Julegave fra far

[Anonym bruker]

Far er svært lite involvert, tar sjeldent kontakt med meg om hvordan det står til med barnet, ser barnet sjeldent. Han bor i en time unna oss. Har ikke bidratt med noe som helst (klær, leker, utstyr). Barnet er snart 1,5 og gleder seg til jul. Har ikke sett far på 2 måneder, og ikke hørt et knyst. Redd barnet ikke kommer til å få julegave. fikk heller ikke en liten oppmerksomhet på bursdagen, annet enn en melding på facebook veggen. Noen som har vært/ er i lignende situasjon? Er så lei meg på barnet sine vene. 

Anonymkode: fedbe...c8b

[Anonym bruker]

Fortsett å være lei deg på barnets vegne, så er du i alle fall sikker på å klare å smitte henne med din egen skuffelse.

Hun er ett år, for pokker. Hva med å la være å hausse opp forventninger hun ikke selv har? Så slipper du at hun må dele din skuffelse?

Anonymkode: 6b644...224

[Anonym bruker]

Det er begrenset hvor mye et barn på 1,5 år forstår av både julen og at det ev. mangler pakke fra pappa. Så akkurat denne julen tror jeg det er mest vondt for deg.

Få far med på familievernkontoret, få snakket ut hvordan det at han ikke følger opp barnet sitt kan komme til å påvirke barnet i oppveksten og som voksen. På familievernkontoret tror jeg at jeg ville blitt direkte og spurt om han ønsker å skade barnet sitt. Svarer han nei så hadde jeg spurt hvorfor han da ikke følger opp barnet sitt når han må forstå at det skader barnet. Men jeg ville ikke tatt det opp på den måten uten å være på fvk, for gjør du det alene så risikerer du å øke konflikt.

Kanskje han er en av de fedrene som lettere takler større barn og derfor vil stille opp senere - det er jo lov å håpe. Men det er jo også en risiko for at han aldri kommer til å stille opp. Om det siste skjer må du bare være mest mulig stabil og trygg for barnet ditt.

Denne julen - gled deg med barnet ditt! Det vet ikke at far mangler, så gled deg, ta vare på minnene. Du blir rikere for hvert minne.

Anonymkode: e559b...b72

[Anonym bruker]

Barnet er jo altfor liten til å skjønne (og bry seg om) hvor gavene kommer fra. Foreslår at du spør far rett ut på en høflig og sivilisert måte om han har tenkt å bidra framover eller ikke. Har vært i lignende situasjon og løsningen var å aldri regne med far, men være takknemlig for de få tinga han gjorde. Ikke et vondt ord om far til barnet! Det gikk noen år før ting ble bedre og nå ser han barna når han vil, eller når de vil. Jeg inkludere ham i å kjøpe både bursdagsgaver og julegaver,  spør om han vil være med hive i en slant, eller forslag til hva han kan kjøpe. Far får lov å være "helt" selv om det kanskje er ufortjent,  men for barna betyr det alt, og de vil se selv når de blir eldre hvordan ståa er. Man tjener iallefall ingenting på å være bitter og stakkarsliggjør barn i en slik situasjon. 

Anonymkode: 6b303...0cd

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er begrenset hvor mye et barn på 1,5 år forstår av både julen og at det ev. mangler pakke fra pappa. Så akkurat denne julen tror jeg det er mest vondt for deg.

Få far med på familievernkontoret, få snakket ut hvordan det at han ikke følger opp barnet sitt kan komme til å påvirke barnet i oppveksten og som voksen. På familievernkontoret tror jeg at jeg ville blitt direkte og spurt om han ønsker å skade barnet sitt. Svarer han nei så hadde jeg spurt hvorfor han da ikke følger opp barnet sitt når han må forstå at det skader barnet. Men jeg ville ikke tatt det opp på den måten uten å være på fvk, for gjør du det alene så risikerer du å øke konflikt.

Kanskje han er en av de fedrene som lettere takler større barn og derfor vil stille opp senere - det er jo lov å håpe. Men det er jo også en risiko for at han aldri kommer til å stille opp. Om det siste skjer må du bare være mest mulig stabil og trygg for barnet ditt.

Denne julen - gled deg med barnet ditt! Det vet ikke at far mangler, så gled deg, ta vare på minnene. Du blir rikere for hvert minne.

Anonymkode: e559b...b72

Jøss. "Skader barnet", faktisk.

Vet du hva, å oppdra barn alene har kvinner gjort i tusener av år. Og barna blir bare akkurat så "skadet" som mødrene bestemmer at de skal bli.

Mor kan klynke og klage og være bitter hver dag og time, og fortelle barnet hvor trist det er at far ikke bryr seg. Og ja, da er jeg sikker på at skaden er et faktum lenge før ungen begynner på skolen. 

Eller hun kan akseptere at hun kum bestemmer over seg selv og sin egen approach til dette, og gå i gang med å være den mammaen hun vil være, uten å legge noe større brett på hva far "burde" ha gjort i tillegg. Og da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet. Forventninger kommer fra de voksnes ideer og idealer, ikke fra småbarns tankeverden.

Anonymkode: 6b644...224

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jøss. "Skader barnet", faktisk.

Vet du hva, å oppdra barn alene har kvinner gjort i tusener av år. Og barna blir bare akkurat så "skadet" som mødrene bestemmer at de skal bli.

Mor kan klynke og klage og være bitter hver dag og time, og fortelle barnet hvor trist det er at far ikke bryr seg. Og ja, da er jeg sikker på at skaden er et faktum lenge før ungen begynner på skolen. 

Eller hun kan akseptere at hun kum bestemmer over seg selv og sin egen approach til dette, og gå i gang med å være den mammaen hun vil være, uten å legge noe større brett på hva far "burde" ha gjort i tillegg. Og da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet. Forventninger kommer fra de voksnes ideer og idealer, ikke fra småbarns tankeverden.

Anonymkode: 6b644...224

Kunne ikke vært mer enig. 

Anonymkode: 6b303...0cd

[Pobie]

Et barn på 1,5 år skjønner ikke at det ikke er gaver fra far under treet. Hun husker nok ikke at hun har en far engang hvis hun ikke har sett han på 2 mnd. Så barnet er det ikke synd på i denne situasjonen. 

Gjør ditt beste for at det skal bli en fin jul for dere begge isteden.

[Anonym bruker]

Og så tar du selvfølgelig bidrag gjennom NAV 

Anonymkode: b08cb...b8a

[Anonym bruker]

tviler på en så liten bry seg om dette, verken om jul eller gaver

Anonymkode: 6ea60...e16

[Anonym bruker]

Fascinerende å lese at en 1,5 åring gleder seg til jul. Hvordan uttrykker barnet det? Min på 17 mnd. har nettopp lært seg å si nisse og vet hvordan nissen ser ut. MEN hun klarer da verken å skjønne sammenheng med nissen, jul og desember. At hun får pakker på julaften i år, det er nok bare kjempe morsomt. Men hun skjønner jo ikke om vi forteller henne nå; gleder du deg til å få pakker på julaften? Hehe. Nei. 

Anonymkode: e10e2...865

[cherry coke]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jøss. "Skader barnet", faktisk.

Vet du hva, å oppdra barn alene har kvinner gjort i tusener av år. Og barna blir bare akkurat så "skadet" som mødrene bestemmer at de skal bli.

Mor kan klynke og klage og være bitter hver dag og time, og fortelle barnet hvor trist det er at far ikke bryr seg. Og ja, da er jeg sikker på at skaden er et faktum lenge før ungen begynner på skolen. 

Eller hun kan akseptere at hun kum bestemmer over seg selv og sin egen approach til dette, og gå i gang med å være den mammaen hun vil være, uten å legge noe større brett på hva far "burde" ha gjort i tillegg. Og da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet. Forventninger kommer fra de voksnes ideer og idealer, ikke fra småbarns tankeverden.

Anonymkode: 6b644...224

Helt enig. Jeg var helt alene med eldste. Faren bodde noen minutters gange unna. Aldri gaver, aldri hilste på. Min jobb var å normalisere dette for barnet mitt og hjelpe henne med å forstå. Ikke en eneste jul eller bursdag har hun savnet faren sin. Du må slutte å synst synd i dere selv, barnet ditt vil få det helt fint om DU lar barnet ha det fint:)

[Anonym bruker]

Prisen du betaler for å beholde et barn faren ikke ønsker det. Ser ørten tråder iløpet av et år. Så kommer «far gir ikke julegave», «far vil ikke ha samvær» «hvor mye støtte fra nav kan jeg få» osv. Det ble ikke like rosenrødt allikevel. 

Anonymkode: ceeda...607

[Nyttårs barn]

Skjønner godt at du er skuffet men det er dine følelser. Barn er har ikke de samme forventningene. 

Ta en prat med far gjerne på fvk. Om han ikke stiller opp i fremtiden så må du rett og slett ikke ha noen forhåpninger på barnets vegne og ikke lag noen hos barnet ditt.

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Vil bare klarere noen få ting; fra vi fikk vite om graviditeten og de første to månedene etter fødselen oppførte han seg som en far, men så endret noe seg og han virker ikke interessert. Farsfamile har vi gjevnlig kontakt med. Jeg vet barnet ikke merker noe nå, men jeg tenker at når man ikke begynner med ting som julegave og bursdagsgave fra starten av så blir det sjeldent noe av i senere tid, la meg påpeke st det er tanken bak gaven ikke prisen som betyr noe. Døren står åpen, det vet han. Jeg gjentar det hver gang jeg sender en oppdatering om barnet, flere ganger i måneden. Jeg kommer aldri til å snakke stygt om far til barnet, men jeg skal være ærlig med barnet mitt at hvis far ikke kommer på banen iløpet av årene så skal jeg si det som det er, at ikke alle får til å være far. Vi et begge i 30 årene, så vi er ikke ungdom lengre.

Anonymkode: fedbe...c8b

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for alle svar. Vil bare klarere noen få ting; fra vi fikk vite om graviditeten og de første to månedene etter fødselen oppførte han seg som en far, men så endret noe seg og han virker ikke interessert. Farsfamile har vi gjevnlig kontakt med. Jeg vet barnet ikke merker noe nå, men jeg tenker at når man ikke begynner med ting som julegave og bursdagsgave fra starten av så blir det sjeldent noe av i senere tid, la meg påpeke st det er tanken bak gaven ikke prisen som betyr noe. Døren står åpen, det vet han. Jeg gjentar det hver gang jeg sender en oppdatering om barnet, flere ganger i måneden. Jeg kommer aldri til å snakke stygt om far til barnet, men jeg skal være ærlig med barnet mitt at hvis far ikke kommer på banen iløpet av årene så skal jeg si det som det er, at ikke alle får til å være far. Vi et begge i 30 årene, så vi er ikke ungdom lengre.

Anonymkode: fedbe...c8b

Men da slutter du å dyrke dette først som sist, slutter å forvente ting på vegne av barnet, og hvis du syns det er nødvendig å ha noe under treet fra far når hun blir stor nok til å lure, så ringer du ham og sier "hei, vipps meg 250 kr, så spleiser vi på en julegave til Lillemor." Du skriver "Til Lillemor fra mamma og pappa", og alle er lykkelige. 

Har også prøvd det selv, har nå et voksent barn som vokste opp sånn, og savnet har aldri vært et problem.

Anonymkode: 6b644...224

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jøss. "Skader barnet", faktisk.

Vet du hva, å oppdra barn alene har kvinner gjort i tusener av år. Og barna blir bare akkurat så "skadet" som mødrene bestemmer at de skal bli.

Mor kan klynke og klage og være bitter hver dag og time, og fortelle barnet hvor trist det er at far ikke bryr seg. Og ja, da er jeg sikker på at skaden er et faktum lenge før ungen begynner på skolen. 

Eller hun kan akseptere at hun kum bestemmer over seg selv og sin egen approach til dette, og gå i gang med å være den mammaen hun vil være, uten å legge noe større brett på hva far "burde" ha gjort i tillegg. Og da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet. Forventninger kommer fra de voksnes ideer og idealer, ikke fra småbarns tankeverden.

Anonymkode: 6b644...224

Jo, barn som har en forelder som ikke bidrar eller som kun er der etter innfallsmetoden og barnet aldri kan stole på, de kan skade barnet emosjonelt. Det savnet barnet føler trenger ikke være synlig i hverdagen eller for den forelderen som har ansvaret, men det er der ofte. Barn skjuler ofte disse vanskelige følelsene fra foreldrene for at foreldrene ikke skal bli såret. Det er derfor lurt å si dette så klart til far i møter på familievernkontoret, gjøre ham oppmerksom på at det kan bli følgen om han ikke skjerper seg.

Men jeg er ellers helt enig i at hvordan mor takler dette overfor barnet er med på å påvirke hvordan barnet håndterer dette. Å si at "da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet", det tror jeg er en bagatellisering av barns følelser. De er sosiale vesener, de får med seg at andre barn har fedre som de bor med og som stiller opp, de får med seg at andre barn har foreldre som bor fra hverandre, men hvor far likevel stiller opp som far, har samvær, er tilstede. Barn får med seg slikt og de sammenligner. Noen barn takler det bedre enn andre, noen barn tar skade av det.

Anonymkode: e559b...b72

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, barn som har en forelder som ikke bidrar eller som kun er der etter innfallsmetoden og barnet aldri kan stole på, de kan skade barnet emosjonelt. Det savnet barnet føler trenger ikke være synlig i hverdagen eller for den forelderen som har ansvaret, men det er der ofte. Barn skjuler ofte disse vanskelige følelsene fra foreldrene for at foreldrene ikke skal bli såret. Det er derfor lurt å si dette så klart til far i møter på familievernkontoret, gjøre ham oppmerksom på at det kan bli følgen om han ikke skjerper seg.

Men jeg er ellers helt enig i at hvordan mor takler dette overfor barnet er med på å påvirke hvordan barnet håndterer dette. Å si at "da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet", det tror jeg er en bagatellisering av barns følelser. De er sosiale vesener, de får med seg at andre barn har fedre som de bor med og som stiller opp, de får med seg at andre barn har foreldre som bor fra hverandre, men hvor far likevel stiller opp som far, har samvær, er tilstede. Barn får med seg slikt og de sammenligner. Noen barn takler det bedre enn andre, noen barn tar skade av det.

Anonymkode: e559b...b72

Med all respekt - nå snakker du ikke ut fra erfaring, bare ut fra idealer. Jeg har selv et sånt barn. Han er ikke skadet. Nettopp fordi jeg visste bedre da jeg fikk ham, og sørget for at forventningene aldri fikk lov å blåses opp over det nivået der jeg visste de ville bli tilfredsstilt. Hans forhold til faren er som til en onkel, sier han selv - det er hyggelig å møtes, men har ikke stor betydning.

Og dette var et bevisst valg fra meg etter at han hadde avsluttet forholdet: min bitterhet skulle ikke komme til syne i hans liv. 

Mamma brukte store deler av barndommen vår på å bitche om hvor lite bidragspenger hun fikk fra pappa, hvor lite julegaver vi fikk, hvor ofte det skjedde at bursdagshilsener kom for sent, og hvor dårlig gjort det var.

Og helt ærlig: hvis hun ikke hadde fokusert på det ustanselig, så hadde jeg virkelig aldri merket at dette liksom var en mangel. Pappa hadde aldri noe nært forhold til oss 3 barna før de ble skilt heller (han jobbet mye ute og var bare hjemme i perioder), så for meg var hans fravær normalt. 

Men da de ble skilt, sluttet mamma å snakke om ham i nøytrale eller positive vendinger, og begynte å fokusere på alle områdene der hun syntes han sviktet. Kun motivert ut fra at hennes egne følelser for ham var endret.

Så HVIS jeg hypotetisk sett hadde hatt et savn der, så var det jo hun som lagde en "skade", ved å ha konstant fokus på det. Det blir jo som om den ene personen lager et sår på deg, og den andre velger å takle det ved å klore og pille opp skorpa hver eneste dag så du ikke skal glemme hvem som lagde såret...

Anonymkode: 6b644...224

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Med all respekt - nå snakker du ikke ut fra erfaring, bare ut fra idealer. Jeg har selv et sånt barn. Han er ikke skadet. Nettopp fordi jeg visste bedre da jeg fikk ham, og sørget for at forventningene aldri fikk lov å blåses opp over det nivået der jeg visste de ville bli tilfredsstilt. Hans forhold til faren er som til en onkel, sier han selv - det er hyggelig å møtes, men har ikke stor betydning.

Og dette var et bevisst valg fra meg etter at han hadde avsluttet forholdet: min bitterhet skulle ikke komme til syne i hans liv. 

Mamma brukte store deler av barndommen vår på å bitche om hvor lite bidragspenger hun fikk fra pappa, hvor lite julegaver vi fikk, hvor ofte det skjedde at bursdagshilsener kom for sent, og hvor dårlig gjort det var.

Og helt ærlig: hvis hun ikke hadde fokusert på det ustanselig, så hadde jeg virkelig aldri merket at dette liksom var en mangel. Pappa hadde aldri noe nært forhold til oss 3 barna før de ble skilt heller (han jobbet mye ute og var bare hjemme i perioder), så for meg var hans fravær normalt. 

Men da de ble skilt, sluttet mamma å snakke om ham i nøytrale eller positive vendinger, og begynte å fokusere på alle områdene der hun syntes han sviktet. Kun motivert ut fra at hennes egne følelser for ham var endret.

Så HVIS jeg hypotetisk sett hadde hatt et savn der, så var det jo hun som lagde en "skade", ved å ha konstant fokus på det. Det blir jo som om den ene personen lager et sår på deg, og den andre velger å takle det ved å klore og pille opp skorpa hver eneste dag så du ikke skal glemme hvem som lagde såret...

Anonymkode: 6b644...224

Så du konkluderer respektfullt når du hevder å vite hva jeg har erfaring med og ikke - ja, det var jo seriøst.

Som jeg skrev over her, hvordan mor håndterer situasjonen er veldig viktig for å minimere ev. skader. Men det er ikke bare mors håndtering som bestemmer. Barnet er et eget individ og har egne følelser. Som sagt, noen takler det uten å få skader av det - andre får skader av det. Barn påvirkes jo heller ikke bare av sin mor, men også alle andre. Som jeg skrev over, barn er sosiale vesener med større familie, venner, bekjente, de lever ikke i mors boble.

 

Anonymkode: e559b...b72

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jøss. "Skader barnet", faktisk.

Vet du hva, å oppdra barn alene har kvinner gjort i tusener av år. Og barna blir bare akkurat så "skadet" som mødrene bestemmer at de skal bli.

Mor kan klynke og klage og være bitter hver dag og time, og fortelle barnet hvor trist det er at far ikke bryr seg. Og ja, da er jeg sikker på at skaden er et faktum lenge før ungen begynner på skolen. 

Eller hun kan akseptere at hun kum bestemmer over seg selv og sin egen approach til dette, og gå i gang med å være den mammaen hun vil være, uten å legge noe større brett på hva far "burde" ha gjort i tillegg. Og da vil barnet omtrent ikke merke mangelen på far som noe mer enn et pust i sivet. Forventninger kommer fra de voksnes ideer og idealer, ikke fra småbarns tankeverden.

Anonymkode: 6b644...224

Dette 😊👏👏👏

Anonymkode: 3625a...928

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for alle svar. Vil bare klarere noen få ting; fra vi fikk vite om graviditeten og de første to månedene etter fødselen oppførte han seg som en far, men så endret noe seg og han virker ikke interessert. Farsfamile har vi gjevnlig kontakt med. Jeg vet barnet ikke merker noe nå, men jeg tenker at når man ikke begynner med ting som julegave og bursdagsgave fra starten av så blir det sjeldent noe av i senere tid, la meg påpeke st det er tanken bak gaven ikke prisen som betyr noe. Døren står åpen, det vet han. Jeg gjentar det hver gang jeg sender en oppdatering om barnet, flere ganger i måneden. Jeg kommer aldri til å snakke stygt om far til barnet, men jeg skal være ærlig med barnet mitt at hvis far ikke kommer på banen iløpet av årene så skal jeg si det som det er, at ikke alle får til å være far. Vi et begge i 30 årene, så vi er ikke ungdom lengre.

Anonymkode: fedbe...c8b

Hei! Jeg er i ca. samme situasjon som deg. Barnet er to år og far har ikke kontakt. Har ikke sett han på snart et år. Jeg ville prøvd å roe ned litt om jeg var deg. Prøv å overbevise deg selv om at barnet kan få et fint liv med deg, og bare deg. Å ikke få bursdagsgaver og julegaver fra pappa er ikke noe barnet kommer til å forvente, fordi det aldri har fått det. Spesielt i år vil ikke barnet skjønne bæret av hvem han har fått gave av og ikke. 

Spørsmålene om far kommer tidsnok, og da svarer du ærlig. Og hvem vet, kanskje er far mer på banen innen den tid? Men frem til da: ikke bruk tid og krefter på å  bekymre deg. Det gjør det ikke noe bedre for verken deg eller barnet. Barnet vokser opp uten en tilstedeværende far. For øyeblikket er det det mest naturlige i verden for barnet ditt. Prøv å holde på det. Prat om han på en ordentlig måte og åpne for spørsmål, men ikke la det skinne igjennom at du syns det er sårt. Noen barn har en mamma og en pappa, noen bare mamma og andre bare pappa, mens noen har to mammaer og andre to pappaer. Sånn er det bare. 

Senk skuldrene og god jul! 

Anonymkode: ce1e9...d84

[Evablaum]

Du har en SNART 1,5 åring som gleder seg til jul? Tror du din snart 1,5 åring forstår at om 1 uke så er det juleaften? Virkelig? Nei, hun gjør ikke det. Og at far ikke har tatt kontakt på 2 mnd og ungen er ikke 1,5 år en gang, forteller vel litt om hvordan ståa er. Ditt minste problem er om ungen på 1,5 år får pakke på juleaften eller ei. Jeg ville heller vært bekymret for om han i det hele tatt gidder å ha kontakt med ungen etterhvert. Det er da du kan bli lei deg på barnets vegne. 

[Anonym bruker]

Har/ hadde samme problemet. Dette var noe jeg ikke brydde meg om før barnet var stort nok til å selv forstå hvem gavene kom fra. Da ringte jeg far og spurte om han hadde tenkt på julegave. Det hadde han jo ikke,  og ba meg om å ordne det, så overførte han penger til meg. 

Anonymkode: a00db...233