Gå til innhold

Jeg hater small-talk!!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg takler det bare ikke. I går var vi ute med familie. Jeg har ingenting å snakke med min bror og hans kone om, så da sitter jeg bare der. 

Mannen mener jeg virket lott sur, og det har han nok helt rett i! Som sagt greier jeg bare ikke å sitte å småsnakke om alt og ingenting. Så når han spør meg om alt er klart til jul (sannsynligvis for å være høflig) svarer jeg nei (som jo er helt sant!!). Jeg oppfatter mannen min sitt noe fortvilte uttrykk, forstår jeg svarte "feil", og slenger på et "men vi blir nok ferdig, blir jo alltid det".

Jeg er en slik person som virkelig hater jule- og sommerlunsj på jobben. Da skal plutselig ting være så formelle, taler og greier. Pensjonister er til stedet, og vi må pynte oss. Jeg har, allerede nå, begynt å grue meg.

Jeg er sær, jeg er rar og jeg er nok også utrolig barnslig. Hvordan i alle dager takler dere slike (i mine øyne: Totalt unødvendige) settinger?!

Anonymkode: 6ab98...374

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Smalltalk ser jeg som en plikt, spesielt med personer som jeg vet at jeg aldri kommer til å se igjen, men jeg gjør det likevel for å være høflig. Har jeg en kavaler ved bordet så snakker jeg om uskyldige emner og bruker litt humor, det virker alltid. Og vet du hva, støtt møter jeg et kunnskapsrikt og interessant menneske og smalltalken glir over i en interessant diskusjon.

Familie blir noe annet, jeg kjenner dem og vet ganske mye om livene deres, så jeg spør ikke for å være høflig, men av oppriktig interesse. Og dersom tante Sigrid helst vil snakke om gardiner, så snakker jeg litt om gardiner med henne før jeg styrer samtalen inn på andre emner. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg henger meg mest opp i at du har et så dårlig forhold til din egen bror at dere må ty til smalltalk. Det er fan meg trist det 

Anonymkode: 35adb...6e4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg henger meg mest opp i at du har et så dårlig forhold til din egen bror at dere må ty til smalltalk. Det er fan meg trist det 

Anonymkode: 35adb...6e4

Enig.. Det høres trist ut. Om du virkelig pleier å svare så mutt og kort HI så må de jo begynne å lure på om du ikke liker de? Ingen god følelse det.

Anonymkode: 60c7e...abd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må gi litt her altså.. Når noen tar initiativ til snakking kan du ikke svare med enstavelsesord.

Finn et tema du vil snakke om...og start.

Jeg liker heller ikke småprat, men folk som boikotter snakking er så slitsomt.

Anonymkode: 4f54e...6be

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Oi.

du må nok vokse opp. Få elsker small talk men det er ofte nødvendig for at stemningen skal bli hyggelig. Det kan til og med hende at du blir bedre kjent med noen om du åpner for det. Small talk er jo bare begynnelsen på en samtale med noen du ikke kjenner helt enda. 

Med noen kommer du aldri fordi small talk mens noen finner du spennende ting å snakke om. 

Anonymkode: a54ce...d56

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KenCreek

Jeg skjønner hva du mener. Men når du stiller opp på anledninger der det gjerne kreves litt smalltalk, synes jeg du burde gi litt av deg selv, og faktisk bare gjøre det. 

Det er fryktelig ubehagelig for alle andre, når en person sitter der og boikotter og nekter å svare med annet enn enstavelsesord. 

Prøv litt da, for andres skyld, og for mannen din sin skyld ikke minst. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg takler det bare ikke. I går var vi ute med familie. Jeg har ingenting å snakke med min bror og hans kone om, så da sitter jeg bare der. 

Mannen mener jeg virket lott sur, og det har han nok helt rett i! Som sagt greier jeg bare ikke å sitte å småsnakke om alt og ingenting. Så når han spør meg om alt er klart til jul (sannsynligvis for å være høflig) svarer jeg nei (som jo er helt sant!!). Jeg oppfatter mannen min sitt noe fortvilte uttrykk, forstår jeg svarte "feil", og slenger på et "men vi blir nok ferdig, blir jo alltid det".

Jeg er en slik person som virkelig hater jule- og sommerlunsj på jobben. Da skal plutselig ting være så formelle, taler og greier. Pensjonister er til stedet, og vi må pynte oss. Jeg har, allerede nå, begynt å grue meg.

Jeg er sær, jeg er rar og jeg er nok også utrolig barnslig. Hvordan i alle dager takler dere slike (i mine øyne: Totalt unødvendige) settinger?!

Anonymkode: 6ab98...374

Kanskje du hater det fordi du ikke er spesielt flink til det? Jeg har inntrykk av at de fleste som sier de hater det trenger mer trening. Og det er faktisk en treningssak og få til småprat. Hvis du kun sier "nei" når du blir spurt om noe er du enten sur eller så vet du ikke hvordan man svarer.

Det vanlig ville vært å svare f eks hva man allerede har gjort og hva som gjenstår eller hva som er planen, og så spørre tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liker ikke smalltalk selv, rett og slett fordi jeg er utrolig dårlig på det. Skulle så innmari gjerne vært flinkere på det, for jeg er egentlig en person som elsker å bli kjent med nye mennesker. Startfasen blir gjerne litt småklein om jeg må small-talke, men jeg prøver, og er veldig nøye på å både svare utfyllende og stille spørsmål tilbake. Da pleier det å gå greit, selv om jeg av og til kan sitte i etterkant og lure på hvorfor i all verden jeg spurte om det og det, eller at jeg kanskje svarte litt for utfyllende. Med andre ord er det ikke alltid jeg lykkes helt, men shit au, øvelse gjør mester. 

Og jeg tror det er det du trenger - øvelse. Og kanskje endre holdning og innse at smalltalk ER nødvendig i utrolig mange situasjoner. Man trenger ikke å like det, men når du likevel har dratt på et slikt arrangement burde du i det minste gjøre en innsats for å prate litt. Spesielt med din egen bror. 

Anonymkode: 2133e...451

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg takler det bare ikke. I går var vi ute med familie. Jeg har ingenting å snakke med min bror og hans kone om, så da sitter jeg bare der. 

Mannen mener jeg virket lott sur, og det har han nok helt rett i! Som sagt greier jeg bare ikke å sitte å småsnakke om alt og ingenting. Så når han spør meg om alt er klart til jul (sannsynligvis for å være høflig) svarer jeg nei (som jo er helt sant!!). Jeg oppfatter mannen min sitt noe fortvilte uttrykk, forstår jeg svarte "feil", og slenger på et "men vi blir nok ferdig, blir jo alltid det".

Jeg er en slik person som virkelig hater jule- og sommerlunsj på jobben. Da skal plutselig ting være så formelle, taler og greier. Pensjonister er til stedet, og vi må pynte oss. Jeg har, allerede nå, begynt å grue meg.

Jeg er sær, jeg er rar og jeg er nok også utrolig barnslig. Hvordan i alle dager takler dere slike (i mine øyne: Totalt unødvendige) settinger?!

Anonymkode: 6ab98...374

La være å gå. Eller øv deg på å prate. Smalltalk er sosialt lim. Det er ikke designet for å analysere havet, døden og kjærleiken, men for å bryte isen, skape relasjoner og gjøre det lettere å bli litt kjent. Hvis alt dette er verdiløst for deg, og de aktuelle menneskene ikke opptar deg i det hele tatt: bli hjemme.

Anonymkode: 645f5...c14

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du "hater" det fordi du føler deg usikker og at du ikke takler small-talk.

Men som flere andre sier, dette har med høflighet å gjøre, det har med måter å være sosial på, det har med måter å innlede samtaler på. Det har med sosial intelligens å gjøre. Det har med omtanke for andre å gjøre.

Og som andre har påpekt, det har med å bryte isen, skape et forhold som åpner for de ev. mer interessante samtalene.

Jeg går noen ganger i halvåret på et samlingssted for tverrfaglig samarbeid, personer med svært ulike profesjoner som kommer dit, også noen uten utdannelse, svært ulike temaer som tas opp fra gang til gang. Selv om alle som er der er der pga. de faglige temaene som tas opp så er det også der masse small-talk, før det starter, i pausen og etterpå. Det er helt normalt.

Jeg hadde det som deg tidligere, HI. Jeg hatet small-talk, følte ekstremt ubehag. Men det var fordi jeg var veldig usikker på meg selv, og jeg følte meg utsatt, som om alt jeg sa ble feil. Det lå kun i meg selv, ikke hos andre. Jeg har til og med en god dose sosial intelligens, men pga. min egen usikkerhet hatet jeg altså slike small-talk-situasjoner. Til slutt fant jeg ut at jeg ikke kunne gå gjennom hele livet og ha det så ubehagelig. Jeg oppdaget også at min usikkerhet (les nesten taushet) også gjorde andre usikker, og det ønsket jeg heller ikke. Så jeg gjorde som en over skriver, jeg kastet meg ut i det og begynte å trene på å bli bedre på det. Observerte de som var gode på small-talk, fanget opp mange tips ved det. For det positive er at det går an å snu dette. Jobb med din egen selvtillit og selvbilde, øv-øv-øv!, begynn å interessere deg for de rundt deg. Ofte er det der løsningen ligger, at du begynner å fokusere på de andre som er rundt deg, ikke dine egne følelser i situasjonen. Hvordan kan du bidra til å gjøre stemningen bra, hva kan du gjøre for at andre skal føle seg vel? Ofte går det på at du viser interesse, at du stiller spørsmål, eller du deler noe fra ditt liv som er tilpasset situasjonen. Min erfaring er at fra å hate slike situasjoner så gikk jeg til å virkelig like dem. Jeg får til og med tilbakemeldinger på at jeg er så god i small-talk nå, ha-ha... det hadde jeg aldri trodd. Parallelt med dette gjorde jeg også mye for å styrke egen selvtillit, og det å stadig bli litt bedre i smalltalk så følte jeg også mestring på det, noe som også styrket meg.

Har du en form for angst, Hi? Høres ut som om du har en form for sosial angst siden du allerede har begynt å grue deg til noe som skal skje til sommeren.

Jeg lurer på hvordan du mener sosiale sammenkomster skal være, hvordan du mener samtaler skal utarte seg om du skal skjære bort all small-talk?

Du kan snu deg selv til å hygge deg i slike situasjoner, men det er bare du som kan gjøre det og som må jobbe med deg selv for å komme dit.

Anonymkode: 8ae91...c52

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Small-talk er en viktig del av å være sosial, men det med øves på. Jeg var kjempedårlig på det og ble ofte sittende der og bare høre på andre som snakket og nikke eller smile der det passet. Men da vi flyttet til utlandet for første gang og jeg ikke hadde jobb, ikke kjente noen, ikke hadde noen form for nettverk, oppdaget jeg fort at skulle jeg overleve dette her mentalt, måtte jeg rett og slett lære meg å snakke med folk om ingenting og alt annet. Hva passer det å snakke om? Hva passer det å spørre andre om, og hva og hvor mye svarer jeg når noen spør meg om noe. Hva er det sannsynlig at andre vil spørre meg om? Hva passer det å spørre andre om? 

Small-talk hører forresten hjemme i alle relasjoner. Jeg har et utmerket forhold både til mine og mannens søsken, men orker ikke å sitte å bare snakke om livets problemer og utfordringer eller diskutere den siste bokutgivelsen av yndlingsforfatteren hele tiden. Small-talk er også ofte en fin måte å få snudd samtaler om også, enten fordi de er i ferd med å gå i stå, eller fordi det er noe man ikke har lyst til å snakke om. 

Med noen unntak, så vil jeg påstå at vennskap og nye bekjentskap ofte begynner med small-talk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har en svak aspergers-diagnose og for meg er smalltalk et sikkerhetsnett. Om jeg holder meg til jobb,været,barn, hva skal folk i julen osv føler jeg at jeg har gjort alt «rett» etterpå. Om ikke kan jeg lett begynne å snakke om ting som er interesante for meg og ikke helt se før etterpå at de andre kjedet seg

Anonymkode: 8f9c5...837

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er litt av sosial kompetansen og danningen vår. Jeg er kjempe sosial , men egentlig veldig sjenert og nervøs ved treff av nye mennesker. Det fører til at jo mer nervøs jeg er, jo mer skravler jeg. Så smalltalk er jeg egentlig skikkelig god på ;) 

Anonymkode: 58a76...db7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du klar til jul?

Nei, jeg vil ikke akkurat si det, men jeg forsøker å ikke stresse. Jeg har kjøpt noen julegaver, men har fortsatt noen igjen. (Har dere kjøpt alle gavene?)  Har bakt noen pepperkaker med barna og skal også lage pepperkakehus og serinakaker. (Hvilke kaker skal dere lage i år?) Julevasken er det så som så med, men jeg har pusset vinduene og vasket kjøkkenet. (Hva med dere? Kjører dere full vaskerunde?)

Ellers er det jo mye som skjer med div avslutninger o.l før jul. I går var vi på avslutning med fotballen til yngste. (Hvilke fritidsaktiviter går Olav på nå?)

Bla bla bla bla!

Jeg tror at du egentlig føler deg usikker, men dette kan trenes opp. Jeg liker det heller ikke, men småprating er ofte veien inn til mer personlige tema som jeg setter pris på.

Anonymkode: d89a6...de2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er litt av sosial kompetansen og danningen vår. Jeg er kjempe sosial , men egentlig veldig sjenert og nervøs ved treff av nye mennesker. Det fører til at jo mer nervøs jeg er, jo mer skravler jeg. Så smalltalk er jeg egentlig skikkelig god på ;) 

Anonymkode: 58a76...db7

Tja.. nervøst snakk blir ofte gjennomskuet 

Anonymkode: b060d...571

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...