets å si at noen tar feil.

Anonymkode: 73dc1...eb6

[Gjest Mari Y]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Vel, du er nå kjapp med diagnosene selv. Hvis noen motsier deg så er det rett til "det er sånne foreldre som lærer sine barn å mobbe!"

Men du må altså bare finne deg i å bli motsagt innimellom. Det er ikke hets å si at noen tar feil.

onymkode: 73dc1...eb6

 

Naar man skriver ting som 'Synes det er morsomt at hun driter seg ut' . Saa synes jeg man maa taale saapass. Alternativet er aa tenke foer man skriver. 

Det kan jeg gjerne gjoere, men da faar man isaafall tenke igjennom hvordan man svarer. 

[Gjest Mari Y]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mari Y, nyere forskning har vel vist at ledende mobbere oftest er veltilpassede og sosialt sterke barn uten ytre motivasjon for mobbingen. 

Det støtter inntrykket av at mobbere faktisk ofte har hatt lite motgang og derfor ikke setter seg i andres situasjon. 

Anonymkode: ee56e...232

Som sagt, jeg tror ikke det finnes noen fasit, fordi mobbing er saa forskjellig. 

Av det jeg vet er det:

 

-Frykt for aa bli mobba selv(ganske typisk, og burde egentlig vaere ganske opplagt). 

- Der også at man mobber for aa fjerne fokuset fra seg selv. De som mobber fordi de har blitt mobba selv. 

- De som mobber fordi de ikke toerr aa gjoere annet enn aa henge seg paa. Dvs passive mobbere. 

- De som mobber fordi de har atferdsproblemer. 

-Naturinnstinkter. Dvs gruppetilhoerighet. 

- Holdninger. 

- Mobber ubevisst. 

Tror mye av dette kan svare for hvorfor mennesker mobber. 

Jeg tar all denne forskningen med en klype salt. Forskning hevder også at det er godt for helsa aa mobbe, men det vet jeg ikke helt om jeg skal tro paa. Har moett for mange som skammer seg og er flaue over at de har mobba. Har mer tro paa at en del mobbing kan vaere ganske skadelig for miljoet paa slikt. Og at en trygg barndom varer livet ut. 

 

[Gjest Mari Y]

På 25.2.2018 den 13.28, Anonym bruker skrev:

Mari Y, nyere forskning har vel vist at ledende mobbere oftest er veltilpassede og sosialt sterke barn uten ytre motivasjon for mobbingen. 

Det støtter inntrykket av at mobbere faktisk ofte har hatt lite motgang og derfor ikke setter seg i andres situasjon. 

Anonymkode: ee56e...232